Trives ikke i barnehagen!

[tutta23]

Har en datter på 3 år som gir tydelig uttrykk for at hun ikke vil i barnehagen. Hun har vært i samme barnehage siden hun var 1,5 år. Jeg har ingenting å sette fingeren på verken på de ansatte i barnehagen, opplegget, lokalene/uteområdet eller de andre barna. Det er en stabil gjeng med voksne som er snille, flotte mennesker, og det er stort fokus på det faglige og pedagogiske i barnehagen. Jeg er nesten 100% sikker på at hun ikke blir ertet eller frøset ut av de andre barna.

Datteren min har godt ordforråd for alderen, og er flink til å uttrykke følelser. Hun har i lang tid gitt uttrykk for at hun ikke vil i barnehagen. Jeg har tatt det opp på flere foreldresamtaler, men de ansatte sier at de ikke ser noen tegn på at hun mistrives når hun er i barnehagen. Hun er som regel fornøyd når vi henter henne, men hun har ofte mye frustrasjon på ettermiddag/kveld ( usikker på om dette skyldes alderen, eller om det skyldes at hun ikke trives i barnehagen)...

 

Vi snakker bare positivt om barnehagen hjemme, og prøver å fokusere på det kjekke de skal gjøre når hun kommer i bhg. Vi prøver også alltid å forberede henne dagen før de dagene hun skal i bhg. Hun har full plass. Jeg har hatt mulighet til å ha henne hjemme noen dager av og til, så har prøvd både at hun er mye og lite i bhg, og som regel er hun korte dager (6timer). Men har ikke merket noen forskjell på henne av dette.

 

Hvis jeg spør henne hvorfor hun ikke vil i bhg, kan hun f.eks. svare at det er kjedelig. I perioder sier hun hver dag at hun ikke vil, men hun gråter sjelden når jeg går.

 

Idag sa hun når jeg leverte.. " jeg vil ikke være her" "jeg vil hjem"....når jeg spurte hvorfor... " jeg liker meg ikke her"!

 

Jeg er nokså fortvilet, for jeg er redd for at hun skal føle at jeg ikke tar henne på alvor når hun gir så sterkt uttrykk for det. Hvordan vil det virke inn på henne senere hvis hun virkelig mistrives, og gjør hun egentlig det, eller er det bare blitt en slags vane for henne å si at hun ikke vil...

 Av og til lurer jeg på om jeg bare skal ta henne ut av bhg, tror nok det hadde vært godt for henne på kort sikt, men er redd for at hun da vil føle seg utenfor når hun da begynner på skolen....

har tenkt på om vi kunne prøvd å bytte bhg, men det er jo ikke sikkert at det hadde blitt noe bedre av den grunn...

 

Rådvill!! Er det noen her med lignende erfaringer? Evt. som har prøvd å gjøre noen tiltak... tips/gode råd mottas med takk!!

