Jævlig kalde mødre

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan enkelte mødre kan være så kalde og egoistiske, som om de ikke eier en døyt av morskjærlighet inni den svarte sjelen sin.

En av disse mødrene er min egen mor. Gjennom en 18 år lang oppvekst i dette huset har jeg fått en del blåmerker, mange sprukne lepper og enda flere dager med angst og depresjon. Har fått høre at jeg er en uønsket drittunge og at hun har prøvd å gjøre det beste ut av det, men at jeg er håpløs og fortjener å dø i en grøft. Jeg er en hore i hennes øyne, og en som smisker til meg gode karakterer og trenger meg på hos alle sammen. I hennes øyne klarer jeg ikke å få venner på egen hånd uten at hun stepper inn og "hjelper" meg. Det er tvert imot! Ingen kommer hjem på besøk hos meg fordi hun skremmer dem...

I realiteten er jeg en ganske normal jente. Jeg har selvfølgelig et temperament, og jeg lar meg ikke bli behandlet som dritt av noen, inkludert henne. Jeg kler meg tekkelig, jeg har mange venner, jeg er likt av folk og jeg passer på meg selv og min egen helse. I tillegg gjorde jeg alt jeg kunne på skolen og har nå søkt medisin til høsten. Jeg har kjæreste, men kommer alltid hjem etter fester/vært med han, selv om jeg har veldig lyst til å bli med på nach eller dra hjem til han. Jeg vet at jeg kommer til å få høre at jeg er skitten hore og få et blåøye om ikke kommer hjem til 02. Hun bryr seg ikke om hvordan jeg er som person, men hun bryr seg veldig om hvor jeg er til enhver tid, og jeg hater det!

Dette er ikke noe jeg forteller til alle. Kjæresten min vet f.eks bare at moren min kastet blåbærsyltetøy på bunadskjorta mi for å gjøre 17. mai til et helvete, men resten har jeg utelatt. Nettopp fordi jeg egentlig ikke bryr meg lenger. Det eneste jeg bryr meg om er hvordan enkelte mødre kan være så kalde når det er 1000 andre som støtter barna sine overalt på jord og ønsker alt det beste, selv om ungene er jævlig bortskjemte og frekke.

Jeg ønsker ikke å få medlidenhet, men jeg bare trengte å lufte tankene litt. Jeg har ei bestevenninne som har en slik mor også, men moren hennes angrer veldig den dag i dag. Moren min derimot, viser aldri anger og gir meg skylda for alt.

Nå husker jeg ingenting fra før jeg var 7-8 år, men hvis hun hater meg sånn nå, da må hun ha hatet meg siden jeg var født? Hun hater ikke søsteren min...

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan enkelte mødre kan være så kalde og egoistiske, som om de ikke eier en døyt av morskjærlighet inni den svarte sjelen sin.

En av disse mødrene er min egen mor. Gjennom en 18 år lang oppvekst i dette huset har jeg fått en del blåmerker, mange sprukne lepper og enda flere dager med angst og depresjon. Har fått høre at jeg er en uønsket drittunge og at hun har prøvd å gjøre det beste ut av det, men at jeg er håpløs og fortjener å dø i en grøft. Jeg er en hore i hennes øyne, og en som smisker til meg gode karakterer og trenger meg på hos alle sammen. I hennes øyne klarer jeg ikke å få venner på egen hånd uten at hun stepper inn og "hjelper" meg. Det er tvert imot! Ingen kommer hjem på besøk hos meg fordi hun skremmer dem...

I realiteten er jeg en ganske normal jente. Jeg har selvfølgelig et temperament, og jeg lar meg ikke bli behandlet som dritt av noen, inkludert henne. Jeg kler meg tekkelig, jeg har mange venner, jeg er likt av folk og jeg passer på meg selv og min egen helse. I tillegg gjorde jeg alt jeg kunne på skolen og har nå søkt medisin til høsten. Jeg har kjæreste, men kommer alltid hjem etter fester/vært med han, selv om jeg har veldig lyst til å bli med på nach eller dra hjem til han. Jeg vet at jeg kommer til å få høre at jeg er skitten hore og få et blåøye om ikke kommer hjem til 02. Hun bryr seg ikke om hvordan jeg er som person, men hun bryr seg veldig om hvor jeg er til enhver tid, og jeg hater det!

