Når man føler seg som fremmed i sin egen familie.

Jeg er ei jente på 24 år, som endelig nå skal flytte for meg selv. Leier en hybel nå. Men sliter med negative tanker og en følelse av å være håpløs.

Fra jeg var 6 år til jeg var 17, ble jeg slått av faren min over ting som at jeg mistet noe på bakken mens jeg ryddet, eller at jeg ikke adlydet ham med en gang. Han kunne f.eks også gå løs på meg med knyttenever, dra meg etter håret, eller rive klærne mine om han hadde hatt en dårlig dag på jobben eller ute. Det skulle ikke mye til.....

Dere lurer på hvor mor var i bildet?? Joda, hun protesterte jo. Det ble mange tårer og argumenter mellom dem. Men til slutt var det alltid jeg som endte opp som den forhatte. Hun fikk jo trøbbel med ektemannen sin p.g.a meg. Fordi hun ville støtte meg, sin datter. Og da kunne han be henne ryke og dra til helvete. Og hun var redd for å skille seg.

Så det ble slik at han fortsatte å slå meg og misbruke meg. Ja, han pleide å beføle mitt underliv da mamma var på jobb, og jeg som 12 åring kom hjem fra skolen. Mitt instinkt sa meg at dette var galt, men samtidig var jeg redd for at han skulle begynne å slå igjen. Derfor lot jeg han stå til....Men en dag fikk jeg mot til å fortelle mamma. Det ble en kald samtale mellom dem, og de snakket ikke sammen på noen dager. Men etter det ble alt mellom dem normalt igjen. Han sluttet å beføle meg i skrittet. Men jeg ble boende sammen med ham as a normal family. Den dag idag føler jeg at min mor sviktet meg ved å ikke gå til et større skritt enn å kun prate ham fra dette. Men hver gang jeg tar det opp, vil hun absolutt ikke snakke om det, og gir ingen respons.

I tenårene begynte jeg å forsvare meg, da han ville slå. Jeg gjorde motstand, noe som gjorde ham enda mer sint. Og han slo hardere. Så prøvde jeg en annen metode: jeg sluttet å snakke med ham. Men dette førte til at han fikk resten av familien min til å boikotte meg, og isolere meg. Denne metoden hans var faktisk mere ødeleggende og vellykket. Jeg fikk aldri et nært forhold til min 4 år yngre bror som den dag idag ikke snakker til meg. Min mor begynte også å unngå meg, da han var hjemme. Så det ble til at jeg ble tuslende alene hjemme, samtidig som jeg følte meg utrygg og "skyldig". Jeg satt f.eks og spiste mine måltider alene, fikk ikke lov av pappa til å bruke hans hjemtlf eller se hans tv..så det ble til at jeg holdt meg for det meste på rommet. Vel, man blir jo ganske agressiv av slik behandling, ikke minst litt paranoid også. Man innbiller seg at alle misliker en, og tenker negative tanker om en. Siden dette er noe jeg har hørt av min familie hele livet at jeg er en taper, at jeg aldri vil få et vellykket ekteskap, aldri bli noe her i livet :-( ......

Så nå sitter jeg alene på hybelen min og tenker: why me??? Er jeg virkelig en håpløs person som fortjente dette? Har prøvd å snakke med mamma om mine problemer. Men hun bombarderer meg med beskyldninger som at jeg ikke var et perfekt barn/tenåring selv. Jeg gjorde ikke mye husarbeid, og jobbet ikke mye etc....

Takk til de som orket å lese igjennom mitt lange innlegg. Kan dere fortelle meg hvordan jeg kan bli en sterkere person i fremtiden??

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg hvordan du kan bli en ENDA sterkere person i fremdtiden. For at du har styrke viser innlegget ditt!

Det eneste jeg kan råde deg til er å ta kontakt med fastlegen og få en henvisning til psykolog, det tror jeg kan hjelpe deg å sortere mange tanker!

Lykke til med livet ditt!