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har helt like erfaringer, men dattera mi på 5 er ikke ei typisk bhg-jente. Hører andre foreldre si at deres barn har trivdes fra dag 1 og at de løper inn i bhg/ ikke vil bli med hjem etc. Vel, sånn er det ikke hos oss. Hun brukte en del tid på å finne seg til rette (hadde korte dager ei god stund), hun kan fortsatt bli trist når vi leverer henne, og hun vil stortsett alltid bli med hjem. Hun har korte dager og også stortsett fri en gang i uka. Tilbakemeldingen fra bhg er at hun er veldig blid og fornøyd når hun er der, og vi ser jo at hun får utrolig mange gode opplevelser der, samt sosial trening. Jeg vil si at det har gått seg veldig til de siste par årene (kanskje spesielt det siste året). Jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor, og kanskje kan noe av det gjelde for dattera di også: Vår jente har alltid vært veldig verbal, og ikke så "herjete". Noen år har dette ikke passet så godt med barnegruppa på avd. Et år gikk hun bl.a sammen med nesten bare gutter som var flere år eldre enn henne, og da ble det naturlig nok mye herjing. Jeg tror hun er litt sensitiv ift hvem hun omgås (er liksom ikke ei som hiver seg med hvem som helst) og er derfor i større grad enn mange andre, litt avhengig av hvilke andre barn som er på avd. Nå når de er flere jevnaldrende jenter, har hun flere å spille på, og det fungerer bedre, også fordi de andre har tatt henne igjen på det verbale, og hun selv har blitt mer sosial moden (tror bhg overvurderte henne ei stund iom at hun var så verbal, mens hun egentlig trengte litt hjelp til å komme inn i det sosiale). I tillegg til dette, tror jeg rett og slett hun er ei jente som trives veldig godt hjemme og som ikke nødvendigvis har behov for å leke med andre hele tida, selv om jeg ser at hun har stor glede av det også. Jeg vet som sagt ikke om du kjenner deg igjen i noe av dette, men min erfaring er at det går seg til, og at de ofte har det veldig bra i bhg selv om de også kam gi uttrykk for at de ikke vil dit. Det virker som dere er obs på mulige vansker ift mobbing etc og at dere tilrettelegger ved å ha korte dager. Nå er det jo ikke alle barn som trives i bhg. Noen har det bedre i mindre forhold, eller trenger mer tid på å finne seg til rette. Barn er forskjellige..

Anonymous poster hash: 12801...834

[tutta23]

Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har helt like erfaringer, men dattera mi på 5 er ikke ei typisk bhg-jente. Hører andre foreldre si at deres barn har trivdes fra dag 1 og at de løper inn i bhg/ ikke vil bli med hjem etc. Vel, sånn er det ikke hos oss. Hun brukte en del tid på å finne seg til rette (hadde korte dager ei god stund), hun kan fortsatt bli trist når vi leverer henne, og hun vil stortsett alltid bli med hjem. Hun har korte dager og også stortsett fri en gang i uka. Tilbakemeldingen fra bhg er at hun er veldig blid og fornøyd når hun er der, og vi ser jo at hun får utrolig mange gode opplevelser der, samt sosial trening. Jeg vil si at det har gått seg veldig til de siste par årene (kanskje spesielt det siste året). Jeg har gjort meg noen tanker om hvorfor, og kanskje kan noe av det gjelde for dattera di også: Vår jente har alltid vært veldig verbal, og ikke så "herjete". Noen år har dette ikke passet så godt med barnegruppa på avd. Et år gikk hun bl.a sammen med nesten bare gutter som var flere år eldre enn henne, og da ble det naturlig nok mye herjing. Jeg tror hun er litt sensitiv ift hvem hun omgås (er liksom ikke ei som hiver seg med hvem som helst) og er derfor i større grad enn mange andre, litt avhengig av hvilke andre barn som er på avd. Nå når de er flere jevnaldrende jenter, har hun flere å spille på, og det fungerer bedre, også fordi de andre har tatt henne igjen på det verbale, og hun selv har blitt mer sosial moden (tror bhg overvurderte henne ei stund iom at hun var så verbal, mens hun egentlig trengte litt hjelp til å komme inn i det sosiale). I tillegg til dette, tror jeg rett og slett hun er ei jente som trives veldig godt hjemme og som ikke nødvendigvis har behov for å leke med andre hele tida, selv om jeg ser at hun har stor glede av det også. Jeg vet som sagt ikke om du kjenner deg igjen i noe av dette, men min erfaring er at det går seg til, og at de ofte har det veldig bra i bhg selv om de også kam gi uttrykk for at de ikke vil dit. Det virker som dere er obs på mulige vansker ift mobbing etc og at dere tilrettelegger ved å ha korte dager. Nå er det jo ikke alle barn som trives i bhg. Noen har det bedre i mindre forhold, eller trenger mer tid på å finne seg til rette. Barn er forskjellige..

Anonymous poster hash: 12801...834

Takk for at du tok deg tid til å svare! Jeg håper jo hele tiden at det skal gå seg til! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Mi jente er heller ikke så herjete, men liker bedre rolig leking og rollelek. Hun har hele tiden vært flink til å prate, så jeg har lurt på selv om vi har overvurdert henne litt av og til...

