Livet på kjøttmarkedet.

[amit]

Vi har i flere tiår nå lidd under under skrikingen fra gale feminister, vanligvis lesbiske, men av og til også mer eller mindre normale kvinner. En stund var det en viss fornuft i det de sa. Alle anstendige mennesker har støttet likelønn, like muligheter, og sådant mere. Dessverre har feminismen blitt kapret av forferdelige kvinnemennesker som (takk Gud) aldri vil ha barn og som hater menn. Derfor ønsker de ikke som seksuelt normale kvinner å ha et forhold til folk av det andre kjønn, å lære deres særegenheter å kjenne og leve med dem. Siden de fleste feminister ser ut som spedalske tennplugger, ville de ha liten sjanse til å få en mann uansett.

Disse gale feministene gir unge kvinner ekteskapelige råd som ender med å gjøre de unge kvinnene ulykkelige - vanligvis ender de unge kvinnene opp som single og barnløse og etter hvert for gamle til å gjøre noe med det.

Som en mann i førtiårene som dater kvinner i tredveårene, har jeg og mine kompiser sett konsistente mønstre i de kvinnene vi dater. Kvinnene er enten skilt og tilbake på kjøttmarkedet, ofte med barn, eller også er de karrierekvinner og ennå ikke gift - og begge kategoriene er desperate etter å bli gift. De som har valgt karriere i stedet for ekteskap finner etterhvert ut at karrieren ikke var så gloriøs som de hadde trodd, men faktisk mest hardt arbeide. Karrierekvinnene, som de fraskilte, vet at deres utseende holder på å falme, og at de er i ferd med å bli gamle. De ønsker en ektemann. NÅ.

Jakten på menn er vanskelig for disse kvinnene. Når de ser seg rundt, ser de at alle de bra mennene er tatt. De resterende er enten homser, alkoholikere, tre ganger skilte tapere på vei mot en fjerde skilsmisse, innbarkede ungkarer, eller håpløse skrullinger. For karrierekvinnene tikker den fordømte biologiske klokken som Peter Pans alligator. TIKK-TAKK! TIKK-TAKK!

Dette gjør kjøttmarkedet til mennenes marked. En mann på førti pluss, med jobb, som ikke akkurat er seriemorder, og som har færre enn fem nesebor, er svært ettertraktet. Kvinnene, selv om de er desperate, er ofte attraktive, smarte, pene og varmblodige. Absolutt alle de jeg har datet, var flotte kvinner, men jeg og kompisene mine var ikke ute etter et langvarig forhold. Jeg har brent meg i en skilsmisse - kona var ikke dårlig i det hele tatt, men ekteskapet var dårlig - og nå er jeg mer enn fornøyd med å ha en venninne i helgene og kanskje på onsdager. Hverken jeg eller kompisene mine har noe å vinne på et ekteskap. Og feministene har gjort ekteskapet farlig.

Kvinnene vi dater har omtrent samme progresjon:

"Å, jeg ønsker ikke å gifte meg. Jeg vil bare nyte livet. "

"Jeg ønsker ikke å gifte meg, men jeg kan forstå hvorfor mine venninner gjør det."

"Jeg ønsker ikke å gifte meg nå, men kanskje senere en gang."

"KOMMER DET NOE UT AV DETTE FORDØMTE FORHOLDET ELLER?"

Hvis en kvinne finner en bra mann, eller en bra nok mann, gitt mangelen på bra menn, står hun overfor et dilemma. Hvis han etter ett år ikke har fridd, som han nesten helt sikkert ikke har, bør hun da investere et år til og håpe at det kommer noe ut av forholdet, eller bør hun trekke seg og se seg om etter en annen mulig kandidat? Hvor mange år er det mellom trettifem og håpløshet?

Det er ikke et spørsmål som plager de lesbiske feministene, men de tvinger dette spørsmålet på andre kvinner.

Dette høres kanskje morsomt ut, men det var ikke gøy for de vi datet. Ikke i det hele tatt. Det spilte ingen rolle at vi, for å berolige vår samvittighet, hadde sagt klart fra at vi var fullstendig uinteressert i ekteskap. Kvinnene trodde aldri på oss uansett, og vi visste at de ikke ville tro på oss, men skulle vi leve et liv i sølibat bare fordi vi ikke ønsker å binde oss?

Den fryktelige sannheten demrer etterhvert for de fleste kvinner. Når de er tjuetre snur alle menn seg etter dem når de kommer inn på kontoret. Når de er trettifem, snur fortsatt menn seg etter kvinner på tjuetre. Det er et enkelt faktum at menn foretrekker de unge og de pene. Fine pupper tiltrekker menn på samme måte som penger tiltrekker kvinner. Du synes kanskje dette urettferdig. Du synes kanskje også at sola skal stå opp i vest. Det gjør den ikke. Det er slik det er.

Når kvinnen har fylt, la oss si, førti, har hun vanligvis gått ut på dato på kjøttmarkedet. Smarte kvinner finner ut av dette før de er førti, uansett hvor mye de hater det.

En annen forferdelig sannhet, er at selv om menn er mye styggere enn kvinner, så eldes de bedre. Som årene går, vil en kvinnes verdi på kjøttmarkedet avta og mannens stige. En mann på femtifem som ikke har gått fullstendig i frø, kan date kvinner på tretti, og med mindre han er gal, vil han gjøre det. Kvinner tiltrekkes av makt, suksess, kredittkort, og prestisje, og disse er mest utbredt hos eldre og etablerte menn. En mann derimot, vil heller ha tennene trukket uten bedøvelse enn å date en suksessrik advokat som er tjue år eldre enn han selv.

En enda mer deprimerende sannhet, er at en mann som har mistet sine barn i en skilsmisse, og vanligvis også en mann som ikke har barn, ikke ønsker en kvinne som har barn. Barna er en forbannet plage, de gjør datingen vanskelig, og de er ikke hans.

Svevende som et spøkelse over alt dette er en forlengst glemt seksuell revolusjon, hvor feministene gjorde sex til en vare og gjorde kvinner tilgjengelige for alle menn. Mens kvinner er like seksuelle som menn og ofte mer også, er menn plaget av at de MÅ ha sex. I gamle dager, da en mann måtte gifte seg for å få sex regelmessig, hadde mannen et insentiv til å gifte seg. Den seksuelle revolusjonen har tvunget kvinnene til å si ja til sex, for hvis hun ikke sier ja, vil en annen kvinne si ja. For menn er dette helt topp, men det har gjort kvinnenes forhandlingsposisjon nesten umulig.

Et krydder på denne sørgelige suppen er den suksessen feministene har hatt med å snu lover og skilsmissedomstoler mot menn. Motivet er som regel hevngjerrighet, ikke rettferdighet for kvinnen eller barnas beste. (Feministene nevner sjelden barn, for det er et fremmed begrep for dem.) Menn må finne seg i å bli flådd i en skilsmisse når det gjelder omsorg for barn, besøksrett, og barnebidrag. Uriktige anklager om seksuelt misbruk av barna blir ofte oppmuntret av skilsmisseadvokater. Menn risikerer til og med å få sine pass beslaglagt av feministiske dommere, for å forhindre at de stikker av fra sine forpliktelser.

