Er jeg en dårlig far?

[AnonymBruker]

Ja, du er en dårlig far og stefar.

Wow, du leverer jammen reflekterte og gjennomtenkte råd! Både her og i tråden om ungene som "sladra" til mor om far og stemor.

TS setter sikkert umåtelig pris på din uendelige visdom....

Anonymous poster hash: 364be...7d2

[Gjest O.G.]

Wow, du leverer jammen reflekterte og gjennomtenkte råd! Både her og i tråden om ungene som "sladra" til mor om far og stemor.

TS setter sikkert umåtelig pris på din uendelige visdom....

Anonymous poster hash: 364be...7d2

Ja.

[AnonymBruker]

Ts; skriver du både som anonym og med brukernavn pappa123....?

PS: Så nå synes du at du absolutt ikke er en dårlig far..??!

Anonymous poster hash: c81dc...51b

[AnonymBruker]

Du er ikke en dårlig far, men du er en far som prøver så godt han kan med litt dårlig utgangspunkt. Du har en usikker arbeidssituasjon, noe som helt sikkert sliter på deg og gjør at du er litt mindre tålmodig i hverdagen.

Samtidig har du en stedatter som tydelig har problemer med sin far, og det kommer til uttrykk i det hun sier til dere. Altså behøver hun hjelp til å takle det. Faste rammer (at hun må følge normale regler), omtanke og forståelse hjelper på.

Ikke ta deg nær av hva din datter på 4 år sier. Hun har ingen forutsetninger for å mene det, men det er likevel lett å bli lei seg av at hun sier sånne ting. Hun er kommet i en alder der hun vil prøve viljen sin, og da bruker hun det hun kan. Det er et steg på veien mot å bli en selvstendig voksen, men samtidig bruker hun ord mot deg som det ikke er normalt at en 4-åring tar i bruk. Jeg vil tro at hun har lært dette av den større søsteren? Du skal overse dette, men samtidig se om det er behov hun har som hun ikke får dekket. Vær en trygg person for henne, hun stoler på at du kan ta i mot alt, og er ikke gammel nok til å skjønne at du blir såret av det hun sier. At hun sier at hun ikke vil at du skal være pappaen hennes kan ganske enkelt være på grunn av at hun ikke vil at du skal være så streng med henne. Det er helt normalt, og ikke noe du skal tenke på.

Ta situasjonen der og da, og glem det hun sier. Hun er bare 4 år, og har ikke forutsetninger for å mene noe annet enn at gjelder akkurat det at du er streng der og da.

Hei, takk for varme ord. Situasjonen er bedre nå og alt er tilbake til normalen for mitt vedkommende. Gårsdagen var bare et eksempel på at begeret rant over. Det kan skje med de beste.

Når det gjelder situasjonen med eldstejenyens far så har vi instanser på gang der som jobber med sitt. Som jeg tror jeg nevnte over så har det roet seg og vi er begynt å bli ganske komfortable med den situasjonen. Vi har også god kontakt med skole, helsesøster og PPT for å overvåke og hjelpe til med at hun skal ha det bra både nå og fremover. Vi har hele veien får bekreftet at vi har gjør vårt på det måte selv om det ikke finnes noe fasitsvar. Mye av det vi lærer her kan også brukes på minstedatteren etterhvert som utfordringene kommer på løpende bånd.

De begge får mye omtanke og kjerlighet av oss og vi har vårt fulle fokus på dem. De har det godt for å si det slik.

Men når man er så uheldig og treffer veggen som jeg gjorde i går så er det jaggu ikke lett å tenke klart. Heldigvis er jeg fornuftig nok til å trekke meg unna. Det var ikke nødvendig før i går, men det kjennes godt å vite at jeg har den egenskapen. Det jeg ikke satte pris på var at jeg satte spørsmål til om jeg var en god far eller ikke. Men det blåste kjapt over.

Som en kompis engang fortalte meg: "Barn kan vekke skremmende følelser man ikke visste man hadde, men med en gang de sover

eller roer seg ned så er alt det glemt."

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Du har ei stedatter som er 7 år som dere sender avgårde til en delvis alkoholisert far annenhver helg og så lurer dere på hvorfor hun utagerer??