Hun sier om seg selv at hun er litt sjenert (uten at vi har sagt det til henne), og tror nok hun syns det kan være vanskelig å ta kontakt med de andre barna. Hun leker mye alene i bhg, men har det siste halvåret lekt mer sammen med de andre. Det er flest jenter i hennes avdeling, noen like gamle som henne, og noen 1 år eldre. Hun leker med både gutter og jenter. I det siste har de andre blitt bedre på pratingen også, så forholdene skulle egentlig ligge godt til rette for at hun skulle ha det bra! Men hun er kanskje bare en hjemmekjær jente. Hun er også veldig følsom, så tror hun reagerer mer og lenger på eventuelle konflikter med andre, og at det kan gå veldig inn på henne... Vi får høre det i lang tid hvis en av de andre har dytta henne el.l.

Så godt at det har blitt bedre for jenta di! Hvordan har dere ragert ovenfor henne hvis hun gav uttrykk for at hun ikke ville i bhg? Takk igjen for at du tok deg tid til å svare

[AnonymBruker]

Nå er det vel farlig å synse mye i saken, men kan det være at hun vet at hun ikke må i barnehagen, og derfor forsøker å "tvinge" deg til å ha henne hjemme istedenfor? Altså at hun forstår at hun ikke MÅ i barnehagen, og derfor ser hva hun kan si og gjøre som gir henne tid hjemme med mamma istedenfor?

 

For det er klart det er koseligere med en mamma som kan gi 100% oppmerksomhet hele dagen istedenfor å være i barnehagen der det er flere barn på hver voksen, og dermed mange som kjemper om de voksnes oppmerksomhet.

 

Hun kan nok også merke at du blir usikker når hun sier at hun ikke vil være der. Og dermed så forsterker dette din usikkerhet, og smitter over på henne som "utrygghet rundt barnehagen". Altså at dette er litt selvforsterkende.

 

Det går jo kanskje an å møte barnehagevennene på fritiden også? Så forsterker dere kanskje vennskapsbåndet, og gjør at jenta har mer lyst til å gå i barnehagen.

Anonymous poster hash: 80465...896

[AnonymBruker]

Min 4-åring har i perioder ikke ville dra i barnehagen. Vi har også lett litt etter grunner, men det finnes visst ingen spesielle. Han har bare lyst å være hjemme litt fordi noe morsomt hender/han vil leke med noe/se på tv/være med oss. Han stortrives i barnehagen og har mange venner, men i perioder vil han likevel bare være hjemme.

Vet ikke om dette hjelper noe da:) Så lenge hun trives så ville jeg ikke bekymret meg så veldig!

Anonymous poster hash: 3683a...3a0

[tutta23]

 

Nå er det vel farlig å synse mye i saken, men kan det være at hun vet at hun ikke må i barnehagen, og derfor forsøker å "tvinge" deg til å ha henne hjemme istedenfor? Altså at hun forstår at hun ikke MÅ i barnehagen, og derfor ser hva hun kan si og gjøre som gir henne tid hjemme med mamma istedenfor?

 

For det er klart det er koseligere med en mamma som kan gi 100% oppmerksomhet hele dagen istedenfor å være i barnehagen der det er flere barn på hver voksen, og dermed mange som kjemper om de voksnes oppmerksomhet.

 

Hun kan nok også merke at du blir usikker når hun sier at hun ikke vil være der. Og dermed så forsterker dette din usikkerhet, og smitter over på henne som "utrygghet rundt barnehagen". Altså at dette er litt selvforsterkende.

 

Det går jo kanskje an å møte barnehagevennene på fritiden også? Så forsterker dere kanskje vennskapsbåndet, og gjør at jenta har mer lyst til å gå i barnehagen.