Og menn har etterhvert lært av erfaring at det ofte er gjemt en snerrende feminist skjult inni den lille søte piken hans - du vet, med roser i kinnene og alt. Ryktet sprer seg. Menn blir skeptiske. Hvorfor skal man kjøpe kua, sier de, når melken er gratis?

Alt det foregående antyder at hvis en kvinne ikke ønsker å dø ensom og bitter sammen med tre katter i en leilighet på Øvre Slemdal, bør hun gifte seg tidlig og klokt. Ideen gjør feministene rasende, men dette er fakta, damer.

"Klokt" betyr blant annet ærlig. Kvinner også er i stand til å være falske, noen ganger med katastrofale resultater. Her er litt visdom fra internett: "Hun tror at han vil forandre seg, men han forandrer seg aldri. Han tror at hun ikke vil forandre seg, men hun vil forandre seg." Han starter forholdet fornøyd og tilfreds i sin maskuline enfoldighet i en liten leilighet i sentrum med sitt dykkeutstyr midt på gulvet hvor han lett kan finne det og en Harley Davidson i garasjen. Hun sier at alt er i sin skjønneste orden – inntil hun er gift. Da vil hun ha en Volvo stasjonsvogn og et kjedelig rekkehus i forstedene. Når han ber om skilsmisse, begriper hun ikke hva som skjedde.

MENN! DE SVINA!

Menn i min alder legger merke til at de fleste av de kvinnene vi dater, tygger antidepressiva som sukkertøy. Mitt inntrykk, som jeg ikke kan dokumentere, er at kvinner som er fornøyde med sine ektemenn, ikke trenger piller. De trenger ikke en gang katter.

Men men - dette er ikke mitt problem, og jeg har ikke mye sympati for de lidelsene kvinnene påfører seg selv, men sånn er det.

[Christiania_Oslo]

Og du og kompisene dine faller under "innbarka ungkarer'" eller "håpløse skrullinger"? Kanskje en kombinasjon?

Og forresten, hvorfor skal vi ta til takke med hele grisen når vi bare ønsker en liten pølse?

Endret 30. mai 2015 av Christiania_Oslo

[Djungelvrål]

Ok (noen som leste hele, eller var det bare jeg som datt av etter 5 linjer? gjeeeeesp. )

[Gjest Castielz]

Vi har i flere tiår nå lidd under under skrikingen fra gale feminister, vanligvis lesbiske, men av og til også mer eller mindre normale kvinner. En stund var det en viss fornuft i det de sa. Alle anstendige mennesker har støttet likelønn, like muligheter, og sådant mere. Dessverre har feminismen blitt kapret av forferdelige kvinnemennesker som (takk Gud) aldri vil ha barn og som hater menn. Derfor ønsker de ikke som seksuelt normale kvinner å ha et forhold til folk av det andre kjønn, å lære deres særegenheter å kjenne og leve med dem. Siden de fleste feminister ser ut som spedalske tennplugger, ville de ha liten sjanse til å få en mann uansett.

Disse gale feministene gir unge kvinner ekteskapelige råd som ender med å gjøre de unge kvinnene ulykkelige - vanligvis ender de unge kvinnene opp som single og barnløse og etter hvert for gamle til å gjøre noe med det.

Som en mann i førtiårene som dater kvinner i tredveårene, har jeg og mine kompiser sett konsistente mønstre i de kvinnene vi dater. Kvinnene er enten skilt og tilbake på kjøttmarkedet, ofte med barn, eller også er de karrierekvinner og ennå ikke gift - og begge kategoriene er desperate etter å bli gift. De som har valgt karriere i stedet for ekteskap finner etterhvert ut at karrieren ikke var så gloriøs som de hadde trodd, men faktisk mest hardt arbeide. Karrierekvinnene, som de fraskilte, vet at deres utseende holder på å falme, og at de er i ferd med å bli gamle. De ønsker en ektemann. NÅ.

Jakten på menn er vanskelig for disse kvinnene. Når de ser seg rundt, ser de at alle de bra mennene er tatt. De resterende er enten homser, alkoholikere, tre ganger skilte tapere på vei mot en fjerde skilsmisse, innbarkede ungkarer, eller håpløse skrullinger. For karrierekvinnene tikker den fordømte biologiske klokken som Peter Pans alligator. TIKK-TAKK! TIKK-TAKK!

Dette gjør kjøttmarkedet til mennenes marked. En mann på førti pluss, med jobb, som ikke akkurat er seriemorder, og som har færre enn fem nesebor, er svært ettertraktet. Kvinnene, selv om de er desperate, er ofte attraktive, smarte, pene og varmblodige. Absolutt alle de jeg har datet, var flotte kvinner, men jeg og kompisene mine var ikke ute etter et langvarig forhold. Jeg har brent meg i en skilsmisse - kona var ikke dårlig i det hele tatt, men ekteskapet var dårlig - og nå er jeg mer enn fornøyd med å ha en venninne i helgene og kanskje på onsdager. Hverken jeg eller kompisene mine har noe å vinne på et ekteskap. Og feministene har gjort ekteskapet farlig.

Kvinnene vi dater har omtrent samme progresjon:

"Å, jeg ønsker ikke å gifte meg. Jeg vil bare nyte livet. "

"Jeg ønsker ikke å gifte meg, men jeg kan forstå hvorfor mine venninner gjør det."

"Jeg ønsker ikke å gifte meg nå, men kanskje senere en gang."

"KOMMER DET NOE UT AV DETTE FORDØMTE FORHOLDET ELLER?"

Hvis en kvinne finner en bra mann, eller en bra nok mann, gitt mangelen på bra menn, står hun overfor et dilemma. Hvis han etter ett år ikke har fridd, som han nesten helt sikkert ikke har, bør hun da investere et år til og håpe at det kommer noe ut av forholdet, eller bør hun trekke seg og se seg om etter en annen mulig kandidat? Hvor mange år er det mellom trettifem og håpløshet?

Det er ikke et spørsmål som plager de lesbiske feministene, men de tvinger dette spørsmålet på andre kvinner.

Dette høres kanskje morsomt ut, men det var ikke gøy for de vi datet. Ikke i det hele tatt. Det spilte ingen rolle at vi, for å berolige vår samvittighet, hadde sagt klart fra at vi var fullstendig uinteressert i ekteskap. Kvinnene trodde aldri på oss uansett, og vi visste at de ikke ville tro på oss, men skulle vi leve et liv i sølibat bare fordi vi ikke ønsker å binde oss?

Den fryktelige sannheten demrer etterhvert for de fleste kvinner. Når de er tjuetre snur alle menn seg etter dem når de kommer inn på kontoret. Når de er trettifem, snur fortsatt menn seg etter kvinner på tjuetre. Det er et enkelt faktum at menn foretrekker de unge og de pene. Fine pupper tiltrekker menn på samme måte som penger tiltrekker kvinner. Du synes kanskje dette urettferdig. Du synes kanskje også at sola skal stå opp i vest. Det gjør den ikke. Det er slik det er.

Når kvinnen har fylt, la oss si, førti, har hun vanligvis gått ut på dato på kjøttmarkedet. Smarte kvinner finner ut av dette før de er førti, uansett hvor mye de hater det.

