Stemor, angrer på valg av mann

[AnonymBruker]

Jeg er stemor. Jeg valgte for 10 år siden å bli sammen med en mann med barn fra før og jeg angrer meg. Har angret meg lenge. Skulle så inderlig ønske at jeg i stede hadde blitt sammen med en mann uten barn, hvor mye enklere hadde ikke livet mitt blitt da.

Jeg for høre hele tiden at jeg er en god stemor, jeg er glad i barna, jeg har et godt forhold til mor og jeg har det generelt greit. Men jeg har alltid denne følelsen av at jeg burde valgt anderledes. Da kunne jeg ha hatt bedre økonomi, reist til syden hvert år, reist bort akkurat når jeg ønsker det. Nå må jeg alltid ta hensyn til hans barn, uansett hva jeg gjør. Noen sier at

det blir bedre,men det tror jeg ikke. Pga mitt eget valg så sitter jeg her i saksa. Så hvis du tror du har lyst til å involvere deg med en mann med barn og tror det er enkelt, glem det! Ikke gjør den samme tabben som meg!

Anonymous poster hash: 36ea7...d63

[AnonymBruker]

Du har holdt ut i 10 år så det kan ikke ha vært så ille? Du er heldig! Jeg er stemor selv og verken far eller jeg har et godt forhold til mor. Ønsker så inderlig at samarbeidet kan bli bedre for alles beste. Unnskyld for at jeg sier det, men du virker egoistisk. Du skulle dratt da du fant ut at det ikke var noe for deg. Ikke vente i 10 år og håpe på at det blir bedre. Dere har sikkert ikke felles barn?

Anonymous poster hash: 906a3...378

[AnonymBruker]

Sier det samme som AB over. Her er situasjonen den samme. Vær takknemlig for at du har et greit forhold til mor, og et godt forhold til barna. Alternativet til det er ikke så veldig bra. Her begynner ungene å bli store (ungdommer) så jeg kan begynne å glede meg til vi blir "barnløse".

Saken er vel om du elsker din mann eller ikke. Det vil gi det svaret du trenger.

Anonymous poster hash: 34f1e...def

[AnonymBruker]

Penger og sydenturer er ikke alt. Ikke glem å sette pris på det du har

Anonymous poster hash: 7f5a1...20c

[AnonymBruker]

Ts her.

Skjønner at jeg fremstår som egoistisk og jeg har det jo bra. Mannen er flott, snill og grei. Jeg har egentlig ingenting å klage på. Vi har et barn sammen. Jeg har ingen fra før. Men uansett så sitter jeg med denne følelsen og angeren. Jeg kommer ikke til å gå i fra han. Jeg tok jo mitt valg for 10 år siden. Jeg elsker han. Men jeg ser hvor mye enklere alt hadde vært hvis han ikke hatt barn. Kall meg egoistisk, det er greit, det hjelper bare å få følelsene ned. Håper jo at de en gang vil gå over.

Anonymous poster hash: 36ea7...d63

[AnonymBruker]

Ts her.

Skjønner at jeg fremstår som egoistisk og jeg har det jo bra. Mannen er flott, snill og grei. Jeg har egentlig ingenting å klage på. Vi har et barn sammen. Jeg har ingen fra før. Men uansett så sitter jeg med denne følelsen og angeren. Jeg kommer ikke til å gå i fra han. Jeg tok jo mitt valg for 10 år siden. Jeg elsker han. Men jeg ser hvor mye enklere alt hadde vært hvis han ikke hatt barn. Kall meg egoistisk, det er greit, det hjelper bare å få følelsene ned. Håper jo at de en gang vil gå over.Anonymous poster hash: 36ea7...d63

De følelsene du har kommer ikke til å gå over før barnet flytter ut, kanskje aldri. Barnet vil alltid være en del av livet til far og søsken. Du har lov til å føle som du gjør, men for meg blir det helt feil at du angrer 10 år senere. Du hadde valget for mange år siden, du kunne gått, men gjorde det ikke. Gikk flere runder med meg selv om jeg taklet at kjæresten hadde et barn. Jeg valgte å bli hos kjæresten, og da valgte jeg barnet også.

Anonymous poster hash: 906a3...378

[Gjest O.G.]

