Er jeg en dårlig far?

[AnonymBruker]

Hei, jeg har to barn. En jente på 7 som jeg er stefar til og en jente på 4 som jeg er biologisk far til.

Eldste jenten har en delvis alkoholisert som hun ser annenhver helg. Dette har bydd på store utfordringer opp igjennom årene hvor jeg til tider har følt at det har vært mer irettesettelser enn morro og kos. Det tok ca en uke fra hun kom fra far til hun sluttet å "hate oss", true med "jeg vil flytte til pappa for han kjefter ikke", "jeg skulle ønske du var død" og "jeg skal drepe deg". (Ja, vi er temmelig sikre at sistnevnte kom fra far. Dette var nemlig hans eksakte ord natten han ble singel. Dagen etter truet han meg med å drepe hele familien. Vi er sikre på at det er tomme trusler men allikevel..). Etter den uken fikk vi 4 dager hvor vi fungerte som en familie før det brøt sammen igjen dagen før hun skulle til far. For to år siden fikk får en samboer og da begynte dette å roe seg, nå går det som oftest bra med et par smeller en gang i blandt noe vi vil tørre å påstå at ligger rundt normalen.

Min biologiske datter har desverre vært vitne til all denne utageringen. Hun har vært snill som dagen hele veien helt frem til det siste halve året. Nå har hun begynt å få slike eksplosjoner nesten hver kveld og hvem er det som får lide mest for det? Jo, det er selvsagt den som har mest tålmodighet og som og som frem til nå har tatt disse utfordringene med godt mot frem til nå. Meg som er far. Samme reglen om igjen uansett hva det er. Jeg hater deg, jeg vil ikke at du skal bo her o.s.v. Og selvsagt er hun umulig å hente inn igjen når hun har satt i gang.

I det siste har jeg hatt ekstremt mye psykisk stress på meg, med permittering, økonomi som en følgefaktor, en nabo som gjør alt hun kan for å gjøre livet surt for oss m.m. og nå oppsigelse. Jeg kjenner at tålmodigheten blir mindre og mindre og nå i skrivende øyeblikk fikk jeg nok. Jeg fikk i meg kommentaren "jeg vil ikke at du skal være pappaen min og jeg vil ikke at du skal bo her" etter et snart 5 timer langt forsøk på å legge henne. Jeg valgte da å ta telefonen og bilnøklene å dra og la mor ta kampen slik at jeg ikke skulle eksplodere.

Nå sitter jeg i bilen og funderer på hva jeg skal gjøre. Er jeg en dårlig far? Senest i dag storkoste vi oss på akvariet hvor hun med glede gav vekk begge smokkene sine til karpene. Vi gjorde alt vi kunne for at hun skulle få en uforglemmelig dag men allikevel ender det i bråk fra ende til annen i dag som ganske mange andre dager.

Ja, jeg skjønner jo det at å slutte med smokk byr på utfordringer det også, men hva lokker kan jeg gjøre for å hente henne inn igjen uten å "tape" det slaget?

Hver eneste dag handler om å gi og ta, men når det gjelder disse ekstreme eksplosjonene føler jeg at vi ikke kan gi for å roe henne ned. Det vil vel bare gi fyr på bålet for fremtiden? Det ser jeg på en venninne av hun eldste. Venninnen er oppfokst med at hele verden handler om henne og at hun får alt hun peker på. Det har endt i en jentunge som ikke eier respekt og manerer ovenfor andre og griner av den minste ting helt til Hun får det.

Det ble mye rot her nå, men spørsmålet mitt er rett og slett, hva pokker kan jeg gjøre? Idemyldring hadde vært fint nå

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Du skylder indirekte på eldstejenta for yngstejenta sin adferd?

Anonymous poster hash: c81dc...51b

[King in the North]

Du skylder indirekte på eldstejenta for yngstejenta sin adferd?Anonymous poster hash: c81dc...51b

Hvor tror du det kommer fra? Barn lærer av hverandre.

[AnonymBruker]

Hvor tror du det kommer fra? Barn lærer av hverandre.

Og barn lærer av de voksne.

Anonymous poster hash: 98f2a...449

[King in the North]

Og barn lærer av de voksne.Anonymous poster hash: 98f2a...449

Får du inntrykk av at barnets atferd er noe hun har lært av foreldrene?

Det får nemlig ikke jeg, alt tilsier at det er link mellom stebarnets atferd og det biologiske barnets atferdsendring. I mine øyne i hvert fall.

[AnonymBruker]

Får du inntrykk av at barnets atferd er noe hun har lært av foreldrene?