En annen forferdelig sannhet, er at selv om menn er mye styggere enn kvinner, så eldes de bedre. Som årene går, vil en kvinnes verdi på kjøttmarkedet avta og mannens stige. En mann på femtifem som ikke har gått fullstendig i frø, kan date kvinner på tretti, og med mindre han er gal, vil han gjøre det. Kvinner tiltrekkes av makt, suksess, kredittkort, og prestisje, og disse er mest utbredt hos eldre og etablerte menn. En mann derimot, vil heller ha tennene trukket uten bedøvelse enn å date en suksessrik advokat som er tjue år eldre enn han selv.

En enda mer deprimerende sannhet, er at en mann som har mistet sine barn i en skilsmisse, og vanligvis også en mann som ikke har barn, ikke ønsker en kvinne som har barn. Barna er en forbannet plage, de gjør datingen vanskelig, og de er ikke hans.

Svevende som et spøkelse over alt dette er en forlengst glemt seksuell revolusjon, hvor feministene gjorde sex til en vare og gjorde kvinner tilgjengelige for alle menn. Mens kvinner er like seksuelle som menn og ofte mer også, er menn plaget av at de MÅ ha sex. I gamle dager, da en mann måtte gifte seg for å få sex regelmessig, hadde mannen et insentiv til å gifte seg. Den seksuelle revolusjonen har tvunget kvinnene til å si ja til sex, for hvis hun ikke sier ja, vil en annen kvinne si ja. For menn er dette helt topp, men det har gjort kvinnenes forhandlingsposisjon nesten umulig.

Et krydder på denne sørgelige suppen er den suksessen feministene har hatt med å snu lover og skilsmissedomstoler mot menn. Motivet er som regel hevngjerrighet, ikke rettferdighet for kvinnen eller barnas beste. (Feministene nevner sjelden barn, for det er et fremmed begrep for dem.) Menn må finne seg i å bli flådd i en skilsmisse når det gjelder omsorg for barn, besøksrett, og barnebidrag. Uriktige anklager om seksuelt misbruk av barna blir ofte oppmuntret av skilsmisseadvokater. Menn risikerer til og med å få sine pass beslaglagt av feministiske dommere, for å forhindre at de stikker av fra sine forpliktelser.

Og menn har etterhvert lært av erfaring at det ofte er gjemt en snerrende feminist skjult inni den lille søte piken hans - du vet, med roser i kinnene og alt. Ryktet sprer seg. Menn blir skeptiske. Hvorfor skal man kjøpe kua, sier de, når melken er gratis?

Alt det foregående antyder at hvis en kvinne ikke ønsker å dø ensom og bitter sammen med tre katter i en leilighet på Øvre Slemdal, bør hun gifte seg tidlig og klokt. Ideen gjør feministene rasende, men dette er fakta, damer.

"Klokt" betyr blant annet ærlig. Kvinner også er i stand til å være falske, noen ganger med katastrofale resultater. Her er litt visdom fra internett: "Hun tror at han vil forandre seg, men han forandrer seg aldri. Han tror at hun ikke vil forandre seg, men hun vil forandre seg." Han starter forholdet fornøyd og tilfreds i sin maskuline enfoldighet i en liten leilighet i sentrum med sitt dykkeutstyr midt på gulvet hvor han lett kan finne det og en Harley Davidson i garasjen. Hun sier at alt er i sin skjønneste orden – inntil hun er gift. Da vil hun ha en Volvo stasjonsvogn og et kjedelig rekkehus i forstedene. Når han ber om skilsmisse, begriper hun ikke hva som skjedde.

MENN! DE SVINA!

Menn i min alder legger merke til at de fleste av de kvinnene vi dater, tygger antidepressiva som sukkertøy. Mitt inntrykk, som jeg ikke kan dokumentere, er at kvinner som er fornøyde med sine ektemenn, ikke trenger piller. De trenger ikke en gang katter.

Men men - dette er ikke mitt problem, og jeg har ikke mye sympati for de lidelsene kvinnene påfører seg selv, men sånn er det.

Ett glimrende innlegg! Om mulig det beste jeg har lest her inne!

Og også helt sant!

Dette har blitt tydeligere og tydeligere, selv for meg i betydlig yngre alder enn deg selv.

Men kos deg videre og nyt livet!

Det skal i alle fall jeg! Uten all bagasjen de fleste menn klarer dra på seg iløpet av 30 årene.

[AnonymBruker]

Og jeg opplever det stikk motsatte, ønsker ikke å gifte meg, men greit å ha en helgekjæreste. Mennene jeg møter påstår at de vil det samme, men etter altfor kort tid står de på kne med ring - og da må jeg bare la dem gå.

Ja, verden er mangfoldig dere...

Anonymous poster hash: 2723c...f20

[AnonymBruker]

Makan til kvinnehatende, surmaget bitterpikk enn TS skal en lete lenge etter.

Feminister flest er flotte, stolte, sterke og selvstendige kvinner!! At de ofte har oppdaget at de ikke har behov for å drasse på en mann, er bare et uttrykk for modenhet og styrke.

Anonymous poster hash: d93af...8d1

[Gjest Castielz]

Makan til kvinnehatende, surmaget bitterpikk enn TS skal en lete lenge etter.

Feminister flest er flotte, stolte, sterke og selvstendige kvinner!! At de ofte har oppdaget at de ikke har behov for å drasse på en mann, er bare et uttrykk for modenhet og styrke.

Anonymous poster hash: d93af...8d1

TS sitt innlegg oser ingen av delene, men kan være provoserende for folk som nekter se verden for det den er.

Ser den traff spikeren hos, frøken Ottar tennplugg

[Lurium]

Flott innlegg av TS, og en sterk kontrast til alle sutre-postene menn vanligvis skriver på dette forumet.

[AnonymBruker]

Men TS, du kritiserer jo også de kvinnene som har giftet seg tidlig og fått barn, men har blitt single igjen...

Jaja, alt er vel kvinners feil.

Anonymous poster hash: 0b86e...c54

[AnonymBruker]

Uansett, hvis det du sier var sant hadde det ikke eksistert noen ensomme ulykkelige menn over 40, men det gjør det jo.

Anonymous poster hash: 0b86e...c54

[AnonymBruker]

Det er jo pussig, når alt ligger så inderlig til rette for single menn, at de sliter sånn? Denne realiteten du presenterer her stemmer ikke helt overens med samfunnsbildet generelt - flere menn som tar selvmord, flere menn som sliter, flere menn som ender opp uten barn mot sin vilje, og gifte menn scorer jevnt over langt bedre enn single menn ift. lykke, helse, livskvalitet m.m.

Anonymous poster hash: c3809...b26

[Cuckold]

Vi har i flere tiår nå lidd under under skrikingen fra gale feminister, vanligvis lesbiske, men av og til også mer eller mindre normale kvinner. En stund var det en viss fornuft i det de sa. Alle anstendige mennesker har støttet likelønn, like muligheter, og sådant mere. Dessverre har feminismen blitt kapret av forferdelige kvinnemennesker som (takk Gud) aldri vil ha barn og som hater menn. Derfor ønsker de ikke som seksuelt normale kvinner å ha et forhold til folk av det andre kjønn, å lære deres særegenheter å kjenne og leve med dem. Siden de fleste feminister ser ut som spedalske tennplugger, ville de ha liten sjanse til å få en mann uansett.

Disse gale feministene gir unge kvinner ekteskapelige råd som ender med å gjøre de unge kvinnene ulykkelige - vanligvis ender de unge kvinnene opp som single og barnløse og etter hvert for gamle til å gjøre noe med det.

