Spiseforstyrrelser?

[Thradredi]

Nå skal jeg starte med at dette er noe jeg ikke prøver på ! sånn at det er sagt.

Jeg er ikke tynn, så jeg er 170 cm høy og veier 81 kilo. Så nei jeg er ikke tynn. Jeg ligger fortsatt på overvekt.

Det som jeg er redd for er at jeg i de siste to ukene nesten ikke spiser, jeg har ikke vært spesielt sulten, men prøver fortsatt å ta i meg noe mat om dagen. Så vanligvis er det snakk om et knekkebrød og en halv kylling til middag elns.

men i dag så er jeg sulten og jeg føler magen min rumle, og jeg blir dårlig.. men jeg har fortsatt ikke lyst på mat og jeg vil ikke ha.

Når er det dette begynner å bli "farlig"?

[AnonymBruker]

Jeg er spiseforstyrret. Så spiseforstyrret at spesialistene på sykehusnivå ikke vil behandle meg fordi jeg er så syk at jeg ikke forstår det selv. Det sitter i hodet, ikke på vekten.

Ta tak, slank deg til normalvekt på en sunn måte. Livet mitt er satt på vent på grunn av spiseforstyrrelsen. Om du har 28, 20 eller 12 i bmi har ikke noe å si. En spiseforstyrrelse sitter i hodet. Vær så snill å ikke la spiseforstyrrelsen fange deg.

Jeg skulle gjort alt i verden for å ikke la det gå så langt som det har gjort for meg nå... og jeg har bmi 18,5! For å bli frisk må jeg nok legges inn på sykehuset. Du vil ikke dette. Stor klem, og dra til legen! Få hjelp, og benytt deg av den. For å bli frisk må du selv forstå alvoret, og selv ta grep. Behandlere og leger kan bare stå på siden, støtte deg og heie på deg. De gir deg verktøy, men du er snekkerne som må ta verktøyene i bruk.

Anonymous poster hash: 39f33...7a9

[Thradredi]

Jeg gjør ikke dette for å slanke meg, selvom det er ganske deilig å vite at jeg har gått ned sånn 10kilo på 1 månede! Det er så mye lettere..

Men jeg veit det ikke er sunt og vil komme tilbake igjen når jeg starter å spise da. som igjen er mindre motiverende.

[AnonymBruker]

Jeg gjør ikke dette for å slanke meg, selvom det er ganske deilig å vite at jeg har gått ned sånn 10kilo på 1 månede! Det er så mye lettere..

Men jeg veit det ikke er sunt og vil komme tilbake igjen når jeg starter å spise da. som igjen er mindre motiverende.

Det er ditt valg. Du ødelegger rett og slett livet ditt. Det er brutalt, men sant. Håper du velger annerledes. Hjelp til å slanke deg på en sunn måte er der ute, det er også hjelpen til å takle følelsene. Jobben må du gjøre selv.

Anonymous poster hash: 39f33...7a9

[Kaffefrøken]

Knekkebrød og en halv kylling er jo ingenting. Absolutt ikke rette veien å gå om man ønsker å gå ned i vekt.

Du skriver at du ikke gjør dette for å slanke deg - hvorfor gjør du det da? Om man sliter psykisk - mister man ofte matlysten.

Det høres allerede ut som en spiseforstyrrelse. Viktig å ta tak i den nå, og du har jo selvinnsikt nok til å stille spørsmål rundt om det er en spiseforstyrrelse. Det er bra. Da har du mulighet til å snu.

Viktig å gjøre det nå, før det er for sent.

[AnonymBruker]

Altså, noen ganger kan man ha dårlig matlyst, det er ikke så uvanlig eller fælt. Kroppen dør ikke av litt mindre mat en kort periode om du er frisk og sunn ellers.

Prøv heller å finne ut grunnen til at du ikke har matlyst. Når begynte det? Er du stresset? Blir du kvalm av noen typer mat? Osv

Dersom du kommer frem til at du stresser med vekten, så kan det være faretegn. Prøv å tenk og føl litt på det. Kanskje du benekter at det er vekt som ligger bak, eller det kan være så enkelt at det er noe fysisk som gir deg mindre matlyst.

