Greier ikke bli glad i samboerens datter.

[AnonymBruker]

Greier ikke bli glad i det ene barnet til kjæresten. Kjenner jeg irriterer meg mer over henne enn jeg kjenner glede. Hun har ingen sjarm eller utstråling, men er liksom bare der. Ofte sur og kranglete med søsteren sin, og tåler ikke at jeg sier ifra om noen ting. Fordi jeg visstnok ikke bestemmer over henne.

Har blitt til at jeg unngår å være med henne uten at samboer er i samme rom. Passer henne ikke i våken tilstand, kan i nød sitte hjemme når hun er lagt. Men til og med da kan hun begynne å skape seg.

Mens den andre jenta hans er jeg blitt kjempeglad i og er nesten som

jeg ser på henne som min egen allerede.

Hun er supersjarmerende, morsom, hengiven, blid og glad som dagen er lang.

Har ikke vært negativt innstilt til henne fra starten av. Det er den negative oppførselen hennes som har gjort meg så reservert i forhold til henne.

Blir litt dårlig når jeg tenker på at jeg nå leve med den jenta resten av livet, om Jeg skal fortsette å være med drømmeprinsen.

Det er så vanskelig:( vil ikke slå opp, kommer til å savne samboeren og minstejenta hans. Men av og til føler jeg at jeg bare må. Kan ikke leve slik som nå.

Anonymous poster hash: d2734...db1

[AnonymBruker]

Hverken du eller jenta kan leve slik som nå, og det er ditt ansvar å ordne opp i det, for det er du som er voksen. Barn takler foreldrenes nye partnere forskjellig.Noen tar det greit, mens for andre blir det en sorg. Det at ny partner kommer inn i familien blir en bekreftelse på at foreldrene ikke kommer til å finne sammen igjen, og barna sliter gjerne med sjalusi. Jeg vil tro at den negative adferden er et tegn på at barnet ikke har det bra. Det betyr ikke at dere nødvendigvis har gjort noe galt,men barn trenger ulik tid på å omstille seg etter brudd, og når det dukker opp nye omsorgspersoner i familien. Du var positivt innstilt til å begynne med, men jenta var ikke klar for å ta imot et nytt familiemedlem. Etterhvert begynte du å trekke deg unna, pga adferden hennes, det merker hun nok, og det vil sannsynligvis forsterke den negative adferden. Det er ditt ansvar å finne igjen den positive innstillingen, og å belage deg på at dette kan ta tid. 

 

Selv om du ikke nevner noen positive sider ved jenta i innlegget ditt, så må hun ha noen, jeg har vertfall aldri opplevd et eneste menneske som ikke har noen positive sider.Let etter det som er positivt, og fokuser på det. Finn på ting som du tror jenta vil like. Det trenger ikke være så mye, men gi henne tilbud om å gjøre ting sammen med deg. Bake, gå tur, reise å bade, se en film, hva som helst egentlig, poenget er at du må gi jenta en følelse av at du ønsker å tilbringe tid med henne. Hvis hun sier nei så gjør du ikke noe nummer ut av det, bare spør på nytt ved en annen anledning.

 

Hvis du ikke greier å snu dette synes jeg faktisk du bør bryte ut av forholdet. Ingen barn fortjener å vokse opp i et hjem der en av de voksne ikke liker dem! 

Anonymous poster hash: a6776...32c

[AnonymBruker]

Greier ikke bli glad i det ene barnet til kjæresten. Kjenner jeg irriterer meg mer over henne enn jeg kjenner glede. Hun har ingen sjarm eller utstråling, men er liksom bare der. Ofte sur og kranglete med søsteren sin, og tåler ikke at jeg sier ifra om noen ting. Fordi jeg visstnok ikke bestemmer over henne.

Har blitt til at jeg unngår å være med henne uten at samboer er i samme rom. Passer henne ikke i våken tilstand, kan i nød sitte hjemme når hun er lagt. Men til og med da kan hun begynne å skape seg.

Mens den andre jenta hans er jeg blitt kjempeglad i og er nesten som

jeg ser på henne som min egen allerede.

Hun er supersjarmerende, morsom, hengiven, blid og glad som dagen er lang.

