"kult" å ha f.eks sosial angst?

[AnonymBruker]

Føler det er flere å flere som selv-diagnostisere seg selv.. og sier "jeg sliter med sosial angst" uten å ha en "formell diagnose".

Samme med depresjon, men "diagnosen" depresjon blir jo misbrukt hele tiden. Om noen føler seg nedfor i en time eller to så hyler de ut "depresjon".

Har det plutselig blitt "kult" å ha en psykisk diagnose?

Jeg har selv Sosial angst og kronisk depresjon (Dystymi). Var ikke forberedt på noen diagnose da jeg dro til psykologen for et år siden. Tok et halvt år før jeg innså at ja, jeg er syk. Jeg trudde at angsten var en del av den jeg er, usikker og sjenert, aldri falt meg inn at det var angsten som sto bak det hele.
De kveldene jeg ikke fikk sove, fordi hodet raste med tanker, klumpen i halsen ble plutselig til en stor ball som satt seg på brystet, slik at jeg ikke fikk til å puste... tenkte aldri på at det var angst, bare det at jeg "gruer meg litt" til å dra på skolen.
Vær morgen så trillet tårene når jeg sto på bade for å ordne meg, tenkte aldri at "det er angsten som kan for det", "Jeg er bare litt trøtt og sikkert litt premenstruell", aldri falt meg inn at angsten var der. Eller når jeg måtte gå av bussen fire holdeplasser for tidlig, fordi jeg følte meg stresset og klarte ikke å puste, tårene presset på og jeg ville bare forsvinne i bakken... igjen, aldri tenkt tanken på at angsten var grunnen til alt.
Listen er lang, men allikevel så fikk jeg sjokk da jeg fikk diagnosen angst. Nå når jeg tenker tilbake, med diagnosen i hånden, så ser jeg hvor mye angsten kontrollerte hverdagen, hvor mye faenskap den lagde.

Etter at jeg selv fikk diagnosene, så ser jeg de overalt! ALLE har en eller annen psykisk diagnose, ALLE sliter med angst! Hva fader er det som skjer? Er det bare jeg som har vært blind i 20 år, eller har det plutselig blitt "inn" å være psykisk syk?

Anonymous poster hash: cd6d9...395

[Gjest Blondie65]

Hva er "kult" med å ha sosial angst?

Jeg vokste opp i en tid da man ikke tok dette på alvor og jeg blir bare trist når jeg tenker tilbake på mesteparten av tenåringsiden der jeg virkelig slet med dette - noe som forøvrig gjorde meg deprimert.

Like lite som jeg synes at man skal slenge rundt seg med diagnoser så skal man heller ikke kimse av at mange faktisk har mild, middels eller sterk angst eller depresjon. Noen må ha hjelp for å komme videre, andre kommer ut av det selv. Men å bagatellisere det er feil.

Forøvrig husker jeg at det var personer med angst diagnoser i min barndom også - det ble den gangen kaldt "nerver".

[AnonymBruker]

Det har vel blitt litt sånn at alle ubehagelige følelser blir sykeliggjort. Det å være litt nervøs før en framføring eller når man skal møte mange ukjente mennesker er jo helt normal, men da blir det kalt sosial angst og så har man plutselig en unnskyldning for å ikke skulle gjøre disse tingene. Det er dumt. Det er jo en del av livet og det er faktisk mye ubehag man må gjennom for å leve et meningsfullt liv.

Anonymous poster hash: 67711...1dc

[AnonymBruker]

Nei , jeg tror ikke det er kult å være psykisk syk/sliten.

Jeg sliter heldigvis ikke med depresjoner, men har lupus. Tror det å være psykisk syk må være noe av det verste...

Anonymous poster hash: 8ee93...0cb

[Gjest zzzzz]

Mange synes kanskje det er godt med litt ekstra sympati ... Eller så har de rett og slett ikke satt seg inn i hva slike diagnoser faktisk innebærer. Eller så bruker de det som en unnskyldning for å slippe unna noe.

