Dette skal du ikke si til noen som har angst

[WubWub]

I det siste har det vært et stort antall artikler i media og tråder på KG hvor det slås fast hva man ikke skal si til noen med angst - hva som er lov å si - hva som ikke er lov og hvordan man skal oppføre seg mot noen som lider av angst.

I mitt hode så blir alltid dette feil på alle mulige nivåer i tillegg til at det gjør kontakt og dialog ekstra vanskelig for pårørende - jo flere begrensninger det blir for hva som er lov til å si til en som lider av angst jo vanskeligere blir det å kommunisere med vedkommende. Ytterste konsekvens blir at pårørende og venner føler at de må gi spesial behandling, de må velge sine kommentarer med ytterst omhu for og ikke støte, krenke eller gjøre vedkommende lei seg.

Og da er vi fort i en ond spiral med en selvoppfyllende profeti - de som lider av sosial fobi f.eks har konstruert tanker i hodet som går utpå at man er unormal, en avviker og at det er noe feil med de.

Så om man da i tillegg oppfører seg anderledes mot en sosial fobiker så vil vedkommende raskt plukke dette opp å bruke dette som en bekreftelse på at man er en avviker "alle prater til meg som jeg er et barn som er lagd av porselen, så det er noe galt med meg og alle ser det ergo er jeg svak og ubrukelig".

I mitt hode så tenker jeg det beste er at man oppfører seg som man alltid er, sier det man vanligvis ville sagt og ikke prøver gjøre noe forsøk på å være så skånsom og diplomatisk som mulig i kontakt med sosial fobikere.

Det også mange glemmer er at et menneske som har personlighetsforstyrrelse ikke ER personlighetsforstyrrelsen , de er fremdeles mennesker med et bredt spekter av følelser og karakter trekk.

Så hva som er "feil" å si til å si til en som lider av angst kan være riktig å si til et annet. F.eks noen med angst kan sette pris på galgenhumor , noen kan sette pris på direkte og konfronterende utsagn mens andre kan sette pris på ærlig og åpen tale.

Min konklusjon er at man skal være seg selv å si akkurat det man ellers ville sagt til et menneske som ikke lider av angst.

Når det blir diktert på forhånd en hel smørbrødliste med hva som er "Galt" og "riktig" å si så vil forståelig nok venner og familie trekke seg unna av frykt for å si noe galt - sånn skal det ikke være.

Og da har sosial fobikeren blitt enda mer isolert... Så alle disse "smarte" artiklene med forbud er etter min ydmyke mening kontraproduktivt og de gjør mennesker med angst en stor bjørnetjeneste.

[Tabris]

Jeg er faktisk for en gangs skyld enig med deg, WubWub. Det du skrev minner meg om noe min mor sa angående folks om i dødsannonser skrev at de ikke ønsket blomster til hjemmet. For mange er det mye lettere å troppe opp på døren til noen som nettopp har mistet noen hvis de har blomster i hånden de kan levere. Terskelen kan være mye høyere å besøke noen uten.

Jeg tenker noe tilsvarende her. Hvis man skal forholde seg til en liste av Do's and Don't's når man skal prate med noen som har angst eller depresjon, så kan det gjøre det enda vanskeligere å prate med dem og mange kan da kanskje velge å la være. Og vedkommende blir enda mer isolert.

I tillegg er jeg aldri fan av artikler som forteller hvordan man skal forholde seg til en gruppe mennesker. Som du sier så er folk forskjellige, det er mye bedre å forholde seg til det individet man har foran seg.

[Suppemann]

En ting er i allefall sikkert, den veggen med tekst ga meg leseangst.

Endret 24. mai 2015 av Suppemann

[AnonymBruker]

En ting er i allefall sikkert, den veggen med tekst ga meg leseangst.

Forum er kanskje ikke dine greie om du har angst for lesing?

Anonymous poster hash: 6444e...f58

[AnonymBruker]

Syns ikke det er så lett nå til dags når "alle" har angst. Skal man bare slutte å prate til folk? Det har jo blitt en in-diagnose. Det er "hot" å ha angst i dag.

Anonymous poster hash: 01668...5c9

[WubWub]

Syns ikke det er så lett nå til dags når "alle" har angst. Skal man bare slutte å prate til folk? Det har jo blitt en in-diagnose. Det er "hot" å ha angst i dag.

Anonymous poster hash: 01668...5c9

Dessverre må vi ikke bagatellisere sosial angst - vi lever i en usunn tid hvor stadig flere i vesten utvikler psykiske sykdommer som hemmer livskvaliteten betraktelig. I 1970 var det "bare" rundt 10% kvinner som følte seg ulykkelige og hemmet av angst, idag er tallet rundt 40-45%.

Har lagd en tråd tidligere om hva jeg tror er sammenhengen : http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=922672

Dagens unge har mye større press på seg enn når jeg var ung, alle skal ha perfekte ytre, prestere kjempe bra på skolen, ha de dyreste og nyeste klæra, vi skal være kjendiser på instagram, face, twitter, youtube og vi skal prestere 200%.

Sosiale medier blir søkkrike på den vestlige selvdyrkelsen - men ingen er perfekte og det er årsaken til at angst og depresjon har eksplodert i omfang de siste årene etter min mening.

Vi lever i generasjon "meg meg meg meg" og perfeksjon. Vi har blitt en overfladisk forbruker sivilisasjon og mange faller utenfor.

Og som du sier, jo flere forbud det blir mot å si ting som er "galt" jo flere vil vegre seg å ha kontakt med vedkommende i frykt for å si noe galt.

Mitt motto er : Du er bra nok som du er, vær deg selv.

[Gjest Walden]

Syns ikke det er så lett nå til dags når "alle" har angst. Skal man bare slutte å prate til folk? Det har jo blitt en in-diagnose. Det er "hot" å ha angst i dag.

Anonymous poster hash: 01668...5c9

Tror man skal lære seg å skille mellom en populært 18-åring som bare fuck my life ass lizom og en ungdom eller voksen person for den saks skyld som har en reell angst-diagnose eller problematikk.

Jeg er en mann på 30 år som bokstavelig talt ble RAMMET av angst i godt voksen alder. Det kom som lyn fra klar himmel. 4 uker sengeliggende, gikk ned 10kg i vekt. Våknet kvalm med angstangrep, diare´ og oppkast hver morgen. Angrepene kunne komme 3-4 ganger i løpet av dagen. Alt jeg kunne var å ligge på sofaen. Det føltes skikkelig "INN" å ha det slik med en 9mnd gammel baby i huset også. Følte meg hipp.

Etter 2 mnd gikk jeg en tur i nabolaget. Etter 3 mnd kunne jeg sette meg i en bil, og stå og svette i butikken av ren og skjær angst. Etter 8 mnd var jeg tilbake i redusert stilling på jobb, og først etter over et år fungerte jeg normalt.

Det krevde trening, meditasjon, psykolog, forandret måten jeg tenker på. Gikk igjennom en transformasjon både mentalt og fysisk.

Kanskje ikke alle har like god evne som meg til å ta tyrene ved hornene. Jeg er gammel toppidrettsutøver og jobbet i krevende yrket, noe som hadde gitt meg endel verktøy jeg kunne bruke i rehabiliteringen.

Men det skal jeg si deg, O´ eplekjekken, at det å ha reell angst, og ikke hipster-angst, det er det jævligste du kan tenke deg. Røket korsbånd, brukket bein, isjasj..bare en lek i parken. Null problem i forhold. Jeg har to røkne korsbånd og sliter med ryggen etter å ha presset kroppen mye..det går ikke an å sammenligne engang.

At enkelte kanskje TROR de har angstproblematikk fordi de noier litt for ting eller faktisk føler angst i blandt, som er en normal følelse man SKAL føle i blandt under normale omstendigheter..det forekommer kanskje. Men folk som bagatelliserer angst..de vet ikke hva de prater om

[AnonymBruker]

Slike ting tar utgangspunkt i at leserene ønsker å være støttende og hjelpsomme, og ønsker å unngå å gjøre ting verre for den som sliter.

Anonymous poster hash: 05600...379

[WubWub]

Tror man skal lære seg å skille mellom en populært 18-åring som bare fuck my life ass lizom og en ungdom eller voksen person for den saks skyld som har en reell angst-diagnose eller problematikk.

