Frekt å si til en hundeeier?

[AnonymBruker]

Føler meg litt skyldig. Har selv nevnt for katteeiere at jeg ikke liker katter. Synes de er ekle, og dermed skumle. Men det er vel kanskje mer i sammenhenger der jeg forklarer at jeg ikke vil kose med katten osv. Har aldri fått inntrykk av at katteeierne irriterer seg over at jeg ikke liker katter.

Anonymous poster hash: 347fb...90b

Nei, som sagt synes jeg det er helt ok hvis det har et poeng. Som f.eks. at katten kommer bort og maser etter kos, da er det greit å si "Jeg er ikke så glad i katter, så jeg vil helst ikke kose med den".

Men hvis man bare går inn i hjemmet til hunden eller katten, og den ligger og slapper av for seg selv, og så bare bryter ut av seg "Jeg liker ikke hunder/katter!" - da får jeg følelsen av at man bare må spre negativitet helt uten mål og mening. Hva skal eieren av dyret liksom gjøre med det? Jeg liker ikke shabby chic-interiør heller, men det er liksom ingen vits å trampe inn i huset til noen med shabby chic-stil og deklamere det.

Anonymous poster hash: f8e7c...4d0

[Jeane]

Hvis jeg møter noen på tur med hunden min, så gjør det meg ingen ting om de sier at de ikke liker hunder. Det betyr bare at jeg passer på ekstra godt at min hund ikke går for nært, for det er som regel det de prøver å fortelle meg, selv hvis de ikke legger til "så vennligst hold hunden unna."

Hvis jeg derimot fikk en venninne på besøk og hun presterte å si det, så hadde jeg ansett det for å være frekt. For ja, det er som å komme på besøk og kritisere sofaen min. Jeg hadde nok ikke tatt meg veldig nær av det, men jeg hadde ansett henne for å være uhøflig, og registrert det som mangel på vanlig folkeskikk.

[AnonymBruker]

Jeg prakker vel ikke hunden min på henne når hun kommer og er her av egen fri vilje? Hvor mener du jeg skal gjøre av hunden da...?

Anonymous poster hash: 88262...a35

Når hun kommer til deg av fri vilje, så må hun godta hunden. Det er jeg helt enig i. Men hun kan fortsatt få si at hun ikke liker hunder. Og du som hundeeier må tåle at andre ikke liker din hund.

Anonymous poster hash: 7c49b...cc9

[AnonymBruker]

Når hun kommer til deg av fri vilje, så må hun godta hunden. Det er jeg helt enig i. Men hun kan fortsatt få si at hun ikke liker hunder. Og du som hundeeier må tåle at andre ikke liker din hund.

Anonymous poster hash: 7c49b...cc9

Men hvorfor skal hun si det? For meg vitner det om dårlig folkeskikk å komme inn i noens hjem og kritisere noe denne har hjemme. Jeg ville aldri funnet på å si at jeg mislikte interiøret, barna eller andre dyr et menneske måtte ha, når jeg selv valgte å komme inn i deres hjem.

Anonymous poster hash: 5b8c9...052

[Aurora M.]

Hun er sikkert redd, men vil ikke innrømme det. Det er ikke sikkert hun skjønner det selv en gang. Det er mange som kamuflerer angst eller ubehag med å si at de "ikke liker".. og så unngår de det som gir de denne følelsen, helt til de bare må face det i en eller annen sammenheng.

Jeg har en venninne (believe it or not!) som ikke "tåler katter" (ikke noe allergi her altså). Hun har så sterk aversjon mot katter at hun går omveger om hun ser en ute. Da jeg ble kjent med henne og hun fikk vite om mitt engasjement for katter og at jeg selv alltid har hatt katt, var hun raskt ute med å fortelle meg hvor mye hun avskydde disse skapningene.

Jeg forsøkte å snakke litt med henne om hva som forårsaket dette "hatet" mot katter, og om det kanskje heller var angst hun følte, men det benektet hun på det sterkeste. Men når hun er å besøker meg og Pusina viser seg, er det pur frykt jeg ser. Hvis Pusina kommer mot oss på stua når hun sitter i sofaen, trekker hun beina opp i sofaen, og sier ting som "hva skal den nå?" "liker den ikke at jeg sitter her?" o.s.v.

Sist hun var her, møtte hun Pusina i gangen, og da påsto hun at hun hadde sett på henne med "et ondt blikk", og at det var like før hun fløy på henne. Altså fullstendig irrasjonell.

Pusina merker selvfølgelig denne motviljen, og viker unna når hun ser reaksjonen til damen. Da vil hun ut, og hun vil ikke inn igjen før hun er trygg på at "hateren" er ute av huset! Så da har damen kommet til at Pusina ikke liker henne og derved kan gjøre henne vondt ved første anledning. Så på samme tid som damen er glad for at hun slipper nærkontakt med "katten", så er det på en måte også med å forsterke angsten.

Det er et merkelig skue å være vitne til. Litt fascinerende faktisk, sånn rent psykologisk.

