Tar så mange dumme valg i livet

[AnonymBruker]

Har slitt med depresjon/div. i mange år, det går opp og ned, det er gode og dårlige perioder i livet (som de fleste andre bare større spenn). Jeg kan være litt "needy" for å si det sånn, og det vet jeg selv. Jeg trenger mye tid for meg selv, samtidig som jeg hater å føle meg ensom. Jeg klarer ikke å tilpasse meg dagens samfunn på en grei måte, annet enn i de gode periodene. Det er mye ved meg, kunne vel skrevet en lang bok om alt, så fatter meg kort. Jeg liker enkelte ting ved meg selv, som også kjæresten min liker, men jeg klarer ikke å holde meg der hele tiden, jeg klarer ikke å være den personen hele tiden. Han sliter selv med depresjon, og det forverrer hele greia.

Men i de gode periodene, tar jeg dumme valg. Jeg tar meg vann over hodet, og det må jeg "slite med" i de dårlige periodene. Da blir depresjonen forsterket, katastrofetankene kommer; "hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor ødelegger jeg livet mitt?". Det er de dårlige periodene. (Jeg går til psykolog, bare så du vet det). Jeg tar valg jeg tror jeg takler, men som jeg takler dårlig i de dårlige periodene. Hvorfor skjønner jeg ikke at de gode periodene kommer og går? Jeg blir på en måte fanget i nuet.

Jeg får den overveldende følelsen av håpløshet, både at verden er håpløs, og at eg selv er håpløs som tar så mange "dumme" valg. Så får jeg dårlig samvittighet ovenfor familien, fordi jeg tenker så mye dumt og feil. Jeg tenker at jeg bare burde bodd alene i en leilighet og ikke plaget noen med personligheten min. Alene, ingen dyr eller familie. Så kunne jeg sittet i elendigheten alene, uten å dra inn flere. Uten mas, ansvar eller å måtte forholde meg til andre mennesker annet enn på mine egne premisser.

I de gode periodene er jeg takknemlig for livet og valgene jeg har tatt, tenker at "dette skal gå bra", jeg har håp, er positiv og ser lyset i enden av tunnelen. Men nå er jeg i en dårlig periode. Jeg blir fysisk utmattet også, ønsker bare å sove hele dagen, orker ikke husarbeid, orker ingenting. Alt er et ork, og jeg får kort lunte, blir nervøs og generelt veldig nedstemt.

Noen som kjenner seg igjen som har tips til å takle de dårlige periodene?

Anonymous poster hash: 7fce5...cad

[AnonymBruker]

Nytter hvertfall ikke å sitte og synes synd på seg selv, selv om man har det vondt. Beste er å komme seg ut og gjøre noe, ett eller annet og ikke bli sittende å tenke for mye. For mye tenking=ting blir jævlig.

GJØRE, ikke tenke. Og sett på noe musikk!

En annen ting som kan fungere er å surfe litt på internett og lese om andre mennesker som har det vondt og trist. Man er faktisk ikke alene om å ha det vondt her i verden, greit å ha litt perspektiv på ting.

Anonymous poster hash: a4daa...f02

[AnonymBruker]

Eww, for et oppløftende svar..ehhhhh

Anonymous poster hash: 7fce5...cad

[AnonymBruker]

Man skal selvsagt ikke leke hobbypsykolog & stille diagnose på folk i et nettforum, men du virker å ha en del trekk til borderline.

Kanskje det er verdt å få det undersøkt?

Anonymous poster hash: d1c8b...a52

[altflyter]

Det er forferdelig jævlig å ha det sånn (Beklager banningen, men det finnes ikke noe bedre ord). Det høres ut som om du trenger å prate med en psykolog som kan hjelpe deg å sortere tankene.

"Everything will be alright in the end. If it`s not alright, it´s not the end"

Jeg har slit MYE selv, og jeg prøver å leve etter dette.