Jeg er stemor. Jeg valgte for 10 år siden å bli sammen med en mann med barn fra før og jeg angrer meg. Har angret meg lenge. Skulle så inderlig ønske at jeg i stede hadde blitt sammen med en mann uten barn, hvor mye enklere hadde ikke livet mitt blitt da.

Jeg for høre hele tiden at jeg er en god stemor, jeg er glad i barna, jeg har et godt forhold til mor og jeg har det generelt greit. Men jeg har alltid denne følelsen av at jeg burde valgt anderledes. Da kunne jeg ha hatt bedre økonomi, reist til syden hvert år, reist bort akkurat når jeg ønsker det. Nå må jeg alltid ta hensyn til hans barn, uansett hva jeg gjør. Noen sier at

det blir bedre,men det tror jeg ikke. Pga mitt eget valg så sitter jeg her i saksa. Så hvis du tror du har lyst til å involvere deg med en mann med barn og tror det er enkelt, glem det! Ikke gjør den samme tabben som meg!

Anonymous poster hash: 36ea7...d63

Så flytt da for helvete ut.

[Gjest Caress]

Så flytt da for helvete ut.

Enig!!

"Sett pris på ungene og det gode forholdet til mor" hjelper fint lite dersom det du egentlig vil ha er et liv uten unger. Jeg har ikke så mye imot unger og har i grunn tenkt at det sikkert kunne gått fint å være sammen med en mann med barn fra før, men når jeg tenker grundigere over det ser jeg jo at nei, det er ikke noe for meg. Jeg vil ikke ha unger, verken egne eller noen andres, og at ungene er greie og at morra har vett i skallen forandrer ikke det!

Om du ikke vil leve slik du gjør nå, forandrer du det. JA, det er tøft å skilles fra en mann og unger du har levd med i ti år, men du må nesten gjøre det som er riktig for deg.

Edit: Og nei, dersom det ikke har blitt bedre etter ti år, blir det neppe bedre i det hele tatt. Eller jo, når unga flytter ut, kanskje, men ja.

Endret 10. mai 2015 av Caress

[Gjest O.G.]

Problemet med å bli ilag med noen med unger er jo at man må bruke av sine penger og ikke minst sin tid på ungene deres, og jeg er ikke interessert i det og det er bra at jeg vet det med meg selv.

Endret 10. mai 2015 av O.G.

[Gjest Kaffelattn]

Jeg forsto ikke så mye, TS. Dere har felles barn og du bestemte deg for 10 år siden så da står du ved det - og har et godt forhold til alle - men hvor kom sydenturene inn her?

Har ikke mannen din og/eller du veldig bra økonomi og at du derfor ikke liker at han har barn fra før - nå 10 år etter?

Hvor kom "syden"-turer inn?! De er vel billige?

Sier du egentlig at du ikke lengre er forelsket i mannen og er lei ham fordi han ikke kan spandere ferier? Eller er du lei av at han har barn fra for av nå først 10 år etter?

[AnonymBruker]

Enig!!

"Sett pris på ungene og det gode forholdet til mor" hjelper fint lite dersom det du egentlig vil ha er et liv uten unger. Jeg har ikke så mye imot unger og har i grunn tenkt at det sikkert kunne gått fint å være sammen med en mann med barn fra før, men når jeg tenker grundigere over det ser jeg jo at nei, det er ikke noe for meg. Jeg vil ikke ha unger, verken egne eller noen andres, og at ungene er greie og at morra har vett i skallen forandrer ikke det!

Om du ikke vil leve slik du gjør nå, forandrer du det. JA, det er tøft å skilles fra en mann og unger du har levd med i ti år, men du må nesten gjøre det som er riktig for deg.

Edit: Og nei, dersom det ikke har blitt bedre etter ti år, blir det neppe bedre i det hele tatt. Eller jo, når unga flytter ut, kanskje, men ja.

Så du mener TS skal flytte fra stebarna og deres felles barn? Helt ærlig... Jeg forstår at hun blir

Anonymous poster hash: 2222e...6e9

[AnonymBruker]

Jeg er stemor. Jeg valgte for 10 år siden å bli sammen med en mann med barn fra før og jeg angrer meg. Har angret meg lenge. Skulle så inderlig ønske at jeg i stede hadde blitt sammen med en mann uten barn, hvor mye enklere hadde ikke livet mitt blitt da.