Anonymous poster hash: 58d89...2b8

Å du skulle bare visst hvor mye vi har jobbet for å unngå det. Første halvåret nektet vi han å ha henne, men etter han viste tegn til bedring ble vi pent nødt. Man stiller ikke sterkt mot retten når motparten er en notorisk lystløgner. Nå går det bra og han holder seg unna alkoholen når hun er der. Vi har som sagt offentlige instanser som følger med og med en gang "alarmen" går så blir det reaksjoner igjen.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[solitary shell]

Hei, jeg har to barn. En jente på 7 som jeg er stefar til og en jente på 4 som jeg er biologisk far til.

Eldste jenten har en delvis alkoholisert som hun ser annenhver helg. Dette har bydd på store utfordringer opp igjennom årene hvor jeg til tider har følt at det har vært mer irettesettelser enn morro og kos. Det tok ca en uke fra hun kom fra far til hun sluttet å "hate oss", true med "jeg vil flytte til pappa for han kjefter ikke", "jeg skulle ønske du var død" og "jeg skal drepe deg". (Ja, vi er temmelig sikre at sistnevnte kom fra far. Dette var nemlig hans eksakte ord natten han ble singel. Dagen etter truet han meg med å drepe hele familien. Vi er sikre på at det er tomme trusler men allikevel..). Etter den uken fikk vi 4 dager hvor vi fungerte som en familie før det brøt sammen igjen dagen før hun skulle til far. For to år siden fikk får en samboer og da begynte dette å roe seg, nå går det som oftest bra med et par smeller en gang i blandt noe vi vil tørre å påstå at ligger rundt normalen.

Min biologiske datter har desverre vært vitne til all denne utageringen. Hun har vært snill som dagen hele veien helt frem til det siste halve året. Nå har hun begynt å få slike eksplosjoner nesten hver kveld og hvem er det som får lide mest for det? Jo, det er selvsagt den som har mest tålmodighet og som og som frem til nå har tatt disse utfordringene med godt mot frem til nå. Meg som er far. Samme reglen om igjen uansett hva det er. Jeg hater deg, jeg vil ikke at du skal bo her o.s.v. Og selvsagt er hun umulig å hente inn igjen når hun har satt i gang.

I det siste har jeg hatt ekstremt mye psykisk stress på meg, med permittering, økonomi som en følgefaktor, en nabo som gjør alt hun kan for å gjøre livet surt for oss m.m. og nå oppsigelse. Jeg kjenner at tålmodigheten blir mindre og mindre og nå i skrivende øyeblikk fikk jeg nok. Jeg fikk i meg kommentaren "jeg vil ikke at du skal være pappaen min og jeg vil ikke at du skal bo her" etter et snart 5 timer langt forsøk på å legge henne. Jeg valgte da å ta telefonen og bilnøklene å dra og la mor ta kampen slik at jeg ikke skulle eksplodere.

Nå sitter jeg i bilen og funderer på hva jeg skal gjøre. Er jeg en dårlig far? Senest i dag storkoste vi oss på akvariet hvor hun med glede gav vekk begge smokkene sine til karpene. Vi gjorde alt vi kunne for at hun skulle få en uforglemmelig dag men allikevel ender det i bråk fra ende til annen i dag som ganske mange andre dager.

Ja, jeg skjønner jo det at å slutte med smokk byr på utfordringer det også, men hva lokker kan jeg gjøre for å hente henne inn igjen uten å "tape" det slaget?

Hver eneste dag handler om å gi og ta, men når det gjelder disse ekstreme eksplosjonene føler jeg at vi ikke kan gi for å roe henne ned. Det vil vel bare gi fyr på bålet for fremtiden? Det ser jeg på en venninne av hun eldste. Venninnen er oppfokst med at hele verden handler om henne og at hun får alt hun peker på. Det har endt i en jentunge som ikke eier respekt og manerer ovenfor andre og griner av den minste ting helt til Hun får det.

Det ble mye rot her nå, men spørsmålet mitt er rett og slett, hva pokker kan jeg gjøre? Idemyldring hadde vært fint nå

Anonymous poster hash: e5633...a9b

Hei.

