Datter som vil flytte til pappa

[AnonymBruker]

Har en datter på snart 11 år som i flere år har slitt sosialt, hovedsaklig på skolen. Som følge av dette byttet hun skole i fjor høst, der hun raskt fikk gode venner. Omtrent samtidig med dette flyttet hennes far halvannen time vekk pga. jobb, og før han flyttet hadde han våre to døtre annenhver uke pga. kort avstand mellom oss.

I forbindelse med flyttingen begynte han å snakke om at den eldste kunne flytte sammen med ham i stedet for å bytte skole her, noe jeg mente var uheldig fordi hun med det ville miste det nettverket hun har her hvor vi bor, samt slutte med de fritidsaktivitetene hun har holdt på med her i flere år. I tillegg synes jeg det er svært uheldig at barna skal vokse opp hver for seg. Det endte med at hun ble boende, og den nye skolen har fungert bra fram til for noen uker siden, da min datter begynte å klage på miljøet der. Hun innrømmer også at hun er svært sjalu på min nye samboer (har bodd sammen i snart 3 år), og hun tåler dårlig at han "blander seg", noe jeg forstår godt siden jeg selv har vært i samme situasjon. Min samboer har jenket seg mye og prøver så godt han kan å unngå konflikt med henne, men det er ikke til å unngå at det blir en diskusjon i ny og ne mellom dem. Det skal også sies at min datter er meget tidlig ute fysisk, og at hun ligger 2 - 3 år foran sine jevnaldrende i fysisk modning, med de hormonelle problemer det medfører... Faren hennes har også ny samboer som min datter sier hun er sjalu på, men ikke på samme nivå som i forhold til min samboer.

For å gjøre en lang historie kort så har min datter igjen begynt å snakke om å flytte, og faren ringer meg og sier at for ham er det greit. At det betyr at hun må starte på nytt nok en gang i et miljø hvor hun ikke kjenner noen, og i tillegg blir skilt fra sin 3 år yngre søster ser han ikke på som så alvorlig. Det er tydelig at faren ovenfor henne framstiller det som veldig ukomplisert å flytte dit. Han har svært god økonomi, og jeg får inntrykk av at han "kjøper" henne da hun stadig vekk får klær og dyre ting når hun er på besøk der annenhver helg. Samtidig reagerer hun sterkt på at han kommer med kommentarer om hennes image og væremåte, og jeg vet etter mange års samboerskap med ham at han har sine fordommmer mot mangt og meget. Han kommer fra en dypt troende familie, som i tillegg er over gjennomsnittet opptatt av fasade og materielle verdier, mens jeg er ikke-troende og forholdsvis lite materialistisk... Det jeg er redd for er at dersom hun flytter dit vil hun bli kontrollert på alle måter, og formet til det han vil hun skal være, i stedet for å få lov til å utvikle sin egen personlighet. Jeg kunne skrevet mye om dette, men da blir dette en bok i stedet for et innlegg...

Jeg sier ikke at han er en dårlig omsorgsperson, for det er ikke tvil om at han er glad i ungene sine. Jeg synes bare at han bagatelliserer situasjonen. Før han fikk sin nåværende samboer hadde han barna bare annenhver helg og hadde ikke behov for mer, og han har egentlig aldri engasjert seg så voldsomt i deres oppdragelse eller det å følge dem opp med skole og fritidsaktiviteter. Men det synes plutselig veldig viktig for ham å overta hovedomsorgen for den eldste... Jeg må jo innrømme at tanken på at hun plutselig bare skal være hos meg annenhver helg er fryktelig vond. Hun på sin side har dårlig samvittighet for at faren ser dem så lite, men jeg tenker at han selv har valgt å flytte vekk. Og det har aldri vært noe tema at hun skulle bo mest hos ham før han begynte å snakke om det i forbindelse med flyttingen... Jeg kan skjønne at det frister for henne å flytte vekk fra problemene med jevnaldrende her, men jeg er stygt redd for at hun vil støte på lignende problemer andre steder også, med tanke på at hun ligger så langt foran de fleste andre på sin alder...

Konstruktive tanker fra noen?

Anonymous poster hash: 4ac2c...7e2

[isbjørnungen]

Jeg tenker litt på hvordan den yngste vil tåle å bli skilt fra storesøster? Har du noen tanker om det?

