Psykologistudie?

[aceania]

Hei! Jeg er ei jente på 17 år som går første året på videregående. Jeg har alltid hatt lyst til å bli psykolog, men har ikke helt karakterene til det. Jeg har derfor tenkt på å ta det forstudiet som er tilgjengelig i Bergen og Tromsø. Jeg vil bare høre: hvor vanskelig er det å få A på eksamen, og er dette noe å anbeale? Noen som har fullført og kommet seg inn på profesjonsstudiet?
Svar blir mottatt med stor takknemlighet

[AnonymBruker]

I Bergen er dette det siste året årsstudium legger til grunn for opptak til profesjonsstudiet i psykologi. Det vil si at karakterer legger til grunn for opptak når du er ferdig med VGS. Tromsø vil da være den eneste byen der årsstudium legger grunnlag for profesjonsstudiet. Dette vil nok også fjernes om en god del år vil jeg tro, men ikke i løpet av de neste årene.

Jeg fatter egentlig ikke hvorfor du har bestemt deg NÅ for at du ikke har karakterene til å komme inn når du går i VG1. Selv hadde jeg ekstremt dårlige karakterer på ungdomsskolen, men jeg fant ut rett før VGS at jeg ønsket å studere medisin. Da var det bare øke innsats og jobbe mot toppkarakterer hele veien.

Jeg synes det er forståelig at mange velger årsstudiumsvarianten når de har funnet ut i senere tid at de ønsker å bli psykolog (etter VGS eller på slutten), og derfor ikke har karakterer fra VGS som strekker til, men du er jo ikke halvveis engang. Jeg ville først og fremst lagt inn en innsats på VGS og prøve å komme inn direkte først. Dersom dette ikke går kan årsstudium være en plan B. Du må likevel forstå at det er vanskelig å komme inn på grunnlag av årsstudium, særlig når muligheten i Bergen lukkes. Det blir et ekstremt press på Tromsø, og Tromsø har allerede kvoteringer der 50% av studentene skal ha tilhørighet til Nord-Norge. Det er mange som må ta opp fag fra årsstudiumet for å komme inn. Dersom mange har A i snitt vil det trekkes.

Anonymous poster hash: f84e8...3ef

[aceania]

I Bergen er dette det siste året årsstudium legger til grunn for opptak til profesjonsstudiet i psykologi. Det vil si at karakterer legger til grunn for opptak når du er ferdig med VGS. Tromsø vil da være den eneste byen der årsstudium legger grunnlag for profesjonsstudiet. Dette vil nok også fjernes om en god del år vil jeg tro, men ikke i løpet av de neste årene.

Jeg fatter egentlig ikke hvorfor du har bestemt deg NÅ for at du ikke har karakterene til å komme inn når du går i VG1. Selv hadde jeg ekstremt dårlige karakterer på ungdomsskolen, men jeg fant ut rett før VGS at jeg ønsket å studere medisin. Da var det bare øke innsats og jobbe mot toppkarakterer hele veien.

Jeg synes det er forståelig at mange velger årsstudiumsvarianten når de har funnet ut i senere tid at de ønsker å bli psykolog (etter VGS eller på slutten), og derfor ikke har karakterer fra VGS som strekker til, men du er jo ikke halvveis engang. Jeg ville først og fremst lagt inn en innsats på VGS og prøve å komme inn direkte først. Dersom dette ikke går kan årsstudium være en plan B. Du må likevel forstå at det er vanskelig å komme inn på grunnlag av årsstudium, særlig når muligheten i Bergen lukkes. Det blir et ekstremt press på Tromsø, og Tromsø har allerede kvoteringer der 50% av studentene skal ha tilhørighet til Nord-Norge. Det er mange som må ta opp fag fra årsstudiumet for å komme inn. Dersom mange har A i snitt vil det trekkes.

Anonymous poster hash: f84e8...3ef

Jeg har allerede fått to 4ere som er avgangskarakterer, (muligens tre). Jeg hadde jo 5 i snitt fra ungdomsskolen, så jeg vet at jeg kan hvis jeg vil. God plan å prøve å få gode nok karakterer først, enig der. Kan vel hende jeg tar et år påbygg for å forbedre de karakterene som ikke er så gode

Høres kanskje lurest ut det. Takk for svar!

Men er det noen som har tatt det studiet og er fornøyd?

[AnonymBruker]

Jeg tok årsstudium i Bergen for to år siden, var også helt sikker på at det var psykolog jeg ville bli. Jeg er utrolig glad for at jeg hadde mulighet til å ta årsstudium før profesjon, for jeg fant fort ut at det ikke var noe for meg likevel. Det er et vanskelig studium, og ja, det er vanskelig å få A. Det er mange som stryker på eksamen hvert år.

Anonymous poster hash: 22efe...d95

[AnonymBruker]

I Tromsø er det vanskelig, spesielt siden de har egen kvote for de i fra Nord-Norge og de med samisk bakgrunn.