Blir kjempe lei meg på dine vegne, men håper du forstår at det ikke er din feil. Selv om din mor sier si og så. Hun er det man kaller feig, rett og slett, og det er en skam at hun ikke har gjort noe med det for lenge siden. men sånn er det ofte, når man er for feig til ås tå på egne bein.

Gjør som Brunhildesier, og ta kontakt med fastlegen din, sånn at du får henvisning til en psykolog. Det er sikkert mye som må bearbeides, og det er ikke sikkert du klarer på egen hånd.

Ønsker deg lykke til, og håper ting blir bedre med tiden.

Du vet iallefall hva som plager deg og årsaken til dette.

Du har innsikt i din/fam situasjon.

At din mor kommer med beskyldninger er noe hun gjør for å forsvare seg selv.

At hun bruker argumenter som at du ikke var perfekt,gjorde lite osv...noe må hun henge knaggen på.

For min del hadde det vert utilgivelig om mor ikke tok meg på alvor når det gjelder beføling. Hun har sikkert ikke hatt det lett selv med denne mannen. Men hun har i det minste unnlatelsesskyld.

Tie ihjel folk er et kjent herskemiddel. Hvordan har resten av fam. tidd deg ihjel?

Kansje du får det bedre på hybelen din? Kansje like greit? Der kan du være deg selv uten å bli avvist.

Kansje en dag da du har fått dette på avstand er du i stand til å ta dette opp med din mor. Om ikke du var perfekt som din mor sier, så må jeg si at foreldrene var langt fra perfekt.

Det er vondt å tenke på alt alene. Man bør renske ut av systemet slik at man kan gå videre. Anbefaler deg til å oppsøke hjelp-

Kansje det er et familievernkontor der du bor? fastlegen din kan hendvende deg til psykolog?

Lykke til med hybeltilværelsen

:trøste:

Jeg har ikke så mange råd å gi annet enn skaff deg venninner om du ikke har det. Vær åpen mot dem og sug til deg den støtten og de komplimenter du får rundt om kring.

Internett er jo en flott plass å treffe andre mennesker.

Ellers henger jeg meg på rådet om psykolog. Tror nok det er lurt å få rydda opp i ting.

LYKKE TIL!!! :dagensrose:

Hei, her er jeg igjen:)

Takk til alle som har svart på mitt innlegg. Det gjorde faktisk ganske godt å lese deres svar, og ikke minst å få litt omtanke

Jeg har det faktisk ikke så ille nå lenger. Bor i min lille koselige hybel, som jeg har innredet ved hjelp av noen koselige naboer og venner. Jeg har levd et ganske så "beskyttet" liv, hvor mine foreldre ikke lot meg ta meg av viktigere oppgaver hjemme. De stolte kanskje ikke på mine ferdigheter :-?

Uansett, så har det vært en unik opplevelse å få muligheten til å innrede min hybel uten hjelp fra familien. Men av og til, så mister jeg troen på meg selv også. Jeg har frykt for å mislykkes, hvor rart det nå skulle høres ut som da, hehe. Forresten så er jeg av asiatisk opphav, men er født og oppvokst i Norge.

Jeg har fortsatt kontakt med familien min, av hensyn til moren min. Tross alt har hun forsørget meg i mange mange år, før jeg turte å løsrive meg. Men greia er den at jeg føler at det blir litt ubehagelig. Hver gang jeg er på besøk, så prøver faren og broren min å unngå meg. Altså jeg er på besøk hos dem, men de snakker ikke med meg. Og da føler jeg meg uønsket....igjen.

Pappa har vel aldri likt meg noe særlig fra dag en, fordi jeg satte meg imot hans asiatiske lydighets regler for kvinner. Men den dag idag gjør det faktisk ganske vondt å tenke på hvorfor den 21 årige broren min som forøvrig også er født og oppvokst her, også tok avstand fra meg. Det er ikke snakk om hat, men om optimal likegyldighet. Det tærer på meg at vedkommende oppfører seg helt normalt i alle andre omstendigheter. Vi trener på samme sted. Han er alltid hyggelig og imøtekommende mot andre mennesker. Men han går alltid rett forbi meg uten å hilse eller "se" på meg. Vi har ikke snakket sammen på ca 8-9 måneder. Og det ser ikke ut til å plage ham i allefall.

