Mor som kritiserer og kjefter på barna

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp kommet hjem fra en ukes ferie med en studievenninne og hennes 3 barn. Det var så ubehagelig å være vitne til barna ble kritisert og kjeftet på for den minste ting.

Barna er veloppdragne og vettskremte pga mor. De fikk ikke lov til å leke eller herje som hun kalte det i hennes nærvær for det var meget forstyrrende. Eldstebarnet på 11år fikk kjeft da han ikke var rask nok med å hente noe for henne fra kjøkkenet. Han var opptatt med å øve da hun ba ham gjøre det. Da jeg grep inn, fikk jeg til svar at jeg skulle Værsågod få lov til å lære henne om oppdragelse når jeg selv får barn. Det endte med at vi kranglet og hun skrek høyest og jeg ga meg for jeg så hva det gjorde med barna som var vitne til oss som kranglet.

Vi har ikke bare hatt det trist på ferie, da. De gangene jeg tok med ungene på tur uten mor hadde vi det kjempekoselig og barna fikk oppleve mestringsfølelse og ros og ikke minst kos. Den mellomste barnet ville ikke tilbake til moren da vi skulle reise hjem igjen. Da fikk hun kjeft av mor for det.

Jeg er ikke så flink til dette, men føler at jeg må gjøre noe for disse barna. Er det noe jeg kan gjøre? Moren er dessverre vanskelig å snakke med, for hun reagerer med kjeft eller bare fryser deg ut. Mannen tør ikke å gjøre noe. Han får like mye kjeft.

Anonymous poster hash: 557be...32e

[makkapakka]

du får gi henne et stresskurs...

[Meridian]

Prøv å prat med henne igjen og si at du får dårlige nerver og dårlig selvtillit av all denne kjeftingen hennes, så spør henne hvordan hun tror barna har det?

Du kan også si at man trenger ikke være mor for å skjønne rett og galt på visse ting ... men tydeligvis er det mødre som ikke har forstått visse ting når det kommer til barneoppdragelse.

Brøling og kjefting og skriking gjør barn usikre og redde og det gir de dårlig selvtillit og de kan bli innesluttet og ikke tørre å synes.

Si dette til henne, så redder du 3 barn fra en helvete de lever i.

Spør henne også om hvordan hun hadde likt om noen oppførte seg slik mot henne. Du kan gjerne oppføre deg likedan mot henne, og se hvordan hun reagerer "Herregud, du brukte 30 sekund på å hente noe til meg fra kjøkkenet, er du helt evneveik, eller???"

[AnonymBruker]

Kinkig situasjon. Det er jo ikke akkurat noe man kan ringe barnevernet for, men samtidig så er det jo ikke greit at det er slik.. Har egentlig ikke noen tips å komme med. Det er jo sånne foreldrekurs i regi av kommunen, men du får jo ikke henne med på det.. Nei uff vanskelig å si. Håper noen andre har bedre råd til deg.

Anonymous poster hash: 0bd7b...a2f

[AnonymBruker]

Du kan faktisk ringe barnevernet uten at det blir gjort tiltak. Altså, hvis det du beskriver får barnevernet til å reagere på det viset at de rykker ut, så er jo det en ting, men jeg vet at BV kan gi gode tips til slike situasjoner.

Anonymous poster hash: 623a6...457

[AnonymBruker]

Jeg sitter her og håper at det bare var i ferien hun var slik? Vet du om det er slik alltid?

Anonymous poster hash: 52637...24e

[AnonymBruker]

Jeg sitter her og håper at det bare var i ferien hun var slik? Vet du om det er slik alltid? Anonymous poster hash: 52637...24e [/quote

Hun har alltid vært sånn mot meg og mot mannen, og jeg har hørt andre venninner si det, men jeg hadde aldri trodd at det var så ille.

I visse tilfeller tar hun dem hardt i armen og rister og det knytter seg sånn i magen min. Da kan man bare forestille seg hvordan barna har det. Hun er langsint også. Hun skryter av den og den gangen noen av barna hennes fikk mye kjeft av noe galt de har gjort for mange år siden og hisser seg over det.

Vi bor ett godt stykke fra hverandre så jeg ser ikke så mye til henne.