Jeg er en mann på 30 år som bokstavelig talt ble RAMMET av angst i godt voksen alder. Det kom som lyn fra klar himmel. 4 uker sengeliggende, gikk ned 10kg i vekt. Våknet kvalm med angstangrep, diare´ og oppkast hver morgen. Angrepene kunne komme 3-4 ganger i løpet av dagen. Alt jeg kunne var å ligge på sofaen. Det føltes skikkelig "INN" å ha det slik med en 9mnd gammel baby i huset også. Følte meg hipp.

Etter 2 mnd gikk jeg en tur i nabolaget. Etter 3 mnd kunne jeg sette meg i en bil, og stå og svette i butikken av ren og skjær angst. Etter 8 mnd var jeg tilbake i redusert stilling på jobb, og først etter over et år fungerte jeg normalt.

Det krevde trening, meditasjon, psykolog, forandret måten jeg tenker på. Gikk igjennom en transformasjon både mentalt og fysisk.

Kanskje ikke alle har like god evne som meg til å ta tyrene ved hornene. Jeg er gammel toppidrettsutøver og jobbet i krevende yrket, noe som hadde gitt meg endel verktøy jeg kunne bruke i rehabiliteringen.

Men det skal jeg si deg, O´ eplekjekken, at det å ha reell angst, og ikke hipster-angst, det er det jævligste du kan tenke deg. Røket korsbånd, brukket bein, isjasj..bare en lek i parken. Null problem i forhold. Jeg har to røkne korsbånd og sliter med ryggen etter å ha presset kroppen mye..det går ikke an å sammenligne engang.

At enkelte kanskje TROR de har angstproblematikk fordi de noier litt for ting eller faktisk føler angst i blandt, som er en normal følelse man SKAL føle i blandt under normale omstendigheter..det forekommer kanskje. Men folk som bagatelliserer angst..de vet ikke hva de prater om

Jeg tar av meg hatten i respekt for historien din og dine refleksjoner.

Det viser styrke å vise svakhet.

Og så det er sagt så kan angst eller psykiske lidelser ramme alle mennesker. På Modum bad (som er en klinikk for å behandle psykisk lidelse) så har de faktisk en egen avdeling for å behandle mennesker som jobber i psykiatrien. Så selv med lang utdanning og erfaring innen psykiatrien så kan man gå på en smell.

Jeg kjenner også en mann som var en av norges høyst anerkjente psykologer som hadde utgitt haugevis av bøker om psykologi - idag er han tvangsinnlagt for psykoser.

Videre så syntes jeg karakteren din bærer preg av styrke og stål vilje. Du gjorde alt det rette til tross for at du hadde det ekstremt vanskelig. I angst behandling på modum bad og dps så bruker de ofte mindfullness (meditasjon), mosjonering, styrketrening som ledd i behandlingen. For kropp og hjerne hører ihop.

Angst er på ingen måte lett å leve med, og det kan komme som lyn fra klar himmel. Om man lever under stort press over tid samtidig som man ikke får den restutisjonen man trenger så kan man gå på en smell.

For alle som har lidd av panikkanfall så kan de mest sannsynlig beskrive det som en frykt like sterk som om noen holder en ladet pistol mot hodet ditt. Så om man får panikk angst hver dag - ja da kan man meget vel bli veldig dårlig.

Godt å høre det går bedre med deg! Og jeg stort sett enig i innlegget ditt. Man skal ikke bagatellisere angst, for de som rammes av det så kan det hemme livskvaliteten til de grader, og sykdomsbilde kan være veldig omfattende.

Mange eksperter lurer nå på om vestlig kultur faktisk er årsaken til dagens eksplosjon av angst. Kanskje vi ikke lenger lever slik mennesker er bygd til å leve?

Om vi spoler bare 20 år tilbake i tid så var det mye mer samhold

[AnonymBruker]

Nei man skal ikke bare si hva som helst som man ville sagt til et hvilket som helst friskt menneske.

