Når man føler seg som fremmed i sin egen familie.

[Gjest Føler meg hjelpeløs]

Jeg er ei jente på 24 år, som endelig nå skal flytte for meg selv. Leier en hybel nå. Men sliter med negative tanker og en følelse av å være håpløs.

Fra jeg var 6 år til jeg var 17, ble jeg slått av faren min over ting som at jeg mistet noe på bakken mens jeg ryddet, eller at jeg ikke adlydet ham med en gang. Han kunne f.eks også gå løs på meg med knyttenever, dra meg etter håret, eller rive klærne mine om han hadde hatt en dårlig dag på jobben eller ute. Det skulle ikke mye til.....

Dere lurer på hvor mor var i bildet?? Joda, hun protesterte jo. Det ble mange tårer og argumenter mellom dem. Men til slutt var det alltid jeg som endte opp som den forhatte. Hun fikk jo trøbbel med ektemannen sin p.g.a meg. Fordi hun ville støtte meg, sin datter. Og da kunne han be henne ryke og dra til helvete. Og hun var redd for å skille seg.

Så det ble slik at han fortsatte å slå meg og misbruke meg. Ja, han pleide å beføle mitt underliv da mamma var på jobb, og jeg som 12 åring kom hjem fra skolen. Mitt instinkt sa meg at dette var galt, men samtidig var jeg redd for at han skulle begynne å slå igjen. Derfor lot jeg han stå til....Men en dag fikk jeg mot til å fortelle mamma. Det ble en kald samtale mellom dem, og de snakket ikke sammen på noen dager. Men etter det ble alt mellom dem normalt igjen. Han sluttet å beføle meg i skrittet. Men jeg ble boende sammen med ham as a normal family. Den dag idag føler jeg at min mor sviktet meg ved å ikke gå til et større skritt enn å kun prate ham fra dette. Men hver gang jeg tar det opp, vil hun absolutt ikke snakke om det, og gir ingen respons.

I tenårene begynte jeg å forsvare meg, da han ville slå. Jeg gjorde motstand, noe som gjorde ham enda mer sint. Og han slo hardere. Så prøvde jeg en annen metode: jeg sluttet å snakke med ham. Men dette førte til at han fikk resten av familien min til å boikotte meg, og isolere meg. Denne metoden hans var faktisk mere ødeleggende og vellykket. Jeg fikk aldri et nært forhold til min 4 år yngre bror som den dag idag ikke snakker til meg. Min mor begynte også å unngå meg, da han var hjemme. Så det ble til at jeg ble tuslende alene hjemme, samtidig som jeg følte meg utrygg og "skyldig". Jeg satt f.eks og spiste mine måltider alene, fikk ikke lov av pappa til å bruke hans hjemtlf eller se hans tv..så det ble til at jeg holdt meg for det meste på rommet. Vel, man blir jo ganske agressiv av slik behandling, ikke minst litt paranoid også. Man innbiller seg at alle misliker en, og tenker negative tanker om en. Siden dette er noe jeg har hørt av min familie hele livet at jeg er en taper, at jeg aldri vil få et vellykket ekteskap, aldri bli noe her i livet :-( ......

Så nå sitter jeg alene på hybelen min og tenker: why me??? Er jeg virkelig en håpløs person som fortjente dette? Har prøvd å snakke med mamma om mine problemer. Men hun bombarderer meg med beskyldninger som at jeg ikke var et perfekt barn/tenåring selv. Jeg gjorde ikke mye husarbeid, og jobbet ikke mye etc....

Takk til de som orket å lese igjennom mitt lange innlegg. Kan dere fortelle meg hvordan jeg kan bli en sterkere person i fremtiden??

[skrik]

det er et forferdelig trist innlegg, med en utilgivelig bakgrunn. da det ser ut til at familien din har boikottet deg emosjonelt allerede ville jeg anmeldt dette for a fa selvrespekten tilbake, og kanskje den forbannelsen du foler er lagt over deg vil oppheves.

ikke vet jeg, da dette er et forferdelig vanskelig valg a ta. men utifra hva du forteller kan jeg ikke forsta verken din mor eller bror, at de kan la seg manipulere av din far pa denne maten.

takk friheten du opplever hver dag og hver natt i din hybel uten dem rundt deg. saml krefter og fa ut sorgen, nar bitterheten slipper taket, kanskje du lettere ser den losningen som er best for deg.

jeg ville valgt familien bort, men vet at dette er vanskelig.

du er sikkert en kjempe jente i en flott alder, fest med venner, planlegg en fin fremtid for deg selv, en bra utdannelse (om du ikke allerede har det) og kjemp for den fremtiden og det livet du onsker deg.

jeg onsker deg all lykke, og at du finner de valg som er best for deg

[Gjest Gjesta]

uff uff og uff!