Det får nemlig ikke jeg, alt tilsier at det er link mellom stebarnets atferd og det biologiske barnets atferdsendring. I mine øyne i hvert fall.

Ja, barn tar opp mye adferd fra de voksne. Far vil ikke gi etter = barna vil heller ikke gi etter...

At far ikke vil "gi" i denne leggesituasjonen fordi eldstejenta har en venninne som han ikke liker er for meg fullstendig ulogisk. Et annet barns oppdragelse og adferd er ikke relevant eller direkte overførbart på egne. Man driver ikke en 5 timers leggekrig med en fireåring kveld etter kveld, da må man skjønne at den taktikken man har valgt ikke fungerer. Kanskje 4-åringen nettopp trenger det far ikke vil gi?

Anonymous poster hash: 0245e...48e

[AnonymBruker]

Ja, synes det blir for dumt å spørre "er jeg en dårlig far" og samtidig legge alt på stedatter. Tydelig at han ikke klarer å sette grenser for verken den ene, eller andre.. Så svaret mitt er; muligens en far som sliter med å oppdra barna ja!

Anonymous poster hash: c81dc...51b

[AnonymBruker]

Ja, synes det blir for dumt å spørre "er jeg en dårlig far" og samtidig legge alt på stedatter. Tydelig at han ikke klarer å sette grenser for verken den ene, eller andre.. Så svaret mitt er; muligens en far som sliter med å oppdra barna ja!

Anonymous poster hash: c81dc...51b

[Majott]

Hei, jeg har to barn. En jente på 7 som jeg er stefar til og en jente på 4 som jeg er biologisk far til.

Eldste jenten har en delvis alkoholisert som hun ser annenhver helg. Dette har bydd på store utfordringer opp igjennom årene hvor jeg til tider har følt at det har vært mer irettesettelser enn morro og kos. Det tok ca en uke fra hun kom fra far til hun sluttet å "hate oss", true med "jeg vil flytte til pappa for han kjefter ikke", "jeg skulle ønske du var død" og "jeg skal drepe deg". (Ja, vi er temmelig sikre at sistnevnte kom fra far. Dette var nemlig hans eksakte ord natten han ble singel. Dagen etter truet han meg med å drepe hele familien. Vi er sikre på at det er tomme trusler men allikevel..). Etter den uken fikk vi 4 dager hvor vi fungerte som en familie før det brøt sammen igjen dagen før hun skulle til far. For to år siden fikk får en samboer og da begynte dette å roe seg, nå går det som oftest bra med et par smeller en gang i blandt noe vi vil tørre å påstå at ligger rundt normalen.

Min biologiske datter har desverre vært vitne til all denne utageringen. Hun har vært snill som dagen hele veien helt frem til det siste halve året. Nå har hun begynt å få slike eksplosjoner nesten hver kveld og hvem er det som får lide mest for det? Jo, det er selvsagt den som har mest tålmodighet og som og som frem til nå har tatt disse utfordringene med godt mot frem til nå. Meg som er far. Samme reglen om igjen uansett hva det er. Jeg hater deg, jeg vil ikke at du skal bo her o.s.v. Og selvsagt er hun umulig å hente inn igjen når hun har satt i gang.

I det siste har jeg hatt ekstremt mye psykisk stress på meg, med permittering, økonomi som en følgefaktor, en nabo som gjør alt hun kan for å gjøre livet surt for oss m.m. og nå oppsigelse. Jeg kjenner at tålmodigheten blir mindre og mindre og nå i skrivende øyeblikk fikk jeg nok. Jeg fikk i meg kommentaren "jeg vil ikke at du skal være pappaen min og jeg vil ikke at du skal bo her" etter et snart 5 timer langt forsøk på å legge henne. Jeg valgte da å ta telefonen og bilnøklene å dra og la mor ta kampen slik at jeg ikke skulle eksplodere.

Nå sitter jeg i bilen og funderer på hva jeg skal gjøre. Er jeg en dårlig far? Senest i dag storkoste vi oss på akvariet hvor hun med glede gav vekk begge smokkene sine til karpene. Vi gjorde alt vi kunne for at hun skulle få en uforglemmelig dag men allikevel ender det i bråk fra ende til annen i dag som ganske mange andre dager.

Ja, jeg skjønner jo det at å slutte med smokk byr på utfordringer det også, men hva lokker kan jeg gjøre for å hente henne inn igjen uten å "tape" det slaget?

Hver eneste dag handler om å gi og ta, men når det gjelder disse ekstreme eksplosjonene føler jeg at vi ikke kan gi for å roe henne ned. Det vil vel bare gi fyr på bålet for fremtiden? Det ser jeg på en venninne av hun eldste. Venninnen er oppfokst med at hele verden handler om henne og at hun får alt hun peker på. Det har endt i en jentunge som ikke eier respekt og manerer ovenfor andre og griner av den minste ting helt til Hun får det.