Jo mer jeg tenker på det, kjenner jeg at det høres feil ut at en 11 år gammel jente skal ta en slik avgjørelse, hun er alt for ung. Og at hun er sjalu her og sjalu der er i grunn et dårlig argument for å flytte og bytte skole.

Endret 2. mai 2015 av isbjørnungen

[AnonymBruker]

La henne få prøve og lag en skriftlig avtale med far om at ordningen evalueres månedlig.

Uheldig om datteren din skulle angre - for da må hun tilbake til deg og bytte skole igjen...

Anonymous poster hash: 58823...0df

[AnonymBruker]

De har alltid vært veldig knyttet til hverandre, selv om de også har sine feider som de fleste andre søsken. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan hun vil reagere... De to er så forskjellige, den yngste sklir rett gjennom på de fleste områder, ingen sosiale problemer, ingen mobbing, ingen sjalusi ovenfor nye partnere, "gjennomsnittlig" for sin alder... Men når det er sagt så var hun såvidt fylt to år da far og jeg skilte lag...

Det eneste jeg har hørt henne si når søsteren har nevnt noe om å flytte er at det er trist hvis hun ikke får se henne så ofte...

Anonymous poster hash: 4ac2c...7e2

[AnonymBruker]

La henne få prøve og lag en skriftlig avtale med far om at ordningen evalueres månedlig.

Uheldig om datteren din skulle angre - for da må hun tilbake til deg og bytte skole igjen...

Anonymous poster hash: 58823...0df

Ja jeg har tenkt tanken... Alt hadde vært enklere om han ikke bodde så langt unna... Og jeg frykter at hun vil bli skuffet igjen. For dette dreier seg ikke om at det er noe galt med henne, det er bare vanskelig for henne å passe inn med jevnaldrende fordi de har så forskjellige interesser og modenhetsnivå. Hun har liksom passert "Barbie" - stadiet for lengst... Så ja, veldig uheldig om hun angrer og må bytte enda en gang

Anonymous poster hash: 4ac2c...7e2

[AnonymBruker]

Nå er det jo ikke lenge til sommerferien. Hva med en prøveordning i de to månedene?

Anonymous poster hash: 146a5...a5c

[mammatiltojenter]

Nå er det jo ikke lenge til sommerferien. Hva med en prøveordning i de to månedene?

Anonymous poster hash: 146a5...a5c

Hun og søsteren skal være hos faren sin i 4 uker på starten av ferien. De har aldri vært så lenge sammenhengende siden far og jeg skilte lag, så jeg er spent på hvordan det går. Ellers har vi jo også lagt planer for ferien med ungene, så det blir sånn sett vanskelig at de skal være der hele skoleferien...

[Peter007]

Du kan ikke nekte datteren din å flytte fra hun blir 12 år. Er det noen mening og kjempe i mot et siste år når hun vil flytte til far selv?

Det er vel greit ha det åpent slik at hun kan flytte tilbake om hun selv vil senere tenker jeg.

Endret 2. mai 2015 av Peter007

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din datters situasjon. For min far var det helt uproblematisk at jeg flyttet og skulle bo atskilt fra søskenene mine, mens min mor fant all verdens unnskyldninger for at det ikke var noen god ide, og jeg tror jammen det kokte ned til at det var hun som ikke ville, og ikke at hun hadde mitt beste i tankene. I tillegg var det selvsagt sjalusi fra hennes side i forhold til at han hadde bedre økonomi. Dessuten hadde han visst ikke de riktige verdiene heller. For å si det sånn, først flere år etter, etter innblanding fra barne-og ungdomspsykiatrien og en passelig stor krise, så fikk jeg til slutt flytte. Mitt forhold til min mor var ødelagt for alltid.

Barn skal bli hørt i forhold til ønske om bosted, og snart er datteren din uansett stor nok til å skulle få lov til å bestemme dette selv. Alle disse byttene du er så redd for, er ikke nødvendigvis så ille for datteren din.

De færreste barn har lett for å uttrykke tydelig at de vil bo hos den ene forelderen. At det ikke tas på alvor når de først sier sin mening, synes jeg er direkte skammelig.