Bla ting som "det greier du vel selv" (f.eks kjøpe noe i butikken eller baren) (hallo, det er en grunn til at jeg spør om du kan gjøre det for meg!)
og "ta deg sammen" (ja bare det at jeg er ute å møter deg i dag betyr at jeg har tatt meg kjempe sammen!)
og "du kan vel bare ta bussen?" (når man har avtalt på forhånd at man skal få skyss, og premisset for å gå ut var nettopp fordi man beregnet skyss hjem ellers hadde man ikke turt å gå ut av huset den dagen)

Sosial angst det over. Panikk angst derimot går det fint an å si
"den faren er ikke reell, det er bare i ditt hode" om en person forteller om et panikk angstanfall. Det fungerer forsåvidt ikke like bra å si til noen midt under panikkanfallet.
Paranoia angst må være den værste type angsten som igjen kan lede til schizofreni, og der skal man væe ekstremt forsiktig. Blandt annet sørge for å snakke tydelig slik at den syke ikke mistenker sine nærmeste for å snakke i koder og ha et vanlig kroppsspråk sånn at den syke ikke tror at du plotter ut en plan for å psyke ut den syke.

Anonymous poster hash: 37251...a95

[AnonymBruker]

Dessverre må vi ikke bagatellisere sosial angst - vi lever i en usunn tid hvor stadig flere i vesten utvikler psykiske sykdommer som hemmer livskvaliteten betraktelig. I 1970 var det "bare" rundt 10% kvinner som følte seg ulykkelige og hemmet av angst, idag er tallet rundt 40-45%.

Har lagd en tråd tidligere om hva jeg tror er sammenhengen : http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=922672

Dagens unge har mye større press på seg enn når jeg var ung, alle skal ha perfekte ytre, prestere kjempe bra på skolen, ha de dyreste og nyeste klæra, vi skal være kjendiser på instagram, face, twitter, youtube og vi skal prestere 200%.

Sosiale medier blir søkkrike på den vestlige selvdyrkelsen - men ingen er perfekte og det er årsaken til at angst og depresjon har eksplodert i omfang de siste årene etter min mening.

Vi lever i generasjon "meg meg meg meg" og perfeksjon. Vi har blitt en overfladisk forbruker sivilisasjon og mange faller utenfor.

Og som du sier, jo flere forbud det blir mot å si ting som er "galt" jo flere vil vegre seg å ha kontakt med vedkommende i frykt for å si noe galt.

Mitt motto er : Du er bra nok som du er, vær deg selv.

Hvor har du det fra at halvparten av alle norges kvinner har angst?

Anonymous poster hash: 01668...5c9

[WubWub]

Nei man skal ikke bare si hva som helst som man ville sagt til et hvilket som helst friskt menneske.

Bla ting som "det greier du vel selv" (f.eks kjøpe noe i butikken eller baren) (hallo, det er en grunn til at jeg spør om du kan gjøre det for meg!)

og "ta deg sammen" (ja bare det at jeg er ute å møter deg i dag betyr at jeg har tatt meg kjempe sammen!)

og "du kan vel bare ta bussen?" (når man har avtalt på forhånd at man skal få skyss, og premisset for å gå ut var nettopp fordi man beregnet skyss hjem ellers hadde man ikke turt å gå ut av huset den dagen)

Sosial angst det over. Panikk angst derimot går det fint an å si

"den faren er ikke reell, det er bare i ditt hode" om en person forteller om et panikk angstanfall. Det fungerer forsåvidt ikke like bra å si til noen midt under panikkanfallet.

Paranoia angst må være den værste type angsten som igjen kan lede til schizofreni, og der skal man væe ekstremt forsiktig. Blandt annet sørge for å snakke tydelig slik at den syke ikke mistenker sine nærmeste for å snakke i koder og ha et vanlig kroppsspråk sånn at den syke ikke tror at du plotter ut en plan for å psyke ut den syke.

Anonymous poster hash: 37251...a95

Jeg er fundamentalt uenig med deg.

En god venn, er en venn som ikke prøver skjerme en sosial fobiker. For eksponering er det en sosial fobiker trenger for å bryte ut av sitt sykelige mønster med unnvikelse.