Det ble mye rot her nå, men spørsmålet mitt er rett og slett, hva pokker kan jeg gjøre? Idemyldring hadde vært fint nå

Anonymous poster hash: e5633...a9b

Du er ikke en dårlig far, men du er en far som prøver så godt han kan med litt dårlig utgangspunkt. Du har en usikker arbeidssituasjon, noe som helt sikkert sliter på deg og gjør at du er litt mindre tålmodig i hverdagen.

Samtidig har du en stedatter som tydelig har problemer med sin far, og det kommer til uttrykk i det hun sier til dere. Altså behøver hun hjelp til å takle det. Faste rammer (at hun må følge normale regler), omtanke og forståelse hjelper på.

Ikke ta deg nær av hva din datter på 4 år sier. Hun har ingen forutsetninger for å mene det, men det er likevel lett å bli lei seg av at hun sier sånne ting. Hun er kommet i en alder der hun vil prøve viljen sin, og da bruker hun det hun kan. Det er et steg på veien mot å bli en selvstendig voksen, men samtidig bruker hun ord mot deg som det ikke er normalt at en 4-åring tar i bruk. Jeg vil tro at hun har lært dette av den større søsteren? Du skal overse dette, men samtidig se om det er behov hun har som hun ikke får dekket. Vær en trygg person for henne, hun stoler på at du kan ta i mot alt, og er ikke gammel nok til å skjønne at du blir såret av det hun sier. At hun sier at hun ikke vil at du skal være pappaen hennes kan ganske enkelt være på grunn av at hun ikke vil at du skal være så streng med henne. Det er helt normalt, og ikke noe du skal tenke på.

Ta situasjonen der og da, og glem det hun sier. Hun er bare 4 år, og har ikke forutsetninger for å mene noe annet enn at gjelder akkurat det at du er streng der og da.

[AnonymBruker]

Datteren din har kommet i trassalderen. Begge mine begynte i den alderen, jeg tror de oppdager jeget og prøvde å tøye grensene hele tiden.
Jeg tror ikke du er en dårlig far, og hvis du føler du ikke klarer å håndtere enkelte episoder, så er det en godt valg å fjerne seg som du nå gjorde ved å reise vekk. Dette forutsetter selvfølgelig at mor er hjemme og takler det. Jeg synes dere skal snakke sammen om dette, for hvis hun føler at du stikker av og overlater problemene til henne for ofte, så er ikke det noe bra for forholdet dere i mellom.
Jeg har barn, det har hendt jeg har tellet til ti, flere ganger. Det har hendt jeg har måttet gå ut, det har hendt jeg har måttet dra bort en time eller to for å roe ned.
Det er en tålmodighetsprøve å ha barn.

Anonymous poster hash: 8af03...5e6

[Pappa1234567890]

Først og fremst vil jeg si at det er overraskende mange her som kun leser stikkord og ikke får med seg sammenhengen. Noe som igjen fører til konklusjoner og svar som ikke henger på greip i det hele tatt. Til dem vil jeg anbefale å ikke svare på slike poster. Tenk på alle dem som ber om hjelp og er på randen av sammenbrudd. Tenk på hvor mye dere risikerer å ødelegge for vedkommende det gjelder. Nå har jeg heldigvis ganske sterk psyke i utgangspunktet og slike ting preller av. Gårsdagen var et unntak og jeg føler at det å trekke seg unna vår det riktige.

Til alle dere andre som har tatt seg tid til å se sammenhengen og komme med seriøse og fornuftige svar vil jeg si tusen takk. Dere er gode mennesker og verden trenger flere av slike som dere.

Som sagt var gårsdagen et unntak og jeg er tilbake til det normale i dag.

Det at jeg gikk i går var det som skulle til. Etter jeg adferd skrevet denne posten hadde hun angret på hva hun sa og ville veldig gjerne si unnskyld. Jeg dro hjem, hun kom med unnskyldningen, vi pratet sammen om det som hadde skjedd og gikk frivillig og la seg.

Jeg har i dag ingen tvil om at det jeg gjør er det beste for barna. De har det godt og trygt her og der gjenspeiler seg blandet annet i denne utageringen. De føler seg rett og slett trygge nok til å teste grensene.

Hun driver og skaper seg nå også men denne gangen gjør hun det fordi hun synes det er gøy. Når det gjelder det må jeg innrømme at jeg er en smule rådløs igjen. Hva pokker kan man gjøre? Disse små er noen utspekulerte vesener til tider.