Som en mann i førtiårene som dater kvinner i tredveårene, har jeg og mine kompiser sett konsistente mønstre i de kvinnene vi dater. Kvinnene er enten skilt og tilbake på kjøttmarkedet, ofte med barn, eller også er de karrierekvinner og ennå ikke gift - og begge kategoriene er desperate etter å bli gift. De som har valgt karriere i stedet for ekteskap finner etterhvert ut at karrieren ikke var så gloriøs som de hadde trodd, men faktisk mest hardt arbeide. Karrierekvinnene, som de fraskilte, vet at deres utseende holder på å falme, og at de er i ferd med å bli gamle. De ønsker en ektemann. NÅ.

Jakten på menn er vanskelig for disse kvinnene. Når de ser seg rundt, ser de at alle de bra mennene er tatt. De resterende er enten homser, alkoholikere, tre ganger skilte tapere på vei mot en fjerde skilsmisse, innbarkede ungkarer, eller håpløse skrullinger. For karrierekvinnene tikker den fordømte biologiske klokken som Peter Pans alligator. TIKK-TAKK! TIKK-TAKK!

Dette gjør kjøttmarkedet til mennenes marked. En mann på førti pluss, med jobb, som ikke akkurat er seriemorder, og som har færre enn fem nesebor, er svært ettertraktet. Kvinnene, selv om de er desperate, er ofte attraktive, smarte, pene og varmblodige. Absolutt alle de jeg har datet, var flotte kvinner, men jeg og kompisene mine var ikke ute etter et langvarig forhold. Jeg har brent meg i en skilsmisse - kona var ikke dårlig i det hele tatt, men ekteskapet var dårlig - og nå er jeg mer enn fornøyd med å ha en venninne i helgene og kanskje på onsdager. Hverken jeg eller kompisene mine har noe å vinne på et ekteskap. Og feministene har gjort ekteskapet farlig.

Kvinnene vi dater har omtrent samme progresjon:

"Å, jeg ønsker ikke å gifte meg. Jeg vil bare nyte livet. "

"Jeg ønsker ikke å gifte meg, men jeg kan forstå hvorfor mine venninner gjør det."

"Jeg ønsker ikke å gifte meg nå, men kanskje senere en gang."

"KOMMER DET NOE UT AV DETTE FORDØMTE FORHOLDET ELLER?"

Hvis en kvinne finner en bra mann, eller en bra nok mann, gitt mangelen på bra menn, står hun overfor et dilemma. Hvis han etter ett år ikke har fridd, som han nesten helt sikkert ikke har, bør hun da investere et år til og håpe at det kommer noe ut av forholdet, eller bør hun trekke seg og se seg om etter en annen mulig kandidat? Hvor mange år er det mellom trettifem og håpløshet?

Det er ikke et spørsmål som plager de lesbiske feministene, men de tvinger dette spørsmålet på andre kvinner.

Dette høres kanskje morsomt ut, men det var ikke gøy for de vi datet. Ikke i det hele tatt. Det spilte ingen rolle at vi, for å berolige vår samvittighet, hadde sagt klart fra at vi var fullstendig uinteressert i ekteskap. Kvinnene trodde aldri på oss uansett, og vi visste at de ikke ville tro på oss, men skulle vi leve et liv i sølibat bare fordi vi ikke ønsker å binde oss?

Den fryktelige sannheten demrer etterhvert for de fleste kvinner. Når de er tjuetre snur alle menn seg etter dem når de kommer inn på kontoret. Når de er trettifem, snur fortsatt menn seg etter kvinner på tjuetre. Det er et enkelt faktum at menn foretrekker de unge og de pene. Fine pupper tiltrekker menn på samme måte som penger tiltrekker kvinner. Du synes kanskje dette urettferdig. Du synes kanskje også at sola skal stå opp i vest. Det gjør den ikke. Det er slik det er.

Når kvinnen har fylt, la oss si, førti, har hun vanligvis gått ut på dato på kjøttmarkedet. Smarte kvinner finner ut av dette før de er førti, uansett hvor mye de hater det.

En annen forferdelig sannhet, er at selv om menn er mye styggere enn kvinner, så eldes de bedre. Som årene går, vil en kvinnes verdi på kjøttmarkedet avta og mannens stige. En mann på femtifem som ikke har gått fullstendig i frø, kan date kvinner på tretti, og med mindre han er gal, vil han gjøre det. Kvinner tiltrekkes av makt, suksess, kredittkort, og prestisje, og disse er mest utbredt hos eldre og etablerte menn. En mann derimot, vil heller ha tennene trukket uten bedøvelse enn å date en suksessrik advokat som er tjue år eldre enn han selv.

En enda mer deprimerende sannhet, er at en mann som har mistet sine barn i en skilsmisse, og vanligvis også en mann som ikke har barn, ikke ønsker en kvinne som har barn. Barna er en forbannet plage, de gjør datingen vanskelig, og de er ikke hans.

Svevende som et spøkelse over alt dette er en forlengst glemt seksuell revolusjon, hvor feministene gjorde sex til en vare og gjorde kvinner tilgjengelige for alle menn. Mens kvinner er like seksuelle som menn og ofte mer også, er menn plaget av at de MÅ ha sex. I gamle dager, da en mann måtte gifte seg for å få sex regelmessig, hadde mannen et insentiv til å gifte seg. Den seksuelle revolusjonen har tvunget kvinnene til å si ja til sex, for hvis hun ikke sier ja, vil en annen kvinne si ja. For menn er dette helt topp, men det har gjort kvinnenes forhandlingsposisjon nesten umulig.

Et krydder på denne sørgelige suppen er den suksessen feministene har hatt med å snu lover og skilsmissedomstoler mot menn. Motivet er som regel hevngjerrighet, ikke rettferdighet for kvinnen eller barnas beste. (Feministene nevner sjelden barn, for det er et fremmed begrep for dem.) Menn må finne seg i å bli flådd i en skilsmisse når det gjelder omsorg for barn, besøksrett, og barnebidrag. Uriktige anklager om seksuelt misbruk av barna blir ofte oppmuntret av skilsmisseadvokater. Menn risikerer til og med å få sine pass beslaglagt av feministiske dommere, for å forhindre at de stikker av fra sine forpliktelser.

Og menn har etterhvert lært av erfaring at det ofte er gjemt en snerrende feminist skjult inni den lille søte piken hans - du vet, med roser i kinnene og alt. Ryktet sprer seg. Menn blir skeptiske. Hvorfor skal man kjøpe kua, sier de, når melken er gratis?

Alt det foregående antyder at hvis en kvinne ikke ønsker å dø ensom og bitter sammen med tre katter i en leilighet på Øvre Slemdal, bør hun gifte seg tidlig og klokt. Ideen gjør feministene rasende, men dette er fakta, damer.

"Klokt" betyr blant annet ærlig. Kvinner også er i stand til å være falske, noen ganger med katastrofale resultater. Her er litt visdom fra internett: "Hun tror at han vil forandre seg, men han forandrer seg aldri. Han tror at hun ikke vil forandre seg, men hun vil forandre seg." Han starter forholdet fornøyd og tilfreds i sin maskuline enfoldighet i en liten leilighet i sentrum med sitt dykkeutstyr midt på gulvet hvor han lett kan finne det og en Harley Davidson i garasjen. Hun sier at alt er i sin skjønneste orden – inntil hun er gift. Da vil hun ha en Volvo stasjonsvogn og et kjedelig rekkehus i forstedene. Når han ber om skilsmisse, begriper hun ikke hva som skjedde.