Det å få A i seg selv er utfordrende, og du konkurrerer med mange som også ønsker det samme som det.

Anonymous poster hash: cf809...469

[aceania]

Da blir det nok lettest for meg å gå rett på profesjonsstudium uten årsstudiet, i og med at jeg ikke bor i Nord-Norge.

Blir vel et par år påbygg for meg

[aceania]

Jeg tok årsstudium i Bergen for to år siden, var også helt sikker på at det var psykolog jeg ville bli. Jeg er utrolig glad for at jeg hadde mulighet til å ta årsstudium før profesjon, for jeg fant fort ut at det ikke var noe for meg likevel. Det er et vanskelig studium, og ja, det er vanskelig å få A. Det er mange som stryker på eksamen hvert år.

Anonymous poster hash: 22efe...d95

Flott at du fant det ut, da! Jeg har lest om ulike emner, og jeg er temmelig sikker på at det er noe som vil interessere meg. Skal uansett tenke litt ekstra over det.

Er profesjonsstudiet noe lettere da?

[AnonymBruker]

Jeg tar årsstudiet i år. Trodde også psykologi virkelig var tingen. Der tok jeg feil. I løpet av dette året har jeg fått innsyn i de største forskningsfunnene i psykologi-faget, og kan absolutt ikke si meg imponert.

Først av alt - belag deg på å lese konstant. Fra 0800 til 17-1800 hver dag, lengre andre dager - og enda føler du at du ikke strekker til, og henger etter. Jeg har lest intenst gjennom hele året, og fått B. Mange tror at årsstudium er ganske chil, og det kan jeg si med en gang at det absolutt ikke er. Jeg vet at vi årsstudium-studenter leser langt mer enn flere andre som tar "ordentlige" studier.

For det andre - det er så utrolig mye tull og usikker "vitenskap" hele psykologifaget bygger opp på. Psykolog som profesjon er jo relativt nytt, er vel ikke mer enn 30 år siden det ble innført, og da sier det seg selv at den vitenskapen profesjonen bygger på ikke er særlig imponerende. Kan vel si at jeg så opp til psykologene før, men nå etter å ha studert det en stund har jeg mistet mye av respekten for yrket.

Kan vel nevne at bl.a. Freud tar opp store deler av pensum. Han mente at personlighet utvikles bl.a. gjennom analstadier, at alle barn er forelsket, og har erotiske følelser for mor og hater far siden han er sammen med mor. Ellers går det mye i teorier som hvem som helst kunne diktet opp - minnet beskrives bl.a. som at det inneholder en tilgangsfil, som videre er knyttet til en hovedfil - og la meg nevne at dette er blant psykologiens viktigste funn, og at man aldri kan finne et ordentlig svar på om disse teoriene faktisk stemmer eller ei.

Kort sagt; vær forberedt på å gi opp livet ditt i ett år (muligens 5 hvis du satser profesjon). Vær også forberedt på mye teori, gjerne en ti teorier for å beskrive noe ganske enkelt. Og vær forberedt på at flere av teoriene aldri kan bevises eller avkreftes. Ergo - mye tullevitenskap, og jeg personlig skjønner ikke hvordan et yrke som psykolog har fått såpass status i samfunnet som det har idag.

Og det var min mening.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

[aceania]

Jeg tar årsstudiet i år. Trodde også psykologi virkelig var tingen. Der tok jeg feil. I løpet av dette året har jeg fått innsyn i de største forskningsfunnene i psykologi-faget, og kan absolutt ikke si meg imponert.

Først av alt - belag deg på å lese konstant. Fra 0800 til 17-1800 hver dag, lengre andre dager - og enda føler du at du ikke strekker til, og henger etter. Jeg har lest intenst gjennom hele året, og fått B. Mange tror at årsstudium er ganske chil, og det kan jeg si med en gang at det absolutt ikke er. Jeg vet at vi årsstudium-studenter leser langt mer enn flere andre som tar "ordentlige" studier.

For det andre - det er så utrolig mye tull og usikker "vitenskap" hele psykologifaget bygger opp på. Psykolog som profesjon er jo relativt nytt, er vel ikke mer enn 30 år siden det ble innført, og da sier det seg selv at den vitenskapen profesjonen bygger på ikke er særlig imponerende. Kan vel si at jeg så opp til psykologene før, men nå etter å ha studert det en stund har jeg mistet mye av respekten for yrket.

Kan vel nevne at bl.a. Freud tar opp store deler av pensum. Han mente at personlighet utvikles bl.a. gjennom analstadier, at alle barn er forelsket, og har erotiske følelser for mor og hater far siden han er sammen med mor. Ellers går det mye i teorier som hvem som helst kunne diktet opp - minnet beskrives bl.a. som at det inneholder en tilgangsfil, som videre er knyttet til en hovedfil - og la meg nevne at dette er blant psykologiens viktigste funn, og at man aldri kan finne et ordentlig svar på om disse teoriene faktisk stemmer eller ei.