Prøv å ikke kladre deg selv for alt som er dumt. Det er veldig vanskelig, og noen ganger føles det umulig. Kanskje du kan prøve å tenke på ting du har gjort som er bra? Alle gjør dumme valg, men dessverre er noen av oss veldig flink til å minne oss selv på alt det negative.

Jeg tør faktisk påstå at du kommer til å klare dette, så lenge du tar tiden til hjelp. Når du er på bunnen, føles alt håpløst, men det kan jo tross alt bare gå en vei - oppover.

Jeg heier på deg, og sender deg mange gode tanker <3

Gå til fastlegen din og be om en henvisning til en psykolog. Det er utrolig hvor mye det kan hjelpe å få sagt høyt hvordan man har det. Det er vanskelig å skulle komme seg igjennom alt alene.

Edit: Så ikke at du allerede går til psykolog. Kanskje du skal vurdere å bytte om du føler at du ikke får hjelp?

Endret 3. mai 2015 av altflyter

[AnonymBruker]

Jeg blir fysisk utmattet også, ønsker bare å sove hele dagen, orker ikke husarbeid, orker ingenting. Alt er et ork, og jeg får kort lunte, blir nervøs og generelt veldig nedstemt.

Kjenner meg igjen i en del. Spesielt det siterte.

En ting jeg ser når jeg tenker tilbake på en tung periode jeg ikke lenger er midt oppi, er at jeg grublet og bekymret meg mye mer enn jeg trodde mens jeg var i situasjonen. Mye føltes negativt og håpløst, jeg var apatisk. Jeg klandret meg selv for å ikke orke noe som helst. Var veldig på søken etter å bli bedre, leste selvhjelpsbøker, men kom ingen vei.

Etter hvert begynte jeg å fokusere på mer positive ting. Små lyspunkter i løpet av dagen. Minnet meg selv om at det er veldig godt å ta en spasertur ute, selv om jeg ikke ville ut og gå der og da. En halvtimes gåtur hver dag visste jeg ble for mye. Presset meg ikke, og passet på å ikke legge lista for høyt og bli skuffa over at jeg en uke til sammen bare gikk i 30 min iløpet av to dager f.eks, kanskje ikke så mye engang. Samtidig unnet jeg meg god mat i stedet for å spise noe kjip, lettvint mat da matlysten var dårlig, var sosial når jeg følte for det, gjorde ting jeg egentlig likte å gjøre, men hadde mistet interesse for..

Nå merker jeg at jeg har tiltakslyst. Føler på en måte at jeg har våknet fra en dvale, og ser masse fine farger rundt meg.

Merker også at lunta er nokså kort. Jeg blir fort sint. Men det er på en måte bra at jeg har noen reaksjoner, i stedet for at jeg bare er helt likegyldig og apatisk til alt. Sinnet tas ikke alltid ut på en hensiktsmessig måte da, så noe må forandres.

Å sette på musikk ville for meg gjort ting verre i den tyngste perioden. Jeg ble helt ør av å høre litt radio til og med. Ble sliten av musikk/mye prat.

Jeg leste forresten om andre som hadde det vondt og trist også. For meg ble det for mye fokus på elendighet generelt. Perspektiv er fint, men er man jævlig langt nede er det best å fokusere på gode, hyggelige ting. Bittesmå gleder kan litt etter litt føre til store ting.

Det er ikke bra å bli stuck i det negative. Det er bra å komme seg ut, gjøre noe, se folk osv. Men å tro at alle er istand til det sånn uten videre, og dermed lett kan føle seg bedre, begriper jeg ikke at noen kan gjøre. Ting tar tid, det må det få gjøre. Det er veldig viktig å ikke være streng mot seg selv.

Anonymous poster hash: 525f5...6ad

[AnonymBruker]

Eww, for et oppløftende svar..ehhhhhAnonymous poster hash: 7fce5...cad

vel det er det som hjelper for meg så vær så god! Du må selv finne ut hva som funker for deg.

Anonymous poster hash: a4daa...f02