MENN! DE SVINA!

Menn i min alder legger merke til at de fleste av de kvinnene vi dater, tygger antidepressiva som sukkertøy. Mitt inntrykk, som jeg ikke kan dokumentere, er at kvinner som er fornøyde med sine ektemenn, ikke trenger piller. De trenger ikke en gang katter.

Men men - dette er ikke mitt problem, og jeg har ikke mye sympati for de lidelsene kvinnene påfører seg selv, men sånn er det.

Godt innlegg. Du har mange gode poeng her. Tror samtidig det er viktig å skille to sider av kjønnsmarkedet (eller køttmarkedet som du kaller det), det er forskjell på sexrelasjonsmarkedet på den ene side, der kvinnen nok vil ha det lettere nesten hele livet, i hvert fall så lenge hun er i reproduktiv alder, og på den annen side partnermarkedet, der antall menn og kvinner på jakt etter en livspartner er ganske jevnt, noe som innebærer at de to kjønn stiller ganske likt - vel å merke når man ser livet under ett. Tidlig i livet har kvinnen overtaket, senere blir partnermarkedet mannens market.

Jeg har selv skrevet en god del om forskjellene på disse to delene av kjønnsmarkedet, om hvordan en del kvinner blander disse og tror at overtaket de har på sexrelasjonsmarkedet (der 20-30 % av de mest populære menn feier over kvinner over hele skalaen og det blir desto mindre på de resterende) også gjelder på partnermarkedet, kvinner som derfor blir urealistisk kresne og priser seg ut av partnermarkedet. Disse lider av det jeg gjerne har kalt prinsessesyndromet, en overvurdering av sin egen og andre kvinners attraktivitet på bekostning av menns.

Personlig har jeg holdt fast på drømmen om å finne min kvinne og gå gjennom alle faser av livet med henne. Jeg har forståelse for at erfaringer med et lovverk som gir kvinnen balletak på mannen ved samslivsbrudd skremmer, og hadde jeg kommet så langt at jeg måtte legge fra meg håpet om å dele mesteparten av livet med en kvinne, få barn med henne og senere se barna bli vokse og barnebarn komme til verden, ville jeg lett tenkt som deg, at det er bedre å holde seg med elskerinner og sky ekteskapet. Men slik tenker jeg ikke i dag, siden jeg ennå ikke har gitt opp håpet om å dele store deler av livet med en kvinne.

[Raven Emerald]

Tråden er ryddet for latterliggjøring.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Hva med alle de menn og kvinner som velger å være single, fordi de trives best med det? Folk nå til dags er ofte for egoistiske og kravstore til at de egner seg for forhold. Da er det best å sky dem, og leve et godt liv alene.

Anonymous poster hash: 61eff...4a4

[AnonymBruker]

Vi har i flere tiår nå lidd under under skrikingen fra gale feminister, vanligvis lesbiske, men av og til også mer eller mindre normale kvinner. En stund var det en viss fornuft i det de sa. Alle anstendige mennesker har støttet likelønn, like muligheter, og sådant mere. Dessverre har feminismen blitt kapret av forferdelige kvinnemennesker som (takk Gud) aldri vil ha barn og som hater menn. Derfor ønsker de ikke som seksuelt normale kvinner å ha et forhold til folk av det andre kjønn, å lære deres særegenheter å kjenne og leve med dem. Siden de fleste feminister ser ut som spedalske tennplugger, ville de ha liten sjanse til å få en mann uansett.

Disse gale feministene gir unge kvinner ekteskapelige råd som ender med å gjøre de unge kvinnene ulykkelige - vanligvis ender de unge kvinnene opp som single og barnløse og etter hvert for gamle til å gjøre noe med det.

Som en mann i førtiårene som dater kvinner i tredveårene, har jeg og mine kompiser sett konsistente mønstre i de kvinnene vi dater. Kvinnene er enten skilt og tilbake på kjøttmarkedet, ofte med barn, eller også er de karrierekvinner og ennå ikke gift - og begge kategoriene er desperate etter å bli gift. De som har valgt karriere i stedet for ekteskap finner etterhvert ut at karrieren ikke var så gloriøs som de hadde trodd, men faktisk mest hardt arbeide. Karrierekvinnene, som de fraskilte, vet at deres utseende holder på å falme, og at de er i ferd med å bli gamle. De ønsker en ektemann. NÅ.

Jakten på menn er vanskelig for disse kvinnene. Når de ser seg rundt, ser de at alle de bra mennene er tatt. De resterende er enten homser, alkoholikere, tre ganger skilte tapere på vei mot en fjerde skilsmisse, innbarkede ungkarer, eller håpløse skrullinger. For karrierekvinnene tikker den fordømte biologiske klokken som Peter Pans alligator. TIKK-TAKK! TIKK-TAKK!

Dette gjør kjøttmarkedet til mennenes marked. En mann på førti pluss, med jobb, som ikke akkurat er seriemorder, og som har færre enn fem nesebor, er svært ettertraktet. Kvinnene, selv om de er desperate, er ofte attraktive, smarte, pene og varmblodige. Absolutt alle de jeg har datet, var flotte kvinner, men jeg og kompisene mine var ikke ute etter et langvarig forhold. Jeg har brent meg i en skilsmisse - kona var ikke dårlig i det hele tatt, men ekteskapet var dårlig - og nå er jeg mer enn fornøyd med å ha en venninne i helgene og kanskje på onsdager. Hverken jeg eller kompisene mine har noe å vinne på et ekteskap. Og feministene har gjort ekteskapet farlig.

Kvinnene vi dater har omtrent samme progresjon:

"Å, jeg ønsker ikke å gifte meg. Jeg vil bare nyte livet. "

"Jeg ønsker ikke å gifte meg, men jeg kan forstå hvorfor mine venninner gjør det."

"Jeg ønsker ikke å gifte meg nå, men kanskje senere en gang."

"KOMMER DET NOE UT AV DETTE FORDØMTE FORHOLDET ELLER?"

Hvis en kvinne finner en bra mann, eller en bra nok mann, gitt mangelen på bra menn, står hun overfor et dilemma. Hvis han etter ett år ikke har fridd, som han nesten helt sikkert ikke har, bør hun da investere et år til og håpe at det kommer noe ut av forholdet, eller bør hun trekke seg og se seg om etter en annen mulig kandidat? Hvor mange år er det mellom trettifem og håpløshet?

Det er ikke et spørsmål som plager de lesbiske feministene, men de tvinger dette spørsmålet på andre kvinner.

Dette høres kanskje morsomt ut, men det var ikke gøy for de vi datet. Ikke i det hele tatt. Det spilte ingen rolle at vi, for å berolige vår samvittighet, hadde sagt klart fra at vi var fullstendig uinteressert i ekteskap. Kvinnene trodde aldri på oss uansett, og vi visste at de ikke ville tro på oss, men skulle vi leve et liv i sølibat bare fordi vi ikke ønsker å binde oss?