Anonymous poster hash: 80465...896

 

Takk for svar! Hun får ikke lov å velge om hun vil være hjemme. Har aldri gitt etter for press på den måten. Men de dagene jeg har planlagt å ha henne hjemme, får hun alltid muligheten til å velge å gå i barnehagen i stedet...Det er veldig bevisst at hun ikke får "mase seg til" å være hjemme. Jeg har også vært i full jobb (nå er jeg hjemme i permisjon med lillesøster), og da som nå sier vi at hun "må" i barnehagen.

 

Vi har det trivelig når hun er hjemme. Men hun får ikke 100% oppmerksomhet fra meg for å si det sånt. Hun har som sagt også en lillesøster som tar mammas tid og oppmerksomhet.

Jeg har tenkt på det du skriver om hun merker at jeg har "dårlig samvittighet" for å sende henne ibhg....det blir jo vanskelig å finne et skikkelig svar på det da... Derfor er vi veldig bevisste på å gjøre barnehagen til noe positivt...

 

Vi har hatt besøk av noen barn fra bhg, og vært hos noen, og hun treffer en del av dem på kirkekoret, men jeg har tenkt at jeg vil prøve enda mer på det...

Akkurat nå for tiden vil hun helst ha besøk av de voksne i bhg... selv om jeg har oppmuntret henn til at vi kan invitere noen av barna...

[Patton]

En mulig forklaring kan også være at hun "straffer" deg fordi du forlater henne hver dag, men at måten hun uttrykker det på er å klage på barnehagen.

Et barn i "min" barnehage som faktisk var litt eldre enn ditt barn gråt intenst hver eneste dag foreldrene leverte han. La seg ned på gulvet og var helt utrøstelig. Minutter etter at foreldrene var ute av døra reiste han seg opp og tuslet inn på avdelingen, blid og i fin form.

Endret 24. juni 2015 av Patton

[AnonymBruker]

Takk for at du tok deg tid til å svare! Jeg håper jo hele tiden at det skal gå seg til! Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Mi jente er heller ikke så herjete, men liker bedre rolig leking og rollelek. Hun har hele tiden vært flink til å prate, så jeg har lurt på selv om vi har overvurdert henne litt av og til...

Hun sier om seg selv at hun er litt sjenert (uten at vi har sagt det til henne), og tror nok hun syns det kan være vanskelig å ta kontakt med de andre barna. Hun leker mye alene i bhg, men har det siste halvåret lekt mer sammen med de andre. Det er flest jenter i hennes avdeling, noen like gamle som henne, og noen 1 år eldre. Hun leker med både gutter og jenter. I det siste har de andre blitt bedre på pratingen også, så forholdene skulle egentlig ligge godt til rette for at hun skulle ha det bra! Men hun er kanskje bare en hjemmekjær jente. Hun er også veldig følsom, så tror hun reagerer mer og lenger på eventuelle konflikter med andre, og at det kan gå veldig inn på henne... Vi får høre det i lang tid hvis en av de andre har dytta henne el.l.

Så godt at det har blitt bedre for jenta di! Hvordan har dere ragert ovenfor henne hvis hun gav uttrykk for at hun ikke ville i bhg? Takk igjen for at du tok deg tid til å svare