Kort sagt; vær forberedt på å gi opp livet ditt i ett år (muligens 5 hvis du satser profesjon). Vær også forberedt på mye teori, gjerne en ti teorier for å beskrive noe ganske enkelt. Og vær forberedt på at flere av teoriene aldri kan bevises eller avkreftes. Ergo - mye tullevitenskap, og jeg personlig skjønner ikke hvordan et yrke som psykolog har fått såpass status i samfunnet som det har idag.

Og det var min mening.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

Synd det ikke funket noe særlig for deg, og takker for deling av erfaringer - men jeg vil virkelig prøve det ut Jeg har alltid vært en "tenker", og tror det kan være interessant.

[AnonymBruker]

Jeg tar årsstudiet i år. Trodde også psykologi virkelig var tingen. Der tok jeg feil. I løpet av dette året har jeg fått innsyn i de største forskningsfunnene i psykologi-faget, og kan absolutt ikke si meg imponert.

Først av alt - belag deg på å lese konstant. Fra 0800 til 17-1800 hver dag, lengre andre dager - og enda føler du at du ikke strekker til, og henger etter. Jeg har lest intenst gjennom hele året, og fått B. Mange tror at årsstudium er ganske chil, og det kan jeg si med en gang at det absolutt ikke er. Jeg vet at vi årsstudium-studenter leser langt mer enn flere andre som tar "ordentlige" studier.

For det andre - det er så utrolig mye tull og usikker "vitenskap" hele psykologifaget bygger opp på. Psykolog som profesjon er jo relativt nytt, er vel ikke mer enn 30 år siden det ble innført, og da sier det seg selv at den vitenskapen profesjonen bygger på ikke er særlig imponerende. Kan vel si at jeg så opp til psykologene før, men nå etter å ha studert det en stund har jeg mistet mye av respekten for yrket.

Kan vel nevne at bl.a. Freud tar opp store deler av pensum. Han mente at personlighet utvikles bl.a. gjennom analstadier, at alle barn er forelsket, og har erotiske følelser for mor og hater far siden han er sammen med mor. Ellers går det mye i teorier som hvem som helst kunne diktet opp - minnet beskrives bl.a. som at det inneholder en tilgangsfil, som videre er knyttet til en hovedfil - og la meg nevne at dette er blant psykologiens viktigste funn, og at man aldri kan finne et ordentlig svar på om disse teoriene faktisk stemmer eller ei.

Kort sagt; vær forberedt på å gi opp livet ditt i ett år (muligens 5 hvis du satser profesjon). Vær også forberedt på mye teori, gjerne en ti teorier for å beskrive noe ganske enkelt. Og vær forberedt på at flere av teoriene aldri kan bevises eller avkreftes. Ergo - mye tullevitenskap, og jeg personlig skjønner ikke hvordan et yrke som psykolog har fått såpass status i samfunnet som det har idag.

Og det var min mening.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

Du kan ikke trekke slutninger om hele psykologstudiet basert på et årsstudium hvor du ikke oppnådde beste resultat. Jeg tror dessverre ikke du har forstått tenkemåten faget bygger på.

Er du sikker på at du forstod prinsippene i psykologisk forskning? Hvis du danner to grupper ved hjelp av randomisert tilordning, gir den ene psykologisk behandling og den andre ikke, og gruppen som fikk behandling blir bedre - mener du at dette er tull? Eller hvis du plasserer en gruppe deltakere i en fMRI-maskin, utsetter dem for en lytteoppgave og ser signifikant aktivering i et hjerneområde, så mener du ikke det sier noe om at det aktuelle hjerneområdet har noe med prosessering av lyd å gjøre?

Og vitenskapen psykologutdannelsen bygger på er mye eldre enn 30 år! Sjekk http://en.wikipedia.org/wiki/Psychology

Jeg tviler på at noen av dagens psykologer tar Freuds teori for god fisk, men den inngår som en viktig del av psykologihistorien, som man har det første året. Det er veldig lite om Freuds teoretisering på studiet, og det man har er i stor grad lagt til det første året.

Anonymous poster hash: 4582d...ac0

[AnonymBruker]

Jeg tar årsstudiet i år. Trodde også psykologi virkelig var tingen. Der tok jeg feil. I løpet av dette året har jeg fått innsyn i de største forskningsfunnene i psykologi-faget, og kan absolutt ikke si meg imponert.

Først av alt - belag deg på å lese konstant. Fra 0800 til 17-1800 hver dag, lengre andre dager - og enda føler du at du ikke strekker til, og henger etter. Jeg har lest intenst gjennom hele året, og fått B. Mange tror at årsstudium er ganske chil, og det kan jeg si med en gang at det absolutt ikke er. Jeg vet at vi årsstudium-studenter leser langt mer enn flere andre som tar "ordentlige" studier.