Tro ikke at jeg ikke har prøvd å snakke med ham om dette. Jeg prøvde alt i min makt for å ordne oss i mellom. Jeg begynte å gråte foran ham en dag, da jeg bodde med dem. Og sa til at ham at jeg savnet en lillebror i livet. Han satt da og spilte dataspill, og virket litt oppgitt over at jeg forstyrret ham. Så det kom en kort og oppgitt "jada greit" fra ham. Men mer ville han ikke snakke om dette. Så fungerte det greit mellom oss i par uker. Men han ble igjen kald, og sluttet å hilse eller snakke til meg. Desperat prøvde jeg å ta opp dette igjen med ham,men han skjønte ikke hva jeg snakket om..og ville bare at jeg skulle la ham spille i fred.

Og etter det gikk det på stoltheten min. Jeg tenkte hvis ikke han savner å ha en søster, kan jeg også klare meg uten en bror. Og fra den dagen ble det fullstendig stille mellom oss. Han utnytter det faktum at jeg er den store stygge ulven i familien, og ikke har lov til å bruke fasiliteter som tv og telefon i huset deres. Og ved en krangel så kan han slå meg og unnslippe straff for dette. Jeg er jo ikke i godboken til pappa likevel.

Så problemstillingen er den at det er jeg som blir flau over meg selv, når jeg møter ham ute, og han går rett forbi meg,som om jeg var ikke-eksisterende, foran bekjente som vet at vi er søsken. Da går jeg der og krymper meg over at nå kan resten av verden også se at jeg er et MISLYKKET MENNESKE som er blitt fryst ut av min egen familie. Ikke minst er jeg også engstelig for stempler jeg sikkert får: horribel og fæl mnsk etc.

Huff, jeg som skulle fremstå som mer posetiv nå, men der gikk den motivasjonen rett vest......

Hei igjen alle sammen,

Dette er som sagt mitt første emne på kvinneguiden.no, og til min store ergelse oppdaget jeg at jeg har klart å få til to tråder av samme emne

Er ikke så datakyndig selv, kan en snill sjel legge alle svarene under samme tråd, og slette den andre?? Hvis det er mulig da. Takk på forhånd:)

Klem...

:trøste:

Jeg synes du virker som et meget sterkt og reflektert menneske!

Du har forsøkt å få kontakt med broren din, flere ganger, og når han ikke gir deg respons på dette så er det hans valg og hans tap. Jeg er også helt sikker på at mennesker rundt deg vil se dette, og ikke tro at du er noe dårlig menneske.

Det finnes tilbud for de som kommer fra familier med mishandling, og jeg tror det ville være lurt av deg å få hjelp til å bearbeide alt du har opplevd. Det trenger nødvendigvis ikke være psykolog, men kanskje en gruppe eller lignende. Denne typen tilbud pleier det å stå om i begynnelsen av telefonkataloger (har ingen hjemme nå, så jeg får ikke sjekket).

Lykke til! Jeg synes du er kjempe sterk som forteller oss om dette. Det må du gjerne fortsette med, så skal vi støtte deg så godt vi kan.

Klem

Tingeling

Jeg synes du virker som en kjempesterk, flott og oppegående jente. Det du har måttet gå igjennom i livet ditt er forferdelig, og jeg er enig med de andre her som anbefaler at du tar dette opp hos legen din.

Uansett er det sikkert godt for deg å få luftet alt du har innestengt her inne oxo.