Anonymous poster hash: f8145...13e

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din datters situasjon. For min far var det helt uproblematisk at jeg flyttet og skulle bo atskilt fra søskenene mine, mens min mor fant all verdens unnskyldninger for at det ikke var noen god ide, og jeg tror jammen det kokte ned til at det var hun som ikke ville, og ikke at hun hadde mitt beste i tankene. I tillegg var det selvsagt sjalusi fra hennes side i forhold til at han hadde bedre økonomi. Dessuten hadde han visst ikke de riktige verdiene heller. For å si det sånn, først flere år etter, etter innblanding fra barne-og ungdomspsykiatrien og en passelig stor krise, så fikk jeg til slutt flytte. Mitt forhold til min mor var ødelagt for alltid.

Barn skal bli hørt i forhold til ønske om bosted, og snart er datteren din uansett stor nok til å skulle få lov til å bestemme dette selv. Alle disse byttene du er så redd for, er ikke nødvendigvis så ille for datteren din.

De færreste barn har lett for å uttrykke tydelig at de vil bo hos den ene forelderen. At det ikke tas på alvor når de først sier sin mening, synes jeg er direkte skammelig.

Anonymous poster hash: f8145...13e

Anonymous poster hash: f8145...13e

[mammatiltojenter]

Du kan ikke nekte datteren din å flytte fra hun blir 12 år. Er det noen mening og kjempe i mot et siste år når hun vil flytte til far selv?

Det er vel greit ha det åpent slik at hun kan flytte tilbake om hun selv vil senere tenker jeg.

Det er ikke snakk om å nekte henne. Jeg er klar over at man iflg loven skal legge stor vekt barnets eget ønske fra det er 12 år, men det er ikke dermed sagt at det er opp til barnet alene å ta en slik avgjørelse. Jeg kjenner mye på om jeg skal kjempe imot, og det er ikke snakk om å vinne eller tape her, det er snakk om å ta et valg som er til hennes beste. Det er som sagt snakk om å flytte 10 mil vekk fra lillesøster, øvrig familie, venner, fritidsaktiviteter, samt å bytte til en skole der hun ikke kjenner noen. Så det er en forholdsvis stor omveltning det dreier seg om...

[Peter007]

Det er ikke snakk om å nekte henne. Jeg er klar over at man iflg loven skal legge stor vekt barnets eget ønske fra det er 12 år, men det er ikke dermed sagt at det er opp til barnet alene å ta en slik avgjørelse. Jeg kjenner mye på om jeg skal kjempe imot, og det er ikke snakk om å vinne eller tape her, det er snakk om å ta et valg som er til hennes beste. Det er som sagt snakk om å flytte 10 mil vekk fra lillesøster, øvrig familie, venner, fritidsaktiviteter, samt å bytte til en skole der hun ikke kjenner noen. Så det er en forholdsvis stor omveltning det dreier seg om...

Jeg ser din bekymring for de sterke religiøse holdninger hos hans familie.

Nå er ikke 10 mil så langt borte om en bor sentralt men nok til å måtte bytte miljø.

Nå er det slik at det ikke er ulovlig for noe av foreldrene og flytte etter samlivsbrudd. En kan til og med ta med barnet på flyttelasset.

Vil far kjøre en rettsak her om datteren vil flytte og du som mor ikke lar henne?

[mammatiltojenter]

Jeg har vært i din datters situasjon. For min far var det helt uproblematisk at jeg flyttet og skulle bo atskilt fra søskenene mine, mens min mor fant all verdens unnskyldninger for at det ikke var noen god ide, og jeg tror jammen det kokte ned til at det var hun som ikke ville, og ikke at hun hadde mitt beste i tankene. I tillegg var det selvsagt sjalusi fra hennes side i forhold til at han hadde bedre økonomi. Dessuten hadde han visst ikke de riktige verdiene heller. For å si det sånn, først flere år etter, etter innblanding fra barne-og ungdomspsykiatrien og en passelig stor krise, så fikk jeg til slutt flytte. Mitt forhold til min mor var ødelagt for alltid.

Barn skal bli hørt i forhold til ønske om bosted, og snart er datteren din uansett stor nok til å skulle få lov til å bestemme dette selv. Alle disse byttene du er så redd for, er ikke nødvendigvis så ille for datteren din.