Om en venn skjermer deg fra omverden ved å kjøre deg rundt, ringe for deg, handle for deg så vil du i praksis og teori bli veldig mye dårligere - i verste fall kan du utvikle en personlighetsforstyrrelse som heter unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse (ekstrem variant av sosial fobi som etter min mening er den verste personlighetsforstyrrelsen av dem alle å lide av) om alle rundt deg tilrettelegger for deg.

Om du noen gang blir behandlet for sosial fobi på DPS så skjønner du fort tegninga, hele behandlingen går ut på å sprenge grenser å presse deg til å ta buss samt handle i butikker. Behandleren din vil få deg til å skrive ned et angst hiarki hvor du skal gradere det du syntes er lettest til vanskeligst. Du starter på bunnen så jobber du deg oppover.

Om kjøpesenter er på toppen av angst lista di så kan du meget vel få en oppgave hvor du skal gjøre en stor scene på kjøpesenter, f.eks "miste" noen glass flasker på gulvet som knuser mens det er mange folk rundt deg.

Jo mer eksponering jo sterkere blir hjerne delen som heter hyppocampus (den styrer logikk og rasjonalitet) mens amygdala brytes ned (amygdala er hjerne delen som kalles for reptil hjernen, den styrer fight flight or freeze).

Så med andre ord : behandle en sosial fobiker helt likt som du ville behandlet andre mennesker. det er det beste du kan gjøre for vedkommende, i starten vil det sikkert være vanskelig men på sikt øker du sjangsen for at vedkommende skal bli frisk.

Hvorfor er det greit for de som lider av panikk lidelse og ikke de som lider av angst? Det går ut på det samme.

Angst og panikk anfall går ut på det samme - de er begge en kjemisk reaksjon. Panikk og angst setter igang en stor produksjon av adrenalin som kan føre til nummenhet, hyperventilering, svimmelhet, kvalme, tisse-trang, hjertebank og svetting.

Hvorfor? Fordi hjernen tror du er i en livsfarlig situasjon å forbereder deg på å løpe eller slåss, så da pumpes blodet inn i dine store muskelgrupper (lår, biceps), du blir da nummen i hender og føtter, og siden du må være klar for å slåss trenger musklene dine mer oksygen så du hyperventilerer - og i tillegg så blir fordøyelses systemet nedprioritet for alt blir mobilisert til kamp og det er derfor du kan bli pissa-trengt eller få diare.

Irritabel tykktarm (regelmessig diare) er faktisk et av de mest klassiske symptomene hos noen med stor angst lidelse.

Nå sporer jeg litt av med fakta opplysninger, men kort oppsummert : Om du vil din venn godt, så ikke gi noe sær behandling. Jo mer denne vennen blir utsatt for jo mindre angst vil vedkommende få.

Om man behandler de som porselen vil de forsvinne i angsten til de blir spist opp.

[WubWub]

Hvor har du det fra at halvparten av alle norges kvinner har angst?

Anonymous poster hash: 01668...5c9

Jeg er ikke hjemme akkurat nå så har ikke linker, men skal finne det frem imorgen når jeg er hjemme.

Siden 1970 når individualismen ble dyrket for fullt i USA så har det vært en eksplosjon av narsissistiske trekk, angst og depresjon. Jeg tror det hører sammen. Viser til :

http://www.huffingtonpost.com/dr-jim-taylor/narcissism-america_b_861887.html

[Gjest Walden]

Jeg tar av meg hatten i respekt for historien din og dine refleksjoner.

Det viser styrke å vise svakhet.

Og så det er sagt så kan angst eller psykiske lidelser ramme alle mennesker. På Modum bad (som er en klinikk for å behandle psykisk lidelse) så har de faktisk en egen avdeling for å behandle mennesker som jobber i psykiatrien. Så selv med lang utdanning og erfaring innen psykiatrien så kan man gå på en smell.

Jeg kjenner også en mann som var en av norges høyst anerkjente psykologer som hadde utgitt haugevis av bøker om psykologi - idag er han tvangsinnlagt for psykoser.