Har ikke vært negativt innstilt til henne fra starten av. Det er den negative oppførselen hennes som har gjort meg så reservert i forhold til henne.

Blir litt dårlig når jeg tenker på at jeg nå leve med den jenta resten av livet, om Jeg skal fortsette å være med drømmeprinsen.

Det er så vanskelig:( vil ikke slå opp, kommer til å savne samboeren og minstejenta hans. Men av og til føler jeg at jeg bare må. Kan ikke leve slik som nå.

Anonymous poster hash: d2734...db1

 

Jeg blir trist og sint på vegne av denne jenta.

Anonymous poster hash: e6e4e...bcc

[AnonymBruker]

begge jentene er flotte barn som trenger voksen personer som er ansvarsfulle og trygge i livet deres. Har du spurt jenta om hvordan hun har det? hva hun tenker, ønsker og hvorfor hun reagerer som hun gjør? Kansje noe plager henne. Hun er ikke tverr av på grunn av ingen ting.

Anonymous poster hash: 51676...204

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal slå opp med kjæresten din. Gi det tid. Vær sammen med jenta og finn på aktiviteter med henne. Hvordan er hun når hele familien gjør noe sammen? Er hun gammel? Og har dere nettopp flyttet sammen? Å flytte blir bare å skyve vekk problemet. Hun kommer garantert til å oppføre seg slik mot en ny stemor også. Hun merker nok at du trekker deg unna og oppførselen henne blir deretter.

Håper det ordner seg for dere

Anonymous poster hash: 96ff5...97e

[AnonymBruker]

Du får be samboeren kutte kontakten med sin datter.

 

 

Det er tross alt du som skal komme først.

Anonymous poster hash: 5e445...3d3

[Million]

Her er det bare en ting å gjøre. Bit det i deg, og oppfør deg som et voksent, respektabelt menneske. Vis henne respekt og vær grei, og bit i deg all motvilje så det ikke synes utenpå.

Et barn skal aldri føle seg uønsket eller mislikt! Det kan sette spor for livet og skade barnet! Så samme hva du gjør; svelg det og ikke vis motviljen din.

Er du lur lar du være å uttrykke dette overfor samboeren din også, da barna alltid kommer først for en forelder og han kan komme i en lojalitetskonflikt.

 

PS! Barn vokser og forandrer seg hele tiden,fra et år til neste, ja fra en måned til neste. Så det at du føler hun er litt "uspiselig" nå, behøver ikke bety at hun vil være sånn for all fremtid. Ting kan fort forandre seg! Trøst deg med det.

 

Jeg understreker igjen at du som voksen har et ansvar for å ikke vise barnet dine sanne følelser. Det er virkelig ikke noe man gjør overfor et barn.

Endret 15. juni 2015 av Million

[AnonymBruker]

Jeg var et slikt stebarn mot min stemor. Jeg hadde vanskelig for å tilpasse meg pappas nye kjæreste og kunne være litt slik du beskriver eldste.

Dessverre gjorde stemor deretter og mislikte meg, kuttet meg ut ved alle muligheter og jeg kjente hvor sterkt hun mislikte meg. Siden den gang har det bare blitt verre og verre, hvor jeg i dag fremdeles ikke kan fordra henne.

Poenget mitt er: Du er den voksne, som må vise at hennes oppførsel ikke går inn på deg. Vær der for begge barna og prøv å skape gode dager med eldste også. Jeg hadde satt stor pris på om stemoren min ikke ga opp, men så meg for det jeg var: et BARN. Hun var dessverre ikke voksen nok til å prøve.

Om du gir innsats, vil det bli bedre etterhvert, og dere kan skape et godt forhold. Om du vender ryggen til ei som takler overgangen på en annen måte, da kan det bli så ille som her.

Ps: Jeg har ingen kontakt med far i dag på grunn av henne. Min egen feil som var sutrete og vanskelig som 7-8 åring med skilte foreldre. Men igjen, jeg var et barn og visste ikke bedre. Hun ble verre og verre til jeg gråt meg i søvn og mamma/pappa endret samværsavtalen til 0 dager med far. Jeg tapte.