Dette er ikke noe jeg forteller til alle. Kjæresten min vet f.eks bare at moren min kastet blåbærsyltetøy på bunadskjorta mi for å gjøre 17. mai til et helvete, men resten har jeg utelatt. Nettopp fordi jeg egentlig ikke bryr meg lenger. Det eneste jeg bryr meg om er hvordan enkelte mødre kan være så kalde når det er 1000 andre som støtter barna sine overalt på jord og ønsker alt det beste, selv om ungene er jævlig bortskjemte og frekke.

Jeg ønsker ikke å få medlidenhet, men jeg bare trengte å lufte tankene litt. Jeg har ei bestevenninne som har en slik mor også, men moren hennes angrer veldig den dag i dag. Moren min derimot, viser aldri anger og gir meg skylda for alt.

Nå husker jeg ingenting fra før jeg var 7-8 år, men hvis hun hater meg sånn nå, da må hun ha hatet meg siden jeg var født? Hun hater ikke søsteren min...

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

Følte jeg måtte skrive noe til deg;

Stakkars deg... Hva faen er det jeg leser? Fikk ikke med meg hvor gammel du var men hvor gammel er søsteren din??

Du må komme deg laaaaangt unna. Det er det beste. Men du føler sikkert du må beskytte søsteren din? :/ Jævlog kinkig situasjon.. Ville helt ærlig talt flyttet ut om mulig og tatt med søsteren din. Om moren din anmelder deg for dette vil hun nok ikke komme langt med det ettersom du og evt søsteren din burde stå sammen mot henne.

Huffameg.. Håper du har tatt igjen på henne noen ganger!

Anonymous poster hash: 79f4e...43b

[AnonymBruker]

Følte jeg måtte skrive noe til deg;

Stakkars deg... Hva faen er det jeg leser? Fikk ikke med meg hvor gammel du var men hvor gammel er søsteren din??

Du må komme deg laaaaangt unna. Det er det beste. Men du føler sikkert du må beskytte søsteren din? :/ Jævlog kinkig situasjon.. Ville helt ærlig talt flyttet ut om mulig og tatt med søsteren din. Om moren din anmelder deg for dette vil hun nok ikke komme langt med det ettersom du og evt søsteren din burde stå sammen mot henne.

Huffameg.. Håper du har tatt igjen på henne noen ganger!

Anonymous poster hash: 79f4e...43b

For meg er det ikke så viktig å ta igjen. Jeg er 18 år, er ferdig med videregående om ca. 4 uker, så det blir veldig godt å studere i en annen by. Søsteren min er 16 år, men hun og mamma har et godt forhold. Jeg er familien sorte får i følge mamma, så de pleier å rotte seg sammen mot meg...

Det som hadde vært godt hadde vært om noen som er eldre enn meg kunne fortalt hva de gjorde med sin situasjon. Om de hadde en slik familie da selvfølgelig.

- TS

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan enkelte mødre kan være så kalde og egoistiske, som om de ikke eier en døyt av morskjærlighet inni den svarte sjelen sin.

En av disse mødrene er min egen mor. Gjennom en 18 år lang oppvekst i dette huset har jeg fått en del blåmerker, mange sprukne lepper og enda flere dager med angst og depresjon. Har fått høre at jeg er en uønsket drittunge og at hun har prøvd å gjøre det beste ut av det, men at jeg er håpløs og fortjener å dø i en grøft. Jeg er en hore i hennes øyne, og en som smisker til meg gode karakterer og trenger meg på hos alle sammen. I hennes øyne klarer jeg ikke å få venner på egen hånd uten at hun stepper inn og "hjelper" meg. Det er tvert imot! Ingen kommer hjem på besøk hos meg fordi hun skremmer dem...

I realiteten er jeg en ganske normal jente. Jeg har selvfølgelig et temperament, og jeg lar meg ikke bli behandlet som dritt av noen, inkludert henne. Jeg kler meg tekkelig, jeg har mange venner, jeg er likt av folk og jeg passer på meg selv og min egen helse. I tillegg gjorde jeg alt jeg kunne på skolen og har nå søkt medisin til høsten. Jeg har kjæreste, men kommer alltid hjem etter fester/vært med han, selv om jeg har veldig lyst til å bli med på nach eller dra hjem til han. Jeg vet at jeg kommer til å få høre at jeg er skitten hore og få et blåøye om ikke kommer hjem til 02. Hun bryr seg ikke om hvordan jeg er som person, men hun bryr seg veldig om hvor jeg er til enhver tid, og jeg hater det!

Dette er ikke noe jeg forteller til alle. Kjæresten min vet f.eks bare at moren min kastet blåbærsyltetøy på bunadskjorta mi for å gjøre 17. mai til et helvete, men resten har jeg utelatt. Nettopp fordi jeg egentlig ikke bryr meg lenger. Det eneste jeg bryr meg om er hvordan enkelte mødre kan være så kalde når det er 1000 andre som støtter barna sine overalt på jord og ønsker alt det beste, selv om ungene er jævlig bortskjemte og frekke.