Eller så legger du bare ekstra merke til det - fordi du har det selv.

Forøvrig er depresjon og diverse former for angst faktisk et økende problem i samfunnet.

[ylva-alva]

Jeg har fått diagnosen angst, sosial angst, tvangstanker eee ja. Psykologen har ikke gått gjennom lista, men det kommer noen diagnose-ord her og der. Syns ikke det er kult i det hele tatt, og nevner det helst ikke. Folk reagerer så forskjellig, så det er ikke noe jeg bruker for å bli «kulere».

[frøkna]

Angst og depresjon er jo faktisk veldig vanlige lidelser. Selv uten en formell diagnose vil de fleste ha angst og depresjons- plager i perioder av livet.

Ifølge NHI vil 15- 25% av alle kvinner og 7- 12% av alle menn ha såpass ille depresjonsplager at de behøver behandling for det i løpet av livet sitt. Det er ganske mange mennesker.

[AnonymBruker]

Jeg har også angst og dystymi, kan ikke si jeg ble spesielt sjokkert over å få beskjed som 18 åring at jeg hadde sosial angst. Depresjon og angst går ofte hånd i hånd.

Anonymous poster hash: 14702...282

[AnonymBruker]

Jepp, det er tydeligvis kult..Det er ikke kult å være konstant sengeliggende i 1 måned +++ hvor alt er totalt svart (og for min del ender det gjerne med innleggelse) og det er heller ikke kult å gå gråtende ut av klasserommet eller å vurdere å hoppe ned 1-2 meter for å slippe unna en forestilling pga angst. Eller å stryke i flere fag pga angst og depresjon.

Ei jeg var venninne med før latet til og med som at hun var innlagt, når hun faktisk lå hjemme og var forkjølet....

Anonymous poster hash: 0b23f...353

[Gjest Vevila]

Det er nok ikke "in" å være psykisk syk, derimot er det blitt meget vanlig i tillegg til at det er mer sykeligjøring, og mer snevret inn for hva som er normalt og "akseptabelt" i samfunnet.

[frk91]

Min erfaring er at de aller fleste som klager over angst og depresjon bare har en dårlig dag, og ikke lider av disse sykdommene. Jeg har slitt med depresjon i et par år, og når andre prater om at de er sååå deprimerte så snakker jeg aldri om min sykdom. Både fordi det er veldig tydelig for meg at de ikke har snøring på hva depresjon faktisk handler om/går ut på, og fordi de som faktisk sliter med dette sjelden har lyst til at folk flest skal få vite om det.
Bare et fåtall personer vet at jeg sliter såpass mye som jeg gjør, og jeg har ikke behov for at "alle" skal få vite om det fordi jeg synes det er flaut å være deprimert når jeg i utgangspunktet har et ganske perfekt liv.

[AnonymBruker]

Det har vel blitt litt sånn at alle ubehagelige følelser blir sykeliggjort. Det å være litt nervøs før en framføring eller når man skal møte mange ukjente mennesker er jo helt normal, men da blir det kalt sosial angst og så har man plutselig en unnskyldning for å ikke skulle gjøre disse tingene. Det er dumt. Det er jo en del av livet og det er faktisk mye ubehag man må gjennom for å leve et meningsfullt liv.

Anonymous poster hash: 67711...1dc

så enig om det, slet med fremføringer selv. Men her var det ikke snakk om "litt nervøs", jeg spydde, skalv så mye at hele kroppen ristet (alle så det), jeg fikk tåkesyn, fikk pustebesvær, besvimt flere ganger... jeg trudde jeg bare var "nervøs", men nå vet jeg at det var panikkangst.

Det er liksom, "Alle" har jo enten angst eller depresjon nå til dags. Jeg snakker ikke om de som har fått diagnoser, men de som gir seg selv diagnoser... hvorfor gjør de det? trur de det er kult? vil de ha sympati?