Det første jeg vil råde dere til er å gjøre noe med din stedatters situasjon med sin biologiske far. Det er ikke rart hun reagerer, det er ikke sunt for noen å ha samvær med en alkoholisert far. Mannen jeg idag er gift med, hadde en alkoholisert far, og det får ettervirkninger. Vennligst gjør noe kjapt. Jeg sier ikke at dere skal kutte kontakten imellom din stedatter og biofar, men kanskje at dere alle møtes i samtaler med familievernskontor eller noe tilsvarende, for hennes skyld.

Jeg tror ikke reaksjonene til din stedatter har så kjeeempemye å si på hvordan din datter er å legge om kveldene. Du sa at reaksjonene til din stedatter roet seg for 2 år siden, og da var din biologiske datter 2 år gammel. Jeg synes at det er litt rart at hun reagerer på dette akkurat nå, to år senere, når hun var såpass ung når disse hendelsene skjedde, men, jeg kjenner ingen av dere, og vet ingenting, og sier bare hva jeg tror ut ifra en tråd på et nettforum. Det er forresten vanlig at barn i den alderen har en slik periode, som vi kjenner som ''trassalderen''. Det går over, heldigvis.

På en måte forstår jeg at du fikk nok, på en annen måte tenker jeg at ditt psykiske stress ikke skal gå ut over barna. Men det er selvfølgelig myyye bedre en at du velger å eksplodere på henne. Hvis det er bare du som tar kampen med minstejenta, så synes jeg kanskje at du og mor skal dele litt mer på det så du får litt ro i sinnet.

Det eneste du kan gjøre, er å være tålmodig og å gi det tid. Det du beskriver, høres ikke så veldig uvanlig ut, egentlig. Hvis du føler det blir veldig vanskelig, finnes det foreldreveiledningkurs og slikt, og hvis det er i nærområdet ditt deles det ofte ut i barnehager en lapp om det. Verdt å nevnes at de aller fleste som går dit er helt vanlige foreldre og ikke igjennom barnevernet, de fleste vil bare lære mer om hvordan de skal håndtere barna sine.

Først og fremst vil jeg si at det er overraskende mange her som kun leser stikkord og ikke får med seg sammenhengen. Noe som igjen fører til konklusjoner og svar som ikke henger på greip i det hele tatt. Til dem vil jeg anbefale å ikke svare på slike poster. Tenk på alle dem som ber om hjelp og er på randen av sammenbrudd. Tenk på hvor mye dere risikerer å ødelegge for vedkommende det gjelder. Nå har jeg heldigvis ganske sterk psyke i utgangspunktet og slike ting preller av. Gårsdagen var et unntak og jeg føler at det å trekke seg unna vår det riktige.

Til alle dere andre som har tatt seg tid til å se sammenhengen og komme med seriøse og fornuftige svar vil jeg si tusen takk. Dere er gode mennesker og verden trenger flere av slike som dere.

Som sagt var gårsdagen et unntak og jeg er tilbake til det normale i dag.

Det at jeg gikk i går var det som skulle til. Etter jeg adferd skrevet denne posten hadde hun angret på hva hun sa og ville veldig gjerne si unnskyld. Jeg dro hjem, hun kom med unnskyldningen, vi pratet sammen om det som hadde skjedd og gikk frivillig og la seg.

Jeg har i dag ingen tvil om at det jeg gjør er det beste for barna. De har det godt og trygt her og der gjenspeiler seg blandet annet i denne utageringen. De føler seg rett og slett trygge nok til å teste grensene.

Hun driver og skaper seg nå også men denne gangen gjør hun det fordi hun synes det er gøy. Når det gjelder det må jeg innrømme at jeg er en smule rådløs igjen. Hva pokker kan man gjøre? Disse små er noen utspekulerte vesener til tider.

Når man skriver på et forum, må man forvente seg at folk svarer, og tolker det, og svarer, på den måten de vil. Hvis man bare vil ha positive tilbakemeldinger er ikke nettforum plassen å gå. Bare et tips

Utspekulerte vesener synes jeg forresten ikke noen barn er, de har bare sitt eget språk

Lykke til, du er nok en god far. Det er ikke alltid like lett å være forelder

[AnonymBruker]

Ts; skriver du både som anonym og med brukernavn pappa123....?

PS: Så nå synes du at du absolutt ikke er en dårlig far..??!

Anonymous poster hash: c81dc...51b

Hehe. Ja, begge navna er anonyme så det spiller ingen rolle.