Den fryktelige sannheten demrer etterhvert for de fleste kvinner. Når de er tjuetre snur alle menn seg etter dem når de kommer inn på kontoret. Når de er trettifem, snur fortsatt menn seg etter kvinner på tjuetre. Det er et enkelt faktum at menn foretrekker de unge og de pene. Fine pupper tiltrekker menn på samme måte som penger tiltrekker kvinner. Du synes kanskje dette urettferdig. Du synes kanskje også at sola skal stå opp i vest. Det gjør den ikke. Det er slik det er.

Når kvinnen har fylt, la oss si, førti, har hun vanligvis gått ut på dato på kjøttmarkedet. Smarte kvinner finner ut av dette før de er førti, uansett hvor mye de hater det.

En annen forferdelig sannhet, er at selv om menn er mye styggere enn kvinner, så eldes de bedre. Som årene går, vil en kvinnes verdi på kjøttmarkedet avta og mannens stige. En mann på femtifem som ikke har gått fullstendig i frø, kan date kvinner på tretti, og med mindre han er gal, vil han gjøre det. Kvinner tiltrekkes av makt, suksess, kredittkort, og prestisje, og disse er mest utbredt hos eldre og etablerte menn. En mann derimot, vil heller ha tennene trukket uten bedøvelse enn å date en suksessrik advokat som er tjue år eldre enn han selv.

En enda mer deprimerende sannhet, er at en mann som har mistet sine barn i en skilsmisse, og vanligvis også en mann som ikke har barn, ikke ønsker en kvinne som har barn. Barna er en forbannet plage, de gjør datingen vanskelig, og de er ikke hans.

Svevende som et spøkelse over alt dette er en forlengst glemt seksuell revolusjon, hvor feministene gjorde sex til en vare og gjorde kvinner tilgjengelige for alle menn. Mens kvinner er like seksuelle som menn og ofte mer også, er menn plaget av at de MÅ ha sex. I gamle dager, da en mann måtte gifte seg for å få sex regelmessig, hadde mannen et insentiv til å gifte seg. Den seksuelle revolusjonen har tvunget kvinnene til å si ja til sex, for hvis hun ikke sier ja, vil en annen kvinne si ja. For menn er dette helt topp, men det har gjort kvinnenes forhandlingsposisjon nesten umulig.

Et krydder på denne sørgelige suppen er den suksessen feministene har hatt med å snu lover og skilsmissedomstoler mot menn. Motivet er som regel hevngjerrighet, ikke rettferdighet for kvinnen eller barnas beste. (Feministene nevner sjelden barn, for det er et fremmed begrep for dem.) Menn må finne seg i å bli flådd i en skilsmisse når det gjelder omsorg for barn, besøksrett, og barnebidrag. Uriktige anklager om seksuelt misbruk av barna blir ofte oppmuntret av skilsmisseadvokater. Menn risikerer til og med å få sine pass beslaglagt av feministiske dommere, for å forhindre at de stikker av fra sine forpliktelser.

Og menn har etterhvert lært av erfaring at det ofte er gjemt en snerrende feminist skjult inni den lille søte piken hans - du vet, med roser i kinnene og alt. Ryktet sprer seg. Menn blir skeptiske. Hvorfor skal man kjøpe kua, sier de, når melken er gratis?

Alt det foregående antyder at hvis en kvinne ikke ønsker å dø ensom og bitter sammen med tre katter i en leilighet på Øvre Slemdal, bør hun gifte seg tidlig og klokt. Ideen gjør feministene rasende, men dette er fakta, damer.

"Klokt" betyr blant annet ærlig. Kvinner også er i stand til å være falske, noen ganger med katastrofale resultater. Her er litt visdom fra internett: "Hun tror at han vil forandre seg, men han forandrer seg aldri. Han tror at hun ikke vil forandre seg, men hun vil forandre seg." Han starter forholdet fornøyd og tilfreds i sin maskuline enfoldighet i en liten leilighet i sentrum med sitt dykkeutstyr midt på gulvet hvor han lett kan finne det og en Harley Davidson i garasjen. Hun sier at alt er i sin skjønneste orden – inntil hun er gift. Da vil hun ha en Volvo stasjonsvogn og et kjedelig rekkehus i forstedene. Når han ber om skilsmisse, begriper hun ikke hva som skjedde.

MENN! DE SVINA!

Menn i min alder legger merke til at de fleste av de kvinnene vi dater, tygger antidepressiva som sukkertøy. Mitt inntrykk, som jeg ikke kan dokumentere, er at kvinner som er fornøyde med sine ektemenn, ikke trenger piller. De trenger ikke en gang katter.

Men men - dette er ikke mitt problem, og jeg har ikke mye sympati for de lidelsene kvinnene påfører seg selv, men sånn er det.

Kjaere deg, du burde faa deg en myk deilig pusekatt aa kose med. Livskvaliteten din kommer til aa bli saa mye bedre.

Anonymous poster hash: 35ada...25b

[Raven Emerald]

Tråden er ryddet for latterliggjøring.

 

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Ok (noen som leste hele, eller var det bare jeg som datt av etter 5 linjer?   gjeeeeesp.  )

Jeg leste ca. halve og tenkte "nå må den snart være slutt, eller?". Men når jeg scrollet ned og så at det jeg holdt på å lese ikke var en forumspost, men en novelle, kastet jeg inn håndkleet. 

Anonymous poster hash: 39c87...a94

[AnonymBruker]

Vi har i flere tiår nå lidd under under skrikingen fra gale feminister, vanligvis lesbiske, men av og til også mer eller mindre normale kvinner. En stund var det en viss fornuft i det de sa. Alle anstendige mennesker har støttet likelønn, like muligheter, og sådant mere. Dessverre har feminismen blitt kapret av forferdelige kvinnemennesker som (takk Gud) aldri vil ha barn og som hater menn. Derfor ønsker de ikke som seksuelt normale kvinner å ha et forhold til folk av det andre kjønn, å lære deres særegenheter å kjenne og leve med dem. Siden de fleste feminister ser ut som spedalske tennplugger, ville de ha liten sjanse til å få en mann uansett.

 

Disse gale feministene gir unge kvinner ekteskapelige råd som ender med å gjøre de unge kvinnene ulykkelige - vanligvis ender de unge kvinnene opp som single og barnløse og etter hvert for gamle til å gjøre noe med det.

 

Som en mann i førtiårene som dater kvinner i tredveårene, har jeg og mine kompiser sett konsistente mønstre i de kvinnene vi dater. Kvinnene er enten skilt og tilbake på kjøttmarkedet, ofte med barn, eller også er de karrierekvinner og ennå ikke gift - og begge kategoriene er desperate etter å bli gift. De som har valgt karriere i stedet for ekteskap finner etterhvert ut at karrieren ikke var så gloriøs som de hadde trodd, men faktisk mest hardt arbeide. Karrierekvinnene, som de fraskilte, vet at deres utseende holder på å falme, og at de er i ferd med å bli gamle. De ønsker en ektemann. NÅ.

 

Jakten på menn er vanskelig for disse kvinnene. Når de ser seg rundt, ser de at alle de bra mennene er tatt. De resterende er enten homser, alkoholikere, tre ganger skilte tapere på vei mot en fjerde skilsmisse, innbarkede ungkarer, eller håpløse skrullinger. For karrierekvinnene tikker den fordømte biologiske klokken som Peter Pans alligator. TIKK-TAKK! TIKK-TAKK!