Videre så syntes jeg karakteren din bærer preg av styrke og stål vilje. Du gjorde alt det rette til tross for at du hadde det ekstremt vanskelig. I angst behandling på modum bad og dps så bruker de ofte mindfullness (meditasjon), mosjonering, styrketrening som ledd i behandlingen. For kropp og hjerne hører ihop.

Angst er på ingen måte lett å leve med, og det kan komme som lyn fra klar himmel. Om man lever under stort press over tid samtidig som man ikke får den restutisjonen man trenger så kan man gå på en smell.

For alle som har lidd av panikkanfall så kan de mest sannsynlig beskrive det som en frykt like sterk som om noen holder en ladet pistol mot hodet ditt. Så om man får panikk angst hver dag - ja da kan man meget vel bli veldig dårlig.

Godt å høre det går bedre med deg! Og jeg stort sett enig i innlegget ditt. Man skal ikke bagatellisere angst, for de som rammes av det så kan det hemme livskvaliteten til de grader, og sykdomsbilde kan være veldig omfattende.

Mange eksperter lurer nå på om vestlig kultur faktisk er årsaken til dagens eksplosjon av angst. Kanskje vi ikke lenger lever slik mennesker er bygd til å leve?

Om vi spoler bare 20 år tilbake i tid så var det mye mer samhold

Takk for det! Enig i mye her

Jeg er helt overbevist om at det er mange elementer ved vestlig (ikke kultur, men derimot MANGEL på kultur blandt annet) som er mye av årsaken. Det finnes inget naturlig rom for refleksjon, åndelighet eller til og med samhørighetsfølelse/fellesskapsfølelse.

Vi mennesker er, ut i fra et evolusjonsbiologisk perspektiv ikke ment for å leve i så store grupper som vi gjør i dag. Tenk bare det å måtte forholde seg til hundrevis, om ikke tusenvis av ukjente ansikter hver dag (for de som bor i byer). Legg til i miksen bruk av sosiale medier, følelsen folk får av å være alienated og alene fordi man ikke er aktiv nok der, eller har nok venner. Ironien er klar - aldri før har vi vært omgitt av mer mennesker og aldri før har vi vært mer ensomme.

På bare 30-40 år har vi gitt opp nesten all vår kultur, vi har blitt degenererte i stor grad. Det er en moralsk svikt i hele den vestlige kultur, og vi tillater (begår kulturellt og nasjonalt selvmord) globalistene å fortsette og peke oss i den retning. Det jeg tror er feilen der er at når vi mister vår kultur, åndelighet osv, så mister vi også vår identitet. Hvem vi er og hvor vi kommer fra er så sterkt knyttet til vår kultur og tilhørighet.

Så ja, det er noe råttent i vestlig kultur, nemlig mangelen på viljen til å opprettholde vår egen kultur.

Forandringen har gått for raskt, og selv om hjernen klarer koble seg på og henge med i svingene, tror jeg åndeligheten (om man kan kalle det det) får seg en knekk. Man klarer ikke være i nuet, alt handler om fortid eller framtid. Istedenfor å nyte en konsert står folk å filmer den..som de aldri kommer til å se på likevel. Man nekter å være tilstede, for framtiden er alltid mye bedre. Nåtiden er ikke GOD nok. Og hvis ikke det som skjer NÅ er godt nok, så er ingenting godt nok, og da blir man naturligvis avstumpet, demoralisert og deprimert og angstfull.

Jeg lurte alltid på hvorfor så mange menn på min alder sykklet som gale eller jogget hver morgen elller kveld. Nå skjønner jeg hvorfor. Det er for å ventilere. Nå gjør jeg det selv, men jeg trenger ikke så mye ventilasjon. Den får jeg gjennom å være bevisst på å være i nuet. Være tilstede. Akkompangert av trening så er det en fin fin miks.

[Gjest Walden]

Dessverre må vi ikke bagatellisere sosial angst - vi lever i en usunn tid hvor stadig flere i vesten utvikler psykiske sykdommer som hemmer livskvaliteten betraktelig. I 1970 var det "bare" rundt 10% kvinner som følte seg ulykkelige og hemmet av angst, idag er tallet rundt 40-45%.