Gårsdagen var et sammenbrudd og dersom du har kjent det på kroppen selv tidligere så vet du hvor lett det er å så tvil om seg selv.

Nå har det blåst over og jeg er tilbake til normalen.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Hei.

Det første jeg vil råde dere til er å gjøre noe med din stedatters situasjon med sin biologiske far. Det er ikke rart hun reagerer, det er ikke sunt for noen å ha samvær med en alkoholisert far. Mannen jeg idag er gift med, hadde en alkoholisert far, og det får ettervirkninger. Vennligst gjør noe kjapt. Jeg sier ikke at dere skal kutte kontakten imellom din stedatter og biofar, men kanskje at dere alle møtes i samtaler med familievernskontor eller noe tilsvarende, for hennes skyld.

Jeg tror ikke reaksjonene til din stedatter har så kjeeempemye å si på hvordan din datter er å legge om kveldene. Du sa at reaksjonene til din stedatter roet seg for 2 år siden, og da var din biologiske datter 2 år gammel. Jeg synes at det er litt rart at hun reagerer på dette akkurat nå, to år senere, når hun var såpass ung når disse hendelsene skjedde, men, jeg kjenner ingen av dere, og vet ingenting, og sier bare hva jeg tror ut ifra en tråd på et nettforum. Det er forresten vanlig at barn i den alderen har en slik periode, som vi kjenner som ''trassalderen''. Det går over, heldigvis.

På en måte forstår jeg at du fikk nok, på en annen måte tenker jeg at ditt psykiske stress ikke skal gå ut over barna. Men det er selvfølgelig myyye bedre en at du velger å eksplodere på henne. Hvis det er bare du som tar kampen med minstejenta, så synes jeg kanskje at du og mor skal dele litt mer på det så du får litt ro i sinnet.

Det eneste du kan gjøre, er å være tålmodig og å gi det tid. Det du beskriver, høres ikke så veldig uvanlig ut, egentlig. Hvis du føler det blir veldig vanskelig, finnes det foreldreveiledningkurs og slikt, og hvis det er i nærområdet ditt deles det ofte ut i barnehager en lapp om det. Verdt å nevnes at de aller fleste som går dit er helt vanlige foreldre og ikke igjennom barnevernet, de fleste vil bare lære mer om hvordan de skal håndtere barna sine.

Når man skriver på et forum, må man forvente seg at folk svarer, og tolker det, og svarer, på den måten de vil. Hvis man bare vil ha positive tilbakemeldinger er ikke nettforum plassen å gå. Bare et tips

Utspekulerte vesener synes jeg forresten ikke noen barn er, de har bare sitt eget språk

Lykke til, du er nok en god far. Det er ikke alltid like lett å være forelder

Jeg var ikke ute etter hverken positive eller negative tilbakemeldinger, men råd om neste steg. Men når det er sagt så er det ganske skremmende hva enkelte kan lire av seg når de er bak anonyme alias. Jeg takler det, men det er det ikke alle som gjør og en useriøs kommentar kan få fatale konsekvenser. Det er noe enkelte burde tenke godt over før de legger inn en kommentar som utelukkende er for å sverte.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Hei.

Det første jeg vil råde dere til er å gjøre noe med din stedatters situasjon med sin biologiske far. Det er ikke rart hun reagerer, det er ikke sunt for noen å ha samvær med en alkoholisert far. Mannen jeg idag er gift med, hadde en alkoholisert far, og det får ettervirkninger. Vennligst gjør noe kjapt. Jeg sier ikke at dere skal kutte kontakten imellom din stedatter og biofar, men kanskje at dere alle møtes i samtaler med familievernskontor eller noe tilsvarende, for hennes skyld.

Jeg tror ikke reaksjonene til din stedatter har så kjeeempemye å si på hvordan din datter er å legge om kveldene. Du sa at reaksjonene til din stedatter roet seg for 2 år siden, og da var din biologiske datter 2 år gammel. Jeg synes at det er litt rart at hun reagerer på dette akkurat nå, to år senere, når hun var såpass ung når disse hendelsene skjedde, men, jeg kjenner ingen av dere, og vet ingenting, og sier bare hva jeg tror ut ifra en tråd på et nettforum. Det er forresten vanlig at barn i den alderen har en slik periode, som vi kjenner som ''trassalderen''. Det går over, heldigvis.