Jeg ønsker ikke å få medlidenhet, men jeg bare trengte å lufte tankene litt. Jeg har ei bestevenninne som har en slik mor også, men moren hennes angrer veldig den dag i dag. Moren min derimot, viser aldri anger og gir meg skylda for alt.

Nå husker jeg ingenting fra før jeg var 7-8 år, men hvis hun hater meg sånn nå, da må hun ha hatet meg siden jeg var født? Hun hater ikke søsteren min...

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

Dette minner meg om moren min bare Hun Har av og til gode perioder..

Jeg flyttet til en leilighet med kun det jeg hadde på pike rommet da jeg var 16.

Hun hatet å se meg lykkelig, gjor alt hun kunne for å ødelegge. Dagen hennes var ikke fullkommen før jeg var i tårer. Da jeg ble gammel nok og kunne forsvare meg, sluttet hun å slå og gikk over til psykisk terror.

Hun har kalt meg for en hore siden jeg var 6 år.

Alt dette er selvfølgelig min feil, for hun er verdens beste mor..

Hun er en stor del av hvorfor jeg sliter med angst og depresjon i dag. Jeg sliter med å bygge forhold til andre.

Selv om jeg har samboer per i dag, så føler jeg meg helt alene i verden.

Mitt tips er løp derfra og ikke se deg tilbake! Når du flytter ut bestem deg for å ikke gi henne mer sjanser (de forandrer seg aldri) jeg vet at det er vanskelig å bryte kontakten helt (jeg er hvertfall på tross alt forsatt glad i henne..)

Øv deg på å ha et overfladisk forhold på dine premisser.

Mødre skal bygge barna sine opp, ikke bryte de så langt ned at det setter spor/konsekvenser for resten av livet.

Klem <3

Anonymous poster hash: 55690...db6

[AnonymBruker]

For meg er det ikke så viktig å ta igjen. Jeg er 18 år, er ferdig med videregående om ca. 4 uker, så det blir veldig godt å studere i en annen by. Søsteren min er 16 år, men hun og mamma har et godt forhold. Jeg er familien sorte får i følge mamma, så de pleier å rotte seg sammen mot meg...

Det som hadde vært godt hadde vært om noen som er eldre enn meg kunne fortalt hva de gjorde med sin situasjon. Om de hadde en slik familie da selvfølgelig.

- TS

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

Faren min er sånn, med en mor som ikke gjør annet enn å følge han. Altså er hun for svak til å si i mot, og tar hans parti, velger mannen fremfor barna. Hele livet har jeg hatt fokus på å komme meg vekk fra elendigheten. Tok en kort utdannelse jeg ikke engang likte, for å prøve å bli uavhengig raskest mulig. Det gikk ikke bra. Kjærlighetslivet eller livet generelt har ikke gått bra heller. Mange voldelige og farlige forhold. Nå tar jeg omskolering, og jeg er ikke ung lenger. Så jeg er fortsatt der, samtidig som at helsen til mine foreldre skranker, så jeg er den som må stille opp for de, om det er noe. Har vokst opp med en bror jeg kutta kontakten til, han bærer sterkt preg av dette, i form av å ha blitt likedan selv, og han får ikke komme i nærheten av mitt barn. Han drepte mine katter helt til den siste som de "Passet" på, han gav den alkohol... Sto og sa at han gleder seg til jeg ligger under jorda og er død. Han satte ut rykte i hele denne småbyen om at jeg er en hore. Det ryktet har forfulgt meg hele veien. Jeg, den som aldri gikk på fest, satt hjemme bare, fordi jeg aldri hadde penger tilå bli med på noenting. Han, som endte opp med en farsfigur til kjæreste, men fortalte kompisene at det kun er for å melke penger av han.. Han er virkelig syk, og jeg tror at det eneste som har holdt meg noenlunde frisk, er holdningen om at disse her er det noe alvorlig galt med, og disse skal jeg vekk fra. Jeg angrer den dag i dag, at jeg ikke, som da jeg var på din alder, bare gav blaffen i å ta hensyn, og flytta. Langt unna. Jeg er dessvere bundet på hender og føtter, fordi jeg er den eneste de kan ty til når de trenger hjelp. Livet er totalt ødelagt. Så mitt beste råd er: Ikke ta den første og korteste utdannelsen. Ta en ordentlig utdannelse. Det er verdt det. Og flytt langt unna disse. Langt.