 

Dette gjør kjøttmarkedet til mennenes marked. En mann på førti pluss, med jobb, som ikke akkurat er seriemorder, og som har færre enn fem nesebor, er svært ettertraktet. Kvinnene, selv om de er desperate, er ofte attraktive, smarte, pene og varmblodige. Absolutt alle de jeg har datet, var flotte kvinner, men jeg og kompisene mine var ikke ute etter et langvarig forhold. Jeg har brent meg i en skilsmisse - kona var ikke dårlig i det hele tatt, men ekteskapet var dårlig - og nå er jeg mer enn fornøyd med å ha en venninne i helgene og kanskje på onsdager. Hverken jeg eller kompisene mine har noe å vinne på et ekteskap. Og feministene har gjort ekteskapet farlig.

 

Kvinnene vi dater har omtrent samme progresjon:

 

"Å, jeg ønsker ikke å gifte meg. Jeg vil bare nyte livet. "

 

"Jeg ønsker ikke å gifte meg, men jeg kan forstå hvorfor mine venninner gjør det."

 

"Jeg ønsker ikke å gifte meg nå, men kanskje senere en gang."

 

"KOMMER DET NOE UT AV DETTE FORDØMTE FORHOLDET ELLER?"

 

Hvis en kvinne finner en bra mann, eller en bra nok mann, gitt mangelen på bra menn, står hun overfor et dilemma. Hvis han etter ett år ikke har fridd, som han nesten helt sikkert ikke har, bør hun da investere et år til og håpe at det kommer noe ut av forholdet, eller bør hun trekke seg og se seg om etter en annen mulig kandidat? Hvor mange år er det mellom trettifem og håpløshet?

 

Det er ikke et spørsmål som plager de lesbiske feministene, men de tvinger dette spørsmålet på andre kvinner.

 

Dette høres kanskje morsomt ut, men det var ikke gøy for de vi datet. Ikke i det hele tatt. Det spilte ingen rolle at vi, for å berolige vår samvittighet, hadde sagt klart fra at vi var fullstendig uinteressert i ekteskap. Kvinnene trodde aldri på oss uansett, og vi visste at de ikke ville tro på oss, men skulle vi leve et liv i sølibat bare fordi vi ikke ønsker å binde oss?

 

Den fryktelige sannheten demrer etterhvert for de fleste kvinner. Når de er tjuetre snur alle menn seg etter dem når de kommer inn på kontoret. Når de er trettifem, snur fortsatt menn seg etter kvinner på tjuetre. Det er et enkelt faktum at menn foretrekker de unge og de pene. Fine pupper tiltrekker menn på samme måte som penger tiltrekker kvinner. Du synes kanskje dette urettferdig. Du synes kanskje også at sola skal stå opp i vest. Det gjør den ikke. Det er slik det er.

 

Når kvinnen har fylt, la oss si, førti, har hun vanligvis gått ut på dato på kjøttmarkedet. Smarte kvinner finner ut av dette før de er førti, uansett hvor mye de hater det.

 

En annen forferdelig sannhet, er at selv om menn er mye styggere enn kvinner, så eldes de bedre. Som årene går, vil en kvinnes verdi på kjøttmarkedet avta og mannens stige. En mann på femtifem som ikke har gått fullstendig i frø, kan date kvinner på tretti, og med mindre han er gal, vil han gjøre det. Kvinner tiltrekkes av makt, suksess, kredittkort, og prestisje, og disse er mest utbredt hos eldre og etablerte menn. En mann derimot, vil heller ha tennene trukket uten bedøvelse enn å date en suksessrik advokat som er tjue år eldre enn han selv.

 

En enda mer deprimerende sannhet, er at en mann som har mistet sine barn i en skilsmisse, og vanligvis også en mann som ikke har barn, ikke ønsker en kvinne som har barn. Barna er en forbannet plage, de gjør datingen vanskelig, og de er ikke hans.

 

Svevende som et spøkelse over alt dette er en forlengst glemt seksuell revolusjon, hvor feministene gjorde sex til en vare og gjorde kvinner tilgjengelige for alle menn. Mens kvinner er like seksuelle som menn og ofte mer også, er menn plaget av at de MÅ ha sex. I gamle dager, da en mann måtte gifte seg for å få sex regelmessig, hadde mannen et insentiv til å gifte seg. Den seksuelle revolusjonen har tvunget kvinnene til å si ja til sex, for hvis hun ikke sier ja, vil en annen kvinne si ja. For menn er dette helt topp, men det har gjort kvinnenes forhandlingsposisjon nesten umulig.

 

Et krydder på denne sørgelige suppen er den suksessen feministene har hatt med å snu lover og skilsmissedomstoler mot menn. Motivet er som regel hevngjerrighet, ikke rettferdighet for kvinnen eller barnas beste. (Feministene nevner sjelden barn, for det er et fremmed begrep for dem.) Menn må finne seg i å bli flådd i en skilsmisse når det gjelder omsorg for barn, besøksrett, og barnebidrag. Uriktige anklager om seksuelt misbruk av barna blir ofte oppmuntret av skilsmisseadvokater. Menn risikerer til og med å få sine pass beslaglagt av feministiske dommere, for å forhindre at de stikker av fra sine forpliktelser.

 

Og menn har etterhvert lært av erfaring at det ofte er gjemt en snerrende feminist skjult inni den lille søte piken hans - du vet, med roser i kinnene og alt. Ryktet sprer seg. Menn blir skeptiske. Hvorfor skal man kjøpe kua, sier de, når melken er gratis?

 

Alt det foregående antyder at hvis en kvinne ikke ønsker å dø ensom og bitter sammen med tre katter i en leilighet på Øvre Slemdal, bør hun gifte seg tidlig og klokt. Ideen gjør feministene rasende, men dette er fakta, damer.

 

"Klokt" betyr blant annet ærlig. Kvinner også er i stand til å være falske, noen ganger med katastrofale resultater. Her er litt visdom fra internett: "Hun tror at han vil forandre seg, men han forandrer seg aldri. Han tror at hun ikke vil forandre seg, men hun vil forandre seg." Han starter forholdet fornøyd og tilfreds i sin maskuline enfoldighet i en liten leilighet i sentrum med sitt dykkeutstyr midt på gulvet hvor han lett kan finne det og en Harley Davidson i garasjen. Hun sier at alt er i sin skjønneste orden – inntil hun er gift. Da vil hun ha en Volvo stasjonsvogn og et kjedelig rekkehus i forstedene. Når han ber om skilsmisse, begriper hun ikke hva som skjedde.

 

MENN! DE SVINA!

 

Menn i min alder legger merke til at de fleste av de kvinnene vi dater, tygger antidepressiva som sukkertøy. Mitt inntrykk, som jeg ikke kan dokumentere, er at kvinner som er fornøyde med sine ektemenn, ikke trenger piller. De trenger ikke en gang katter.

 

Men men - dette er ikke mitt problem, og jeg har ikke mye sympati for de lidelsene kvinnene påfører seg selv, men sånn er det.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i det meste av det du skriver, men jeg vet jeg har vært heldig. Vet også at det du beskriver er en realitet for mange.

 

Alle de menn jeg har vært sammen med i voksen alder (3 stk), har ønsket å gifte seg med meg. Den første da jeg var 20. Vi ble gift og fikk to barn, ble skilt etter 13 år.