Anonymous poster hash: 557be...32e

[Gjest snoopy_93]

Jeg har nettopp kommet hjem fra en ukes ferie med en studievenninne og hennes 3 barn. Det var så ubehagelig å være vitne til barna ble kritisert og kjeftet på for den minste ting.

Barna er veloppdragne og vettskremte pga mor. De fikk ikke lov til å leke eller herje som hun kalte det i hennes nærvær for det var meget forstyrrende. Eldstebarnet på 11år fikk kjeft da han ikke var rask nok med å hente noe for henne fra kjøkkenet. Han var opptatt med å øve da hun ba ham gjøre det. Da jeg grep inn, fikk jeg til svar at jeg skulle Værsågod få lov til å lære henne om oppdragelse når jeg selv får barn. Det endte med at vi kranglet og hun skrek høyest og jeg ga meg for jeg så hva det gjorde med barna som var vitne til oss som kranglet.

Vi har ikke bare hatt det trist på ferie, da. De gangene jeg tok med ungene på tur uten mor hadde vi det kjempekoselig og barna fikk oppleve mestringsfølelse og ros og ikke minst kos. Den mellomste barnet ville ikke tilbake til moren da vi skulle reise hjem igjen. Da fikk hun kjeft av mor for det.

Jeg er ikke så flink til dette, men føler at jeg må gjøre noe for disse barna. Er det noe jeg kan gjøre? Moren er dessverre vanskelig å snakke med, for hun reagerer med kjeft eller bare fryser deg ut. Mannen tør ikke å gjøre noe. Han får like mye kjeft.

Anonymous poster hash: 557be...32e

Får vondt inni meg. Kjenner noen som er hakket verre mot sine barn..

Eldste er 14 og yngste er 11. Hun på 14 får så vidt gå over gulvet før det smeller fra mor "NN gå opp på rommet ditt! Du er så slitsom!" verre blir det om hun skal fortelle noe. Blir bedt om å være stille fordi hun er slitsom, plagsom, bråker.

Ungene skal gjøre som mor vil til alle døgnets tider. De får ikke en gang velge selv om de vil være med på fritidsaktiviteter etter skolen. Det er tvang. Yngsteman hylgriner fordi hun absolutt ikke vil spille håndball eller danse og da hyler mor høyest og datteren har ikke noe valg.

Det sykeste jeg har opplevd er; klokken var rundt åtte på kvelden og i stua sitter mor, far og 14åringen. 14åringen gråter fordi hun har så vondt i magen fordi hun er sulten. Mat fikk hun ihvertfall ikke, for det var hennes egen skyld at hun ikke spiste så mye til middag. (Hun spiste lite til middag fordi hun ikke likte maten og ble kvalm)

Har vurdert så mange ganger om jeg skal sende en bek.melding til barnevernet, men de vil på en eller annen måte kunne spore det tilbake til meg.

[AnonymBruker]

Får vondt inni meg. Kjenner noen som er hakket verre mot sine barn..

Eldste er 14 og yngste er 11. Hun på 14 får så vidt gå over gulvet før det smeller fra mor "NN gå opp på rommet ditt! Du er så slitsom!" verre blir det om hun skal fortelle noe. Blir bedt om å være stille fordi hun er slitsom, plagsom, bråker.

Ungene skal gjøre som mor vil til alle døgnets tider. De får ikke en gang velge selv om de vil være med på fritidsaktiviteter etter skolen. Det er tvang. Yngsteman hylgriner fordi hun absolutt ikke vil spille håndball eller danse og da hyler mor høyest og datteren har ikke noe valg.

Det sykeste jeg har opplevd er; klokken var rundt åtte på kvelden og i stua sitter mor, far og 14åringen. 14åringen gråter fordi hun har så vondt i magen fordi hun er sulten. Mat fikk hun ihvertfall ikke, for det var hennes egen skyld at hun ikke spiste så mye til middag. (Hun spiste lite til middag fordi hun ikke likte maten og ble kvalm)

Har vurdert så mange ganger om jeg skal sende en bek.melding til barnevernet, men de vil på en eller annen måte kunne spore det tilbake til meg.

Det viktigste er jo at disse barna du nevner får hjelp, og blir fulgt opp. Ikke om bekymringsmeldingen kan spores tilbake til deg. Noen ganger må man (og BØR man) ofre sin egen komfort framfor annet. I dette tilfelle gjelder det uskyldige barn.

