Greier ikke bli glad i samboerens datter.

[Gjest me2u]

Hvor lenge har dere vært sammen og bodd sammen? Er det hun på 4 eller 7 år du kommer overens med?

Jeg ville forsøkt å finne ut mer om henne, hobbyer og interesser og gjerne tatt en dag helt alene med henne for å bli bedre kjent mer henne og prøve å skape et bånd med henne.

Selv med egne barn så har de fleste foreldre ofte en sterkere kjemi med et av barna. Ikke at det elsker barnet mer, men har mer til felles med det og kommer lettere overens med det.

[Majott]

Føler jeg greier å oppføre meg. Sier ikke alt jeg tenker direkte til henne, selv om det frister noen ganger.

Her om dagen kommenterte jeg på moro skyld at hun hadde mark i rumpa, fordi hun ikke greide å sitte i ro. Så roper hun "Neeei!" høyt til meg sikkert 10 ganger på rappen. Da var vi på besøk så jeg greide å ti stille og la faren irettesette henne. Så var hun sur i en times tid etter det og begynte å kalle meg stygge ting og geipet til meg når ingen andre så på.

Dere skjønner jeg holder på å klikke eller?

Tror hun skal være glad vi ikke var hjemme der og da.

Men hva F sier man til sånne barn da? Hva gjør man med sånn drittungeoppførsel? Kjenner jeg koker bare av å snakke om det.

Får virkelig ikke til den jenta altså. Vi klaffer bare ikke, har liksom ingen kjemi overhodet. Tror det er der en del av problemet ligger.

Begynner seriøst å vurdere flytting nå. Kan virkelig ikke se for meg å leve med denne skapningen resten av mitt liv.

Kommer til å gjøre forferdelig vondt, men hva skal man gjøre...

Anonymous poster hash: d2734...db1

 

Du reagerer som en 14-åring på et barns atferd. Er du i det hele tatt voksen nok selv til å ha ansvar for barn? 

[AnonymBruker]

Greier ikke bli glad i det ene barnet til kjæresten. Kjenner jeg irriterer meg mer over henne enn jeg kjenner glede. Hun har ingen sjarm eller utstråling, men er liksom bare der. Ofte sur og kranglete med søsteren sin, og tåler ikke at jeg sier ifra om noen ting. Fordi jeg visstnok ikke bestemmer over henne.

Har blitt til at jeg unngår å være med henne uten at samboer er i samme rom. Passer henne ikke i våken tilstand, kan i nød sitte hjemme når hun er lagt. Men til og med da kan hun begynne å skape seg.

Mens den andre jenta hans er jeg blitt kjempeglad i og er nesten som

jeg ser på henne som min egen allerede.

Hun er supersjarmerende, morsom, hengiven, blid og glad som dagen er lang.

Har ikke vært negativt innstilt til henne fra starten av. Det er den negative oppførselen hennes som har gjort meg så reservert i forhold til henne.

Blir litt dårlig når jeg tenker på at jeg nå leve med den jenta resten av livet, om Jeg skal fortsette å være med drømmeprinsen.

Det er så vanskelig:( vil ikke slå opp, kommer til å savne samboeren og minstejenta hans. Men av og til føler jeg at jeg bare må. Kan ikke leve slik som nå.

Anonymous poster hash: d2734...db1

Din kjæresten eldste datter liker forståelig nok ikke en inntrenger i sitt eget hjem.

De fortjener å ha sin far i fred for seg selv - sin far og sin mor.

Anonymous poster hash: 683cb...6e8

[AnonymBruker]

Jeg vil foreslå å gjøre det slutt. Jo før jo bedre.

Dette vil slite på forholdet mellom dere og til slutt så ender dere enten opp med å gå fra hverandre, eller så har far og datter mistet sitt gode forhold grunnet deg.

 

Hva foretrekker du?

 

Det er forventet at det er du og kun du som skal snu denne trenden. Du er den voksne og har da ansvaret for å løse slike forhold som barn selv ikke klarer å forholde seg til. Dersom du har funnet ut at du aldri kommer til å tåle denne jenta så er det egentlig bare å pakke og ta det som en læring.

 

DU vil føle deg bedre etter at det er slutt og du kan tenke på at far og datter i hvert fall får beholde sitt forhold.

Anonymous poster hash: bec6b...807

[bib_84]

En sånn oppførsel hos et barn er et tegn på at hun ikke har det godt, og at hennes omsorgspersoner ikke hjelper henne med å takle den livskrisen hun har opplevd. Du er den voksne, du må enten prøve hardere og mer velvillig eller så må du bryte ut av forholdet.

[AnonymBruker]

All sympati til deg TS! 

 

Jeg skjønner at det ikke er lett å bo med en sånn bortskjemt dritt unge. Hadde jeg vært deg hadde jeg snakket med barnefar om ditt dilemma. Få han til å engasjere seg i deres forhold. Kanskje han kan ta en prat med datteren sin og si til henne at hun skal oppføre seg som folk, unger må da virkelig kunne få beskjed om å oppføre seg høflig til voksne folk! det skulle da bare mangle!

 

Du må selvfølgelig oppføre deg respektfult tilbake. Gjensidig respekt og høflighet er stikkordet. 

 

Hvis barnefaren ikke ser din situasjon av saken, eller vist engasjement i å prøve å forbedre forholdet så hadde jeg pakket sekken tror jeg. 

 

Lykke til! 

 

 

Anonymous poster hash: 94aea...851

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg og min stemor. Jeg kjente at hun hatet meg. Hun klagde alltid på meg og fikk snudd min far mot meg. Dessverre døde han før jeg fikk tilgitt han, og jeg har nå brukt ti år på å fordøye trauma hun har påført meg. Tro meg. Hennes oppførsel er en direkte konsekvens av de følelsene du utstråler. Du er voksen. Klarer du virkelig ikke å oppføre deg deretter så gå.

Anonymous poster hash: dba85...d6b

[AnonymBruker]

Vettuhva. Jenta er 7 år! Selv var jeg i verste trassalder da jeg var 6-7 og det gikk verst utover mamma. Er rimelig sikker på at jeg irriterte vettet av henne innimellom og at jeg ikke alltid var en fryd å ha i hus. Men det gikk selvsagt over og vi har alltid hatt et veldig nært forhold. Du er voksen, du skal holde ut. Selvfølgelig skal 7-åringen oppføre seg, men det skal du og. Og det er faktisk lettere for deg enn for barnet. Hvis du ikke er i stand til oppgaven så får du ta din hatt å gå. 

Anonymous poster hash: c7d61...f9e