Trives ikke i barnehagen!

[tutta23]

Kan det være at hun kjeder seg? 

Noen unger er litt tidligere ute enn andre, så kanskje det hadde vært verdt å undersøke? 

 

Noe lignende som hos denne jenta f.eks: http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst-old/Isa-5-ble-sjeleglad-da-hun-fikk-begynne-pa-skolen-ett-ar-for-7866096.html

 

Morsomt at du skriver dette. Har faktisk diskutert det med min mor, som er lærer. Hun mener at hun kanskje kunne ha begynt på skolen som femåring. Jenta mi gleder seg allerede til å begynne på skolen. Selv tror jeg ikke vi kommer til å søke om det. Selv om hun er langt fremme med språk, og forståelsen av forskjellige ting og kan mange bokstaver allerede, trenger hun nok å modnes sosialt, og ligger heller litt bakpå motorisk... Halvparten av barna i gruppa hennes i bhg er et år eldre, så hun burde kunne finne noen som er på hennes nivå språklig og tankemessig.

[tutta23]

Når startet dette problemet? Du skriver du er i permisjon med lillesøster. Helt naturlig at hun da kanskje føler det er dumt å gå i barnehagen når lillesøster får være hjemme med deg. Høres ut som en reaksjon på endret familiesituasjon.

Anonymous poster hash: 129ad...5bb

Det har vært sånn nesten så lenge hun har gått i bhg. Det har ikke blitt forandret etter at lillesøster har kommet.

[Ginny]

Morsomt at du skriver dette. Har faktisk diskutert det med min mor, som er lærer. Hun mener at hun kanskje kunne ha begynt på skolen som femåring. Jenta mi gleder seg allerede til å begynne på skolen. Selv tror jeg ikke vi kommer til å søke om det. Selv om hun er langt fremme med språk, og forståelsen av forskjellige ting og kan mange bokstaver allerede, trenger hun nok å modnes sosialt, og ligger heller litt bakpå motorisk... Halvparten av barna i gruppa hennes i bhg er et år eldre, så hun burde kunne finne noen som er på hennes nivå språklig og tankemessig.

Har du snakket med barnehagen om dette? Selv om dere kanskje ikke søker om tidlig skolestart, hadde det kanskje vært mulig å ha et lite opplegg for henne med litt mer faglige utfordringer? Hvis hun får det hun trenger på andre områder, kan det hende at litt ekstra utfordring tankemessig hadde hjulpet veldig? 

[Vera Vinge]

Sønnen min uttrykte også motstand mot å gå i barnehagen en lengre periode. Men jeg hadde virkelig ingen grunn til å betvile at han trivdes der. Jeg oppfattet det mer som et problem med overganger - i samme periode ville han bl.a. ikke sovne selv, selv om vi alltid hadde gått ut fra rommet før han sovnet før. Begge deler er mye bedre nå, da, det var vel bare en fase han måtte gjennom. Han er også en litt sensitiv fyr i enkelte situasjoner, og vi er veldig bevisste positiv oppmuntring og på å framstå tydelige, slik at han ikke skal bruke for mye energi på å prøve å få viljen sin i en del av de situasjonene, men heller føle seg trygg på at dette skal gå bra.

 

I barnehagen var de for øvrig flinke til å ta i mot ham om morgenen i den perioden, og det var helt avgjørende, tror jeg. Nå sier han hei til de ansatte og setter seg og spiser, men den gang fikk han sitte på et fang til vi hadde gått. (Han er for øvrig 3,5, og hadde dette problemet fra ca. 2 til ca. 3).

 

Ellers kjenner jeg igjen det med å ha et verbalt barn. Husker en gang at jeg bemerket at jeg trodde særlig en av de ansatte behandlet ham som eldre enn han var, både fordi han er høy og alltid har snakket mye for sin alder. Det betyr jo ikke at de følelsesmessig trenger å ligge foran. Jeg opplevde at de tok det til seg og tilpasset seg, og de klarte å gjøre noen endringer som gjorde at han trivdes bedre.

[bib_84]

Jeg har ikke lest alle svarene, men kan det være at jenta di er høysensitiv? Det er et personlighetstrekk som 15-20% av befolkningen har, og som gjør at man gjerne tåler mindre inntrykk før man blir overstimulert - det være seg lyder, lys, lukt, sosialisering, nye ting osv. Det kan være verdt å lese litt om det og se om det stemmer med datteren din, her står det litt: http://www.klikk.no/foreldre/barn/article906302.ece

Jeg er høysensitiv selv, og husker godt at jeg mistrivdes i bhg selv om jeg ikke ble mobbet og hadde flotte voksne og gode venner rundt meg. Selv den dag må jeg ta hensyn til det i hverdagen: jeg kan ikke planlegge for mye aktiviteter/sosialisering (selv om jeg har veldig lyst!), jeg kan ikke jobbe fulltid, jeg må ha gode solbriller når det er lyst ute og jeg må sette restriksjoner på hvor mye tv/radio kan stå på når jeg er hjemme. Det har vært utfordrende ettersom jeg ikke har visst hvorfor jeg alltid har vært så annerledes enn de fleste andre, men nå som jeg vet hvorfor og forstår mer er det uendelig mye lettere å tilpasse seg