Bare hyggelig å kunne dele erfaringer! De gangene hun har sagt at hun ikke vil i bhg, har vi vel stortsett tatt henne på fanget, prøvd å vise at vi forstår at det er litt vanskelig, men at barn skal i bhg/ de andre barna vil leke med henne/ vi skal på jobb etc. Jeg har vært hjemme i permisjon det siste året, og den første tiden hadde hun ingen reaksjon på det. Etter ei stund ble hun mer bevisst på at jeg var hjemme, og det ble litt verre. Vi har imidlertid gjort som dere, nemlig at fridager avtales på forhånd og at hun aldri får mase seg til det på morgenen. De dagene hun har vært trist, har vi heller sagt at vi kan hente henne litt tidligere. Og så har vi snakket at hun var hjemme med meg da hun var baby, og nå er det lillesøster som er hjemme. Det har stortsett gått helt fint. Har vært litt bevisste på å ikke ha henne hjemme mer enn en dag i uka, av den grunn at jeg har vært redd for at hun skal havne litt utenfor det sosiale i bhg. Tror det er viktig for kontinuiteten at hun er der de fleste dagene. En annen ting vi har lagt vekt på, er å levere henne når det er relativt rolig i avd, gjerne før/ under frokost (selv om hun alltid spiser hjemme også), for da har de voksne bedre tid til å la henne få noen minutter på fanget ved behov. De dagene hun er hjemme, har vi det veldig koselig, drar gjerne på kafé, biblioteket el.l, og jeg har av og til lurt litt på om det virker litt mot sin hensikt, nemlig at det får henne til å få enda mer lyst til å være hjemme. Har derfor forklart henne at dersom hun hadde vært hjemme hver dag, måtte vi ha brukt tiden på å vaske og rydde...virket som hun tok den 😄! Kjenner meg ellers igjen i det at hun er følsom. Sånn er vår jente også. Hvis noen slår/ sier noe stygt til henne etc, bruker hun en del tid på å legge det bak seg, og blir veldig trist. Synes imidlertid det har kommet seg litt i det siste (litt det jeg mener med at hun har modnet litt).

Anonymous poster hash: 12801...834

[AnonymBruker]

Hei:)

Min gutt hadde det også sånn da han var på den alderen. Ville aldri i bhg, og var bestandig kjempeglad/lettet da jeg hentet han.

For oss kom vendepunktet da vi innviterte noen av de andre guttene hjem til oss(en og en med foreldre). Gutten min har bestandig vært sjenert,men nå fikk han bli ordentlig kjent med dem i trygge omgivelser med meg tilstede.

Etter dette har han gradvis begynt å trives i bhg, og nå,to år senere, stortrives han og har som regel med seg kompiser hjem en dag i uka, der vi koser oss med god mat etter deres ønske,og leker noe gøy!

Ellers går det jo også an å spørre om å få være med i bhg en hel dag, slik at du ser hvordan jenta di er sammen med andre. Det er jo du som kjenner henne best, og kanskje de ansatte ikke "ser" det samme som deg.

Men mest av alt,har jeg tro på at det hjelper å møtes utenfor bhg, og at også du blir kjent med de andre foreldrene!

En klem til deg til slutt,vet hvor fælt det er når de ikke vil i bhg😢

Anonymous poster hash: 7a263...ac0

[Ginny]

Kan det være at hun kjeder seg? 

Noen unger er litt tidligere ute enn andre, så kanskje det hadde vært verdt å undersøke? 

 

Noe lignende som hos denne jenta f.eks: http://www.aftenposten.no/familie-og-oppvekst-old/Isa-5-ble-sjeleglad-da-hun-fikk-begynne-pa-skolen-ett-ar-for-7866096.html

[AnonymBruker]

Når startet dette problemet? Du skriver du er i permisjon med lillesøster. Helt naturlig at hun da kanskje føler det er dumt å gå i barnehagen når lillesøster får være hjemme med deg. Høres ut som en reaksjon på endret familiesituasjon.

Anonymous poster hash: 129ad...5bb

[frysdog]

.

Endret 2. mai 2016 av frysdog

[Chiquita]

Be de ansatte observere henne i en ny periode. De kan ev filme litt også, dersom du ønsker å se selv.

At du skal være der en hel dag synes ikke jeg er en god idé - barna oppfører seg ikke på samme måte når foreldrene er der, som når de ikke er der...

Men, det første jeg tenker på er 'testing'.

Hun merker at du blir usikker når hun sier det hun sier, og det kan forsterke hennes oppførsel også.

Hun vet også at du er hjemme med lillesøster, og da blir det ofte ekstra intenst med denne 'testingen'..

Dersom du føler deg trygg på at hun har det bra i barnehagen ville jeg anbefalt deg at du legger vekk alle 'tenk om, hva hvis...'

For dette merker barnet!

Og snakk med barnehagen - daglig! Fortell hvordan morgenen har vært (men viktig at barnet ikke får høre dette)

Be også om tilbakemelding hver dag ifht leik og samspill - og dette må barnet gjerne få høre...