Anonymous poster hash: 92f9b...d1d

[Biloba]

Et slikt menneske må du regne som psykopat eller tilsvarende dysfunksjonell. Det eneste som nytter er å komme deg vekk, og kutte kontakten. Ikke tenk at noe som helst kan fikses. Boken Sjarmør og tyrann sier litt om å leve med en psykopat, mest i parforhold. Du er bare nødt til å skjerme livet ditt fra en så negativ kraft.

[tingeling]

Faren min er sånn, med en mor som ikke gjør annet enn å følge han. Altså er hun for svak til å si i mot, og tar hans parti, velger mannen fremfor barna. Hele livet har jeg hatt fokus på å komme meg vekk fra elendigheten. Tok en kort utdannelse jeg ikke engang likte, for å prøve å bli uavhengig raskest mulig. Det gikk ikke bra. Kjærlighetslivet eller livet generelt har ikke gått bra heller. Mange voldelige og farlige forhold. Nå tar jeg omskolering, og jeg er ikke ung lenger. Så jeg er fortsatt der, samtidig som at helsen til mine foreldre skranker, så jeg er den som må stille opp for de, om det er noe. Har vokst opp med en bror jeg kutta kontakten til, han bærer sterkt preg av dette, i form av å ha blitt likedan selv, og han får ikke komme i nærheten av mitt barn. Han drepte mine katter helt til den siste som de "Passet" på, han gav den alkohol... Sto og sa at han gleder seg til jeg ligger under jorda og er død. Han satte ut rykte i hele denne småbyen om at jeg er en hore. Det ryktet har forfulgt meg hele veien. Jeg, den som aldri gikk på fest, satt hjemme bare, fordi jeg aldri hadde penger tilå bli med på noenting. Han, som endte opp med en farsfigur til kjæreste, men fortalte kompisene at det kun er for å melke penger av han.. Han er virkelig syk, og jeg tror at det eneste som har holdt meg noenlunde frisk, er holdningen om at disse her er det noe alvorlig galt med, og disse skal jeg vekk fra. Jeg angrer den dag i dag, at jeg ikke, som da jeg var på din alder, bare gav blaffen i å ta hensyn, og flytta. Langt unna. Jeg er dessvere bundet på hender og føtter, fordi jeg er den eneste de kan ty til når de trenger hjelp. Livet er totalt ødelagt. Så mitt beste råd er: Ikke ta den første og korteste utdannelsen. Ta en ordentlig utdannelse. Det er verdt det. Og flytt langt unna disse. Langt.

Anonymous poster hash: 92f9b...d1d

Til anonym som skrev dette og til TS;

Dere har ikke noe, ikke det minste, ansvar for å hjelpe eller følge opp disse menneskene som kaller seg foreldrene deres. De har selv valgt å ødelegge forholdet, da har de ikke noen krav på deres tid/ kjærlighet/ omsorg.

Det viktige nå er at dere får hjelp, slik at resten av livet kan bli mye bedre. Har dere noen dere kan prate med?

[bølla]

Huff...dette gjorde meg trist. Jeg skjønner ikke åssen det går an å gjøre slikt mot sine barn. Jentene mine er mine største stoltheter som jeg nesten gjør hva som helst for. Min jobb som mamma er å bygge de opp, bli selvstendige og stolte av seg selv. Vite at de kan klare alt de setter seg som mål. Og ikke minst alltid vite at jeg er der for dem med uforbeholden kjærlighet.

Ønsker å sende HI og andre som har det slik en stor klem.

[caline]

Dette er noe av det verste jeg har lest, INGEN fortjener å bli behandla sånn. Du sier du ikle bryr deg lenger, men vil fortsatt råde deg til å snakke med noen om dette, for sånt kan treffe deg flere år etterpå, og man kan få en knekk.. Det er bra du har mange venner og en kjæreste som du er med, og at du klarer å holde deg såpass sterk. Det er moren din det er noe galt med, det er hu som har gjort noe ingen foreldre skal gjøre. STOR klem til deg!

[radioactive]

Huff.. Skjønner ikke at det er mulig å oppføre seg slik mot sine egne barn. Blir trist bare å lese disse trådene :/ Jeg håper ting ordner seg for deg, du fortjener alt godt.

[AnonymBruker]

Huff... Vet at du ikke ba om medlidenhet, men som mor selv får jeg tårer i øynene og vondt i hjertet av å lese det du skriver.. Jeg aner virkelig ikke hvordan noen kan gjøre noe slikt mot sitt eget barn!