[AnonymBruker]

Du skylder indirekte på eldstejenta for yngstejenta sin adferd?

Anonymous poster hash: c81dc...51b

Nei, ikke atferden men truslene. Det er klart disse kommer fra søsteren som har holdt på med akkurat det samme i hennes nervær

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Du har ei stedatter som er 7 år som dere sender avgårde til en delvis alkoholisert far annenhver helg og så lurer dere på hvorfor hun utagerer??

Anonymous poster hash: 58d89...2b8

[AnonymBruker]

Så bra at ting er bedre i dag! Det kan bli mye for noen enhver med det du beskriver :-)

Ut i fra det du skriver, så ville jeg snakket mer med henne. Sagt helt rolig, at du forstår at hun er sinna, at hun ikke har lyst til å legge seg eller hva det nå er. Men si at slik snakker man ikke til hverandre, og at du vil ikke høre slikt slemt språk, hverken til deg eller noen andre. Si også at det gjør deg lei deg, og forklar gjerne hvorfor. En fire-åring kan lære seg empati. Spør henne for eksempel om hvordan hun hadde følt det hvis du hadde sagt slike ting til henne?

Si at selv om man kan bli litt sinte på hverandre av og til i en familie, så er man alltid uansett glad i hverandre, og at man ikke skal være slemme og gjøre folk lei seg.

Hvis hun fortsetter og du mener hun gjør det på pur f, eller for å få oppmerksomhet, så synes jeg du skal unngå å gi henne den oppmerksomheten. Fjern deg rolig fra situasjonen, og pass heller på å gi henne positiv oppmerksomhet når hun viser ønsket adferd.

Anonymous poster hash: 364be...7d2

[Fraggzy]

Ja, synes det blir for dumt å spørre "er jeg en dårlig far" og samtidig legge alt på stedatter. Tydelig at han ikke klarer å sette grenser for verken den ene, eller andre.. Så svaret mitt er; muligens en far som sliter med å oppdra barna ja!

Anonymous poster hash: c81dc...51b

Så at faren står på sitt og ikke lar datteren diktere leggetid/rutiner og hva som skal skje er for deg å "ikke sette grenser"?

Noen ganger går det an å lure på hvordan leseopplæringen er blitt i dette landet.

Endret 1. juni 2015 av Fraggzy

[Fraggzy]

Du har ei stedatter som er 7 år som dere sender avgårde til en delvis alkoholisert far annenhver helg og så lurer dere på hvorfor hun utagerer??

Anonymous poster hash: 58d89...2b8

Du mener at han skal ulovlig holde datteren borte fra sin biologiske far? Dette vil lede til hva? At han kan miste omsorgen for datteren sin? Bra sagt AB!

Endret 1. juni 2015 av Fraggzy

[AnonymBruker]

Ja, barn tar opp mye adferd fra de voksne. Far vil ikke gi etter = barna vil heller ikke gi etter...

At far ikke vil "gi" i denne leggesituasjonen fordi eldstejenta har en venninne som han ikke liker er for meg fullstendig ulogisk. Et annet barns oppdragelse og adferd er ikke relevant eller direkte overførbart på egne. Man driver ikke en 5 timers leggekrig med en fireåring kveld etter kveld, da må man skjønne at den taktikken man har valgt ikke fungerer. Kanskje 4-åringen nettopp trenger det far ikke vil gi?

Anonymous poster hash: 0245e...48e

Dette er eksempel på hva jeg skrev under. Her tolker du feil.

1. Dette var en situasjon som foregikk i går. Vi kjemper ikke i timesvis hver kveld.

2.Jeg har ikke sagt at jeg liker venninnen, det er ikke hennes feil at hennes foresatte ikke setter grenser. Jeg har heller ikke sagt at jeg skylder på henne for dette.

3. Jeg skriver at livet handler om å gi og ta, men ikke akkurat i denne situasjonen. Hva tror du skjer hvis vi aksepterer at hun sitter våken til langt på natt? Da fortsetter det garantert dag ut og dag inn. Dagene ellers er full av å gi og ta. Klart ungene får muligheten til å argumentere for seg og kommer de med gode argumenter kan vi gi etter for det. En god egenskap å lære dem det.

Anonymous poster hash: e5633...a9b

[AnonymBruker]

Du mener at han skal ulovelig holde datteren borte fra sin biologiske far? Dette vil lede til hva? At han kan miste omsorgen for datteren sin? Bra sagt AB!