Da hører barnet at de voksne snakker sammen, og skjønner raskere at det ikke er mulig å 'lure' mamma (dersom det er det barnet gjør - igjen, kommuniser med barnehagen)

[Gjest Magdalene]

Når startet dette problemet? Du skriver du er i permisjon med lillesøster. Helt naturlig at hun da kanskje føler det er dumt å gå i barnehagen når lillesøster får være hjemme med deg. Høres ut som en reaksjon på endret familiesituasjon.

Anonymous poster hash: 129ad...5bb

Signerer på denne!

Hun vet jo at lillesøster får være hjemme med deg hver dag. Da er det jo naturlig at hun også vil være hjemme!

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnehage og opplever i perioder at treåringer ikke vil i barnehagen. En gjenganger har vært at de rett og slett er slitne fordi de ganske nylig har kuttet ut dagsoving (vet ikke hvordan det er hos dere?) noe som også går igjen er om mor/far er i permisjon og barnet har skjønt at de er hjemme.

Anonymous poster hash: 7c932...658

[AnonymBruker]

det hender også at barn som leveres etter de andre synes det er vanskelig å finne sin plass i en allerede etablert lek.

Anonymous poster hash: 7c932...658

[MockingJay]

Jeg husker jeg var sånn, og alltid bablet i vei i bilen mot barnehagen om at jeg ikke ville dra dit.

Men jeg husker ikke helt hvorfor, det eneste jeg kan huske er at barnehagen var kjedelig og egentlig ganske slitsom. Hadde mange venner og var veldig sosial, men husker at det var slitsomt å "henge rundt" i barnehagen alikevel.

Husker mange episoder hvor jeg bare sto oppgitt å så på jevngamle før når de ikke forsto et eller annet. Det er det jeg husker som slitsomt, at de andre barna ikke forsto leken/ordene jeg brukte eller sosiale normer.

Av og til ga jeg blaffen i alle og gikk å tegnet alene, men så diltet alle etter likevel også måtte jeg lære bort eller forklare noe igjen.

Var helt greit å være der, men mye morsommere hjemme med min mor og storebror som hadde svar på absolutt alt mellom himmel og jord, og som jeg kunne lære nye ting av.

For å si det sånn; når jeg spurte hvorfor himmelen var blå, så forklarte broren min forholdet mellom lysstrålene, og at fargen på himmelen kunne endre seg på hvilke stråler som ble sluppet igjennom atmosfæren. Og at fargen kunne endre seg om sola fikk en annen vinkel (feks solnedgang), fordi da ble mengden molekyler i atmosfæren som den måtte igjennom mye større, som resulterer i at kun det røde slipper igjennom.

Slike svar fikk jeg ikke i barnehagen, og det var ikke noen jeg kunne reflektere det med heller der, men hjemme kunne jeg få "alle" svar.

Kanskje hun kjeder seg, er jo fullt mulig at hun trenger litt mer av noe og litt mindre av det du beskriver som herjinger.

[tutta23]