Anonymous poster hash: a6638...012

[Ulrikke]

Uff, jeg har vært litt der du er.... En periode fra stedatter var ca 6-7 til hun var 11 eller noe hadde vi "dårlig kjemi".... Vi kunne sette ord på det da, vi snakket om at vi var glade i hverandre (jeg har kjent henne siden hun var 1), men at personlighetene våre kræsjet litt.... Jeg sa selvsagt ikke til henne at hun irriterte meg konstant, men vi fikk satt ord på at vi reagerte ulikt og at vi nok ikke var helt på bølgelengde - og jeg presiserte at det ikke betydde at jeg ikke var glad i henne.... Stesønnene mine har jeg aldri hatt sånne perioder med...

 

Nå er hun 15, og i de siste årene har vi "funnet tilbake" til hverandre igjen. Verdens flotteste unge dame som jeg virkelig savner når jeg ikke har sett henne på en stund (hun er så opptatt nå....) Jeg er virkelig glad i henne! (og i gutta, så klart....)

 

Jeg skal ikke gjøre dette så langt, men: dette er ditt ansvar! Ja, hun irriterer deg - men det er ikke verdens undergang. Folk er forskjellige. Ta henne med på tomannshånd, på kino eller i svømmehallen eller noe, noe som gjør at du MÅ forholde deg til henne! Hun merker garantert at du er mer hjertelig med søsteren, og det hjelper neppe på saken! Tenk at det hun gjør som irriterer deg ikke betyr noe.... Du får ikke endret henne! Se henne for den hun er! 

 

Vet ikke hvor gammel hun er, men som sagt, det er mye mulig at ting endrer seg også... Men det endrer seg ikke om du gir opp, resignerer og velger henne bort....

[AnonymBruker]

Greier ikke bli glad i det ene barnet til kjæresten. Kjenner jeg irriterer meg mer over henne enn jeg kjenner glede. Hun har ingen sjarm eller utstråling, men er liksom bare der. Ofte sur og kranglete med søsteren sin, og tåler ikke at jeg sier ifra om noen ting. Fordi jeg visstnok ikke bestemmer over henne.

Har blitt til at jeg unngår å være med henne uten at samboer er i samme rom. Passer henne ikke i våken tilstand, kan i nød sitte hjemme når hun er lagt. Men til og med da kan hun begynne å skape seg.

Mens den andre jenta hans er jeg blitt kjempeglad i og er nesten som

jeg ser på henne som min egen allerede.

Hun er supersjarmerende, morsom, hengiven, blid og glad som dagen er lang.

Har ikke vært negativt innstilt til henne fra starten av. Det er den negative oppførselen hennes som har gjort meg så reservert i forhold til henne.

Blir litt dårlig når jeg tenker på at jeg nå leve med den jenta resten av livet, om Jeg skal fortsette å være med drømmeprinsen.

Det er så vanskelig:( vil ikke slå opp, kommer til å savne samboeren og minstejenta hans. Men av og til føler jeg at jeg bare må. Kan ikke leve slik som nå.

Anonymous poster hash: d2734...db1

Hvor gamle er barna? Har jo litt og si om det er 5 og 7 eller 15 og 17 år.

Anonymous poster hash: fcb63...807

[AnonymBruker]

Jeg var et slikt stebarn mot min stemor. Jeg hadde vanskelig for å tilpasse meg pappas nye kjæreste og kunne være litt slik du beskriver eldste.

Dessverre gjorde stemor deretter og mislikte meg, kuttet meg ut ved alle muligheter og jeg kjente hvor sterkt hun mislikte meg. Siden den gang har det bare blitt verre og verre, hvor jeg i dag fremdeles ikke kan fordra henne.

Poenget mitt er: Du er den voksne, som må vise at hennes oppførsel ikke går inn på deg. Vær der for begge barna og prøv å skape gode dager med eldste også. Jeg hadde satt stor pris på om stemoren min ikke ga opp, men så meg for det jeg var: et BARN. Hun var dessverre ikke voksen nok til å prøve.

Om du gir innsats, vil det bli bedre etterhvert, og dere kan skape et godt forhold. Om du vender ryggen til ei som takler overgangen på en annen måte, da kan det bli så ille som her.

