Alenemor til tre små!

[AnonymBruker]

Jeg går nok mot en tilværelse som alenemor og vi har tre små i bgh alder!

Dette bruddet innebærer at jeg må flytte hjem til Norge mens mannen blir boende her.

Det er selvfølgelig veldig veldig vondt å ta den avgjørelsen på vegne av barna og jeg er så usikker på hvor mye jeg skal holde ut slik at barna har begge foreldre under samme tak.

Dette valget vil jo innebærer veldig liten tid med far da han vil bo i et annet land.

Hbordan vil det gå økonomisk? Keg aner ikke hva man får hjelp til og ikke minst bgh.

Eldste gutten skal gå et år til i bgh før skolen og hvis jeg flytter hjem i sommer så har jeg jo ikke søkt bgh plass og jeg kan ikke ha alle tre hjemme i et år!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 45335...23f

[AnonymBruker]

Kontakt NAV.

Anonymous poster hash: 7de2c...5d1

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du bodd i utlandet? Økonomisk så er det bare å begynne jobbsøkingen og krysse fingrene

Anonymous poster hash: 2fd0b...c9d

[AnonymBruker]

Hvorfor må du flytte hjem til Norge? Du har valgt å bosette deg i utlandet (som nå er barnas hjemland) og da er det ganske egoistisk å ta barna med seg tilbake til Norge.

Hva tenker far om dette?

 

Om min eks var fra feks. Tyskland og han hadde tatt barnet med seg til Tyskland etter samlivsbruddet ville jeg blitt helt knust......

 

Anonymous poster hash: 856e6...cc7

[AnonymBruker]

Vi har bodd her i to mnd og barna savner fremdeles Norge så det er det riktige å gjøre i forhold til bosted.

Anonymous poster hash: 45335...23f

[AnonymBruker]

Vi har bodd her i to mnd og barna savner fremdeles Norge så det er det riktige å gjøre i forhold til bosted.

Anonymous poster hash: 45335...23f

 

Forstår. Da skjønner jeg det bedre:)

 

Er du fortsatt medlem i Folketrygden?

Anonymous poster hash: 856e6...cc7

[AnonymBruker]

Vi har bodd her i to mnd og barna savner fremdeles Norge så det er det riktige å gjøre i forhold til bosted.

Anonymous poster hash: 45335...23f

 

Da vil du få hjelp med barnehageplass. Ok, du vil stå i kø som alle andre som ikke søkte ved hovedopptaket (ja, du kan risikere at de går hjemme ett år, dessverre), men du vil få om det kommer noe ledig. Økonomisk så kan du søke overgangsstønad (husk, at det er nå begrenset til tre år) osv, mens du ser deg etter jobb. To måneder i utlandet er ingenting. 

Anonymous poster hash: 2fd0b...c9d

[AnonymBruker]

 

Forstår. Da skjønner jeg det bedre:)

 

Er du fortsatt medlem i Folketrygden?

Anonymous poster hash: 856e6...cc7

 

 

Det er de. Det må gå tolv måneder. Folk reiser til utlandet seks måneder av gangen hvert år og er fortsatt medlem av folketrygden. 

Anonymous poster hash: 2fd0b...c9d

[AnonymBruker]

 

Det er de. Det må gå tolv måneder. Folk reiser til utlandet seks måneder av gangen hvert år og er fortsatt medlem av folketrygden. 

Anonymous poster hash: 2fd0b...c9d

 

 

Jeg vet det, men mange som melder utflytting melder seg også ut av Folketrygden. Derfor spør jeg.

 

Ta kontakt med NAV og kommunen når dere kommer hjem. Det er ingen garanti om barnehageplass når man søker utenom hovedopptaket, men du får håpe på det beste.

Anonymous poster hash: 856e6...cc7

[AnonymBruker]

Forstår. Da skjønner jeg det bedre:)

Er du fortsatt medlem i Folketrygden?

Anonymous poster hash: 856e6...cc7

Ja det tror jeg. Foreløpig har vi bare vært på lang ferie her i permisjonen, med planer om å bosette oss her. Noe som har vært planen i mange år. Men nå har ting skjedd i er forhold som gjør at jeg ikke vil mer. Men er jeg veldig egoistisk da? Han er en snill og god ig flink pappa som vil bli såååååå savnet av barna. Men jeg personlig takler ikke mannen mer! Og det er ikke utroskap eller noe, heller ikke bagateller som uryddig eller aldri ned med dolokk el. Jeg bare på et følelsesmessig plan har fått nok og jeg merker at jeg blir en veldig dårlig og deprimert mamma av å være i dette forholdet!