Jeg håper inderlig at du har/har hatt andre voksne i livet ditt som har gitt deg omsorg, trygghet og kjærlighet..

Anonymous poster hash: b25ae...d6c

[AnonymBruker]

Har din far vært noenlunde ok? Hvis ikke, hvordan i all verden har du beholdt din mentale helse?? Forstår nesten ikke at det går an å IKKE få en psykisk lidelse etter en lang barndom med en slik mor.

Anonymous poster hash: 2be53...285

[prill]

Dette var trist å lese. Jeg håper du finner deg godt til rette dit du flytter, og at du slipper å ha så mye mer med henne å gjøre. Mødre skal ikke gjøre sånt og du skylder henne absolutt ingenting. Det er ikke unormalt om du får en eller annen reaksjon i form av en psykisk nedtur eller noe, råder deg til å finne en dyktig psykolog du kan snakke med i så fall.

Du virker moden og smart ut ifra det du skriver. Men jeg tror moren din har alvorlige problem, og det er ikke din jobb å finne ut av.

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du fortsatt hjemme, ts?

Anonymous poster hash: d3c2d...7fa

[AnonymBruker]

Hvorfor bor du fortsatt hjemme, ts?

Anonymous poster hash: d3c2d...7fa

Fordi jeg er bare 18 år enda, og bor i en storby der det er normalt å bo hjemme helt til man skal studere. I tillegg bor vi sentralt, og jeg forteller ikke noen om situasjonen min hjemme bortsett fra mine bestevenner. Om jeg skulle flyttet ut, hadde jeg aldri fått støtte fra lånekassen, og alle hadde blitt kjent med min situasjon med tanke på at jeg bor alene når jeg har familie i samme by når jeg er såpass ung.

Har din far vært noenlunde ok? Hvis ikke, hvordan i all verden har du beholdt din mentale helse?? Forstår nesten ikke at det går an å IKKE få en psykisk lidelse etter en lang barndom med en slik mor.

Anonymous poster hash: 2be53...285

Ja, pappa har vært der, men han sier alltid at jeg må høre på moren min og at hun vet best. Tror han ser mellom fingrene på hvor fæl hun er mot meg. Han har så dårlig råd at han bor hos moren sin, og det er ikke særlig kult å bo med han bestemor kun har ett soverom og pappa sover på stua. Her har jeg i det minste mitt eget rom hos mamma og jeg får bittelitt privatliv.

Min mentale helse er i orden, men har store trust issues og er veldig nervøs og stressa hele tiden egentlig. Har også vært deprimert og lidd av spiseforstyrrelser der moren min har gjort alt 100 ganger verre. Hun elsker å kommentere at jeg er feit og tynn omhverandre.

Faren min er sånn, med en mor som ikke gjør annet enn å følge han. Altså er hun for svak til å si i mot, og tar hans parti, velger mannen fremfor barna. Hele livet har jeg hatt fokus på å komme meg vekk fra elendigheten. Tok en kort utdannelse jeg ikke engang likte, for å prøve å bli uavhengig raskest mulig. Det gikk ikke bra. Kjærlighetslivet eller livet generelt har ikke gått bra heller. Mange voldelige og farlige forhold. Nå tar jeg omskolering, og jeg er ikke ung lenger. Så jeg er fortsatt der, samtidig som at helsen til mine foreldre skranker, så jeg er den som må stille opp for de, om det er noe. Har vokst opp med en bror jeg kutta kontakten til, han bærer sterkt preg av dette, i form av å ha blitt likedan selv, og han får ikke komme i nærheten av mitt barn. Han drepte mine katter helt til den siste som de "Passet" på, han gav den alkohol... Sto og sa at han gleder seg til jeg ligger under jorda og er død. Han satte ut rykte i hele denne småbyen om at jeg er en hore. Det ryktet har forfulgt meg hele veien. Jeg, den som aldri gikk på fest, satt hjemme bare, fordi jeg aldri hadde penger tilå bli med på noenting. Han, som endte opp med en farsfigur til kjæreste, men fortalte kompisene at det kun er for å melke penger av han.. Han er virkelig syk, og jeg tror at det eneste som har holdt meg noenlunde frisk, er holdningen om at disse her er det noe alvorlig galt med, og disse skal jeg vekk fra. Jeg angrer den dag i dag, at jeg ikke, som da jeg var på din alder, bare gav blaffen i å ta hensyn, og flytta. Langt unna. Jeg er dessvere bundet på hender og føtter, fordi jeg er den eneste de kan ty til når de trenger hjelp. Livet er totalt ødelagt. Så mitt beste råd er: Ikke ta den første og korteste utdannelsen. Ta en ordentlig utdannelse. Det er verdt det. Og flytt langt unna disse. Langt.

Anonymous poster hash: 92f9b...d1d

Tusen takk for at du delte historien din med meg. Huff, det du har gått gjennom hørtes ikke lett ut, og jeg håper at det hele ordner seg for deg en vakker dag Og broren din hørtes virkelig syk ut, dumt han ikke klarte å holde seg til vettet slik som du!

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

[Maleficenta]

Jeg skjønner ikke hvordan enkelte mødre kan være så kalde og egoistiske, som om de ikke eier en døyt av morskjærlighet inni den svarte sjelen sin.

En av disse mødrene er min egen mor. Gjennom en 18 år lang oppvekst i dette huset har jeg fått en del blåmerker, mange sprukne lepper og enda flere dager med angst og depresjon. Har fått høre at jeg er en uønsket drittunge og at hun har prøvd å gjøre det beste ut av det, men at jeg er håpløs og fortjener å dø i en grøft. Jeg er en hore i hennes øyne, og en som smisker til meg gode karakterer og trenger meg på hos alle sammen. I hennes øyne klarer jeg ikke å få venner på egen hånd uten at hun stepper inn og "hjelper" meg. Det er tvert imot! Ingen kommer hjem på besøk hos meg fordi hun skremmer dem...

I realiteten er jeg en ganske normal jente. Jeg har selvfølgelig et temperament, og jeg lar meg ikke bli behandlet som dritt av noen, inkludert henne. Jeg kler meg tekkelig, jeg har mange venner, jeg er likt av folk og jeg passer på meg selv og min egen helse. I tillegg gjorde jeg alt jeg kunne på skolen og har nå søkt medisin til høsten. Jeg har kjæreste, men kommer alltid hjem etter fester/vært med han, selv om jeg har veldig lyst til å bli med på nach eller dra hjem til han. Jeg vet at jeg kommer til å få høre at jeg er skitten hore og få et blåøye om ikke kommer hjem til 02. Hun bryr seg ikke om hvordan jeg er som person, men hun bryr seg veldig om hvor jeg er til enhver tid, og jeg hater det!

Dette er ikke noe jeg forteller til alle. Kjæresten min vet f.eks bare at moren min kastet blåbærsyltetøy på bunadskjorta mi for å gjøre 17. mai til et helvete, men resten har jeg utelatt. Nettopp fordi jeg egentlig ikke bryr meg lenger. Det eneste jeg bryr meg om er hvordan enkelte mødre kan være så kalde når det er 1000 andre som støtter barna sine overalt på jord og ønsker alt det beste, selv om ungene er jævlig bortskjemte og frekke.

Jeg ønsker ikke å få medlidenhet, men jeg bare trengte å lufte tankene litt. Jeg har ei bestevenninne som har en slik mor også, men moren hennes angrer veldig den dag i dag. Moren min derimot, viser aldri anger og gir meg skylda for alt.

Nå husker jeg ingenting fra før jeg var 7-8 år, men hvis hun hater meg sånn nå, da må hun ha hatet meg siden jeg var født? Hun hater ikke søsteren min...

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

Moren din er vel det som kalles en god gammeldags psykopat. Det heter ikke det lenger men det er det hun er.

Synd batnrvernet ikke kom inn i bilde da du var barn. Ingen barn fortjener en slik mor. Skjønner du ikke er ute etter sympati, men det får du av meg i bøtter og spann.

[Maleficenta]

Faren min er sånn, med en mor som ikke gjør annet enn å følge han. Altså er hun for svak til å si i mot, og tar hans parti, velger mannen fremfor barna. Hele livet har jeg hatt fokus på å komme meg vekk fra elendigheten. Tok en kort utdannelse jeg ikke engang likte, for å prøve å bli uavhengig raskest mulig. Det gikk ikke bra. Kjærlighetslivet eller livet generelt har ikke gått bra heller. Mange voldelige og farlige forhold. Nå tar jeg omskolering, og jeg er ikke ung lenger. Så jeg er fortsatt der, samtidig som at helsen til mine foreldre skranker, så jeg er den som må stille opp for de, om det er noe. Har vokst opp med en bror jeg kutta kontakten til, han bærer sterkt preg av dette, i form av å ha blitt likedan selv, og han får ikke komme i nærheten av mitt barn. Han drepte mine katter helt til den siste som de "Passet" på, han gav den alkohol... Sto og sa at han gleder seg til jeg ligger under jorda og er død. Han satte ut rykte i hele denne småbyen om at jeg er en hore. Det ryktet har forfulgt meg hele veien. Jeg, den som aldri gikk på fest, satt hjemme bare, fordi jeg aldri hadde penger tilå bli med på noenting. Han, som endte opp med en farsfigur til kjæreste, men fortalte kompisene at det kun er for å melke penger av han.. Han er virkelig syk, og jeg tror at det eneste som har holdt meg noenlunde frisk, er holdningen om at disse her er det noe alvorlig galt med, og disse skal jeg vekk fra. Jeg angrer den dag i dag, at jeg ikke, som da jeg var på din alder, bare gav blaffen i å ta hensyn, og flytta. Langt unna. Jeg er dessvere bundet på hender og føtter, fordi jeg er den eneste de kan ty til når de trenger hjelp. Livet er totalt ødelagt. Så mitt beste råd er: Ikke ta den første og korteste utdannelsen. Ta en ordentlig utdannelse. Det er verdt det. Og flytt langt unna disse. Langt.