For det andre - det er så utrolig mye tull og usikker "vitenskap" hele psykologifaget bygger opp på. Psykolog som profesjon er jo relativt nytt, er vel ikke mer enn 30 år siden det ble innført, og da sier det seg selv at den vitenskapen profesjonen bygger på ikke er særlig imponerende. Kan vel si at jeg så opp til psykologene før, men nå etter å ha studert det en stund har jeg mistet mye av respekten for yrket.

Kan vel nevne at bl.a. Freud tar opp store deler av pensum. Han mente at personlighet utvikles bl.a. gjennom analstadier, at alle barn er forelsket, og har erotiske følelser for mor og hater far siden han er sammen med mor. Ellers går det mye i teorier som hvem som helst kunne diktet opp - minnet beskrives bl.a. som at det inneholder en tilgangsfil, som videre er knyttet til en hovedfil - og la meg nevne at dette er blant psykologiens viktigste funn, og at man aldri kan finne et ordentlig svar på om disse teoriene faktisk stemmer eller ei.

Kort sagt; vær forberedt på å gi opp livet ditt i ett år (muligens 5 hvis du satser profesjon). Vær også forberedt på mye teori, gjerne en ti teorier for å beskrive noe ganske enkelt. Og vær forberedt på at flere av teoriene aldri kan bevises eller avkreftes. Ergo - mye tullevitenskap, og jeg personlig skjønner ikke hvordan et yrke som psykolog har fått såpass status i samfunnet som det har idag.

Og det var min mening.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

Nja, men jeg vil si at førsteåret til studier som psykologi profesjon, medisin, odontologi etc. kun skal legge et grunnlag. Førsteåret på disse studiene er ikke spesielt spennende for de fleste, men det er bare noe man må gjennom. Det danner grunnlaget for de videre årene. Jeg synes ikke man kan gjøre seg opp en mening av disse studiene kun etter å ha gjennomført ett år. Dette du skisserer er ikke noe psykologer har noe med å gjøre. I så fall er det de færreste.

Anonymous poster hash: f84e8...3ef

[AnonymBruker]

Jeg tar årsstudiet i år. Trodde også psykologi virkelig var tingen. Der tok jeg feil. I løpet av dette året har jeg fått innsyn i de største forskningsfunnene i psykologi-faget, og kan absolutt ikke si meg imponert.

Først av alt - belag deg på å lese konstant. Fra 0800 til 17-1800 hver dag, lengre andre dager - og enda føler du at du ikke strekker til, og henger etter. Jeg har lest intenst gjennom hele året, og fått B. Mange tror at årsstudium er ganske chil, og det kan jeg si med en gang at det absolutt ikke er. Jeg vet at vi årsstudium-studenter leser langt mer enn flere andre som tar "ordentlige" studier.

For det andre - det er så utrolig mye tull og usikker "vitenskap" hele psykologifaget bygger opp på. Psykolog som profesjon er jo relativt nytt, er vel ikke mer enn 30 år siden det ble innført, og da sier det seg selv at den vitenskapen profesjonen bygger på ikke er særlig imponerende. Kan vel si at jeg så opp til psykologene før, men nå etter å ha studert det en stund har jeg mistet mye av respekten for yrket.

Kan vel nevne at bl.a. Freud tar opp store deler av pensum. Han mente at personlighet utvikles bl.a. gjennom analstadier, at alle barn er forelsket, og har erotiske følelser for mor og hater far siden han er sammen med mor. Ellers går det mye i teorier som hvem som helst kunne diktet opp - minnet beskrives bl.a. som at det inneholder en tilgangsfil, som videre er knyttet til en hovedfil - og la meg nevne at dette er blant psykologiens viktigste funn, og at man aldri kan finne et ordentlig svar på om disse teoriene faktisk stemmer eller ei.

Kort sagt; vær forberedt på å gi opp livet ditt i ett år (muligens 5 hvis du satser profesjon). Vær også forberedt på mye teori, gjerne en ti teorier for å beskrive noe ganske enkelt. Og vær forberedt på at flere av teoriene aldri kan bevises eller avkreftes. Ergo - mye tullevitenskap, og jeg personlig skjønner ikke hvordan et yrke som psykolog har fått såpass status i samfunnet som det har idag.

Og det var min mening.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

Jeg går også årsstudium i psykologi. I Tromsø vell og merke. Ja, freud er viktig. Men han er bare en liten del av pensumet. Synd at du føler det sånn. Det var slik jeg trodde ting kom til å bli, men jeg er faktisk positivt overrasket.

TS: jeg anbefaler deg virkelig å gi alt du kan for å prøve å komme deg rett inn på profesjon. Det er høy konkurranse på årsstudium, og MYE tyngre enn å gå på videregående. Karakteren A henger høyt. Av 300 studenter var det vell 12-15 eller noe sånn som fikk den. Selvom man har nord-Norge kvota så er det tøft.

