Sosial angst og hund...

[AnonymBruker]

Jeg sliter med sosial angst og depresjon. Jeg har alt under kontroll og er under behandling. 

 

Har fått lov til å låne hunden til tante en gang i blant.1 uke om gangen. Og har funnet ut at hund er noe for meg. Jeg kommer meg mye, mye mer ut! Ei venninne bor like i nærheten (2 min å gå), og hun har hund. Går turer et par ganger i uken sammen med henne og hunden. Om jeg hadde hund så kan vi gå 2 langturer sammen på ettermiddagen og kvelden. 

 

Har vokst opp med hund, og hatt hund i 20 år. Helt til jeg flyttet ut for 2 år siden. 

 

Har tenkt tanken på hund, og trur det hadde vært bra for meg. Jeg har en katt, og tar godt vare på hun. Ja, hund er et større ansvar. Men jeg vet hva det innebærer, jeg har tid, energi og økonomi til å ta meg av hund. 

 

Men det jeg lurer på, hvordan gikk det med deg og angsten? Følte du at du ble friskere? Jeg merker selv hvor lett det er å gå ut med hund. Men det å gå tur på dagen er klinumulig, panikkangst og hele pakken. Tur klokken 2 om natten går greit. Men med hund så går det greit samme når det er på dagen. 

 

Både psykolog og fastlege har sagt at jeg burde skaff meg hund. og har "mast" om det i flere måneder. Jeg har ønsket å bli litt friskere før jeg tok på meg det ansvaret. Det siste halvåret har det gått bra, jeg ligger ikke i sengen hele dagen pga depresjon. Har ikke vært sengeliggende på 6 måneder, nå i helgen så er det eksakt 6.måneder siden sist.
Jeg gjør det jeg må, shopping, møter, ja alt som kreves i hverdagen. Ok så kan det tære på kreftene om jeg er mye sosial en periode, men det har gått kjempe bra å gå turer med hund. Jeg føler, og vet at jeg nå er et sted i livet hvor hund ikke hadde vært en byrde, men en hjelp og godt selskap videre i livet. 

Anonymous poster hash: d1176...5e9

[AnonymBruker]

Frarådes sterkt! Ble ikke bedre, men verre, siden jeg ble tvunget til å gå ut flere ganger daglig. Dessuten tar flere kontakt med deg når du har hund, men det kan slå begge veier.

Vil du ha hund, så kjøp deg en hund. Men jeg fraråder det, det er tusen ganger mer stress enn en katt og koster omtrent tusen ganger så mye både i matutgifter og dyrlegeregninger. Kos deg med pusen din

Anonymous poster hash: 20350...352

[Wildstar]

Husk at du må ut med hunden selv på de dårligste dagene, i regn og sol, flere gangen daglig. Å ha hunden i en uke er ikke det samme som å ha den i flere år. Uansett hvor jævlig du har det, må hunden ut og stimuleres.

[AnonymBruker]

Det har i hvert fall hjulpet meg..

Anonymous poster hash: c9e1e...bef

[AnonymBruker]

Jeg vet at det kan være tungt, dersom man har en dårlig dag. 

Men jeg har hvert igjennom det, flere ganger med tante sin hund. Jeg passet den ofte da jeg var enda sykere enn jeg er nå. Når folk snakket til meg, så fikk jeg ikke panikk, for de var så fokusert på hunden. 

 

Det å gå turer, samme hvor dårlig jeg føler meg, er ingen problem. Har vært så langt nede man får det. Og fortsatt så fant jeg glede og mestringsfølelse av å gå tur og ta vare på hunden. 

 

Jeg har ventet fordi jeg ønsket å bli friskere, og ha mer ro innvendig og energi. Og det har jeg nå. 

 

ts

Anonymous poster hash: d1176...5e9

[Kragebein]

Jeg har også sosial angst, og for meg har det vært fantastisk å ha hund Det er ikke så skummelt å skulle møte på folk når jeg er ute, for hunden blir et mellomledd, og jeg vet at det er ham de bryr seg om og ikke meg. Det var ganske vanskelig i starten, for omtrent annenhvert menneske vi gikk forbi ville stoppe for å hilse, så det ble litt mye i tillegg til at det var uvant. Nå har han blitt 5 måneder, og det er nesten bare andre hundeeiere som stopper for å hilse. Dette kommer jo litt an på hva slags hund du har også, noen tiltrekker seg flere folk enn andre. Jeg har en Malteser, og bittesmå, fluffy hunder tiltrekker seg jo mye oppmerksomhet.