Jeg mener at mor selvsagt har et ansvar for å skjerme barnet fra en alkoholisert far. Å være pårørende til en alkoholiker er ille nok og her skal et barn tilbringe annenhver helg sammen med mannen. Om barnet er viktig for far så får han slutte å drikke, holde seg edru og så ha barnet.

Klart at et barn vil utagere når hun / han blir sendt inn i en ustabil. utrygg og uforutsigbar situasjon annenhver helg - noe barnet også beviser gjennom utsagn og oppførsel.

Anonymous poster hash: 58d89...2b8

[Gjest O.G.]

Hei, jeg har to barn. En jente på 7 som jeg er stefar til og en jente på 4 som jeg er biologisk far til.

Eldste jenten har en delvis alkoholisert som hun ser annenhver helg. Dette har bydd på store utfordringer opp igjennom årene hvor jeg til tider har følt at det har vært mer irettesettelser enn morro og kos. Det tok ca en uke fra hun kom fra far til hun sluttet å "hate oss", true med "jeg vil flytte til pappa for han kjefter ikke", "jeg skulle ønske du var død" og "jeg skal drepe deg". (Ja, vi er temmelig sikre at sistnevnte kom fra far. Dette var nemlig hans eksakte ord natten han ble singel. Dagen etter truet han meg med å drepe hele familien. Vi er sikre på at det er tomme trusler men allikevel..). Etter den uken fikk vi 4 dager hvor vi fungerte som en familie før det brøt sammen igjen dagen før hun skulle til far. For to år siden fikk får en samboer og da begynte dette å roe seg, nå går det som oftest bra med et par smeller en gang i blandt noe vi vil tørre å påstå at ligger rundt normalen.

Min biologiske datter har desverre vært vitne til all denne utageringen. Hun har vært snill som dagen hele veien helt frem til det siste halve året. Nå har hun begynt å få slike eksplosjoner nesten hver kveld og hvem er det som får lide mest for det? Jo, det er selvsagt den som har mest tålmodighet og som og som frem til nå har tatt disse utfordringene med godt mot frem til nå. Meg som er far. Samme reglen om igjen uansett hva det er. Jeg hater deg, jeg vil ikke at du skal bo her o.s.v. Og selvsagt er hun umulig å hente inn igjen når hun har satt i gang.

I det siste har jeg hatt ekstremt mye psykisk stress på meg, med permittering, økonomi som en følgefaktor, en nabo som gjør alt hun kan for å gjøre livet surt for oss m.m. og nå oppsigelse. Jeg kjenner at tålmodigheten blir mindre og mindre og nå i skrivende øyeblikk fikk jeg nok. Jeg fikk i meg kommentaren "jeg vil ikke at du skal være pappaen min og jeg vil ikke at du skal bo her" etter et snart 5 timer langt forsøk på å legge henne. Jeg valgte da å ta telefonen og bilnøklene å dra og la mor ta kampen slik at jeg ikke skulle eksplodere.

Nå sitter jeg i bilen og funderer på hva jeg skal gjøre. Er jeg en dårlig far? Senest i dag storkoste vi oss på akvariet hvor hun med glede gav vekk begge smokkene sine til karpene. Vi gjorde alt vi kunne for at hun skulle få en uforglemmelig dag men allikevel ender det i bråk fra ende til annen i dag som ganske mange andre dager.

Ja, jeg skjønner jo det at å slutte med smokk byr på utfordringer det også, men hva lokker kan jeg gjøre for å hente henne inn igjen uten å "tape" det slaget?

Hver eneste dag handler om å gi og ta, men når det gjelder disse ekstreme eksplosjonene føler jeg at vi ikke kan gi for å roe henne ned. Det vil vel bare gi fyr på bålet for fremtiden? Det ser jeg på en venninne av hun eldste. Venninnen er oppfokst med at hele verden handler om henne og at hun får alt hun peker på. Det har endt i en jentunge som ikke eier respekt og manerer ovenfor andre og griner av den minste ting helt til Hun får det.

Det ble mye rot her nå, men spørsmålet mitt er rett og slett, hva pokker kan jeg gjøre? Idemyldring hadde vært fint nå

Anonymous poster hash: e5633...a9b

Ja, du er en dårlig far og stefar.

[AnonymBruker]

Ja, synes det blir for dumt å spørre "er jeg en dårlig far" og samtidig legge alt på stedatter. Tydelig at han ikke klarer å sette grenser for verken den ene, eller andre.. Så svaret mitt er; muligens en far som sliter med å oppdra barna ja!

Anonymous poster hash: c81dc...51b

Nei, jeg legger ikke alt på henne. Kun truslene som minsten har lært av eldste. Dette er fakta og ingen antagelse.

Anonymous poster hash: e5633...a9b