De færreste barn har lett for å uttrykke tydelig at de vil bo hos den ene forelderen. At det ikke tas på alvor når de først sier sin mening, synes jeg er direkte skammelig.

Anonymous poster hash: f8145...13e

Og dette er grunnen til at jeg tar det opp med "nøytrale" inne på et diskusjonsforum, for å høre hva andre tenker om situasjonen, ikke fordi jeg mener at jeg sitter med "sannheten"...

For å si det slik er det mange aspekter jeg velger å ikke ta med her inne... Men for å si det kort så har det vært mange vansker hovedsaklig relatert til skolen hun gikk før. Hun ble mye mobbet og stengt ute. Da hun gjentatte ganger hadde ytret ønske om å bytte skole pga det sosiale, så involverte jeg henne mye i hva slags skole hun skulle bytte til, og jeg lot henne ta det endelige valget. Faren engasjerte seg i svært liten grad fram til tiden like før hun skulle bytte, men det siste halve året har hun stadig kommet inn på temaet om å flytte til ham. Som sagt var det ikke et relevant tema før han flyttet.

Så klart vil jeg ikke at hun skal flytte! Det er jo selvsagt, det er datteren min! Og det er en egoistisk tanke, så klart, men samtidig har jeg hatt mesteparten av omsorgen for ungene helt siden de ble født, også i tiden før faren og jeg skilte lag. Det er ufattelig vondt at hun sier hun vil flytte, og jeg synes ikke det er urimelig av meg å tenke slik! Det er fordi jeg er glad i ungene mine, rett og slett.

Jeg er ikke sjalu på hans økonomi, jeg har god utdannelse, full jobb, eget hus og greier meg helt fint. Hadde det vært penger jeg var mest opptatt av så hadde jeg nok valgt å bli boende med ham, men jeg mener at det finnes viktigere ting i verden enn materielle goder...

Faren og jeg har hatt et helt uproblematisk forhold, og det ønsker jeg å fortsette med. Jeg har ingen intensjon om å nekte ham samvær med barna. Og dersom det er slik at det beste for henne er å flytte, så kanskje det blir slik på sikt. Jeg mener allikevel at det er en såpass stor omveltning for et barn at det ikke er en avgjørelse barnet skal ta alene. Jeg synes overhodet ikke det er noe skammelig i den tankegangen! Jeg er selv "skilsmissebarn", men i mitt tilfelle valgte min far sin nye samboer foran meg da jeg var snaut 8 år, og jeg var uønsket hjemme hos dem. I 20 år hadde jeg tilnærmet null kontakt med far, og jeg har fortsatt et anstrengt forhold til ham. Jeg er takknemlig for at mine barn ikke har det på den måten...

[mammatiltojenter]

Jeg ser din bekymring for de sterke religiøse holdninger hos hans familie.

Nå er ikke 10 mil så langt borte om en bor sentralt men nok til å måtte bytte miljø.

Nå er det slik at det ikke er ulovlig for noe av foreldrene og flytte etter samlivsbrudd. En kan til og med ta med barnet på flyttelasset.

Vil far kjøre en rettsak her om datteren vil flytte og du som mor ikke lar henne?

Den bekymringen er reell, det dreier seg bl.a. om sterke, negative ytringer fra deres side om et nært familiemedlem av meg og barna (et menneske som forøvrig aldri har gjort noen vondt), deres holdninger til andre pga seksualitet, religion, økonomi og "standard", og det er slike verdier jeg gjør alt for at mine unger ikke skal tilegne seg. Uten å si alt for mye om den saken

Det har aldri vært snakk om å ta dette i rettssystemet. Det er bare de siste månedene det har dukket opp som problemstilling, og da som regel i etterkant av at hun har vært hos ham en helg. Etter noen dager hjemme snakker hun ikke om det i det hele tatt, så det er tydeligvis et hett tema når hun er hjemme hos ham. Han har ringt meg ved et par anledninger, men da hovedsaklig for å ytre bekymring for at hun vanker sammen med "feil" venner. Dvs. venner som ikke lever opp til hans standard for språkbruk og status... I den sammenheng har vi drøftet dette med flytting, men som jeg har sagt til ham da så tenker jeg at det er for omfattende til at man kan ta en avgjørelse etter en telefonsamtale...