 

Jeg har klart å avtale hundetreff med fremmede, noe som hadde vært fullstendig utenkelig tidligere. Det er så mye lettere å møte andre når jeg også får møte hunden deres, og det er de som er i fokus. Jeg har også fått mer energi av å gå så mye turer, noe som selvfølgelig er deilig.

 

I tillegg til at hunden min også gjør meg lykkelig når vi er hjemme så har det å få seg hund vært nesten utelukkende positivt for meg. Jeg er dog veldig glad for at jeg har en samboer som kan ta over innimellom når jeg er sliten, for jeg tror ikke jeg hadde klart det helt alene. Noen dager, spesielt når jeg jobber 100%, er det utrolig vanskelig å måtte tvinge seg ut i regnet fordi man ikke har noe valg. Det er mye jobb hele tiden, og de første par ukene vi hadde ham slappet jeg aldri ordentlig av. Skulle jeg skaffet en hund på egen hånd så hadde det nok vært en voksen omplasseringshund. Både fordi valpeperioden er for mye jobb alene (for min del, i hvert fall), og fordi man ikke blir like tvunget ut i det sosiale.

[bippo]

For meg har det hjulpet helt ufattelig mye Livskvaliteten min har bedret seg noe enormt etter at jeg fikk hund, og jeg er så takknemlig for det lille (store) dyret mitt. Så jeg vil på det aller varmeste anbefale det.

[AnonymBruker]

Hunden jeg har tenkt å skaffe meg er Papillon, samme som Tante sin, mamma har søsteren til den hunden. Og de får mye oppmerksomhet, for de er så små og søte 

 

Jeg var den som tok meg av hunden som er hjemme hos mamma og pappa også. Det første året den levde. Mamma og pappa hadde andre hunder og tak seg av, og hun var min. Men fikk ikke lov til å ta hun med meg, og mamma er ufør og så hun kan ta vare på den selv. Men får låne hun en gang i blant, men ikke så ofte som tante sin. 

Kommer til å passe begge selv om at jeg har hund selv. 

 

ts

Anonymous poster hash: d1176...5e9

[AnonymBruker]

Så lenge du er i form til å gi hunden det den trenger av stell og mosjon, og er innstilt på at en søt liten hund som papillon vil medføre å måtte forholde seg til masse fremmede som vil prate og hilse - så sier jeg go for it!

Anonymous poster hash: 14519...355

[Majott]

En hund kan bety bedre helse, nettopp fordi den bringer med seg kontakt med andre på en god måte.

 

Samtidig bør man se 15 år fram i tid, og vurdere om man klarer med en hund så lenge. Selv de dagene man er sengeliggende, og helst ikke vil gå ut av huset, så må hunden ha sine turer. Da må man ut uansett. Klarer du det? Å ha hund er mye glede, men det er også mye plikt....særlig de dagene man er syk, det er snøstorm, de silregner osv. 

 

Valpetiden er krevende, med utrolig mye jobb! Ut å tisse hele tiden, og oppdragelse. Men etter de første mnd blir det lettere. Mange pleier å si at det første året legger man grunnlaget, og det er mye sant og mye jobb i det.

 

Velger man en rase med lite aktivitetsbehov, og uten sterke instinkter (Papillon er et godt valg), så tror jeg det kan gå veldig bra. 

[Chizue]

De jeg kjenner som har sosial angst har skaffet seg hund, jeg ønsker meg hund selv, men...Er så innåtpokkers allergisk

De jeg kjenner, sier iallefall at angsten er blitt mye bedre etter at de skaffet seg hund, mye fordi de klarer å komme seg ut mer.. ^^

[AnonymBruker]

Jeg savner skikkelig å ha hund når jeg leser denne tråden. Jeg er selv psykisk syk og hunden bidro virkelig til en bedre hverdag. Jeg kom meg ut hver eneste dag, noe som gjor virkelig godt. Nå har jeg mann så vi var to om ansvaret, men det meste falt på meg siden jeg er hjemmeværende. Desverre døde vårt lille krapyl alt for ung pga sykdom. Jeg skal virkelig få meg en hund igjen og kan virkelig anbefale det. Du virker veldig klar over ansvaret med hund så jeg sier også go for it

Anonymous poster hash: 8dbfa...bc2

[AnonymBruker]

En hund kan bety bedre helse, nettopp fordi den bringer med seg kontakt med andre på en god måte.