TS

Anonymous poster hash: 7ff0b...1f4

[AnonymBruker]

Jeg har også sosial angst og dystymi, men det er ikke noe jeg går rundt og forteller til folk. Synes ikke det er kult å ha det. Bare dritt. Kan ikke si jeg vet om så mange som snakker om at de har depresjon eller sosial angst uten å faktisk ha det heller. Ordet angst er jo noe folk bruker litt mer dagligdags kanskje, men det er jo lett å skjønne at de mener mer at de er stressa, ikke at de faktisk har diagnosen angst.

Anonymous poster hash: 7403d...9fb

[AnonymBruker]

Må nevne at jeg er ikke den som går rundt med en t-skjorte hvor det står "Jeg lider av sosial angst og dystymi".
Foreldrene mine fant det ut på grunn av en feil i systemet. Psykologen ringte mamma, etter at jeg sa ifra at familien min skal IKKE blandes inn i behandlingen, eller varsles om noe skjer; failet forsøk på selvmord eller innleggelse, ikke det jeg noen gang har prøvd å ta mitt liv da... men du skjønner tegninga. Psykologen søkte opp nummeret mitt, som er "hemmelig" og ikke opplyst på gulesider f.eks, så hun ringte da mamma som jeg da bodde hos på den tiden.

Ble da tvunget til å fortelle mamma hvorfor jeg gikk til psykolog, hun sladret til pappa som da sladret til søskene mine. Eller, mer det at mamma og pappa satt å snakket dritt om min psykiske helse i en middag sammen med søksene mine.
Ei venninne vet det, fordi hun sliter med noe av det samme. Ellers så vet ingen det andre det.

Føler ikke selv at det er "kult" å være syk, jeg synes det er.. flaut og "nedverdigende".
TS

Anonymous poster hash: 7ff0b...1f4

[AnonymBruker]

Merkelige folk du kjenner... Vet ikke om noen som synes det er "kult" med en diagnose.

Men det ER mer åpenhet rundt ting nå, og det går lettere å få forståelse om eksempel sosial angst. Har hatt det selv, men etter mye jobb så er jeg mye bedre. Men det hjelper å kunne være åpen om det og si ifra at jeg eksempel ikke takler store forsamlinger med mennesker. Da er det alltid noen som prater med meg og holder meg inkludert i samtaler de gangene jeg dukker opp.

Anonymous poster hash: bbf8f...285

[AnonymBruker]

Merker det irriterer meg litt også. Jeg fikk diagnosen sosial angst da jeg var 19 år og det er bare to stykker som vet at jeg har det. Har hørt flere som sier "åå jeg blir litt ukomfortabel i store folkemengder, har sosial angst liksom", "åå jeg syns det er litt flaut å snakke med nye mennesker, jeg må ha sosial angst" "jeg har sosial angst fordi jeg liker å være for meg selv ofte. Er ikke lett å være så sjenert"

Får bare lyst å hyle: Nei!! Du har ikke sosial angst fordi du er sjenert! Det er to forskjellige ting..

Anonymous poster hash: ded27...7de

[AnonymBruker]

så enig om det, slet med fremføringer selv. Men her var det ikke snakk om "litt nervøs", jeg spydde, skalv så mye at hele kroppen ristet (alle så det), jeg fikk tåkesyn, fikk pustebesvær, besvimt flere ganger... jeg trudde jeg bare var "nervøs", men nå vet jeg at det var panikkangst.

Det er liksom, "Alle" har jo enten angst eller depresjon nå til dags. Jeg snakker ikke om de som har fått diagnoser, men de som gir seg selv diagnoser... hvorfor gjør de det? trur de det er kult? vil de ha sympati?

TS

Anonymous poster hash: 7ff0b...1f4

Herre min hatt, TS. Nå synes jeg ikke noe om å selvdiagnostisere seg selv eller at slike begreper blir hverdagsbegreper. Nå er det likevel slik at sosial angst og depresjon er svært vanlige lidelser. Dette kan også ramme i ulik grad.

