Har du angst og har samboer? Eller har samboeren angst?

[AnonymBruker]

Hvordan er hverdagen deres?

Jeg har angst som gjør meg så sinnssykt dårlig i formen, går rundt og er konstant kvalm så det hemmer meg i mye i hverdagen.

De dagene jeg er verst er jeg i veldig dårlig humør og merker at dette går utover min kjære, tålmodige kjæreste .. :/

Og hverdagen er kjedelig pga angsten min, jeg er redd jeg kjeder han og at han føler han har et kjedelig liv pga meg..

jeg er 24 og han 32.

Vi prater om det, men han sier at han elsker meg og ikke vil ha noen andre, at vi skal komme oss gjennom det.

Har hatt angst i 2 år nå, og stakkaren har vært med meg hele veien, har så dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å gi han det samlivet jeg en gang klarte :|

Anonymous poster hash: d600c...e82

[Sannerlig]

Høres ut som du har angst for å ha angst i tillegg, stakkar:)

 

Tror du skal forsøke se på hva denne angsten din har grunnlag i, og finne faktorene som gjør den så slitsom. Kanskje en velegnet terapeut kan hjelpe på?

 

Synes ikke du skal gå omkring slik. Og håper du får det bedre:)

[AnonymBruker]

Samboeren min har angst. Helseangst, agorafobi, klaustrofobi +++

Belastningen gjorde etterhvert at jeg også fikk psykiske problemer og ble sykemeldt. Det ble for mye med hans angstsituasjon samtidig som jeg hadde en krevende jobb som jeg mistrivdes noe vanvittig i. 

 

Vi får hjelp begge to, og det går framover nå, bare så det er sagt.

 

Jeg er veldig omsorgsfull som person, og forsøker å ta all mulig hensyn når han har angstanfall. Jeg gir ham den oppmerksomheten han ønsker eller trenger, og steller som best jeg kan for ham. Jeg er forsiktig, og gjør hva jeg kan for ikke å øke angsten hans når han har anfall. 

Det er vondt å se at partneren har det vanskelig, og jeg føler meg maktesløs fordi uansett hva jeg gjør, så er det lite som kan dempe angsten. Dette, samt å gi god og positiv oppmerksomhet og ta alle mulige hensyn til enhver tid, er veldig slitsomt for meg. Til tider kan jeg rett og slett også bli innmari utålmodig. 

 

Som partner får jeg utrolig dårlig samvittighet og skyldfølelse de gangene jeg kjenner på utålmodigheten. Jeg får også dårlig samvittighet over at jeg ikke klarer å "reparere" ham til tross for all omsorg, selv om jeg rasjonelt sett vet at jeg gjør alt jeg kan, og at det er han som må jobbe med angstproblematikken sin. Samvittigheten og tålmodigheten har jeg snakket med psykolog om. Psykologen bekreftet at det ville være en naturlig reaksjon, og ikke et tegn på at forholdet skranter. 

 

Til tross for alt det vanskelige: vi har et sterkt, godt og stabilt forhold. Vi snakker sammen om følelser, også når angsten ikke er til stede. Vi respekterer hverandre og ser på hverandre som likeverdige, noe jeg tror er veldig viktig. Vi tar vare på de gode øyeblikkene, ikke bare de vonde, og vi prøver å telle seiere, ikke bare nederlag. 

 

Jeg mener at det er viktig å få profesjonell hjelp, slik at man kan være partnere. Jeg var i ferd med å gå i omsorgsfella selv, men jeg vil også være kjæreste, ikke kun omsorgsperson overfor partneren min. Vi har klart å snu det nå. Ingen har glede av at jeg som partner "utsletter" meg selv, så nå går jeg på trening o.l. uten å være redd for at han kanskje får et angstanfall mens jeg er borte.

 

Det er også viktig å kunne snakke sammen om hvordan angsten føles, på tidspunkter hvor man ikke har anfall. Man må respektere at både den som har angst og den som ikke har det kan slite med vanskelige følelser rundt angsten og de situasjonene angsten medfører. Dette er best å snakke om på de gode dagene, ikke på de vonde. 

 

Jeg ønsker dere masse lykke til!! 

 

Anonymous poster hash: 01aa1...e3e

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst i mange år og et par samboere. Jeg trenger mye trygghet fra min samboer, dvs nærhet og kjærlige ord. Har blitt veldig knyttet til dem og de til meg.

Angsten min er sånn at jeg ikke alltid greier å gå på butikken, på posten eller på møter. Da har samboeren min tatt seg av de tingene jeg ikke orker akkurat den dagen også gjør jeg noe annet, feks lager middag eller noe sånt. Synes det har fungert fint. Jeg er heldigvis ikke plaget av angstanfall.

Det som ikke har vært så bra er at jeg ikke har greid å delta så mye i samboerens familiesammenkomster. Synes det er trist men går det ikke så går det ikke. Jeg bruker medisiner mot angst og går til samtaleterapi en gang i måneden. Jeg merker det er viktig å være aktiv og komme seg ut av huset hver dag for at ikke angsten skal ta for mye plass i livet, trening hjelper også.

Anonymous poster hash: 20a29...35a