 

Samtidig bør man se 15 år fram i tid, og vurdere om man klarer med en hund så lenge. Selv de dagene man er sengeliggende, og helst ikke vil gå ut av huset, så må hunden ha sine turer. Da må man ut uansett. Klarer du det? Å ha hund er mye glede, men det er også mye plikt....særlig de dagene man er syk, det er snøstorm, de silregner osv. 

 

Valpetiden er krevende, med utrolig mye jobb! Ut å tisse hele tiden, og oppdragelse. Men etter de første mnd blir det lettere. Mange pleier å si at det første året legger man grunnlaget, og det er mye sant og mye jobb i det.

 

Velger man en rase med lite aktivitetsbehov, og uten sterke instinkter (Papillon er et godt valg), så tror jeg det kan gå veldig bra. 

Jeg har vært i igjennom 2 valper, og 2 voksne omplasseringshunder. Jeg vet hva jeg går til. Gruer meg til valpetiden, bitingen er uutholdelig 

 

Jeg vet hva jeg går til, jeg vet hva jeg må gi ifra meg, vill festing, vennereiser.. jeg vet at jeg kan ikke stikke av i ei uke på roadtrip. Ikke på grunn av hunden, men katten! ingen i familien liker katter, og de nekter å passe godt på han. Joda de kan komme innom å gi katten mat og si "hei pus" også drar de. Men for MEG så er ikke det godt nok. Katten min er innekatt, og er avhengig av fysiskkontakt vær dag, kos og lek. Jeg hadde aldri klart å forlate pus i mer enn et døgn alene. 

Så jeg er allerede fastlåst hjemme i 15-20 år frem i tid. 

 

Har alltid elsket hunder, da jeg gikk på barneskolen så kunne jeg alle hundebøkene utenat. Folk kunne si en rase, og jeg viste eksakt hvor den var i den store boken. Som faktisk het "Den store hundeboken". 

Jeg pugget fakta om de forskjellige rasene, ja jeg hadde store hobbyproblemer 

Da jeg var 9 år, så fikk jeg en egen hus nøkkel til en av naboene. Kjente han ikke så godt, ikke så godt at han var venn av mamma og pappa. Men jeg gikk daglige turer med hunden, før skolen og etter skolen. Dette var en mann som bodde alene og jobbet fulltid. Gikk daglige turer fra jeg var 7 til jeg var 10. 

Pga at mamma og pappa så hvor flink jeg var, gikk tur samme om jeg var syk eller ei, og hva slags vær det var, så jeg fikk min egen hund da jeg var 10. Og mannen måtte flytte, så det var perfekt timing. Fikk faktisk vite flere år senere at han hadde snakket med mamma og pappa, og sagt at han skulle flytte. Og de viste hvor knust jeg kom til å bli, så fikk meg hund. Var så klart knust, men hadde en "ny" hund å ta vare på. 

 

Så jeg vet hva en hund innebærer, jeg vet hvor mye arbeid det er. Hadde jeg vært frisk så hadde jeg skaffet meg hund så fort jeg flyttet ut. Men ville vente til jeg klarte å komme meg opp fra sengen daglig. 

 

ts

Anonymous poster hash: d1176...5e9

[Gjest pærecider]

For meg var hund redningen. Det tvang meg til å komme meg ut, selv på dårlige dager. Og når jeg har angst generelt, så er de der og trøster meg. Finingene mine

Lånte en venninnes hunder før jeg gikk til anskaffelse av mine egne. Så hvis du har funnet ut at det fungerer med din tantes hund, så hvorfor ikke? Du kan også snakke med en oppdretter om å være forvert for en voksen hund hvis du ikke orker valpestyr. Ofte har man da hunden på prøve en stund før man skriver under på forvertavtalen. Det var slik jeg skaffet Terrierfjompen min.

[AnonymBruker]

 

Jeg savner skikkelig å ha hund når jeg leser denne tråden. Jeg er selv psykisk syk og hunden bidro virkelig til en bedre hverdag. Jeg kom meg ut hver eneste dag, noe som gjor virkelig godt. Nå har jeg mann så vi var to om ansvaret, men det meste falt på meg siden jeg er hjemmeværende. Desverre døde vårt lille krapyl alt for ung pga sykdom. Jeg skal virkelig få meg en hund igjen og kan virkelig anbefale det. Du virker veldig klar over ansvaret med hund så jeg sier også go for it

Anonymous poster hash: 8dbfa...bc2

 

Hund er det beste som fins! 