På en måte forstår jeg at du fikk nok, på en annen måte tenker jeg at ditt psykiske stress ikke skal gå ut over barna. Men det er selvfølgelig myyye bedre en at du velger å eksplodere på henne. Hvis det er bare du som tar kampen med minstejenta, så synes jeg kanskje at du og mor skal dele litt mer på det så du får litt ro i sinnet.

Det eneste du kan gjøre, er å være tålmodig og å gi det tid. Det du beskriver, høres ikke så veldig uvanlig ut, egentlig. Hvis du føler det blir veldig vanskelig, finnes det foreldreveiledningkurs og slikt, og hvis det er i nærområdet ditt deles det ofte ut i barnehager en lapp om det. Verdt å nevnes at de aller fleste som går dit er helt vanlige foreldre og ikke igjennom barnevernet, de fleste vil bare lære mer om hvordan de skal håndtere barna sine.

Når man skriver på et forum, må man forvente seg at folk svarer, og tolker det, og svarer, på den måten de vil. Hvis man bare vil ha positive tilbakemeldinger er ikke nettforum plassen å gå. Bare et tips

Utspekulerte vesener synes jeg forresten ikke noen barn er, de har bare sitt eget språk

Lykke til, du er nok en god far. Det er ikke alltid like lett å være forelder

Takk forresten

Ballen ruller når det gjelder hun eldste. Det har den gjort lenge. Jeg skriver ikke alt om igjen men jeg svarte på en kommentar hvor jeg nevner litt om den prosessen.

Atferden er individuell fra barn til barn. Det jeg mente at hun tok etter sin søster var truslene. Det er det ingen tvil om.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Å du skulle bare visst hvor mye vi har jobbet for å unngå det. Første halvåret nektet vi han å ha henne, men etter han viste tegn til bedring ble vi pent nødt. Man stiller ikke sterkt mot retten når motparten er en notorisk lystløgner. Nå går det bra og han holder seg unna alkoholen når hun er der. Vi har som sagt offentlige instanser som følger med og med en gang "alarmen" går så blir det reaksjoner igjen.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

Og ikke minst, så lenge dette går så bra som det gjør så er det bedre at hun har kontakt med ham på jevnlig basis enn at vi utelukker ham helt.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Så bra at ting er bedre i dag! Det kan bli mye for noen enhver med det du beskriver :-)

Ut i fra det du skriver, så ville jeg snakket mer med henne. Sagt helt rolig, at du forstår at hun er sinna, at hun ikke har lyst til å legge seg eller hva det nå er. Men si at slik snakker man ikke til hverandre, og at du vil ikke høre slikt slemt språk, hverken til deg eller noen andre. Si også at det gjør deg lei deg, og forklar gjerne hvorfor. En fire-åring kan lære seg empati. Spør henne for eksempel om hvordan hun hadde følt det hvis du hadde sagt slike ting til henne?

Si at selv om man kan bli litt sinte på hverandre av og til i en familie, så er man alltid uansett glad i hverandre, og at man ikke skal være slemme og gjøre folk lei seg.

Hvis hun fortsetter og du mener hun gjør det på pur f, eller for å få oppmerksomhet, så synes jeg du skal unngå å gi henne den oppmerksomheten. Fjern deg rolig fra situasjonen, og pass heller på å gi henne positiv oppmerksomhet når hun viser ønsket adferd.

Anonymous poster hash: 364be...7d2

Morro, du beskriver det vi forsøkte å gjøre i går og som vi gjorde igjen nå i kveld. I dag så hadde hun ikke tatt av på samme nivå, så nå gikk det helt fint etter den samtalen.

Greien er at det ikke nytter å prate slik med unger når de allerede er gått i luften. Da må man vente på at dem roer seg og er mottagelig for en prat noe noe som ikke fungerte så bra i går.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Wow, du leverer jammen reflekterte og gjennomtenkte råd! Både her og i tråden om ungene som "sladra" til mor om far og stemor.

TS setter sikkert umåtelig pris på din uendelige visdom....