Har lagd en tråd tidligere om hva jeg tror er sammenhengen : http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=922672

Dagens unge har mye større press på seg enn når jeg var ung, alle skal ha perfekte ytre, prestere kjempe bra på skolen, ha de dyreste og nyeste klæra, vi skal være kjendiser på instagram, face, twitter, youtube og vi skal prestere 200%.

Sosiale medier blir søkkrike på den vestlige selvdyrkelsen - men ingen er perfekte og det er årsaken til at angst og depresjon har eksplodert i omfang de siste årene etter min mening.

Vi lever i generasjon "meg meg meg meg" og perfeksjon. Vi har blitt en overfladisk forbruker sivilisasjon og mange faller utenfor.

Og som du sier, jo flere forbud det blir mot å si ting som er "galt" jo flere vil vegre seg å ha kontakt med vedkommende i frykt for å si noe galt.

Mitt motto er : Du er bra nok som du er, vær deg selv.

Jeg visste ikke at så mange som 40% av kvinner føler seg ulykkelige..mulig du har rett, men i følge FN så kommer visst Norge på andre plass over verdens lykkeligste land, etterfulgt av Danmark. Men hvorfor rammes så mange av angst og depresjon da? Om vi ser på oss selv som så lykkelige?

Forklaringen, tror jeg, kan ligge i at vi TROR vi er lykkelige. For vi har mistet gangsynet. Vi tror lykken er å ha en god jobb, mange venner og en fin kropp. Selve premisset for hvordan vi MÅLER lykke hos oss selv er korrumpert. Derfor scorer vi kanskje så høyt på lykkeundersøkelser.

Jeg trodde jeg var bevisst og tilstede i verden før jeg fikk angstangrep. Jeg harselerte med folk som så på TV og satt med telefonen og refererte til dem som sauer. Merket ikke at jeg var en selv, bare på en annen måte. En "mindless" haug med kjøtt og bein.

[AnonymBruker]

Syns ikke det er så lett nå til dags når "alle" har angst. Skal man bare slutte å prate til folk? Det har jo blitt en in-diagnose. Det er "hot" å ha angst i dag.

Anonymous poster hash: 01668...5c9

Jeg tåler galgenhumor og vennskapelig erting av de rundt meg hvor jeg blir kalt Ludvig (flåklypa), men utsagn som dine gjør meg forbanna. Har levd med angst helvete i mange år og om du tror det er hot og in å leve så redusert er det tydelig at du har hatt det alt for godt i din ureflekterte rosa verden.

Anonymous poster hash: 7fec2...525

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke at så mange som 40% av kvinner føler seg ulykkelige..mulig du har rett, men i følge FN så kommer visst Norge på andre plass over verdens lykkeligste land, etterfulgt av Danmark. Men hvorfor rammes så mange av angst og depresjon da? Om vi ser på oss selv som så lykkelige?

Forklaringen, tror jeg, kan ligge i at vi TROR vi er lykkelige. For vi har mistet gangsynet. Vi tror lykken er å ha en god jobb, mange venner og en fin kropp. Selve premisset for hvordan vi MÅLER lykke hos oss selv er korrumpert. Derfor scorer vi kanskje så høyt på lykkeundersøkelser.

Jeg trodde jeg var bevisst og tilstede i verden før jeg fikk angstangrep. Jeg harselerte med folk som så på TV og satt med telefonen og refererte til dem som sauer. Merket ikke at jeg var en selv, bare på en annen måte. En "mindless" haug med kjøtt og bein.

Jeg har sterk angst og kan svare for meg selv om hvorfor jeg har det. Det ligger til familien, så det er genetisk hos meg, men det trenger gjerne en trigger alikevel. Hos meg var triggeren mobbing og tilhørende overfall. Angst fører dermed til en rekke leveregler for hvordan du skal unngå fare og kunne leve trygt, og man blir en kontrollfreak. Om noe skjærer med mine leveregler og jeg mister kontrollen kommer angsten og lammer meg på alle måter. Angst handler rett og slett om å overleve, det er et instinkt som var nødvendig for mennesker for lenge siden men som i dagens samfunn reduserer deg til noe uverdig (vansker med å få deg jobb, man fremstår sjenert og forsiktig som i dagens samfunn betyr sosialt tilbakestående osv).