Jeg for høre hele tiden at jeg er en god stemor, jeg er glad i barna, jeg har et godt forhold til mor og jeg har det generelt greit. Men jeg har alltid denne følelsen av at jeg burde valgt anderledes. Da kunne jeg ha hatt bedre økonomi, reist til syden hvert år, reist bort akkurat når jeg ønsker det. Nå må jeg alltid ta hensyn til hans barn, uansett hva jeg gjør. Noen sier at

det blir bedre,men det tror jeg ikke. Pga mitt eget valg så sitter jeg her i saksa. Så hvis du tror du har lyst til å involvere deg med en mann med barn og tror det er enkelt, glem det! Ikke gjør den samme tabben som meg!

Anonymous poster hash: 36ea7...d63

Vel, med mindre du er tidlig i 20 åra, så er det ikke lett å finne en barnløs mann. Høres mer ut som om du kjeder deg litt i forholdet? Det kan i tilfelle løses på en enkel måte..

Anonymous poster hash: d4cdf...ae3

[Gjest Caress]

Så du mener TS skal flytte fra stebarna og deres felles barn? Helt ærlig... Jeg forstår at hun blir

Anonymous poster hash: 2222e...6e9

Felles barn? Det fikk jeg ikke med meg.

Men altså, om forholdet ikke fungerer, bryter man opp. Det spiller ingen rolle om hvorvidt grunnen er at mannen er utro, feit eller har unger - om det har en såpass negativ innvirkning på livet ditt at det ikke lenger er verdt det, slår man opp.

[AnonymBruker]

TS; du skriver jo her at du har et barn med din mann i tillegg til at han har barn fra før? Hva skal du gjøre med ditt eget barn da? Skal du reise fra dette også? Du er jo mer bundet til ditt eget barn enn til ditt stebarn. Jeg har både eget barn og stebarn, og vi NYTER helgene vi er alene, det er fantastisk deilig og det redder vårt forhold. Vi har hatt sydenturer bare oss to, men vi har ikke råd til å ta med ungene (har ikke interesse av det heller). Her er det bare å prioritere.

Anonymous poster hash: 34f1e...def

[Gjest morhjertegod]

Når jeg leser disse stemor/far trådene her inne, så setter jeg så uendelig pris på min mann. Han behandler mine to som sin egne, dette gjør også mine barns stemor. Skjønner at vi har vært heldige, at dette ikke er så enkelt for mange.

Min mann foreslår alltid at vi skal dra på sydenturer og lignene når barna er hos meg, vi har også et felles barn, vi har det altid fint når vi er alle fem samlet.

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du "angrer". Det gjør deg ikke egoistisk fordetom. Enkelte ønsker ikke barn, eller i alle fall å vente til man har rast fra seg. Og så er det jo alltid, uansett om man vil eller ikke, noe annet med "noen andres barn". Jeg henger meg på den. Men jeg elsker far for mye til å gjøre noe med det. Elsker barna òg, men jeg syntes belastningen og begrensningene blir for store til hva jeg får ut av det.

Lykke til )

Anonymous poster hash: 8fd42...ab9

[AnonymBruker]

Ts her.

Skjønner at jeg fremstår som egoistisk og jeg har det jo bra. Mannen er flott, snill og grei. Jeg har egentlig ingenting å klage på. Vi har et barn sammen. Jeg har ingen fra før. Men uansett så sitter jeg med denne følelsen og angeren. Jeg kommer ikke til å gå i fra han. Jeg tok jo mitt valg for 10 år siden. Jeg elsker han. Men jeg ser hvor mye enklere alt hadde vært hvis han ikke hatt barn. Kall meg egoistisk, det er greit, det hjelper bare å få følelsene ned. Håper jo at de en gang vil gå over.

Anonymous poster hash: 36ea7...d63

Jeg har det likens.. Og siden vi har barn sammen også, så blir det vanskelig å bare gå...