[Peter007]

Den bekymringen er reell, det dreier seg bl.a. om sterke, negative ytringer fra deres side om et nært familiemedlem av meg og barna (et menneske som forøvrig aldri har gjort noen vondt), deres holdninger til andre pga seksualitet, religion, økonomi og "standard", og det er slike verdier jeg gjør alt for at mine unger ikke skal tilegne seg. Uten å si alt for mye om den saken

Det har aldri vært snakk om å ta dette i rettssystemet. Det er bare de siste månedene det har dukket opp som problemstilling, og da som regel i etterkant av at hun har vært hos ham en helg. Etter noen dager hjemme snakker hun ikke om det i det hele tatt, så det er tydeligvis et hett tema når hun er hjemme hos ham. Han har ringt meg ved et par anledninger, men da hovedsaklig for å ytre bekymring for at hun vanker sammen med "feil" venner. Dvs. venner som ikke lever opp til hans standard for språkbruk og status... I den sammenheng har vi drøftet dette med flytting, men som jeg har sagt til ham da så tenker jeg at det er for omfattende til at man kan ta en avgjørelse etter en telefonsamtale...

Nå er da begge standarder likeverdige i følge det juridiske så begge deler er like rett/galt.

Men jeg tenker at dette vil "gå seg til" når det kun er et tema noen dager etter samvær. Dette nå i denne runden. Men ser det lett kan komme tilbake om et par år.

Det er naturlig at hun søker se hvordan det har vært å bo hos far. Dette er da bare sunt og du burde være glad for at hun trives hos sin far i utgangspunktet.

Du burde vel fortalt at "snakket" om å flytte gir seg etter noen dg.i hovedinnlegget. Da hadde jeg ikke skrevet som jeg gjorde i mitt førsteinnlegg.

Jeg synes du er lite objektiv i din fremstilling, at alt er galt hos far, og alt er bra hos deg. Dette opp mot at du faktisk har levd med denne mannen og har barn med han.

Burde du ikke valgt en annen far til barna om det er så ille?

Dette har vel neppe blitt slik etter at han flyttet. Mannen hadde vel de samme holdninger før?

Er jeg slem mot deg? Dette er ikke meningen, men visse ting må en godta spesielt om en velger få barn med en person.

Nå er du kvinnen og det er du som bestemmer om du skal bli gravid og svangerskapet skal fullføres.

Jeg har hatt stor empati med deg om barnet ble til etter et ONS. der du ikke kjente mannen. Eller at du var mann og ble far etter et tilfeldig knull.

Lykke til for deg videre.

[AnonymBruker]

Det er ikke snakk om å nekte henne. Jeg er klar over at man iflg loven skal legge stor vekt barnets eget ønske fra det er 12 år, men det er ikke dermed sagt at det er opp til barnet alene å ta en slik avgjørelse. Jeg kjenner mye på om jeg skal kjempe imot, og det er ikke snakk om å vinne eller tape her, det er snakk om å ta et valg som er til hennes beste. Det er som sagt snakk om å flytte 10 mil vekk fra lillesøster, øvrig familie, venner, fritidsaktiviteter, samt å bytte til en skole der hun ikke kjenner noen. Så det er en forholdsvis stor omveltning det dreier seg om...

Jeg tenker at det er jo bare å forsøke en periode. Går det ikke, kan hun flytte tilbake: Jeg tror det er vi voksne som over kompliserer.

Anonymous poster hash: 0b160...6a8

[mammatiltojenter]

Nå er da begge standarder likeverdige i følge det juridiske så begge deler er like rett/galt.

Men jeg tenker at dette vil "gå seg til" når det kun er et tema noen dager etter samvær. Dette nå i denne runden. Men ser det lett kan komme tilbake om et par år.

Det er naturlig at hun søker se hvordan det har vært å bo hos far. Dette er da bare sunt og du burde være glad for at hun trives hos sin far i utgangspunktet.

Du burde vel fortalt at "snakket" om å flytte gir seg etter noen dg.i hovedinnlegget. Da hadde jeg ikke skrevet som jeg gjorde i mitt førsteinnlegg.