Bare spør hvis du har noen spørsmål.

Anonymous poster hash: 9e475...9e2

[AnonymBruker]

Du kan ikke trekke slutninger om hele psykologstudiet basert på et årsstudium hvor du ikke oppnådde beste resultat. Jeg tror dessverre ikke du har forstått tenkemåten faget bygger på.

Er du sikker på at du forstod prinsippene i psykologisk forskning? Hvis du danner to grupper ved hjelp av randomisert tilordning, gir den ene psykologisk behandling og den andre ikke, og gruppen som fikk behandling blir bedre - mener du at dette er tull? Eller hvis du plasserer en gruppe deltakere i en fMRI-maskin, utsetter dem for en lytteoppgave og ser signifikant aktivering i et hjerneområde, så mener du ikke det sier noe om at det aktuelle hjerneområdet har noe med prosessering av lyd å gjøre?

Og vitenskapen psykologutdannelsen bygger på er mye eldre enn 30 år! Sjekk http://en.wikipedia.org/wiki/Psychology

Jeg tviler på at noen av dagens psykologer tar Freuds teori for god fisk, men den inngår som en viktig del av psykologihistorien, som man har det første året. Det er veldig lite om Freuds teoretisering på studiet, og det man har er i stor grad lagt til det første året.

Anonymous poster hash: 4582d...ac0

Jeg går årsstudiet i Tromsø, og kommer mest sannsynlig inn på profesjon basert på karakterene mine mtp. nordnorge-kvota, men det er ikke noe jeg ønsker. Så jeg vil si at å fremstille meg som en bitter kjerring ikke fungerer i dette tilfellet

Dere som sier at årsstudiet ikke sier noe om resten av psykologistudiet; dere er klare over pensum er en stor oversikt over alle de viktigste funnene i psykologi? Og at resten av studiet vil gå enda mer inn på sikkert mer håpløse, ufalsifiserbare teorier?

Og ja, kjære deg. Så klart forstår jeg prinsippet med eksperimentgruppe og kontrollgruppe, tror det er noe av det første vi lærte. Nå har det seg sånn at forskningen viser at bedring hos pasienter som er hos psykologer er langt dårligere enn det man skal kunne forvente fra en person med en så lang utdannelse. Videre forskning viser at alle typer terapi er omtrent like gode. I tillegg til dette, viser f.eks. forskning om medikamenter at de som mottar placebo har omtrent lik effekt som kontrollgruppen.

Fra slike resultater trekker jeg den konklusjon om at psykologi som terapi, og som en 5-års lang hard utdanning egentlig er ganske unødvendig. Mennesker som opplever bedring i terapi er mest sannsynlig mennesker som blir bedre med tiden selv (spontan remisjon), eller mennesker som rett og slett har behov for å få utløp gjennom prat - noe de gjerne også kan få for eksempel gjennom venner og familie - som de kanskje ikke har, og dermed opplever effekt i terapi.

De eneste retningene jeg har respekt for i psykologi er forskning som involverer biologi og hjernen, og kognitiv psykologi (da spesielt negative tankemønstre). Og for å si det sånn - ulike "ABC-modeller" (som psykologien skryter av er deres største og mest effektive bidrag) er ikke noe man trenger 5 års utdanning for å lære seg. Basta.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

[AnonymBruker]

Hehe. Det var morsomt å lese AB b7

Jeg går årsstudiet i Tromsø, og kommer mest sannsynlig inn på profesjon basert på karakterene mine mtp. nordnorge-kvota, men det er ikke noe jeg ønsker. Så jeg vil si at å fremstille meg som en bitter kjerring ikke fungerer i dette tilfellet

Dere som sier at årsstudiet ikke sier noe om resten av psykologistudiet; dere er klare over pensum er en stor oversikt over alle de viktigste funnene i psykologi? Og at resten av studiet vil gå enda mer inn på sikkert mer håpløse, ufalsifiserbare teorier?

Og ja, kjære deg. Så klart forstår jeg prinsippet med eksperimentgruppe og kontrollgruppe, tror det er noe av det første vi lærte. Nå har det seg sånn at forskningen viser at bedring hos pasienter som er hos psykologer er langt dårligere enn det man skal kunne forvente fra en person med en så lang utdannelse. Videre forskning viser at alle typer terapi er omtrent like gode. I tillegg til dette, viser f.eks. forskning om medikamenter at de som mottar placebo har omtrent lik effekt som kontrollgruppen.

Fra slike resultater trekker jeg den konklusjon om at psykologi som terapi, og som en 5-års lang hard utdanning egentlig er ganske unødvendig. Mennesker som opplever bedring i terapi er mest sannsynlig mennesker som blir bedre med tiden selv (spontan remisjon), eller mennesker som rett og slett har behov for å få utløp gjennom prat - noe de gjerne også kan få for eksempel gjennom venner og familie - som de kanskje ikke har, og dermed opplever effekt i terapi.

