Jævlig kalde mødre

[AnonymBruker]

Først og fremst: Lang, varm virtuell klem fra meg til deg, TS.

Jeg vet dessverre alt for godt hvordand du har det. Min situasjon var ikke lik din, men jævlig nok. Jeg har aldri blitt slått, men jeg har blitt traumatisert så det holder. For meg tok det første mange år i terapi å innse hva moren min hadde gjort mot meg. Deretter enda noen år hvor jeg prøvde å få henne til å forstå selv at hun var syk. Det gikk aldri inn. Jeg så lillebroren min, som er endel år yngre enn meg og fortsatt bodde hjemme, begynne å bli tært istykker av henne. Da fant jeg ut at nok var nok. Jeg meldte henne til barnevernet og fikk broren min flyttet til faren sin. Det er et par år siden nå. For et par måneder siden ga jeg henne og resten av familien på den siden (unntatt broren min såklart) klart beskjed om at jeg vil aldri ha noe som helst mer med dem å gjøre. Det har vært null respekt eller forståelse for min side av saken noensinne. De har brutt meg ned psykisk og gir meg bare vonde ting.

Det er jævlig tøft å frivllig kutte ut hele familien på den måten. Men for meg endte det som eneste mulige løsning. Etter mange, mange forsøk på å kommunisere hva de gjorde med meg, som bare ble oversett, innså jeg at mitt eget liv var det aller viktigste. De får sitte og forgifte hverandre. Jeg er ferdig.

Jeg gir så langt faen i meningen om at familie er det viktigste, man skal alltid stille opp for familie, bla bla bla. For meg er det stor forskjell på de man tilfeldigvis deler gener med, og de som oppfører seg som familie. Familien på farssida er det også få jeg har tett kontakt med; pappa, stemor og farmor bare. Resten av familien min er venner.

Jeg har ikke noe råd å gi deg. Jeg er 27 idag, det har tatt meg såpass med tid å gjøre noe. Det eneste jeg kan si til deg, er at du er bedre enn dette, INGENTING av dette er din feil, det er moren din som er syk og lar det gå utover deg. Du må aldri tro ett eneste ord hun sier til deg om hvordan du er; det er ikke sant. Hold ut så lenge du må, og kom deg bort så fort du kan. Det er ikke lenge til du skal videre i utdanning; søk studiesteder langt unna, og bare si at du ikke kom inn på steder der du bor. Eller søk deg et år på folkehøyskole eller noe, og finn så en utdanning som ikke fins der du bor. Dra til utlandet. Eller allier deg med kjæresten, bruk han som alibi; at han vil flytte...

Og apropos kjæresten, vær åpen og ærlig med han om hvordan det er hjemme hos deg. Du trenger noen du kan dele det med; av egen erfaring vet jeg hvor ekstremt viktig det er. Jeg hadde aldri fått stått opp på den måten jeg gjorde om ikke jeg hadde hatt mannen min som støttet meg hele veien.

Lykke til!

Tusen takk for at du delte historien din!

Kan se for meg det er ekstremt vanskelig å kutte vekk familien sin ja, men jeg er glad for at det funket hos deg! Jeg er faktisk veldig enig i det at familie ikke trenger å komme først når de faktisk ødelegger deg som menneske.

Bra å høre at du har fått støtte fra mannen i ditt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt en slik person, for jeg og kjæresten min har litt store problemer akkurat nå... Har heldigvis veldig gode venner som stiller opp!

Jeg fikk støtte av Lånekassen når jeg var i samme situasjon som deg med en psykotisk mor.heldigvis var det før faren min døde og fikk skrevet et brev til Lånekassen i samarbeid med skolen.jeg måtte jobbe mye og kunne ikke dra på ferier som venninnene mine kunne,men det var for å overleve.anbefaler deg å finne deg en hybel for å redde deg selv.ikke vær redd for at du må holde det hemmelig,det er en vanlig reaksjon barn har for å "beskytte" sine foreldre.du må bare for din egen behandling begynne å prate om fortiden.jeg var ganske voksen før jeg sa det til en av mine beste venner.idag får jeg skryt av folk at jeg er så åpen.spesielt hjalp det når jeg i alder av 28 år fant moren min nesten død.jeg taklet situasjonen mye bedre nå etter alle grep jeg har jobbet med i mange år.det er også min måte å jobbe meg gjennom prosessen som har preget store deler av oppveksten min.anbefaler å gå til din lege og få henvisning til psykolog.jeg hadde veldig nytte av det,og hadde nok ikke vært der jeg er idag uten den hjelpa.idag har jeg en god utdannelse,mann som jeg elsker og stoler på,hus og baby på vei.jeg føler endelig at jeg lever og ikke bare eksisterer da jeg følte jeg kun levde for å overleve.slike som oss må nemlig kjempe for "alt" og har kun oss selv som kan redde oss,men det finnes profesjonell hjelp.du må bare komme deg bort,finne deg hybel,fortsette skolegangen og få en psykolog. Lykke til og tvi tvi.du er sterkere enn du kanskje trur.det blir man med en slik oppvekst.ikke la noen få makten over deg til å tru at du ikke er noe verdt!det vil ta lang tid,men det er verd det

Så bra det ordnet seg for deg ti slutt, og at du føler at du eksisterer! Tror du kommer til å bli en glimrende mor, for vi vet hva vi IKKE skal gjøre mot barna våre!

Jeg visste ikke dette med Lånekassen, men nå skal jeg jo studere straks uansett, så jeg må bare holde ut! For 3 år siden gikk jeg til psykolog, men det var mest fokus på spiseforstyrrelsene mine og depresjonen. Psykologen min foreslo at jeg skulle ta med mamma på en time, men det skjedde aldri. Moren min ville nok overkjørt henne sånn at hun sikkert måtte ha sluttet i jobben sin... På det tidspunktet var jeg også 15 år, så jeg var redd for å nevne de voldelige greiene for psykologen i frykt for barnevernet Jeg ville ikke være grunnen til oppløsning i familien når søsteren min kun var 10 år.

TS

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb