Jeg orker ikke snakke om voldtekten

[AnonymBruker]

I virkeligheten altså.

Jeg så at det var flere tråder om voldtekt på dette underforumet nå og fikk en trang til å fortelle dette da jeg ikke har noen andre jeg ønsker å fortelle til.

Jeg er 20 år. Ble utsatt for voldtekt da jeg var 16 av en jeg kjente. Det var ganske tungt i tiden etter, men jeg har ihvertfall blitt ganske bra nå føler jeg. Har en kjæreste jeg er trygg på osv.

Men uansett. Da jeg var 17 følte jeg at jeg hadde litt lyst å fortelle det til noen. Jeg fortalte det til han jeg var sammen med en kort periode på den tiden, og han reagerte ved å bli veldig lei seg på mine vegne og sint på han som har gjort det. Så det fikk meg til å føle at jeg kunne være mer åpen om det. Men kort tid etter det ble slutt møtte jeg en gutt som jeg likte og fortalte han dette. Han reagerte ved å bli helt rar og si at dette måtte jeg ikke fortelle flere og slikt. Etter det ble jeg helt lukket ang dette. Jeg er så sint på meg selv for at jeg fortalte det til han. Mest flau egentlig. Håper jeg aldri ser han noen gang igjen for jeg er så flau over hva jeg har sagt.

Jeg har så vidt mumlet noe om det til han jeg har vært sammen med i 1,5 år nå. Men han vet ikke hva som skjedde, hvem det var, hvor det skjedde osv. Har heller ikke fortalt hvor alvorlig det var egentlig for min psyke i tiden etter.

Jeg har fått ganske sterk dødsangst som jeg undertrykker. Kan ikke tenke på det. Da får jeg pusteproblemer o.l

I tiden etter voldtekten ble jeg kjemperedd hver eneste gang jeg så en bil med samme farge og form som han som gjorde det han gjorde mot meg. En gang kontaktet han meg og jeg fikk ikke sove på mange dager og fikk nesten ikke puste på natten. Og så en stund etter var det en fyr som var interessert i meg som jeg ikke var så interessert i tilbake som prøvde å holde rundt meg og helst kysse meg. Kvelden etter det så følte jeg heller ikke at jeg fikk puste.

Poenget er vel at etter episoden med at jeg fikk beskjed om at jeg ikke må fortelle det til andre så klarer jeg heller ikke å fortelle det til andre. Om det var det han ville oppnå så har han ihvertfall fått det til.

Jeg følte bare for å få det ut. Sorry for rotete innlegg.

Anonymous poster hash: 59aac...9ca

[AnonymBruker]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=936474

Jeg er TS i denne tråden, og vil egentlig bare vise deg litt forståelse for hvordan du har det.

Jeg kjenner meg veldig igjen i sensitiviteten mot reaksjoner du har for å dele opplevelsen din. Som jeg skrev i min tråd hadde jeg en dårlig opplevelse med å fortelle det til en venninne, og den reaksjonen jeg møtte da sitter i hodet og stresser meg om jeg skal fortelle det til noen andre. Jeg har for eksempel aldri fortalt det til en annen venninne, kun tre menn. De andre har jo reagert på en helt utrolig god og støttende måte.

Jeg har heller aldri klart å fortelle alt i detalj til noen. Kun kort at jeg har blitt voldtatt, og hvor gammel jeg var og litt sånt.

Alle gangene dette har vært et tema mellom meg og en daværende kjæreste (ikke ofte) har jeg drukket alkohol. Jeg har ikke vært full eller noe, men ikke edru heller. Jeg fant at alkoholen døyvet noe av angsten jeg fikk av temaet. Jeg vil ikke råde deg til noe slikt, da bør du i så fall tenke nøye over hva du vil og ikke vil si først slik at du ikke ender opp med å si noe du egentlig ikke ville si. Alkoholen ser jeg også for meg kan utløse verre reaksjoner hos deg selv, det kan jo være ganske individuelt hvordan man reagerer.

Håper det hjalp å skrive et innlegg her. Det hjalp faktisk meg mye å "få det på papir". Det sorterte tankene mine rundt det uten at jeg trengte å utlevere meg selv. Det høres kanskje rart ut, men jeg har også sagt historien høyt til meg selv en gang jeg var alene hjemme. Jeg visste så klart at jeg var HELT alene, og tok meg tiden til å fortelle alt fra start til slutt. For meg var det en god øvelse, og en grei måte å sortere tankene på. Jeg fortalte det som om jeg fortalte det til noen, og forklarte til og med småting rundt.

Anonymous poster hash: 68c13...1ee

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at reaksjonen hans har gjort noe med deg. Det at du føler du ikke kan si det til noen er jo ikke bra. Kanskje det hadde vært lurt å dra til en psykolog, så kan han/hun hjelpe deg med å endre på dette synet?

Jeg har også vært utsatt for et overgrep. Jeg hadde ekstreme plager med dårlig samvittighet. Jeg taklet jo selve overgrepet ganske greit. Men jeg følte jeg hadde ødelagt hans liv. At jeg hadde ødelagt ekstremt mye iforhold til det han hadde gjort mot meg. Disse tankene gnagde hver eneste dag og hvert eneste sekund. Jeg gikk konstant med en følelse som når man gruer seg helt sinnsykt til noe. Jeg turte ikke si noe om dette til noen. Selv om det virkelig er noe jeg burde pratet ut om. Jeg hadde venner som snakket om at han burde bli buret inne for livstid, han burde fått en runde med ordentlig juling, osvosv. Noe de sa for å støtte meg, men som bare gjorde vondt verre. Jeg gikk til slutt til psykolog, og det har faktisk hjulpet meg en del. Først tenkte jeg selv at jeg skjønner ikke hvorfor jeg føler det sånn, for det er jo helt idiotisk, og han har gjort noe galt og da må han ta konsekvensene for det. Jeg tenkte at tankene jeg hadde bare var dumme og det var derfor jeg ikke ville prate med noen om det. Men etter å ha vært hos psykologen har hun fått meg til å tenke mye mer rundt det, og fått meg til å tenke annerledes. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet, og tankene plopper opp noen ganger daglig. Men jeg tenker ikke så mye på det lenger. og jeg har lært meg til å legge tankene vekk når de kommer opp i hodet.

Hvis ting går å gnager i hodet er det viktig å få pratet ut om det. Det er ingenting du trenger å skjule. Hvorfor han gutten sa det han sa har jeg ingen forklaring på. Hvorfor skal voldtekt være et tabu tema? Du har ingenting å skamme deg over! Det er veldig godt å få luftet tankene sine innimellom. Men psykolog er en veldig god ide. Det er en skummel tanke å dra dit for første gang. Men for min del var det veldig verdt det

Anonymous poster hash: 1f7bb...641