Anonymous poster hash: 4f63c...421

[Thradredi]

Ehm, altså det har skjedd en god del ting den siste måneden som har vært veldig tungt.

Men før det ble så vanskelig at jeg ikke ville spise mer gikk jeg på keto diett, Og allerede der var inntaket av mat veldig lite.

Så ble det slutt mellom meg og samboeren og jeg bor nå hjemme hos foreldrene mine pga jeg ikke helt greier å ta var på meg selv. Som jeg har skrevet på KG tidligere så har jeg alvorlig D-vitamin mangel og har fått resept for noe benskjørhets greier. Er ikke helt sikkert, men det er hvertfall D-vitamin tilskudd da. Så jeg har jo det at jeg har kjærlighetssorg som gjorde det sånn at jeg ikke hadde lyst på mat noen dager etter bruddet, det er over nå. Jeg savner han så klart men vi er venner og skal fortsette å ha kontakt (selvom alle sier dette er en dårlig ide)

Jeg blir ofte kvalm hvis jeg spiser mat ja. eller føler meg uvell..

Og ja, vekten min plager meg litt. Jeg har PCOS som også gjør det veldig vanskelig for meg å gå ned i vekt.

Så jeg er faktisk usikker..

Men hva ville dere ha gjort? jeg får ikke time hos legen før om 2 uker.. Skal jeg bare vente til da? eller burde jeg ta meg en tur til legevakten?

[AnonymBruker]

Å bli spiseforstyrret er ikke å anbefale.

Jeg var det i seks år før jeg skjønte det, og nå, etter åtte år, forstår jeg at dette vil kanskje ta tid...

Anoreksi er min nærmeste, til tross for at jeg har to små barn, min største motivasjon. Likevel er jeg så innsausa i dette at jeg klarer ikke tenke klart. Det er vanskelig å forstå at jeg blir lagt inn om jeg blir skinn og ben, jeg tror ikke helt på det. Man blir grøtete i hjernen, utslitt, opphengt, får skylapper, alt handler om mat.

Jeg planlegger flere uker frem hva vil skal og hvor, så jeg vet at jeg kan sulte meg fem dager for å kunne spise en salat ute med venninnene på barseltreff...

Jeg var sånn lenge før jeg fikk barn, så det kan henge i lenge hvis det er alvorlig nok. Nå går jeg konstant rundt med dårlig samvittighet fordi måltider rundt mat er ikke slik jeg ønsker - jeg klarer ikke nyte og kose meg, og det er ikke ordentlig struktur. Jeg ønsker middag som et samlingssted med hygge og kos, mens jeg ofte sitter med en treåring helt utafor og forbannet over at det finnes mat i verden og at jeg må forholde meg til den.

Det handler om kropp, vekt, følelser, tanker, ocd og gud vet hva. Hele livet mitt dreier seg om mat og planleggingen rundt det. Alt annet flettes inn.

Du vil IKKE ha det sånn.

Anonymous poster hash: 29a3c...56c

[Hjertefisk]

Jeg tror ikke du er spiseforstyrret. Det høres ikke slik ut det høres mer ut som om du er deppa for tida, og selvfølgelig går det utover matlysten.

Men det er lett å bli sugd inn i en spiseforstyrrelse når man er psykisk svak, har dårlig selvtillitt, kjenner på et savn og noe mening å fylle hverdagen med. Men du høres fornuftig nok ut til at jeg tror du er var på dette selv.

Bare pass på at du ikke bruker mat og vektnedgang til en greie som du kan bruke for å distrahere deg fra vonde følelser. (Den feilen gjorde jeg).

Anbefaler deg at du prøver å få i deg nok mat og vitaminer til at du får en sunn vektnedgang. Mangel på mat kan gjøre en surrete i hodet.