Jeg synes det siste avsnittet ditt vitner om ignoranse og lite empati. NEI, de gjør det ikke fordi de synes det er kult eller vil ha sympati. Hverfall ikke de fleste. De har selv sett symptomer, symptomer som er forbundet med enten angst eller depresjon, og dermed forklart problemene sine til andre gjennom disse begrepene. Det gjør det lettere å bli forstått av andre, men det er jo ikke helt riktig. Jeg forstår at det ikke er noe særlig at så mange slenger disse begrepene rundt og med dette bagatelliserer problemet litt, men sosial angst og depresjon er ikke uvanlig. De aller fleste vil nok oppleve depresjon en eller annen gang i livet sitt.

Selv om du ikke ante at du hadde sosial angst, depresjon eller hva enn er det fullt mulig at andre kjenner til symptomene og har en mistanke/svært sikker på at de har det før de blir diagnostisert. Det er ikke slik at du har det fordi du har vært hos legen. Noen som ikke har blitt diagnostisert kan slite mye mer med depresjonen eller angsten enn noen som har blitt diagnostisert for eksempel.

Jeg synes det er viktig å vise forståelse for andre mennesker. De har det åpenbart vanskelig, og selv om det å selvdiagnostisere seg er en uting synes jeg man bør møte vedkommende på en ålreit måte. Det er ikke diagnosen som utgjør mennesket. Jeg forstår at det er provoserende når du selv har blitt diagnostisert med dette, men prøv og hev deg over det. Sosial angst og depresjon er ikke noe som nødvendigvis, for mange mennesker, er forbundet med diagnoser. Det er nok uvitenhet som er en stor synd her.

Anonymous poster hash: 4efe4...765

[AnonymBruker]

Jeg synes det er viktig å vise forståelse for andre mennesker. De har det åpenbart vanskelig, og selv om det å selvdiagnostisere seg er en uting synes jeg man bør møte vedkommende på en ålreit måte. Det er ikke diagnosen som utgjør mennesket. Jeg forstår at det er provoserende når du selv har blitt diagnostisert med dette, men prøv og hev deg over det. Sosial angst og depresjon er ikke noe som nødvendigvis, for mange mennesker, er forbundet med diagnoser. Det er nok uvitenhet som er en stor synd her.

Anonymous poster hash: 4efe4...765

Jeg vet da at det kommer i forskjellige grader, det er ikke det jeg snakker om!

"Det gjør det lettere å bli forstått av andre, men det er jo ikke helt riktig" Det er DET jeg mener, at folk bruker diagnosene på en helt feil måte! Og de fleste har faktisk ikke peiling på hva diagnosen går ut på, slik som AB over deg skrev. HVORFOR gjør de det? HVORFOR bruker de angst som et begrep for å være "sjenert", "usikker".... HVORFOR Må de misbruke diagnosen angst? Hvorfor må de beskrive sin situasjon for så ende med ordet "sosial angst"?

Det jeg lurer på er HVORFOR?

Jeg har ikke peiling på hva som foregår i hodet til de menneskene, eller hvorfor det plutselig er så mange som kommer ut med det? Ja det er mer akseptert, det er bra, ja mange kan få det en eller annen gang, men det forklarer ikke den prosenten av folk som misbruker ordet angst!

Det er en grunn til at det finnes leger og psykologer, og hvorfor de har så kalt "diagnoser" og gå etter, alle og en hver kan da ikke gi seg selv en diagnose og si det er det man har med sikkerhet!

Vet om flere som har gitt seg selv diagnoser, er 100% sikker på at de har det, men så finner de ut (fra lege eller psykolog) at de har noe helt annet.

La oss si Olga har 4-5 små plager, og en stor. Hun googler og kommer frem til "kreft!" 9 av 10 sympomene stemmer, Hun går da ikke rundt å sier "JEG HAR KREFT!" uten å ha fått en "ekte" og "rett" diagnose! Ja hun har plager, ja de stemmer med sympomene, men legene kommer frem til at.. oy da du har Chrons, ikke kreft! - Det er DEN andelen av mennesker jeg lurer på, de som gir seg selv en diagnose og går rundt og flasher den til alle og enhver, uten å i det hele tatt ha vært i kontakt med en fagperson. HVORFOR gjør de det? HVORFOR har 9 av 10 en form for angst (her mener jeg i en så alvorlig grad at det fører til AAP, arbeidsledig, slutte skolegang osv). Og må absolutt fortelle alle og en hver "Jeg jobber ikke fordi jeg har sosial angst. Har ikke snakket med en psykolog, men jeg har googlet det og jeg vet at jeg har det" <--- DEN personen er det jeg lurer på, hvorfor? Hvorfor?!