Du må prøve å si til deg selv at INGENTING av dette er din feil. Si det til deg selv i speilet hver kveld; DEt er ikke min feil, det er de som er dumme. Og selv om det er vanskelig må du bare prøve å leve livet videre og skaffe deg et nytt nettverk av positive mennesker rundt deg. Selv om det sies at blod er tykkere enn vann, og at familiebånd er sterkere enn noe annet, føles det for meg som om du ikke trenger broren din i livet ditt lenger. I alle fall ikke for en stund. Han ødelegger bare en jente som prøver å bygge seg opp igjen. Stå på du, kos deg med vennene dine, begynn på kurs eller annet hvor du kan treffe hyggelige mennesker.

Du klarer kjempefint å stå på egne bein. Vis dem at du kan, og at du ikke trenger å ha slike negative mennesker i livet ditt. Kanskje de innser en ting eller to etterhvert også.

Du må ikke tenke så mye på hva alle andre synes. Så lenge du er positiv og hjelpsom og bryr deg om menneskene du har rundt deg, vil andre se dette.

Det viktigste er at du har gode tanker om deg selv, og det tror jeg du har god grunn til å ha...

Lykke til

OM du har lyst vil jeg gjerne at du sender meg en PM.

Tror at du må registrere deg først!

Håper å høre fra deg

Hei igjen alle sammen,

Dette er som sagt mitt første emne på kvinneguiden.no, og til min store ergelse oppdaget jeg at jeg har klart å få til to tråder av samme emne

Er ikke så datakyndig selv, kan en snill sjel legge alle svarene under samme tråd, og slette den andre?? Hvis det er mulig da. Takk på forhånd:)

Klem...

Hei! :-) Det er nok ikke mulig å sortere innlegg slik, men jeg har stengt den andre tråden nå, og linket inn hit. Dermed ligger begge trådene øverst nå, men den stengte tråden vil fort bli "borte" i listen her :-)

~Sissan - mod.

Synes det høres ut som om du vil ha det bedre uten familien din. Tross en veldig vanskelig oppvekst virker det som om du klarer deg bra, så flink du er!! :trøste:

Som de andre skriver her, dette er ikke din feil! Hvis alle barn i Norges land skulle bli slått fordi de ikke ryddet etter seg hjemme, vel da hadde jo alle fått bank! Det er uansett ikke lov å bruke vold mot barn, (ikke mot voksne heller for den saks skyld...), dette vet din mor veldig godt!

Det er klassisk at man som overgriper legger skylden på offeret, og det er synd at det er så effektivt.

Dette er ikke din feil! Gå til psykolog, det vil nok være til veldig god hjelp!

Ønsker deg lykke til!

Igjen tusen tusen takk til alle som har svart på mitt innlegg. Dere skulle bare ha visst hvor glad jeg blir for deres råd. Det er som å få en vitamin sprøyte. Man føler seg bedre og sterkere med engang.

Til de av dere som foreslo psykolog. Desverre så har jeg dårlig råd allerede, og bruke pengene på psykolog nå hadde vært som å kaste pengene ut av vinduet. Man vet jo aldri om man vil få utbytte av dette eller ikke. Fordi til syvende og sist skal man finne styrken i seg selv.

Men jeg vil gjerne snakke med de som har vært i en liknende situasjon, og har vært sterk nok til å komme seg ut av det hele styrket. Og de som ønsker å støtte meg gjennom den dårlige perioden i livet mitt..

Min msn add er: [email protected]

Kjære deg!

Ville bare :trøste: deg litt.

Synes du viser noe sterkt og solid gjennom hvordan du skriver og forteller.

Dersom du ønsker psykolog, men ikke har råd, så ta likevel kontakt med fastlegen. Denne kan henvise deg til psykolog/psykiater etc. uten at det skal koste så mye. Det tar gjerne veldig lang tid før en får psykiatrisk hjelp fra det offentlige (lange ventelister), men jeg vil likevel råde deg til å ta kontakt nå. Før du blir "tildelt" en psykolog er det ofte slik at du kommer inn til en samtale hvor gjerne en psykiatisk sykepleier vil prøve å finne ut hvilken hjelp du vil trenge.

Hilsen Ella