[AnonymBruker]

Jeg gjør ikke dette for å slanke meg, selvom det er ganske deilig å vite at jeg har gått ned sånn 10kilo på 1 månede! Det er så mye lettere..

Men jeg veit det ikke er sunt og vil komme tilbake igjen når jeg starter å spise da. som igjen er mindre motiverende.

Hadde tenkt til å gi deg et seriøst svar men du fortjener ikke det når du juger om at du har gått ned 10 kg på en måned. Det er umulig, selvom du bare spiser et knekkebrød om dagen.

Spiseforstyrrelser er noe som varer over lang tid, ikke "bare" en måned. Du får begynne å lage mat med venner eller spise ute for å få tilbake matlysten igjen.

Anonymous poster hash: abdb4...198

[Thradredi]

Jeg mente sånn ish, altså jeg gikk på diet før jeg starter å ta i meg mindre og mindre. Jeg holder følge med vekten min fordi jeg vil ned.. Og det 1månde er kanskje litt å ta i. Trur jeg startet på den dietten for ca 2måneder siden. Hvis jeg ikke tar helt feil. Det at jeg ikke spiser noe nesten nå er noe som startet for ca 2uker ish. Det er pga bruddet men jeg har litt problemer med å spise normalt igjen. Men vil tru det kommer seg fikk i meg et og et halvt knekkebrød med laks og litt middag og en hånd med potetgull. Så det er mye bedre

Enn det det var.. Selvom det tok meg 7 timer og faktisk starte å spise.. Uheldigvis så trur jeg nå at jeg har fått influensa siden jeg ligger med feber og smerte overalt.. Men kan hende jeg starter å spise mer, får se

[Thradredi]

Jeg mente sånn ish, altså jeg gikk på diet før jeg starter å ta i meg mindre og mindre. Jeg holder følge med vekten min fordi jeg vil ned.. Og det 1månde er kanskje litt å ta i. Trur jeg startet på den dietten for ca 2måneder siden. Hvis jeg ikke tar helt feil. Det at jeg ikke spiser noe nesten nå er noe som startet for ca 2uker ish. Det er pga bruddet men jeg har litt problemer med å spise normalt igjen. Men vil tru det kommer seg fikk i meg et og et halvt knekkebrød med laks og litt middag og en hånd med potetgull. Så det er mye bedre

Enn det det var.. Selvom det tok meg 7 timer og faktisk starte å spise.. Uheldigvis så trur jeg nå at jeg har fått influensa siden jeg ligger med feber og smerte overalt.. Men kan hende jeg starter å spise mer, får se

[pipegakk]

Jeg får ikke følelsen av at du er spiseforstyrret. Det høres ut som du har det veldig vanskelig i livet ditt nå, som du nevner, samlivsbrudd og omveltning på livet ditt. Det kan bidra til å gi deg mindre matlyst. Men jeg vil advare deg om én ting. Kanskje føles det som at livet ditt består av kaos, og at maten er det eneste du har stålkontroll over. Er det slik det føles for deg, så kan det være begynnelsen på en spiseforstyrrelse, et helvete du kan slippe unna hvis du klarer å slappe av, la livet gå sin gang og ikke strebe etter å ha kontroll over absolutt alt i livet ditt. Det var slik min spiseforstyrrelse startet, og jeg døde nesten av det som 17-åring. Jeg er 27, og jeg har hatt en spiseforstyrrelse siden jeg var barn, fordi jeg følte et behov for kontroll. Det handler ikke om utseende eller å se bra ut for meg, det handler om at jeg kan kontrollere hva som går inn i kroppen min.

Jeg tror at du etterhvert vi klare selv å få tilbake sultfølelsen igjen, og appetitten. Jeg kan ikke klandre deg for at den er fraværende akkurat nå, du har nettopp opplevd noe som er vanskelig. Men ikke la det tippe over til en spiseforstyrrelse. Jeg er her for deg hvis du vil snakke, selv om du ikke kjenner meg. Jeg vil bare gi deg tilbudet. Lykke til.