Anonymous poster hash: 92f9b...d1d

Hvorfor gidder du å stille opp for faren din etter alt han har gjort? Blir han så gammel at han ikke klarer seg selv er det uansett kommunen som skal ta ansvar. Du skylder han ikke en dritt. Du calgte han ikke som faren din

[Auri]

Først og fremst: Lang, varm virtuell klem fra meg til deg, TS.

Jeg vet dessverre alt for godt hvordand du har det. Min situasjon var ikke lik din, men jævlig nok. Jeg har aldri blitt slått, men jeg har blitt traumatisert så det holder. For meg tok det første mange år i terapi å innse hva moren min hadde gjort mot meg. Deretter enda noen år hvor jeg prøvde å få henne til å forstå selv at hun var syk. Det gikk aldri inn. Jeg så lillebroren min, som er endel år yngre enn meg og fortsatt bodde hjemme, begynne å bli tært istykker av henne. Da fant jeg ut at nok var nok. Jeg meldte henne til barnevernet og fikk broren min flyttet til faren sin. Det er et par år siden nå. For et par måneder siden ga jeg henne og resten av familien på den siden (unntatt broren min såklart) klart beskjed om at jeg vil aldri ha noe som helst mer med dem å gjøre. Det har vært null respekt eller forståelse for min side av saken noensinne. De har brutt meg ned psykisk og gir meg bare vonde ting.

Det er jævlig tøft å frivllig kutte ut hele familien på den måten. Men for meg endte det som eneste mulige løsning. Etter mange, mange forsøk på å kommunisere hva de gjorde med meg, som bare ble oversett, innså jeg at mitt eget liv var det aller viktigste. De får sitte og forgifte hverandre. Jeg er ferdig.

Jeg gir så langt faen i meningen om at familie er det viktigste, man skal alltid stille opp for familie, bla bla bla. For meg er det stor forskjell på de man tilfeldigvis deler gener med, og de som oppfører seg som familie. Familien på farssida er det også få jeg har tett kontakt med; pappa, stemor og farmor bare. Resten av familien min er venner.

Jeg har ikke noe råd å gi deg. Jeg er 27 idag, det har tatt meg såpass med tid å gjøre noe. Det eneste jeg kan si til deg, er at du er bedre enn dette, INGENTING av dette er din feil, det er moren din som er syk og lar det gå utover deg. Du må aldri tro ett eneste ord hun sier til deg om hvordan du er; det er ikke sant. Hold ut så lenge du må, og kom deg bort så fort du kan. Det er ikke lenge til du skal videre i utdanning; søk studiesteder langt unna, og bare si at du ikke kom inn på steder der du bor. Eller søk deg et år på folkehøyskole eller noe, og finn så en utdanning som ikke fins der du bor. Dra til utlandet. Eller allier deg med kjæresten, bruk han som alibi; at han vil flytte...

Og apropos kjæresten, vær åpen og ærlig med han om hvordan det er hjemme hos deg. Du trenger noen du kan dele det med; av egen erfaring vet jeg hvor ekstremt viktig det er. Jeg hadde aldri fått stått opp på den måten jeg gjorde om ikke jeg hadde hatt mannen min som støttet meg hele veien.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Fordi jeg er bare 18 år enda, og bor i en storby der det er normalt å bo hjemme helt til man skal studere. I tillegg bor vi sentralt, og jeg forteller ikke noen om situasjonen min hjemme bortsett fra mine bestevenner. Om jeg skulle flyttet ut, hadde jeg aldri fått støtte fra lånekassen, og alle hadde blitt kjent med min situasjon med tanke på at jeg bor alene når jeg har familie i samme by når jeg er såpass ung.