Det er selvfølgelig først og fremst manglende kunnskap og erfaring med katter som ligger til grunn. Det snakkes ofte om katteeiere som "menneskeliggjør" kattene sine. Her har vi en kattehater som så til de grader tillegger katter meninger og tanker som ligger langt bortenfor det som er sannheten. Å forsøke å forklare henne dette, er derimot nytteløst. Hun er helt fastlåst i sine egne vrangforestillinger og ikke til å rikke. Alt jeg sier ang. dette preller av som vann på gåsa. Og så lenge hun ikke har selverkjennelse på det, er selvfølgelig heller ikke viljen til stede for å jobbe med noe av det.

Det ironiske er dog: Jeg sier til henne at for meg er Pusina mi et familemedlem. Hun er på sett å vis barnet mitt. Da er damen lynraskt ute med å påpeke at Pusina er det DYR og ikke noe i nærheten av et menneske (mer på linje med en plante eller et tre). På samme måte omtaler hun henne konsekvent som "katten", noe jeg antar er en beskyttelsesmekanisme for å unngå å måtte forholde seg til henne.

Når så Pusina viser seg og angsten tiltar, hagler det med personkarakteristikker som at "katta" er "sjalu", "sint", "sur", "hatefull" og mer til (på henne). Jeg prøver å korrigere og si at Pusina mest trolig bare er sulten og ikke bryr seg om henne i det hele tatt, og at det er derfor hun durer forbi henne bort til matfatet (det er de gangene Pusina ikke har oppdaget at det er "Hateren" som sitter der).

Så sier jeg at hun kan tenke på Pusina som en baby, og at det er basale, enkle behov som mat, søvn, lek og kos som står øverst, og resten tar hun i grunnen bare som det er. Men da flyr damen opp og si at jeg for all del ikke må sammenligne katta med en baby, for det er et DYYYR! Så får jeg meg en god latter, mens damen stirrer uforstående på meg.

Det at denne damen er min venninne, sier bare en god del om hvor fin hun er på alle andre områder.. Hun er nemlig uhyre snill, klok, oppegående, kreativ og givende å være sammen med! M.a.o en flott "kattehater", som for øvrig aldri har gjort en katt fortred annet enn å skygge banen. For hadde hun så mye som ropt mot Pusina, hadde hun røket på hue og ræva ut. Men det kommer aldri dette mennesket til å gjøre. Hun hadde nok dog aldri bedt seg selv på overnattingsbesøk en uke.

[sportsidiot]

Synes det er en unødvendig ting å si. Jeg har tidligere vært redd for katter og derfor mislikt de sterkt, men kunne aldri falt meg inn å sagt til eieren at jeg ikke liker de. Er veldig glad i katter nå, og kunne godt tenkt meg en selv, hehe!

//Sportsidiot

Endret 16. mai 2015 av sportsidiot

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke særlig glad i hunder, men jeg sier det jo ikke helt uten videre. Jeg setter meg ikke ned i sofaen hjemme hos noen og sier helt uoppfordret at "jævlig støgt bilde du hadde på veggen der". Ikke at jeg sier at bildet er stygt om jeg så blir spurt, jeg snor meg vel unna med en eller annen nøytral høflighetsfrase, men poenget her er jo ikke om det er greit å ikke like hunder eller ikke.

Poenget her er at det er helt utrolig merkelig å helt uoppfordret si til en hundeeier at du ikke liker hunder. Ingen spurte, hun bare bestemte seg for å si noe som utelukkende kunne virke negativt helt uten foranledning. Det er som et lite barn som går bort til en overvektig person på gaten og roper "Du er tjukk og stygg!!".

Hadde nok i praksis ikke brydd meg så mye, hun er antagelig bare litt sparsomt møblert og det er ingenting å hente på å gjengjelde det. Men det er utvilsomt en merkelig måte å oppføre seg på.

Anonymous poster hash: 579a3...a68

[Gjest Mythic]

Ja, mulig jeg er hårsår Jeg er jo veldig glad i hunden min, og føler jeg er gjestmild og vennlig ovenfor besøket, og når jeg får en slik (unødvendig) kommentar, føler jeg den rettet mot meg. (Jeg liker ikke hunder, derfor liker jeg ikke deg som har en hund)

Anonymous poster hash: 88262...a35

Jeg synes du tar dette vel personlig. Hun sa at hun ikke likte hunder, hun sa overhodet ikke at hun ikke liker deg. Du er nok i overkant hårsår.

Jeg har hund selv, men hadde ikke reagert på om noen sa at de ikke liker hunder. Selv er jeg ikke overbegeistret for katter, så jeg forstår jo at ikke alle kan like hunder.

Du sier i HI at hun sa det i en bisetning, så da var det vel ikke akkurat en kraftsalve hun kom med heller.

[Tabris]

For meg blir dette litt situasjonsbetinget. Hvis jeg f.eks satt og pratet om hund, og hund var samtaleemnet, så er det bare fair hvis vedkommende sier at hun egentlig ikke liker hunder. Da er vi inne på temaet, og hun må jo få lov å si hva hun mener.

Men hvis dette kom helt ut av det blå hjemme hos meg med min hund sittende i stua, så hadde jeg begynt å lure på om hun forsøkte å hinte til noe. Hinting er det verste jeg vet. Hvis noen hadde sagt til meg at de ikke likte så godt hunder, så de hadde satt pris på om jeg holdt deres hund litt borte fra dem, så hadde jeg respektert det (men undret meg litt om hvorfor de da valgte å overnatte hos meg som har hund). Hvis folk hinter uten å si rett ut hva de ønsker, så blir jeg bare irritert.