De eneste retningene jeg har respekt for i psykologi er forskning som involverer biologi og hjernen, og kognitiv psykologi (da spesielt negative tankemønstre). Og for å si det sånn - ulike "ABC-modeller" (som psykologien skryter av er deres største og mest effektive bidrag) er ikke noe man trenger 5 års utdanning for å lære seg. Basta.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

Åh såå bestemt på hvor håpløst faget er etter ett års innblikk i det mest generelle det kan by på Ikke bitter kjerring, men veldig veldig søt

Jeg vil først og fremst si at Freud sine teorier er sterkt modifiserte i dag. F.eks, er fasene til Freud helt ute av tenkningen, og det morsomme er at dagens nevroforskning faktisk bidrar til å utfylle de tidligere psykoanalytiske teoriene. Dette gjelder f.eks, antagelsene om det ubevisste som man gjennom dagens nevrostudier kan underbygge.

Psykologi er en vitenskap, men det er ikke alt som kan undersøkes gjennom f.eks. RCT-studier slik man i begynnelsen trodde da man skulle sammenligne farmakologi med psykoterapi. En årsak til det er at heterogeniteten i de ulike diagnosene er kjempestor. På innføringskursene i metode, er RCT fremhevet som metode, men i psykoterapiforskningen må man se på langt flere variabler. I dag bruker kognitiv terapi ofte RCT studier, men det er en stor debatt knyttet til hvor nyttig dette er i terapeutisk forskning. Ref. flere av høstens utgaver av tidsskriftet.

Jeg skulle gjerne sett at mennesker med psykoser, depresjoner, tvangstanker, spiseforstyrrelser og angst fikk akutt remisjon etter å ha snakket litt med venner og familie. Å mene at mennesker som lider av alvorlige sykdommer likesågodt kunne klart seg uten hjelp, er litt bekymringsverdig. Man vet at pasienter blir bedre av behandling. Ja, en terapiretning skiller seg ikke ut som mye bedre enn noen andre (med unntak av angst og tvangslidelser), det har man faktisk visst siden 1930-tallet. Det man vet, er at pasienter blir bedre av terapi, og at pasientens antagelser om hva som er årsaken til lidelsen, påvirker hvilken type terapi pasienten proffiterer av. F.eks vil en pasient som tenker på lidelsen sin som et resultat av barndommen ofte dra nytt av psykodynamisk terapi. Det er altså ikke generell evidens for at de ABC-modellen er bedre for alle pasienter på tvers av diagnose.

Jeg skjønner at man kanskje fort kan tenke at man har skjønt hva psykologifaget handler om etter 40 studiepoeng i det, men jeg vil nok si de resterende 300 poengene gjør at pasientene møter noe litt mer gjennomtenkt enn det du viser til. Å jobbe som psykolog innebærer utrolig mye spennende. Det innebærer ganske vanskelige diagnostiske avveininger, det handler om å komme i kontakt med pasienten, om å være i stand til å hente ut relevant informasjon fra pasienten og deretter hjelpe pasienten til å komme frem til løsninger for problemet sitt. Psykologrollen handler ikke om å synse eller gi tilfeldige råd, og det er jo slik at de som trenger psykolog har behov for mer enn å gå på kaffe til naboen.

Så til TS: Psykologifaget er dødsspennende! Jeg elsker virkelig å studere det. Det er en fantastisk blanding av vitenskap og praksis, og så utrolig mange spennende arbeidsmuligeter. Man kan jobbe med masse ulike pasientgrupper, mennesker i ulike aldre og livssituasjoner og på mange ulike arenaer (sykehus, kommune, klinikk, forskning, skole ++)

Anonymous poster hash: 0e062...408

[AnonymBruker]

Jeg går årsstudiet i Tromsø, og kommer mest sannsynlig inn på profesjon basert på karakterene mine mtp. nordnorge-kvota, men det er ikke noe jeg ønsker. Så jeg vil si at å fremstille meg som en bitter kjerring ikke fungerer i dette tilfellet

Dere som sier at årsstudiet ikke sier noe om resten av psykologistudiet; dere er klare over pensum er en stor oversikt over alle de viktigste funnene i psykologi? Og at resten av studiet vil gå enda mer inn på sikkert mer håpløse, ufalsifiserbare teorier?

Og ja, kjære deg. Så klart forstår jeg prinsippet med eksperimentgruppe og kontrollgruppe, tror det er noe av det første vi lærte. Nå har det seg sånn at forskningen viser at bedring hos pasienter som er hos psykologer er langt dårligere enn det man skal kunne forvente fra en person med en så lang utdannelse. Videre forskning viser at alle typer terapi er omtrent like gode. I tillegg til dette, viser f.eks. forskning om medikamenter at de som mottar placebo har omtrent lik effekt som kontrollgruppen.