Bare hyggelig å kunne dele erfaringer! De gangene hun har sagt at hun ikke vil i bhg, har vi vel stortsett tatt henne på fanget, prøvd å vise at vi forstår at det er litt vanskelig, men at barn skal i bhg/ de andre barna vil leke med henne/ vi skal på jobb etc. Jeg har vært hjemme i permisjon det siste året, og den første tiden hadde hun ingen reaksjon på det. Etter ei stund ble hun mer bevisst på at jeg var hjemme, og det ble litt verre. Vi har imidlertid gjort som dere, nemlig at fridager avtales på forhånd og at hun aldri får mase seg til det på morgenen. De dagene hun har vært trist, har vi heller sagt at vi kan hente henne litt tidligere. Og så har vi snakket at hun var hjemme med meg da hun var baby, og nå er det lillesøster som er hjemme. Det har stortsett gått helt fint. Har vært litt bevisste på å ikke ha henne hjemme mer enn en dag i uka, av den grunn at jeg har vært redd for at hun skal havne litt utenfor det sosiale i bhg. Tror det er viktig for kontinuiteten at hun er der de fleste dagene. En annen ting vi har lagt vekt på, er å levere henne når det er relativt rolig i avd, gjerne før/ under frokost (selv om hun alltid spiser hjemme også), for da har de voksne bedre tid til å la henne få noen minutter på fanget ved behov. De dagene hun er hjemme, har vi det veldig koselig, drar gjerne på kafé, biblioteket el.l, og jeg har av og til lurt litt på om det virker litt mot sin hensikt, nemlig at det får henne til å få enda mer lyst til å være hjemme. Har derfor forklart henne at dersom hun hadde vært hjemme hver dag, måtte vi ha brukt tiden på å vaske og rydde...virket som hun tok den ! Kjenner meg ellers igjen i det at hun er følsom. Sånn er vår jente også. Hvis noen slår/ sier noe stygt til henne etc, bruker hun en del tid på å legge det bak seg, og blir veldig trist. Synes imidlertid det har kommet seg litt i det siste (litt det jeg mener med at hun har modnet litt).

Anonymous poster hash: 12801...834

 Har tenkt mye av det samme som deg! Det er oppmuntrende å høre at det har løst seg for andre som har vært i samme situasjon!!

[tutta23]

Hei:)

Min gutt hadde det også sånn da han var på den alderen. Ville aldri i bhg, og var bestandig kjempeglad/lettet da jeg hentet han.

For oss kom vendepunktet da vi innviterte noen av de andre guttene hjem til oss(en og en med foreldre). Gutten min har bestandig vært sjenert,men nå fikk han bli ordentlig kjent med dem i trygge omgivelser med meg tilstede.

Etter dette har han gradvis begynt å trives i bhg, og nå,to år senere, stortrives han og har som regel med seg kompiser hjem en dag i uka, der vi koser oss med god mat etter deres ønske,og leker noe gøy!

Ellers går det jo også an å spørre om å få være med i bhg en hel dag, slik at du ser hvordan jenta di er sammen med andre. Det er jo du som kjenner henne best, og kanskje de ansatte ikke "ser" det samme som deg.

Men mest av alt,har jeg tro på at det hjelper å møtes utenfor bhg, og at også du blir kjent med de andre foreldrene!

En klem til deg til slutt,vet hvor fælt det er når de ikke vil i bhg

Anonymous poster hash: 7a263...ac0

Takk for svar!! Jeg skal absolutt ta tak i det og invitere noen hjem igjen. Det har ikke blitt noe av, for jenta mi har ikke respondert så veldig på mitt forslag om å invitere noen. Hun treffer jo andre barn ellers, men ikke de hun går i bhg med.

[tutta23]

Hei:)

Min gutt hadde det også sånn da han var på den alderen. Ville aldri i bhg, og var bestandig kjempeglad/lettet da jeg hentet han.

For oss kom vendepunktet da vi innviterte noen av de andre guttene hjem til oss(en og en med foreldre). Gutten min har bestandig vært sjenert,men nå fikk han bli ordentlig kjent med dem i trygge omgivelser med meg tilstede.

Etter dette har han gradvis begynt å trives i bhg, og nå,to år senere, stortrives han og har som regel med seg kompiser hjem en dag i uka, der vi koser oss med god mat etter deres ønske,og leker noe gøy!

Ellers går det jo også an å spørre om å få være med i bhg en hel dag, slik at du ser hvordan jenta di er sammen med andre. Det er jo du som kjenner henne best, og kanskje de ansatte ikke "ser" det samme som deg.

Men mest av alt,har jeg tro på at det hjelper å møtes utenfor bhg, og at også du blir kjent med de andre foreldrene!

En klem til deg til slutt,vet hvor fælt det er når de ikke vil i bhg

Anonymous poster hash: 7a263...ac0

Takk for svar og for medfølelsen Skulle gjerne vær "flue på veggen" en dag i bhg, men jeg tror nok det er stor sannsynlighet for at hun ville oppført seg annerledes hvis jeg var der!