Anonymous poster hash: a292a...a4e

[AnonymBruker]

Jeg angrer som en hund selv. Jeg skjønte ikke hva det innebærer å være i ett forhold med en som har barn fra før. Fellesbarn blir totalt tilsidesatt hver gang særkullsbarna er hos hos, alle pengene hans går til bidrag, ekstra bensin for å hente og levere dem (2 timer kjøring hver vei), mens jeg må dekke barnehage utgifter og alt utstyr til fellesbarn. Vi får aldri dratt på ferie da han insisterer på at det er urettferdig ovenfor særkullsbarna om de ikke er med, samtidig har han ikke råd til å betale for dem. Så da sitter vi hjemme hver eneste ferie. Fellesbarnet får heller aldri ferietid med far da alt da handler om særkullsbarna. Når de er her er det null regler og rutiner, legger seg gjerne i 3 tiden og står opp kl 13 og jeg har tydeligvis ingenting jeg skulle ha sagt fordi vi må ta hensyn til at de har det vanskelig fordi de er skilsmissebarn.    Jeg vurderer nå sterkt å gå da jeg blir satt tilbake økonomisk og ser ingen mulighet for å bygge oss opp som vanlige mennesker, i tillegg til at fellesbarnet aldri får opplevelser med mindre jeg betaler av egen lomme for alle. Jeg er veldig glad i bonusbarna mine men situasjonen fungerer bare ikke.  Jeg er rett og slett lei og fraråder på det sterkeste å bli sammen med en med barn fra før, men mindre han har svært god råd og ikke insisterer på at alle skal leve i skyggen av at særkullsbarna er skilsmissebarn. 

Anonymkode: e2152...c1a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg angrer som en hund selv. Jeg skjønte ikke hva det innebærer å være i ett forhold med en som har barn fra før. Fellesbarn blir totalt tilsidesatt hver gang særkullsbarna er hos hos, alle pengene hans går til bidrag, ekstra bensin for å hente og levere dem (2 timer kjøring hver vei), mens jeg må dekke barnehage utgifter og alt utstyr til fellesbarn. Vi får aldri dratt på ferie da han insisterer på at det er urettferdig ovenfor særkullsbarna om de ikke er med, samtidig har han ikke råd til å betale for dem. Så da sitter vi hjemme hver eneste ferie. Fellesbarnet får heller aldri ferietid med far da alt da handler om særkullsbarna. Når de er her er det null regler og rutiner, legger seg gjerne i 3 tiden og står opp kl 13 og jeg har tydeligvis ingenting jeg skulle ha sagt fordi vi må ta hensyn til at de har det vanskelig fordi de er skilsmissebarn.    Jeg vurderer nå sterkt å gå da jeg blir satt tilbake økonomisk og ser ingen mulighet for å bygge oss opp som vanlige mennesker, i tillegg til at fellesbarnet aldri får opplevelser med mindre jeg betaler av egen lomme for alle. Jeg er veldig glad i bonusbarna mine men situasjonen fungerer bare ikke.  Jeg er rett og slett lei og fraråder på det sterkeste å bli sammen med en med barn fra før, men mindre han har svært god råd og ikke insisterer på at alle skal leve i skyggen av at særkullsbarna er skilsmissebarn. 

Anonymkode: e2152...c1a

uff det der var ille! føler mer sympati med deg enn ts😬

Anonymkode: 0ec04...d45

[AnonymBruker]

Du har min fulle forståelse. Jeg var sammen med en mann med to barn i 2 år, og jeg er sjeleglad for at jeg gjorde det slutt. Det å hele tiden forholde seg til hvilken uke det var, og ta masse hensyn hele tiden gjorde at jeg mistet meg selv litt. Jeg stortrivdes de ukene han ikke hadde barna, og hatet når de var der. Selv om jeg likte dem på et vis, var snill og grei og hadde en fin relasjon til både barna og deres mor. Det er slitsomt å ta så mange hensyn, og å ha så ambivalente følelser for noen. Jeg var glad i barna, samtidig som jeg hatet at de eksisterte. Vi hadde planer om å flytte sammen, men bare å prate om det ga meg klump i magen. Så jeg innså til slutt at dette ikke var noe for meg, heldigvis før vi flyttet sammen. Nå har jeg funnet en barnløs mann som er et par år yngre enn meg, og det er så deilig å kunne planlegge å gjøre ting sammen uansett hvilken uke det er. 

Anonymkode: d64e6...461