Ja, pappa har vært der, men han sier alltid at jeg må høre på moren min og at hun vet best. Tror han ser mellom fingrene på hvor fæl hun er mot meg. Han har så dårlig råd at han bor hos moren sin, og det er ikke særlig kult å bo med han bestemor kun har ett soverom og pappa sover på stua. Her har jeg i det minste mitt eget rom hos mamma og jeg får bittelitt privatliv.

Min mentale helse er i orden, men har store trust issues og er veldig nervøs og stressa hele tiden egentlig. Har også vært deprimert og lidd av spiseforstyrrelser der moren min har gjort alt 100 ganger verre. Hun elsker å kommentere at jeg er feit og tynn omhverandre.

Tusen takk for at du delte historien din med meg. Huff, det du har gått gjennom hørtes ikke lett ut, og jeg håper at det hele ordner seg for deg en vakker dag Og broren din hørtes virkelig syk ut, dumt han ikke klarte å holde seg til vettet slik som du!

Anonymous poster hash: 13c5d...0eb

Når det kommer til det med lånekassen så hjelper de til om det er slik at man ikke kan bo hjemme lenger. Da trenger man en erklæring fra lege/skole eller lignende fagetater. Men nå skal du flytte ut likevel regner jeg med?

Bo borte på grunn av særlige forhold i hjemmet

Dersom særlige forhold av personlig eller sosial karakter, for eksempel alvorlige konflikter i hjemmet, gjør at du vil bli hindret i å gjennomføre utdanningen, kan du få bostipend selv om du ikke kan få det på grunn av reisetid eller avstand. Det samme gjelder dersom foreldrene dine er skilt og du ikke kan bo hos noen av dem.

Konflikter og uenighet som blir sett på som vanlig mellom søsken eller mellom barn og foreldre, er ikke omfattet.

Du må sende inn en bekreftelse fra en eller flere av de følgende på de sosiale forholdene hjemme:

• PP-tjeneste
• sosialkontor
• familierådgivningskontor
• psykolog
• helsesøster

Bekreftelse fra skolen kan godtas hvis det går fram at vedkommende har særlig kjennskap til situasjonen.

https://www.lanekassen.no/bostipend#Særlige forhold

Men det er vel uansett ikke aktuelt om du uansett skal flytte for å studere.

Men en annen ting jeg ville si til deg: Når du nå begynner å studere så har de fleste studiesteder psykologtilbud gjennom studentsamskipnaden. Vil på det sterkeste anbefale deg å oppsøke en psykolog slik at du kan få snakket litt om saken. Du sier at du ikke sliter mentalt, men dette er uansett noe du bør snakke med noen om. Ønsker deg alt vel videre.

Anonymous poster hash: d3c2d...7fa

[Tingelling]

Jeg fikk støtte av Lånekassen når jeg var i samme situasjon som deg med en psykotisk mor.heldigvis var det før faren min døde og fikk skrevet et brev til Lånekassen i samarbeid med skolen.jeg måtte jobbe mye og kunne ikke dra på ferier som venninnene mine kunne,men det var for å overleve.anbefaler deg å finne deg en hybel for å redde deg selv.ikke vær redd for at du må holde det hemmelig,det er en vanlig reaksjon barn har for å "beskytte" sine foreldre.du må bare for din egen behandling begynne å prate om fortiden.jeg var ganske voksen før jeg sa det til en av mine beste venner.idag får jeg skryt av folk at jeg er så åpen.spesielt hjalp det når jeg i alder av 28 år fant moren min nesten død.jeg taklet situasjonen mye bedre nå etter alle grep jeg har jobbet med i mange år.det er også min måte å jobbe meg gjennom prosessen som har preget store deler av oppveksten min.anbefaler å gå til din lege og få henvisning til psykolog.jeg hadde veldig nytte av det,og hadde nok ikke vært der jeg er idag uten den hjelpa.idag har jeg en god utdannelse,mann som jeg elsker og stoler på,hus og baby på vei.jeg føler endelig at jeg lever og ikke bare eksisterer da jeg følte jeg kun levde for å overleve.slike som oss må nemlig kjempe for "alt" og har kun oss selv som kan redde oss,men det finnes profesjonell hjelp.du må bare komme deg bort,finne deg hybel,fortsette skolegangen og få en psykolog. Lykke til og tvi tvi.du er sterkere enn du kanskje trur.det blir man med en slik oppvekst.ikke la noen få makten over deg til å tru at du ikke er noe verdt!det vil ta lang tid,men det er verd det👍