[Thradredi]

Jeg får ikke følelsen av at du er spiseforstyrret. Det høres ut som du har det veldig vanskelig i livet ditt nå, som du nevner, samlivsbrudd og omveltning på livet ditt. Det kan bidra til å gi deg mindre matlyst. Men jeg vil advare deg om én ting. Kanskje føles det som at livet ditt består av kaos, og at maten er det eneste du har stålkontroll over. Er det slik det føles for deg, så kan det være begynnelsen på en spiseforstyrrelse, et helvete du kan slippe unna hvis du klarer å slappe av, la livet gå sin gang og ikke strebe etter å ha kontroll over absolutt alt i livet ditt. Det var slik min spiseforstyrrelse startet, og jeg døde nesten av det som 17-åring. Jeg er 27, og jeg har hatt en spiseforstyrrelse siden jeg var barn, fordi jeg følte et behov for kontroll. Det handler ikke om utseende eller å se bra ut for meg, det handler om at jeg kan kontrollere hva som går inn i kroppen min.

Jeg tror at du etterhvert vi klare selv å få tilbake sultfølelsen igjen, og appetitten. Jeg kan ikke klandre deg for at den er fraværende akkurat nå, du har nettopp opplevd noe som er vanskelig. Men ikke la det tippe over til en spiseforstyrrelse. Jeg er her for deg hvis du vil snakke, selv om du ikke kjenner meg. Jeg vil bare gi deg tilbudet. Lykke til.

Jeg får veldig mye kjeft rundt meg ang det at jeg ikke spiser. Og hvis jeg blir sulten kan det gå flere timer før jeg gidder å lage meg mat, og når jeg først lager meg mat og spiser.. Så trenger jeg bare litt før jeg ikke er sulten mer. og da kan det gå flere timer før jeg blir sulten igjen.

Jeg kan igjen ramse opp det jeg spiste i dag.

Fem skiver med gravlaks til frokost/lunsj. Og da følte jeg meg overmett.

Og til middag var jeg ikke sulten, men jeg visste jeg måtte spise. Så det ble noen biter av kylling og litt pommes.

Som sagt jeg vil da tru matlysten og sulten vil komme tilbake. men jeg strever veldig med at jeg blir fysisk dårlig eller får smerter et eller annet sted når jeg spiser. Mat skremmer meg.

[pipegakk]

Jeg får veldig mye kjeft rundt meg ang det at jeg ikke spiser. Og hvis jeg blir sulten kan det gå flere timer før jeg gidder å lage meg mat, og når jeg først lager meg mat og spiser.. Så trenger jeg bare litt før jeg ikke er sulten mer. og da kan det gå flere timer før jeg blir sulten igjen.

Jeg kan igjen ramse opp det jeg spiste i dag.

Fem skiver med gravlaks til frokost/lunsj. Og da følte jeg meg overmett.

Og til middag var jeg ikke sulten, men jeg visste jeg måtte spise. Så det ble noen biter av kylling og litt pommes.

Som sagt jeg vil da tru matlysten og sulten vil komme tilbake. men jeg strever veldig med at jeg blir fysisk dårlig eller får smerter et eller annet sted når jeg spiser. Mat skremmer meg.

Så lenge du har troa og du er bevisst over problemet med maten og matlysten, så tror jeg det går bra. Om du utvikler problematikk rundt spisingen din, så gjør deg selv en tjeneste og ta kontakt med lege eller psykiater eller IKS (Interessegruppen for Kvinner med Spiseforstyrrelser). Smertene kan trolig komme av at du har hatt et lavt matinntak over lengre tid, eller av stress. Det er ikke et godt tegn at mat skremmer deg, men som sagt, det kan hende det er det at livet ditt har forandret seg så mye på så kort tid som gjør at ting er litt opp ned akkurat nå.. Jeg ønsker deg iallefall lykke til, og ta grep om problemet hvis det blir et problem. Da sparer du deg selv for mye smerte.