Jeg føler virkelig med deg.. men alt man prøver og skulle ønske man kunne si i en sånn situasjon blir på en måte platt når man ikke kan forestille seg denne oppveksten i det hele tatt..

Hele fundamentet med famile er revet bort når man ikke kan søke støtte hos sine nærmeste.. Jeg beundrer virkelig at du kan sette ord på de traumatiske hendelsene du har hatt..

Jeg kan absolutt ingenting om slike ting, men at du beskriver oppveksten din for oss viser allerede at du er en sterk person. Videre vil jeg anbefale deg og søke hjelp. Det finnes en rekke grupper for mennesker som er blitt misbrukt og også støtteapparat for mennesker som lever med noen som har blitt misbrukt.

Jeg har ikkeord for den oppførselen moren din viser!!!

Registrer deg gjerne og få en dagbok her også.. Det er tusenvis av supre jenter her inne som kommer til og være her og følge livet og støtte deg

[Gjest gjesta]

Jeg anbefaler deg å gå til psykolog. Du har en oppvekst som vil prege deg for resten av livet og det kan gjøre deg godt å få jobbet deg igjennom alt det som skjedde. Gjør det nå mens du fortsatt har livet foran deg.

Om man blir sterkere av å gå hos psykolog? Tja, det kommer ann på hva man mener med sterk. Jeg har selv opplevelser som jeg måtte bearbeide. I mange år så flyktet jeg inntil det en dag sa helt stopp. Da hadde jeg ingen valg lenger. I dag vet jeg hvem jeg er og hvorfor jeg reagerer sånn som jeg gjør. Jeg er i bedre stand å ta vare på meg selv.

Du har en indre styrke som gjør at du har kommet deg så langt som du har. Det er flott! Du fortjener et godt liv, men det må du skape selv. Velg bort mennesker (familie) som ikke gjør deg godt og ta vare på deg selv

[:-) anna]

Jeg er helt rystet over at noen kan behandle barnet sitt på en slik måte. Og bare så det er sagt:

Naturligvis er du skyldfri oppe i dette. Uansett hva du hadde gjort eller sagt hadde det vært umulig for et barn/tenåring å "fortjene" noe slikt.

Det er forbudt etter norsk lov å behandle et barn på en slik måte. Og det vet alle voksne mennesker her i landet. Inkludert dine foreldre.

Jeg håper du innerst inne vet at dette er noe du har blitt utsatt for uten på noen måte å ha fortjent det.

Nå er nok din jobb å "heles". Å få sårene til å gro, og arrene til å blekne. Slik at du slipper å leve resten av livet med de vonde følelsene som en del av hverdagen.

Hadde jeg vært deg hadde jeg søkt profesjonell hjelp.

De store valgene tror jeg du må vente med til du er underveis i prosessen. Kanskje er det riktig av deg å kutte kontakten med foreldrene dine. Kanskje greier du å tilgi moren din for at hun var svak og sviktet deg. Kanskje er ikke det mulig. Uansett så tror jeg det er viktig å ta ansvar for din egen lykke.

Det er trist å si det men jeg tror ikke foreldrene dine er mennesker som er istand til å ta sitt ansvar for det livet de har gitt deg. Så jeg tror ikke du får den unnskyldningen du fortjener. Det betyr at du må slutte å håpe på den. Fordi så lenge du gjør det så kommer du kanskje ikke videre. Ikke la din lykke avhenge av deres evne til å ta ansvar for det de har gjort. Den evnen har allerede vist seg å være mangelfull. Og så lenge du venter på en unnskyldning så får de kontrollen over om om du har det bra eller ikke. Og slik har det jo alltid vært.

Mitt råd til deg er å gjøre det som trengs for å få det bra. Gjør dem til uviktige personer i livet ditt som lykken din ikke avhenger av. Jeg håper du har andre gode og nære mennesker i livet ditt.

Sender deg en klem og ønsker deg alt godt videre i livet. Det finnes lykke for deg også...

[Gjest Poirot]

Hvis du studerer kan du kanskej benytte deg av studiestedets sosionom/psykolog, for å få pratet ut om dette og gjort opp følelsene dine for deg selv. Eller så kan du be fastlegen om rekvisisjon.

[Gjest Turi]

Denne tråden er lagt inn to ganger. Denne er stengt siden den hadde færrest svar, her kan tråden fortsette. :-)

~Sissan - mod.