Ps: Jeg har ingen kontakt med far i dag på grunn av henne. Min egen feil som var sutrete og vanskelig som 7-8 åring med skilte foreldre. Men igjen, jeg var et barn og visste ikke bedre. Hun ble verre og verre til jeg gråt meg i søvn og mamma/pappa endret samværsavtalen til 0 dager med far. Jeg tapte.

Anonymous poster hash: a6638...012

Får litt vondt når jeg leser historien din. Du er voksen i dag, kanskje er det ikke for sent. Kan ikke du prøve å svelge din misnøye mot stemor og ta kontakt, ikke for henne, men for din og din far sin skyld.

Du er ikke lenger et barn, og hun har ikke lenger noen innflytelse  over deg. Og hvorfor kan ikke du og din far møtes ute på kafe for eksempel, uten henne? Telefon, Internett, det er så mange muligheter i dag som ikke var der før når det kommer til kontakt.

Anonymous poster hash: fcb63...807

[StellinaX]

Det er ikke påkrevd at du skal like din samboers datter, men hadde jeg vært i din samboers sko- så hadde det vært fix problemet eller gå for din del. (Jeg kan relatere da jeg er alene med to barn).

Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig og tungt for deg, men slik du beskriver jenta så får jeg en følelse av at du ikke helt vil eller klare å se det store bildet. At du "elsker" den ene jenta og "avskyr" den andre, det høres ut som en uutholdelig situasjon på den vanskelige jenta sine vegne. Dette er hennes barndom!  Det er tøft for deg også, men du har sannsynligvis verktøy nok til å kunne håndtere at relasjonen ikke er særlig bra. Det har neppe denne jenta. 

Mitt tips; adresser problemet for din samboer, snakk sammen om hva som skal til for å få det bedre og jobb sammen for å få en bedre stemning mellom dere to. I motsatt fall- gå.

[AnonymBruker]

Så lenge du som voksen ikke klarer å oppføre deg skikkelig overfor et barn, så er det på tide at du flytter ut. Et barn skal ikke måtte bo sammen med voksne med en slik holdning til dem.

Anonymous poster hash: bb456...677

[minister-mio]

Jeg tror kanskje du må gi slipp på forholdet. Jeg vet det høres drastisk ut, men jeg tror ikke man kan være sammen med en man ikke er glad i barna til.

[AnonymBruker]

Får litt vondt når jeg leser historien din. Du er voksen i dag, kanskje er det ikke for sent. Kan ikke du prøve å svelge din misnøye mot stemor og ta kontakt, ikke for henne, men for din og din far sin skyld.

Du er ikke lenger et barn, og hun har ikke lenger noen innflytelse over deg. Og hvorfor kan ikke du og din far møtes ute på kafe for eksempel, uten henne? Telefon, Internett, det er så mange muligheter i dag som ikke var der før når det kommer til kontakt.

Anonymous poster hash: fcb63...807

Har prøvd. Hun ringer han hvert femte minutt... En gang var lillesøsteren min på fars side med pappa. Når han sluttet å ta telefonen, ringte han dattera og ba henne gi telefonen til far.

Hater henne i dag og synes det er synd at jeg mistet min far. Han har en ny familie med henne, og tør ikke si henne imot mer, kanskje fordi han er redd for å miste samvær med sine barn. Hun er naver, sur bestandig of mangler sosiale antenner, og han millionær, god og en flott far (for mine søsken da...). Aner ikke hva han ser i henne....

Anonymous poster hash: a6638...012

[AnonymBruker]

Så lenge du som voksen ikke klarer å oppføre deg skikkelig overfor et barn, så er det på tide at du flytter ut. Et barn skal ikke måtte bo sammen med voksne med en slik holdning til dem.

Anonymous poster hash: bb456...677

Føler jeg greier å oppføre meg. Sier ikke alt jeg tenker direkte til henne, selv om det frister noen ganger.