Anonymous poster hash: 364be...7d2

Ja, denne løste nok hele floken.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Ja, synes det blir for dumt å spørre "er jeg en dårlig far" og samtidig legge alt på stedatter. Tydelig at han ikke klarer å sette grenser for verken den ene, eller andre.. Så svaret mitt er; muligens en far som sliter med å oppdra barna ja!

Anonymous poster hash: c81dc...51b

Se hva som står skrevet nedover her.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Hei, jeg har to barn. En jente på 7 som jeg er stefar til og en jente på 4 som jeg er biologisk far til.

Eldste jenten har en delvis alkoholisert som hun ser annenhver helg. Dette har bydd på store utfordringer opp igjennom årene hvor jeg til tider har følt at det har vært mer irettesettelser enn morro og kos. Det tok ca en uke fra hun kom fra far til hun sluttet å "hate oss", true med "jeg vil flytte til pappa for han kjefter ikke", "jeg skulle ønske du var død" og "jeg skal drepe deg". (Ja, vi er temmelig sikre at sistnevnte kom fra far. Dette var nemlig hans eksakte ord natten han ble singel. Dagen etter truet han meg med å drepe hele familien. Vi er sikre på at det er tomme trusler men allikevel..). Etter den uken fikk vi 4 dager hvor vi fungerte som en familie før det brøt sammen igjen dagen før hun skulle til far. For to år siden fikk får en samboer og da begynte dette å roe seg, nå går det som oftest bra med et par smeller en gang i blandt noe vi vil tørre å påstå at ligger rundt normalen.

Min biologiske datter har desverre vært vitne til all denne utageringen. Hun har vært snill som dagen hele veien helt frem til det siste halve året. Nå har hun begynt å få slike eksplosjoner nesten hver kveld og hvem er det som får lide mest for det? Jo, det er selvsagt den som har mest tålmodighet og som og som frem til nå har tatt disse utfordringene med godt mot frem til nå. Meg som er far. Samme reglen om igjen uansett hva det er. Jeg hater deg, jeg vil ikke at du skal bo her o.s.v. Og selvsagt er hun umulig å hente inn igjen når hun har satt i gang.

I det siste har jeg hatt ekstremt mye psykisk stress på meg, med permittering, økonomi som en følgefaktor, en nabo som gjør alt hun kan for å gjøre livet surt for oss m.m. og nå oppsigelse. Jeg kjenner at tålmodigheten blir mindre og mindre og nå i skrivende øyeblikk fikk jeg nok. Jeg fikk i meg kommentaren "jeg vil ikke at du skal være pappaen min og jeg vil ikke at du skal bo her" etter et snart 5 timer langt forsøk på å legge henne. Jeg valgte da å ta telefonen og bilnøklene å dra og la mor ta kampen slik at jeg ikke skulle eksplodere.

Nå sitter jeg i bilen og funderer på hva jeg skal gjøre. Er jeg en dårlig far? Senest i dag storkoste vi oss på akvariet hvor hun med glede gav vekk begge smokkene sine til karpene. Vi gjorde alt vi kunne for at hun skulle få en uforglemmelig dag men allikevel ender det i bråk fra ende til annen i dag som ganske mange andre dager.

Ja, jeg skjønner jo det at å slutte med smokk byr på utfordringer det også, men hva lokker kan jeg gjøre for å hente henne inn igjen uten å "tape" det slaget?

Hver eneste dag handler om å gi og ta, men når det gjelder disse ekstreme eksplosjonene føler jeg at vi ikke kan gi for å roe henne ned. Det vil vel bare gi fyr på bålet for fremtiden? Det ser jeg på en venninne av hun eldste. Venninnen er oppfokst med at hele verden handler om henne og at hun får alt hun peker på. Det har endt i en jentunge som ikke eier respekt og manerer ovenfor andre og griner av den minste ting helt til Hun får det.

Det ble mye rot her nå, men spørsmålet mitt er rett og slett, hva pokker kan jeg gjøre? Idemyldring hadde vært fint nå

Anonymous poster hash: e5633...a9b

Nei, du prøver og gjør så godt du kan! Herregud ikke hør på disse som sier du skylder på eldste jenta. Det er bare fordi de har delt omsorg selv, og vrir det om.

Har ikke noen gode råd, men jeg kunne ønske min stefar hadde tatt seg en kjøretur isteden for å være en jævel...

Anonymous poster hash: 42bf8...45f