Fra slike resultater trekker jeg den konklusjon om at psykologi som terapi, og som en 5-års lang hard utdanning egentlig er ganske unødvendig. Mennesker som opplever bedring i terapi er mest sannsynlig mennesker som blir bedre med tiden selv (spontan remisjon), eller mennesker som rett og slett har behov for å få utløp gjennom prat - noe de gjerne også kan få for eksempel gjennom venner og familie - som de kanskje ikke har, og dermed opplever effekt i terapi.

De eneste retningene jeg har respekt for i psykologi er forskning som involverer biologi og hjernen, og kognitiv psykologi (da spesielt negative tankemønstre). Og for å si det sånn - ulike "ABC-modeller" (som psykologien skryter av er deres største og mest effektive bidrag) er ikke noe man trenger 5 års utdanning for å lære seg. Basta.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

Du vet at i alle studier så må man igjennom det kjipeste først. Det er brukt som metode for å sile ut de som ikke passer innenfor faget.

Anonymous poster hash: 9e475...9e2

[aceania]

Jeg går også årsstudium i psykologi. I Tromsø vell og merke. Ja, freud er viktig. Men han er bare en liten del av pensumet. Synd at du føler det sånn. Det var slik jeg trodde ting kom til å bli, men jeg er faktisk positivt overrasket.

TS: jeg anbefaler deg virkelig å gi alt du kan for å prøve å komme deg rett inn på profesjon. Det er høy konkurranse på årsstudium, og MYE tyngre enn å gå på videregående. Karakteren A henger høyt. Av 300 studenter var det vell 12-15 eller noe sånn som fikk den. Selvom man har nord-Norge kvota så er det tøft.

Bare spør hvis du har noen spørsmål.

Anonymous poster hash: 9e475...9e2

Tusen takk! Her fikk jeg et veldig relevant svar Jeg bor ikke i Nord-Norge, så det gjør det vel desto vanskeligere - så nå fikk jeg et litt klarere bilde av ting.

[aceania]

Hehe. Det var morsomt å lese AB b7

Åh såå bestemt på hvor håpløst faget er etter ett års innblikk i det mest generelle det kan by på Ikke bitter kjerring, men veldig veldig søt

Jeg vil først og fremst si at Freud sine teorier er sterkt modifiserte i dag. F.eks, er fasene til Freud helt ute av tenkningen, og det morsomme er at dagens nevroforskning faktisk bidrar til å utfylle de tidligere psykoanalytiske teoriene. Dette gjelder f.eks, antagelsene om det ubevisste som man gjennom dagens nevrostudier kan underbygge.

Psykologi er en vitenskap, men det er ikke alt som kan undersøkes gjennom f.eks. RCT-studier slik man i begynnelsen trodde da man skulle sammenligne farmakologi med psykoterapi. En årsak til det er at heterogeniteten i de ulike diagnosene er kjempestor. På innføringskursene i metode, er RCT fremhevet som metode, men i psykoterapiforskningen må man se på langt flere variabler. I dag bruker kognitiv terapi ofte RCT studier, men det er en stor debatt knyttet til hvor nyttig dette er i terapeutisk forskning. Ref. flere av høstens utgaver av tidsskriftet.

Jeg skulle gjerne sett at mennesker med psykoser, depresjoner, tvangstanker, spiseforstyrrelser og angst fikk akutt remisjon etter å ha snakket litt med venner og familie. Å mene at mennesker som lider av alvorlige sykdommer likesågodt kunne klart seg uten hjelp, er litt bekymringsverdig. Man vet at pasienter blir bedre av behandling. Ja, en terapiretning skiller seg ikke ut som mye bedre enn noen andre (med unntak av angst og tvangslidelser), det har man faktisk visst siden 1930-tallet. Det man vet, er at pasienter blir bedre av terapi, og at pasientens antagelser om hva som er årsaken til lidelsen, påvirker hvilken type terapi pasienten proffiterer av. F.eks vil en pasient som tenker på lidelsen sin som et resultat av barndommen ofte dra nytt av psykodynamisk terapi. Det er altså ikke generell evidens for at de ABC-modellen er bedre for alle pasienter på tvers av diagnose.

Jeg skjønner at man kanskje fort kan tenke at man har skjønt hva psykologifaget handler om etter 40 studiepoeng i det, men jeg vil nok si de resterende 300 poengene gjør at pasientene møter noe litt mer gjennomtenkt enn det du viser til. Å jobbe som psykolog innebærer utrolig mye spennende. Det innebærer ganske vanskelige diagnostiske avveininger, det handler om å komme i kontakt med pasienten, om å være i stand til å hente ut relevant informasjon fra pasienten og deretter hjelpe pasienten til å komme frem til løsninger for problemet sitt. Psykologrollen handler ikke om å synse eller gi tilfeldige råd, og det er jo slik at de som trenger psykolog har behov for mer enn å gå på kaffe til naboen.