Anonymous poster hash: 45335...23f

[AnonymBruker]

Har du bosted, eller må du finne det også?

Tror du må tilbringe mye tid på pc'en framover. Søk barnehageplass, ta kontakt med NAV, søk jobber, alt du kommer over!

Etter to måneder bør du ha rett til overgangsstønad, men vær obs på at det kan bli veldig trangt med tre barn. Man kan sikkert leve greit (om enn ikke sløse) med ett eller to barn, men det er ikke veldig mye penger. Jeg var alene med fire, og hadde ikke sjans til å få det til å gå rundt. Var avhengig av mye ekstrajobbing, og økonomien ble ikke god før jeg fikk meg en fulltidsjobb.

Men uansett, begynn prosessen allerede i dag! Det er mye som skal på plass og det blir tøffe tak, men du må bare starte i et hjørne og ta en ting av gangen. Håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: 1e166...eb2

[AnonymBruker]

Jobb er jeg ikke bekymret for. Har en utdannelse som lett gir jobb, men dårlig lønn. Det jeg drømmer om hadde vært å få litt støtte mens jeg fikk en bedre utdanning som igjen gir høyere lønn.

Gjerne innen markedsføring, ledelse økonomi ol.

Men hva med barna?? Dette vil jo ødelegge de!! Er det bedre om jeg stenger følelsene inne å holder ut mens til de er så store at de skjønner litt mer? Jeg har det jo i utgangspunktet greit. Er ikke utsatt for mishandling eller utroskap. Jeg og mannen klarer bare ikke samarbeidet mot felles mål.

Anonymous poster hash: 45335...23f

[AnonymBruker]

Jobb er jeg ikke bekymret for. Har en utdannelse som lett gir jobb, men dårlig lønn. Det jeg drømmer om hadde vært å få litt støtte mens jeg fikk en bedre utdanning som igjen gir høyere lønn.

Gjerne innen markedsføring, ledelse økonomi ol.

Men hva med barna?? Dette vil jo ødelegge de!! Er det bedre om jeg stenger følelsene inne å holder ut mens til de er så store at de skjønner litt mer? Jeg har det jo i utgangspunktet greit. Er ikke utsatt for mishandling eller utroskap. Jeg og mannen klarer bare ikke samarbeidet mot felles mål.

Anonymous poster hash: 45335...23f

 

Du kan få støtte gjennom Lånekassen om du ønsker å ta mere utdannelse.

Anonymous poster hash: 856e6...cc7

[AnonymBruker]

Jobb er jeg ikke bekymret for. Har en utdannelse som lett gir jobb, men dårlig lønn. Det jeg drømmer om hadde vært å få litt støtte mens jeg fikk en bedre utdanning som igjen gir høyere lønn.

Gjerne innen markedsføring, ledelse økonomi ol.

Men hva med barna?? Dette vil jo ødelegge de!! Er det bedre om jeg stenger følelsene inne å holder ut mens til de er så store at de skjønner litt mer? Jeg har det jo i utgangspunktet greit. Er ikke utsatt for mishandling eller utroskap. Jeg og mannen klarer bare ikke samarbeidet mot felles mål.

Anonymous poster hash: 45335...23f

Det får du ikke støtte av NAV til. Du har utdanning. Du får søke Lånekassen om støtte, ikke at de gir så voldsomt mye penger.

Anonymous poster hash: 2fd0b...c9d

[AnonymBruker]

Forstår godt ønsket ditt om mer utdanning.

 

Problemet (slik jeg ser det basert på min erfaring, kanskje andre har andre erfaringer?) er at du trenger ikke "litt" støtte for å kunne bytte ut jobb med utdanning. Når du skal forsørge tre barn går det mye penger, langt mer enn jeg fikk i overgangsstønad i alle fall. Jeg var student, men endte opp med å jobbe så mye ekstra at studiene led under det.