Anonymous poster hash: 0a395...23e

[Jade]

Jeg hadde blitt nervevrak om jeg hadde hatt det slik hjemme som barn! Man skal oppføre seg av de rette grunnene (henge opp jakka fordi da blir det koselig og ryddig), ikke fordi de er redd for å få kjeft! Tror denne moren trenger rettledning. Er barnefar inne i bildet? Bor han hos dem?

[Serafina.]

Det viktigste er jo at disse barna du nevner får hjelp, og blir fulgt opp. Ikke om bekymringsmeldingen kan spores tilbake til deg. Noen ganger må man (og BØR man) ofre sin egen komfort framfor annet. I dette tilfelle gjelder det uskyldige barn. Anonymous poster hash: 0a395...23e

Dette tror jeg er viktig å tenke på hvis men er usikker på om det slår tilbake på en selv, man blir uvenner med foreldrene eller annet. Barna kommer først og vi bør bry oss. Men det er vanskelig.

[Gjest snoopy_93]

Det viktigste er jo at disse barna du nevner får hjelp, og blir fulgt opp. Ikke om bekymringsmeldingen kan spores tilbake til deg. Noen ganger må man (og BØR man) ofre sin egen komfort framfor annet. I dette tilfelle gjelder det uskyldige barn.

Anonymous poster hash: 0a395...23e

Er ikke nødvendigvis redd for å bli uvenner med foreldrene, jeg er redd for det lille helvete de kan lage. De har blant annet så mye makt over min kjære at de kunne lett fått han til å droppe meg til sin egen fordel..

Hun mora driver jo på enda og hvis jeg blir vitne til noe slikt igjen kommer jeg til å melde ifra. Jeg ser jo på eldste at dette går inn på henne. Er jo så vidt hun får snakke hjemme fordi "mamma er sliten og MÅ sove på sofaen"

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt nervevrak om jeg hadde hatt det slik hjemme som barn! Man skal oppføre seg av de rette grunnene (henge opp jakka fordi da blir det koselig og ryddig), ikke fordi de er redd for å få kjeft! Tror denne moren trenger rettledning. Er barnefar inne i bildet? Bor han hos dem?

Barnefaren bor under samme tak, men det er dessverre ikke noe futt i han. Han har tidligere forsøkt å skåne barna (utifra det moren skryter om) men han har nok bare gitt opp nå.

Anonymous poster hash: 557be...32e

[AnonymBruker]

Vet du, hun venninnen din kunne vært en slektning av meg. Men de tre barna er yngre. Her en kveld var jeg og noen andre på besøk hos henne. Hun kjeftet og smelte på barna som naturligvis ikke ville legge seg når de hadde besøk. Det var tårer, skriking, hyling og motvilje fra barna. Hun tok tak i treåringen etter både føtter og hender for å holde han fast og da treåringen klep moren, fiket hun til han. Far var ikke hjemme, det er han som legger barna fikk vi høre. Hos dem går dagene i kjefting. Og den dessverre så tafatte mannen tørr ikke si i fra til kjerringa at det ikke er greit. Denne slektningen er vokst opp med kjefting og smelling selv, ikke så rart hun fører det videre. Stakkars, stakkars barn.

Anonymous poster hash: 56def...65a

[Kittykat]

Jeg er selv mor til 3 barn i alderen 11-15 år. Min erfaring er at barn lager bråk. Og tåler man generelt ikke bråk, så bør man overhodet ikke få barn faktisk. Jeg kan også være høyrøstet, men jeg kjefter ikke på ungene bare fordi de bruker litt tid på å hente noe. Det blir for dumt.

Moren i denne situasjonen er nødt til å lære seg å takle bråk fra ungene, ikke kjefte på dem når hun ber dem om noe og hun er nødt til å vente litt, og det aller viktigste: ros, ros og atter ros.

For hver negative kommentar barna får, så må de få 5 positive. Det kalles 5:1 regelen (noe sånt iallefall).

Det er ikke bra for ingene å bli kjeftet på hele tiden. Jeg husker at min mor kunne kjefte en del på meg, ofte uten grunn. Jeg tenkte ikke mye over det når jeg var barn/tenåring, men nå som jeg er voksen, så sitter jeg med en jævlig følelse av å være udugelig.