Utad er jeg en pen og vellykket jente, folk hadde fått sjokk om de visste hva som foregikk på innsiden.

Anonymous poster hash: 7fec2...525

[AnonymBruker]

Har kuttet ut to av mine venner med angst. Det var så mye jeg ikke kunne si, ikke kunne gjøre, ikke ditt ikke datt, uansett hva jeg gjorde eller ikke gjorde var det galt. Til slutt orket jeg ikke mer, og måtte gi beskjed om at dette klarer jeg ikke lenger å leve med. Når man må veie alt man sier og gjør med den ytterste omhu, og alt blir vridd og vendt på og tatt opp i verste mening blir det til slutt for mye, man kommer til et punkt hvor nok er nok. Når all snillisme og tilrettelegging for den syke ikke nytter lengre, og det begynner å gå på min helse løs, i tillegg til å gå ut over min mann og mine barn, da sier det seg selv at det ikke går. Da får den syke klare seg med profesjonell hjelp. Ja, jeg er sikkert verdens verste venninne, men nok var nok for meg. Min egen helse, mann og barn kommer først for meg.

Har aldri angret på de valgene jeg tok for hhv 3 og 8 år siden. Har aldri vært så sliten som for tre år siden da jeg hadde forsøkt å "støtte" min angstrammede venninne i årevis, og det hadde gått ut over meg selv, mann, barn, hus, hjem, jobb, familieliv og min egen helse. Jeg var ikke menneske igjen på flere måneder, så utslitt var jeg. Noen mennesker kan man ikke omgås. Jeg omgås ikke lenger folk jeg vet har angst. Jeg orker ikke, gidder ikke, vil ikke, makter ikke mer av slikt. De får klare seg med den hjelpa helsevesenet kan tilby. Jeg vil ikke selv bli angstrammet av å slite meg ut på slike mennesker. Nei takk.

Anonymous poster hash: 5f50d...14b

[AnonymBruker]

Har kuttet ut to av mine venner med angst. Det var så mye jeg ikke kunne si, ikke kunne gjøre, ikke ditt ikke datt, uansett hva jeg gjorde eller ikke gjorde var det galt. Til slutt orket jeg ikke mer, og måtte gi beskjed om at dette klarer jeg ikke lenger å leve med. Når man må veie alt man sier og gjør med den ytterste omhu, og alt blir vridd og vendt på og tatt opp i verste mening blir det til slutt for mye, man kommer til et punkt hvor nok er nok. Når all snillisme og tilrettelegging for den syke ikke nytter lengre, og det begynner å gå på min helse løs, i tillegg til å gå ut over min mann og mine barn, da sier det seg selv at det ikke går. Da får den syke klare seg med profesjonell hjelp. Ja, jeg er sikkert verdens verste venninne, men nok var nok for meg. Min egen helse, mann og barn kommer først for meg.

Har aldri angret på de valgene jeg tok for hhv 3 og 8 år siden. Har aldri vært så sliten som for tre år siden da jeg hadde forsøkt å "støtte" min angstrammede venninne i årevis, og det hadde gått ut over meg selv, mann, barn, hus, hjem, jobb, familieliv og min egen helse. Jeg var ikke menneske igjen på flere måneder, så utslitt var jeg. Noen mennesker kan man ikke omgås. Jeg omgås ikke lenger folk jeg vet har angst. Jeg orker ikke, gidder ikke, vil ikke, makter ikke mer av slikt. De får klare seg med den hjelpa helsevesenet kan tilby. Jeg vil ikke selv bli angstrammet av å slite meg ut på slike mennesker. Nei takk.

Anonymous poster hash: 5f50d...14b

Angst er ingen sykdom. De du skriver om er psykisk syke. Angst er kanskje et symptom av sykdommen deres.

Anonymous poster hash: 7fec2...525

[AnonymBruker]

Angst er ingen sykdom. De du skriver om er psykisk syke. Angst er kanskje et symptom av sykdommen deres.

Anonymous poster hash: 7fec2...525

Angst er sykdom, jo. Det finnes mange forskjellige angstlidelser.

Anonymous poster hash: 6a3fa...1e9