Jeg synes du er lite objektiv i din fremstilling, at alt er galt hos far, og alt er bra hos deg. Dette opp mot at du faktisk har levd med denne mannen og har barn med han.

Burde du ikke valgt en annen far til barna om det er så ille?

Dette har vel neppe blitt slik etter at han flyttet. Mannen hadde vel de samme holdninger før?

Er jeg slem mot deg? Dette er ikke meningen, men visse ting må en godta spesielt om en velger få barn med en person.

Nå er du kvinnen og det er du som bestemmer om du skal bli gravid og svangerskapet skal fullføres.

Jeg har hatt stor empati med deg om barnet ble til etter et ONS. der du ikke kjente mannen. Eller at du var mann og ble far etter et tilfeldig knull.

Lykke til for deg videre.

Når jeg brukte ordet standard så siktet jeg til materiell/økonomisk, og jeg tenker at det ikke er spesielt gunstig for noen å lære seg til å dømme folk ut fra slike kriterier. Men mulig jeg misforsto hva du sikter til...

Jeg har også tenkt at det går seg til, men samtidig vil jeg jo ta henne på alvor når hun kommer med slike ytringer. Jeg har jo heller ikke lyst til å være den slemme, negative mor som står i veien for hennes "lykke" - for tro meg, den tanken slår meg rett som det er... Hun er jo forsåvidt vant til å bo hos sin far, for hun bodde der annenhver uke i 2 1/2 år mens han fortsatt bodde i nærområdet. Og ut fra det hun sier dreier det seg nok mye om at hun syns litt synd på ham fordi han ser dem så sjelden. Så tenker egoisten meg at det valget er det han som har tatt gjennom å flytte, men jeg sier jo selvsagt ikke det til henne...

Jo, kanskje jeg burde valgt annerledes, men det var nå nøye overveid og etterlengtet den gangen vi ble foreldre... Og selv om jeg var klar over våre forskjeller så ble de nok bare mer og mer tydelige de siste årene vi levde sammen, og til slutt så ble forskjellene så store at vi valgte å gå fra hverandre. I forhold til hans tro holdt han nok endel tilbake mens vi bodde sammen, for den har blomstret veldig de siste årene. Og jeg har i utgangspunktet ingen problemer med selve troen, det er mer indoktrineringen og fordommene som plager meg... Men nok om det...

Neida, du er ikke slem mot meg - jeg er ikke spesielt hårsår Og jeg evner godt å se at jeg er subjektiv. Men det er vanskelig å la være når det dreier seg om sine egne, merker jeg. En vil jo helst tro at barna har det best der de er. At de skal slippe å rives opp gang på gang fordi de tror det vil hjelpe dem til å passe inn en plass. Og jeg ser godt at mitt første innlegg var mangelfullt, men det er vanskelig å få med alt når man føler man allerede har skrevet så altfor mye

Takk for gode innspill

[mammatiltojenter]

Jeg tenker at det er jo bare å forsøke en periode. Går det ikke, kan hun flytte tilbake: Jeg tror det er vi voksne som over kompliserer.

Anonymous poster hash: 0b160...6a8

Ja, du har nok et poeng. Vi overkompliserer, men ikke med dårlige intensjoner. Det skal jo ikke være enkelt å "gi slipp på" det man elsker mest. Men ja, det er alltids en mulighet å forsøke. Det er bare vanskelig å forholde seg til det faktum at det da faktisk kan bli en permanent ordning, og ikke bare et prøveprosjekt... Sa egoisten...

[AnonymBruker]

Hvis dette er noe både far og datter ønsker, ser jeg ingen grunn til at mor skal nekte.

Anonymous poster hash: 697b1...6fe

[mammatiltojenter]

Hvis dette er noe både far og datter ønsker, ser jeg ingen grunn til at mor skal nekte.

Anonymous poster hash: 697b1...6fe

Jeg har som tidligere sagt ikke nektet... Men jeg mener like fullt at det er en avgjørelse som skal tas først etter at alle parter har fått sagt sin mening. Det er vel ikke automatisk slik at mor skal bli gjort stemmeløs om far plutselig har fått for seg at han vil være pappa på "heltid"?

Endret 2. mai 2015 av mammatiltojenter