 

Så ble jeg forelsket i en mann som var 14 år yngre enn meg. Vi var sammen i 2 år, og han ville også gifte seg og dele livet med meg. Det forholdet så jeg ikke en framtid i, mest fordi han var så mye yngre enn meg.

 

Så ble jeg sammen med en mann bare 2 år yngre enn meg selv, da var jeg 36. Vi hadde det fint som samboere, men giftet oss likevel, mest av praktiske årsaker. Vi har vært gift i mange år nå, og har det fortsatt veldig bra.

 

Jeg er sånn middels pen, og ganske normal mht væremåte og interesser, så det er ikke sånn at jeg har vært heldig fordi jeg har vært veldig pen eller veldig spennende heller.

 

Så min erfaring er at mennene har villet at forholdet skulle bli mer seriøst. Det har vært de som har tatt initiativ til det, til tross for at jeg hadde to barn og var godt over 30 år (de to siste forholdene). Men ja, jeg vet det ikke er sånn for de fleste. Kanskje har menn blitt mer bevisst på sin verdi også de siste årene, og at det derfor har blitt vanskeligere for kvinner i 30-åra å finne en god mann som vil binde seg til dem? Likevel er mannen min tydeligvis storfornøyd med å være gift selv etter mange år.

 

Jeg tenkte ikke særlig over dette med at jeg skulle få vanskeligheter med å finne meg en god mann da jeg var i 30-årene. Jeg så det som naturlig at jeg skulle finne en mann, men hadde det ikke travelt med det. Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg møtte de to mennene jeg inngikk forhold med da, hverken de eller jeg lette etter partner.

 

Nå er jeg 48, og tror ikke jeg vil lete etter en ny mann om jeg skulle bli skilt og singel igjen. Om det dukker opp en ok mann, så er det fint, og jeg kan godt ha en kjæreste. Men det skal veldig mye til før jeg vil flytte sammen, kjøpe hus/leilighet sammen osv. Ikke fordi jeg har dårlige erfaringer, men heller fordi jeg har for gode erfaringer. Tror det blir vanskelig å møte en mann som er like bra som de jeg har hatt.

 

Mange menn på min alder vil vel også helst ha litt yngre kvinner, de synes jo de er mer attraktive utseendemessig. Og jeg er ikke interessert i menn som er mye eldre enn meg selv. Likevel har jeg sett mange damer på min alder som blir sammen med gode menn på samme alder. I slutten av 40-årene, har vi gjerne voksne barn, og har fått friheten vår tilbake. Samtidig har vi gjerne god økonomi. Nå kan vi nyte livet på mange plan, og gjerne uten stress og kav. Det betyr å reise mye, bruke penger på kos (enten det er investering i båt, hytte osv) uten å ha dårlig samvittighet.

 

En mann i 40-50-årene med store/voksne barn kan fort se fordelene med å være sammen med en kvinne på sin egen alder sånn sett. Det betyr gjerne at han kan fortsette livet i det stadiet han er, uten å måtte bli pappa igjen eller bli stefar for flere småbarn. Plusset på kvinnens gode økonomi, kan begge leve bedre sammen. 

 

Jeg tror slike ting også har betydning, og at noen menn heller vil ha kvinner på sin egen alder av slike grunner.

 

Når alt dette er sagt; det å leve sammen betyr å godta hverandre som man er. Ingen bør presses til å forandre seg. Samtidig bør begge gjøre en felles innsats for at de skal kunne leve godt sammen. Dvs ta sin del av felles oppgaver osv.

 

Jeg synes en bør få ha sine interesser, men ser også at når det er knapt om penger, så bør det å bruke penger på hobbyer vike framfor det å kunne betale regninger og huslån. Om mannen føler seg dårlig behandlet fordi han ikke kunne bruke like mye penger på hobbyer som før, så bør han være klar over at også kvinnen må begrense seg. I etableringsfasen med store utgifter ryker vel både hesten til dama og Harleyen til mannen lett. Men det er noe man igjen kan bruke penger på når ungene er store, og huslånet mindre. Og hesten til dama ryker vel fortere enn Harleyen også. Om Harleyen er nedbetalt, så burde det ikke være noe i veien for å beholde den. Da trekker den ikke penger hver mnd, som hesten gjør. Bare for å lage et eksempel på ulike hobbyer som trekker penger.

 

I skrivende stund er mannen min i garasjen. Han bygger om en bil, og bruker mye tid og penger på det. Vi hadde ikke fritt valg når det gjaldt å kjøpe hus, ettersom vi måtte ha en eiendom med nok garasjeplass. Vi har 5 biler, og de bilene vi bruker står utenfor. I garasjene er det de mer spesielle bilene som må stå. Så ikke kom og si til meg at menn ikke får dyrke hobbyene sine om de gifter seg! Det har forresten aldri vært noe tema hos oss. Han bruker penger på sine ting, og jeg bruker penger på mine ting. Heldigvis har vi økonomi til det, og vi har voksne barn.

 

Jeg vet jeg har "gått ut på dato" nå, men det er ikke så viktig lenger. Jeg trives med livet mitt, og liker alderen jeg er i. 40-50-årene er dessertalderen i livet, synes jeg. Da kan en virkelig nyte livet, og en har også innsett at menn ikke er det viktigste i livet lenger. Om jeg ble singel nå, så ville ikke det å finne seg en ny mann vært noe jeg brukte tid på.

 

Jeg har døtre på 27 og 23 år, og når jeg er sammen med dem, så er det de som blir sett på av menn og ikke jeg. Og det er helt greit. Jeg synes det er flott at mine døtre får oppmerksomhet, og jeg er stolt av dem, både av utseendet deres og hvordan de er ellers. Men jeg må innrømme at jeg ikke liker at de får oppmerksomhet fra eldre menn (40+). Det har imidlertid mer med min omsorg for dem å gjøre enn at jeg vil at den oppmerksomheten skulle vært rettet mot meg. Jeg er ikke interessert uansett. De er unge, og det er bedre at de har et forhold til menn på sin alder enn en som er 15++ år eldre enn dem. Begge er samboere med menn på sin alder, så det er ikke et problem. Men jeg må innrømme at jeg blir kvalm ved tanken på at en eldre mann skal bortpå en av mine døtre. Jeg vil så mye bedre for dem enn å ha eldre menn når de selv er unge. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e008d...331

[Gjest Hofmann]

Ok (noen som leste hele, eller var det bare jeg som datt av etter 5 linjer?   gjeeeeesp.  )

 

 

 

Jeg leste ca. halve og tenkte "nå må den snart være slutt, eller?". Men når jeg scrollet ned og så at det jeg holdt på å lese ikke var en forumspost, men en novelle, kastet jeg inn håndkleet. 

Anonymous poster hash: 39c87...a94

 

 

Så så, ikke plag de søte, små hjernene deres med dette.

[AnonymBruker]

Så så, ikke plag de søte, små hjernene deres med dette.

Jeg har bedre ting å plage hjernen min med enn en 40-årings refleksjoner om "kjøttmarkedet", og hvordan stygge, lesbiske feminister visstnok har ødelagt alle kvinner ved å få dem til å tro at de kan være likestilte og har rettigheter på lik linje med menn. 

Anonymous poster hash: 39c87...a94