Så til TS: Psykologifaget er dødsspennende! Jeg elsker virkelig å studere det. Det er en fantastisk blanding av vitenskap og praksis, og så utrolig mange spennende arbeidsmuligeter. Man kan jobbe med masse ulike pasientgrupper, mennesker i ulike aldre og livssituasjoner og på mange ulike arenaer (sykehus, kommune, klinikk, forskning, skole ++)

Anonymous poster hash: 0e062...408

Supert, det tror jeg egentlig at jeg også vil synes. Altså, jeg går jo enda på videregående - men jeg for min del kan ikke tenke meg noen bedre arena for å føle at man gjør noe nyttig.

[AnonymBruker]

Jeg går årsstudiet i Tromsø, og kommer mest sannsynlig inn på profesjon basert på karakterene mine mtp. nordnorge-kvota, men det er ikke noe jeg ønsker. Så jeg vil si at å fremstille meg som en bitter kjerring ikke fungerer i dette tilfellet

Dere som sier at årsstudiet ikke sier noe om resten av psykologistudiet; dere er klare over pensum er en stor oversikt over alle de viktigste funnene i psykologi? Og at resten av studiet vil gå enda mer inn på sikkert mer håpløse, ufalsifiserbare teorier?

Og ja, kjære deg. Så klart forstår jeg prinsippet med eksperimentgruppe og kontrollgruppe, tror det er noe av det første vi lærte. Nå har det seg sånn at forskningen viser at bedring hos pasienter som er hos psykologer er langt dårligere enn det man skal kunne forvente fra en person med en så lang utdannelse. Videre forskning viser at alle typer terapi er omtrent like gode. I tillegg til dette, viser f.eks. forskning om medikamenter at de som mottar placebo har omtrent lik effekt som kontrollgruppen.

Fra slike resultater trekker jeg den konklusjon om at psykologi som terapi, og som en 5-års lang hard utdanning egentlig er ganske unødvendig. Mennesker som opplever bedring i terapi er mest sannsynlig mennesker som blir bedre med tiden selv (spontan remisjon), eller mennesker som rett og slett har behov for å få utløp gjennom prat - noe de gjerne også kan få for eksempel gjennom venner og familie - som de kanskje ikke har, og dermed opplever effekt i terapi.

De eneste retningene jeg har respekt for i psykologi er forskning som involverer biologi og hjernen, og kognitiv psykologi (da spesielt negative tankemønstre). Og for å si det sånn - ulike "ABC-modeller" (som psykologien skryter av er deres største og mest effektive bidrag) er ikke noe man trenger 5 års utdanning for å lære seg. Basta.

Anonymous poster hash: e90d6...b7c

Studiet tar 6 år, ikke 5. Og de fleste blir bedre med behandling enn uten. Resten av studiet fokuserer ikke på håpløse, ikke-falsifiserbare teorier.

Psykologisk arbeid består ikke i å slå opp i manualer og lete seg frem til formler på årsak eller behandling. Et sentralt poeng i psykodynamiske (tilsynelatende uvitenskapelige) teorier er at tidligere erfaringer påvirker individets emosjonelle liv og individets tilknytning til andre mennesker. Skulle man testet dette direkte måtte man utsatt spedbarn for omsorgssvikt og sett hvordan det gikk med dem senere, og det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre. Men mange retrospektive studier er foretatt her, og mange teorier stammer fra eller støttes av denne forskningen. Du kjenner helt sikkert til dyreforsøk som det med Harry Harlow eller til Rene Spitz filming av spedbarn med emosjonell deprivasjon, eller til fremmedsituasjonsprosedyren, hvor man ser klare sammenhenger mellom de ulike tilknytningsstilene og senere utvikling. De mer vage teoriene gir et rammeverk for å forstå det mer abstrakte, men at de ikke kan "forklares mer vitenskapelig" betyr ikke at man bare skal gi opp behandling av barndomstraumer. Det er ikke mulig å forklare alt man kommer ovenfor i psykologisk arbeid ved hjelp av nevropsykologi alene. Det høres ikke ut som at psykologi er noe for deg, men du kan ikke si at hele feltet er tull.

Anonymous poster hash: 4582d...ac0

[AnonymBruker]

Du kan jo bare gå på HIL og så videre til Danmark. Mye lettere!

Anonymous poster hash: ff326...2f3

[AnonymBruker]

Du kan jo bare gå på HIL og så videre til Danmark. Mye lettere! Anonymous poster hash: ff326...2f3

"Kan bare gå videre til Danmark?" Du har en ide om at det er lett å komme inn der eller? http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_Happy.gif' alt=':)'>

Anonymous poster hash: 5088a...55b