Spør henne rett ut om hvordan hun tror barna har det når hun kjefter sånn på de. Og hvis hun ikke tar poenget, så begynn å behandle henne sånn som hun behandler barna. Og barnefar MÅ si i fra at dette ikke er en grei oppførsel fra et voksent menneske.

Endret 30. april 2015 av Kittykat

[AnonymBruker]

Vet du, hun venninnen din kunne vært en slektning av meg. Men de tre barna er yngre. Her en kveld var jeg og noen andre på besøk hos henne. Hun kjeftet og smelte på barna som naturligvis ikke ville legge seg når de hadde besøk. Det var tårer, skriking, hyling og motvilje fra barna. Hun tok tak i treåringen etter både føtter og hender for å holde han fast og da treåringen klep moren, fiket hun til han. Far var ikke hjemme, det er han som legger barna fikk vi høre. Hos dem går dagene i kjefting. Og den dessverre så tafatte mannen tørr ikke si i fra til kjerringa at det ikke er greit. Denne slektningen er vokst opp med kjefting og smelling selv, ikke så rart hun fører det videre. Stakkars, stakkars barn.

Anonymous poster hash: 56def...65a

Slektningen din høres snill ut, syns jeg. Barna til venninnen min er greie å ha med. Dessverre tror jeg at det er av frykt, for de gjør ingen motstand annet enn at de ikke gjør ting rask nok. Det er faren som legger barna og da er det ingen bråk og kjefting. Ikke når jeg gjør det heller. Barna passer på hverandre, eldste lager mat tilbabyen, bytter bleie og de hjelper hverandremed husarbeidet uten at de blir bedt om det. De ber sjeldent om noe.

De første gangene jeg dro med dem på tur uten moren, ble de skrekkslagne da jeg sa at de kunne forsyne seg av hva de vil i butikken. De valgte det billigste og minste for å være høflige, enda jeg forsikret dem om at jeg ikke ville sladret til moren. Heldigvis slappet de av etterhvert. Men det var med tungt hjerte jeg sa hadet til de.

Jeg ringte idag og snakket med moren og barna ble avvist da de ville snakke med meg. Det holdt visst at moren selv fortalte meg hva barna ville si.

Anonymous poster hash: 557be...32e

[Betasuppe]

Du får ved hver gitte anledning si at det er helt uakseptabelt det hun driver på med. Gang etter gang.

[AnonymBruker]

Emosjonell vold er like alvorlig som psykisk vold. Jeg ville varslet til BV som anonym. Fra en anonym mailadresse e.l.

Anonymous poster hash: c21d3...88a

[AnonymBruker]

Som fysisk vold, skulle det stått...

Anonymous poster hash: c21d3...88a

[AnonymBruker]

Slektningen din høres snill ut, syns jeg. Barna til venninnen min er greie å ha med. Dessverre tror jeg at det er av frykt, for de gjør ingen motstand annet enn at de ikke gjør ting rask nok. Det er faren som legger barna og da er det ingen bråk og kjefting. Ikke når jeg gjør det heller. Barna passer på hverandre, eldste lager mat tilbabyen, bytter bleie og de hjelper hverandremed husarbeidet uten at de blir bedt om det. De ber sjeldent om noe.

De første gangene jeg dro med dem på tur uten moren, ble de skrekkslagne da jeg sa at de kunne forsyne seg av hva de vil i butikken. De valgte det billigste og minste for å være høflige, enda jeg forsikret dem om at jeg ikke ville sladret til moren. Heldigvis slappet de av etterhvert. Men det var med tungt hjerte jeg sa hadet til de.

Jeg ringte idag og snakket med moren og barna ble avvist da de ville snakke med meg. Det holdt visst at moren selv fortalte meg hva barna ville si.

Anonymous poster hash: 557be...32e

Skrivefeil, antar jeg?

Jeg syns du skal ringe barnevernet og bare høre med de hva de har å si. Finn en telefonkiosk (om det fremdels finnes?) eller ring fra skjult nummer. Forklar hva det går i og hør hva de mener. Om de mener det må settes inn tiltak så får du heller bare satse vennskapet. Det er viktigere at barna har det bra.

Anonymous poster hash: 0bd7b...a2f