Her om dagen kommenterte jeg på moro skyld at hun hadde mark i rumpa, fordi hun ikke greide å sitte i ro. Så roper hun "Neeei!" høyt til meg sikkert 10 ganger på rappen. Da var vi på besøk så jeg greide å ti stille og la faren irettesette henne. Så var hun sur i en times tid etter det og begynte å kalle meg stygge ting og geipet til meg når ingen andre så på.

Dere skjønner jeg holder på å klikke eller?

Tror hun skal være glad vi ikke var hjemme der og da.

Men hva F sier man til sånne barn da? Hva gjør man med sånn drittungeoppførsel? Kjenner jeg koker bare av å snakke om det.

Får virkelig ikke til den jenta altså. Vi klaffer bare ikke, har liksom ingen kjemi overhodet. Tror det er der en del av problemet ligger.

Begynner seriøst å vurdere flytting nå. Kan virkelig ikke se for meg å leve med denne skapningen resten av mitt liv.

Kommer til å gjøre forferdelig vondt, men hva skal man gjøre...

Anonymous poster hash: d2734...db1

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna? Har jo litt og si om det er 5 og 7 eller 15 og 17 år.

Anonymous poster hash: fcb63...807

Jentene er 4 og 7.

Anonymous poster hash: d2734...db1

[AnonymBruker]

Uff, jeg har vært litt der du er.... En periode fra stedatter var ca 6-7 til hun var 11 eller noe hadde vi "dårlig kjemi".... Vi kunne sette ord på det da, vi snakket om at vi var glade i hverandre (jeg har kjent henne siden hun var 1), men at personlighetene våre kræsjet litt.... Jeg sa selvsagt ikke til henne at hun irriterte meg konstant, men vi fikk satt ord på at vi reagerte ulikt og at vi nok ikke var helt på bølgelengde - og jeg presiserte at det ikke betydde at jeg ikke var glad i henne.... Stesønnene mine har jeg aldri hatt sånne perioder med...

Nå er hun 15, og i de siste årene har vi "funnet tilbake" til hverandre igjen. Verdens flotteste unge dame som jeg virkelig savner når jeg ikke har sett henne på en stund (hun er så opptatt nå....) Jeg er virkelig glad i henne! (og i gutta, så klart....)

Jeg skal ikke gjøre dette så langt, men: dette er ditt ansvar! Ja, hun irriterer deg - men det er ikke verdens undergang. Folk er forskjellige. Ta henne med på tomannshånd, på kino eller i svømmehallen eller noe, noe som gjør at du MÅ forholde deg til henne! Hun merker garantert at du er mer hjertelig med søsteren, og det hjelper neppe på saken! Tenk at det hun gjør som irriterer deg ikke betyr noe.... Du får ikke endret henne! Se henne for den hun er!

Vet ikke hvor gammel hun er, men som sagt, det er mye mulig at ting endrer seg også... Men det endrer seg ikke om du gir opp, resignerer og velger henne bort....

Hvordan taklet du så mange år med en person i livet ditt som irriterte vettet av deg hver dag?

Ser litt mørkt på det om det tar så lang tid før man greier å bli venner.

Hvordan holdt du ut?

Anonymous poster hash: d2734...db1

[AnonymBruker]

Føler jeg greier å oppføre meg. Sier ikke alt jeg tenker direkte til henne, selv om det frister noen ganger.

Her om dagen kommenterte jeg på moro skyld at hun hadde mark i rumpa, fordi hun ikke greide å sitte i ro. Så roper hun "Neeei!" høyt til meg sikkert 10 ganger på rappen. Da var vi på besøk så jeg greide å ti stille og la faren irettesette henne. Så var hun sur i en times tid etter det og begynte å kalle meg stygge ting og geipet til meg når ingen andre så på.

Dere skjønner jeg holder på å klikke eller?

Anonymous poster hash: d2734...db1

 

Nei. Barn er produkter av omgivelsene sine og fordi de er barn har de ikke ansvar for egne handlinger. Å la oppførselen påvirke deg følelsesmessig er ikke konstruktivt.

Anonymous poster hash: ee067...1c7

[AnonymBruker]

Heldigvis vil barna gå seirende ut over stemor i 99% av tilfellene. Den siste prosenten er menn nesten ingen vil ha.

Anonymous poster hash: 9b620...451