Jeg elsker både hunder og katter, men hund har en spesiell plass i hjerte mitt. Da jeg var lita så ønsket jeg å bli veterinær, da jeg ble eldre så hadde jeg en drøm om å starte opp mitt eget omplasseringssenter. 

Nå så trur jeg at det er forent, siden jeg er 24. Om jeg starter nå så kan jeg vell starte opp når jeg er 40 

 

Men avl på en litt liten skala, det SKAL jeg gjøre når jeg blir eldre. Men er fast bestemt å avl med fokus på helse, og ikke utsende og utstillings-pokaler. 

Før så ønsket jeg å avl på Border Collie, men de passer ikke inn i byen, og jeg er ikke så aktiv som en BC krever, syk eller ei. 

Papillon er den perfekte rasen for meg, og en dag så skal jeg avl på Papillon, må få livet på rett kjør, og få kontroll over helsen så klart. 

Det er ikke snakk om 20 hunder + 40 kull (overdrevent, men ja du skjønner), men et par i gangen. 

 

ts

Anonymous poster hash: d1176...5e9

[Majott]

Det høres ut som du har tenkt godt gjennom dette, og vet hva som kreves. Så jeg tror det går helt fint! 

 

Ønsker deg lykke til med liten valp og et godt liv med hund. 

[LedigNavn]

Kjøp deg hund.  Du høres ansvarlig ut og gjør det du må selv om det er vanskelig.  Har du noen i bakhånd som kan stille opp og hjelpe til med litt pass dersom du skulle bli veldig dårlig, kan jeg ikke se noen grunner for at du ikke skal ha hund.  Jeg sliter ikke med sosial angst, men er helt sikker på at jeg har stor helsegevinst av å ha hund generelt.  Å ha en hund som må ut selv om det er snøstorm eller silregner er utelukkende positivt.  Er bare å kle seg godt og komme seg ut.  Hund er topp!!

[AnonymBruker]

Jeg har også sosial angst og søvnproblemer og har funnet ut at mye av angsten er bekymringsangst. Det er den som gjør nattesøvnen ustabil. Jeg har passet andres hunder og har hatt egen hund. Men da jeg hadde hund var barna små og livet var styrt av faste rutiner. Det var en hund jeg fikk i ungdomsårene.

 

Jeg bor i en blokk og vil ikke ha hund her på grunn av søvnløsheten og bekymringsangsten. Med en hage der hunden kan lufte seg før vi går tur ville jeg vurdert hundehold. Jeg skal være ærlig og si at jeg også sliter med alkohol og det er dager jeg ikke tør gå ut døra. De dagene ville en hund blitt en vel så stor belastning som glede, pluss at man etter min mening ikke skal ha dyr hvis man sliter med rus. Hunder blir medavhengige på lik linje med mennesker som er pårørende. De påvirkes og hverdagene blir uforutsigbare. Når matmor er fyllesjuk og ikke har energi er det ikke lett, hunden kan også lure på hvem som burde være leder.

Uten søvnproblemer og et tidvis problemforhold til alkohol, ville jeg skaffet hund. Ville valgt en liten, voksen omplasseringshund som ikke krevde like mye som en bc.

Hvor bor du i landet? Det finnes omplasseringsteder som søker fosterhjem på fast basis. Det vil si at de aldri vil bli omplassert, men at du kan fungere som en fast avlastningshjem, Solplassen i Østfold er ett foreksempel. Men vær klar på hvor lange turer og i hvilket tempo du ser for deg. Noen av hundene er eldre og bruker tid på turene og har det best med en eier/avlaster som har hage.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e6e49...d1a

[AnonymBruker]

Jeg har kontaktet et omplasseringssenter. Har hatt en hund fra de før. Vil helst ha en hund som er 1-2 år, for da slipper jeg valpestyret. 

Men de har ingen papillon eller noen lignende enda. Men om det dukker opp en før fristen for de valpene går ut, så går jeg for omplasseringshund. 

Må si i fra til familien innen valpen er 8 uker. Kontaktet de i går :D Har hatt valp fra de før også, så de hadde et kull på 4 uker   Det blir da ei lita papillon. Dersom omplasseringssenteret, som er lite og drevet av ei hyggelig dame, ikke får inn noen papillon (blandinger eller bare papillon) innen 4 uker. 

 

ts

Anonymous poster hash: d1176...5e9

[Eila]

http://solplassenhund.org/hunder-til-omplassering/nelly-2/Denne var søt. Har sett på den selv før jeg leste dette så da tok jeg linken hit.

Jeg har sterk sosial angst og flere hunder og uten hundene hadde jeg ikke klart meg.