 

Nå vet ikke jeg hvor mye penger du kan regne med å få i barnebidrag, eller om du i det hele tatt kvalifiserer til støtte via NAV (dersom du har en utdannelse som gir jobb tror jeg de er restriktive med å støtte en ny utdannelse), og hva som eventuelt blir summen du kan regne med fra Lånekassen. Og ser det dårlig ut må du stikke finger'n i jorda og søke jobb, så får du heller se om du orker å studere deltid etter hvert. En kombinasjon av nesten fullt aleneansvar for tre barn, og sjonglering av jobb og studier ville jeg ikke begitt meg ut på, i hvert fall. Det blir mer enn krevende nok med barn og jobb. Så hvis du ikke har mulighet til å studere fullt, uten tanke på økonomi, så ville jeg lagt studiedrømmene på hylla akkurat nå. Alt må ikke gjøres på en gang  

 

Men dette er som sagt bare basert på min egen historie, andre har kanskje opplevd det annerledes og kommer med andre innspill.

Anonymous poster hash: 1e166...eb2

[Gjest O.G.]

Vi har bodd her i to mnd og barna savner fremdeles Norge så det er det riktige å gjøre i forhold til bosted.

Anonymous poster hash: 45335...23f

 

Men du måtte jo før du flyttet ha forstått at forholdet var på hell, hvorfor ble du med da???

[AnonymBruker]

Jeg går nok mot en tilværelse som alenemor og vi har tre små i bgh alder!

Dette bruddet innebærer at jeg må flytte hjem til Norge mens mannen blir boende her.

Det er selvfølgelig veldig veldig vondt å ta den avgjørelsen på vegne av barna og jeg er så usikker på hvor mye jeg skal holde ut slik at barna har begge foreldre under samme tak.

Dette valget vil jo innebærer veldig liten tid med far da han vil bo i et annet land.

Hbordan vil det gå økonomisk? Keg aner ikke hva man får hjelp til og ikke minst bgh.

Eldste gutten skal gå et år til i bgh før skolen og hvis jeg flytter hjem i sommer så har jeg jo ikke søkt bgh plass og jeg kan ikke ha alle tre hjemme i et år!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 45335...23f

Det er noen barnehage som har mange ledige plasser men sr selvsagt hvor i Norge du bor. Du kan jo ta en tlf oh høre med de hva med dagmamma. Familie bhg Osv.

Anonymous poster hash: c051a...0e3

[ViljaH]

Hvis du får lett jobb overalt, type sykepleier, så bør du seriøst bosette deg utenfor de største byene slik at du får råd til stor nok bolig og alle andre utgifter. De fleste som sliter med økonomien har enten unormalt lav lønn, eller bosetter seg i et dyrere område enn lønnen tilsier!

[AnonymBruker]

Jobb er jeg ikke bekymret for. Har en utdannelse som lett gir jobb, men dårlig lønn. Det jeg drømmer om hadde vært å få litt støtte mens jeg fikk en bedre utdanning som igjen gir høyere lønn.

Gjerne innen markedsføring, ledelse økonomi ol.

Men hva med barna?? Dette vil jo ødelegge de!! Er det bedre om jeg stenger følelsene inne å holder ut mens til de er så store at de skjønner litt mer? Jeg har det jo i utgangspunktet greit. Er ikke utsatt for mishandling eller utroskap. Jeg og mannen klarer bare ikke samarbeidet mot felles mål.

Anonymous poster hash: 45335...23f

 

Det er vel ingen av oss som kan svare på om det er bedre at du stenger følelsene ute og holder ut litt til. Likevel ville jeg gått mange runder med meg selv før jeg gikk til steget å gå fra min mann med 3 småbarn. Det er så mange faktorer her som er viktige, og følelsene dine blir bare en av dem. Jeg er i en lignende situasjon selv akkurat nå, men har valgt å bli - i alle fall til barna er større - og samtidig jobbe for at ting mellom oss kan bli bedre. Jeg har tro på at små steg i riktig retning kan gi resultater på sikt. Og at følelser som er borte kan vekkes til live igjen om en tar grep og jobber for det med is i magen. Når man står opp i noe som er vanskelig kan det "å gå" virke som den eneste mulige løsningen. I de aller fleste tilfeller finnes det jo heldigvis en rekke andre alternativer. Kan dere f.eks skaffe en liten hybel på bostedet dere er nå og rullere på å være der i noen måneder? Ha en "pause" uten å gå til steget med fullt brudd og flytting til ulike land? Jeg ønsker deg i alle fall lykke til!

Anonymous poster hash: 62f40...cc2

[AnonymBruker]

Men du måtte jo før du flyttet ha forstått at forholdet var på hell, hvorfor ble du med da???

Hvorfor måtte jeg det?

Anonymous poster hash: 45335...23f