Det er ikke noe snakk om empati eller forståelse for at andre kan slite i en annen grad en meg osv. Men så enkelt som; HVORFOR?!

ts

Anonymous poster hash: 7ff0b...1f4

[skreppamedleppa]

Føler det er flere å flere som selv-diagnostisere seg selv.. og sier "jeg sliter med sosial angst" uten å ha en "formell diagnose". Samme med depresjon, men "diagnosen" depresjon blir jo misbrukt hele tiden. Om noen føler seg nedfor i en time eller to så hyler de ut "depresjon". Har det plutselig blitt "kult" å ha en psykisk diagnose? Jeg har selv Sosial angst og kronisk depresjon (Dystymi). Var ikke forberedt på noen diagnose da jeg dro til psykologen for et år siden. Tok et halvt år før jeg innså at ja, jeg er syk. Jeg trudde at angsten var en del av den jeg er, usikker og sjenert, aldri falt meg inn at det var angsten som sto bak det hele.De kveldene jeg ikke fikk sove, fordi hodet raste med tanker, klumpen i halsen ble plutselig til en stor ball som satt seg på brystet, slik at jeg ikke fikk til å puste... tenkte aldri på at det var angst, bare det at jeg "gruer meg litt" til å dra på skolen. Vær morgen så trillet tårene når jeg sto på bade for å ordne meg, tenkte aldri at "det er angsten som kan for det", "Jeg er bare litt trøtt og sikkert litt premenstruell", aldri falt meg inn at angsten var der. Eller når jeg måtte gå av bussen fire holdeplasser for tidlig, fordi jeg følte meg stresset og klarte ikke å puste, tårene presset på og jeg ville bare forsvinne i bakken... igjen, aldri tenkt tanken på at angsten var grunnen til alt. Listen er lang, men allikevel så fikk jeg sjokk da jeg fikk diagnosen angst. Nå når jeg tenker tilbake, med diagnosen i hånden, så ser jeg hvor mye angsten kontrollerte hverdagen, hvor mye faenskap den lagde. Etter at jeg selv fikk diagnosene, så ser jeg de overalt! ALLE har en eller annen psykisk diagnose, ALLE sliter med angst! Hva fader er det som skjer? Er det bare jeg som har vært blind i 20 år, eller har det plutselig blitt "inn" å være psykisk syk? Anonymous poster hash: cd6d9...395

ALLE skriker ut at de har influensa på høsten/våren, iallefall forkjølelse.

Så: konklusjonen er at at de har feber og høy slimdannelse kun fordi det er kult å være fysisk syk?? Hmm skjønner..

Nei du har selvsagt rett, la oss bygge opp igjen fordomms muren som eksisterte før da ingen snakket om det og psykisk sykdom var noe ingen hadde. La oss mure opp igjen muren med fordommer og uvitenhet og bure psykiske lidelser inn i mørke der de hører hjemme selvsagt..

Oh the irony

[Gjest gjestvest]

Når man er i en så utsatt situasjon kan ting fort føles/kjennes veldig overveldende: Mye. Et par personer kan føles som alle. Når en har en slik diagnose, og et par personer påberoper seg den samme diagnosen kan en fort bli redd, tenke: Nå blir mine smerter minimalisert, forbigått. Spesielt når en føler at alle påberoper seg samme diagnosen: For da blir diagnosen noe dagligdags, uviktig. Hvordan skal en da kunne forklare all det vonde, smerten, plagene: Få forståelse for det.

Vit at disse ikke er alle. Du vil få forståelse.