Barna hans vil ikke ha ("halv")søsken

[la Flaca]

Syns oppriktig synd på deg, men må si du tar dette eksemplarisk. Dersom mannen min i det hele tatt hadde vurdert å la sin datters (hypotetiske) ønsker avgjøre min og vår fremtid i forhold til felles barn hadde jeg flydd i taket! Jeg syns generelt barn får alt for stor "bestemmelsesrett" når det gjelder det meste i dagens samfunn. Selv om jeg forstår frykten for at stebarna dine skal søke seg bort fra dere etter en barnefødsel.

[Gjest gjest1]

Om barna ønsker å flytte bør dere kanskje og nevne muligheten for at deres mor også vil ha barn med sin nye partner når den tid kommer.

(vet du ikke har nevnt, noe om deres mors livssituasjon. Snakker kun hypotetisk her. Så søsken kan de jo få uansett.)

[Polly Ester]

Vi spurte ikke først, vi... Nå er jeg gravid, og sønnen hans ble sjokkert og trengte veldig masse tid til å skjønne at far ikke glemmer han.

Yngste min gruer seg pga barneskrik...

Sambo visste at sønnen hans kom til å reagere ganske sterkt og derfor fortalte vi det til ungene veldig lang tid i forveien - skal ikke ha barn før på våren neste år.

Han var redd for hva sønnen ville si og gjøre. Men han sa også at dette kan ikke sønnen velge, og sambo ville ikke velge bort et barn med meg for å skåne sønnen sin.

Det går seg til. Og jeg tror mannen din også skjønner det. Etterhvert. Og jeg tror ungene til mannen din kommer til å skjønne det.

Enig med Poirot over her; om jeg visste at mor og stefar valgte ikek å få barn sammen pga meg da jeg var ung og umoden hadde jeg blitt lei meg - og sint også.

[dreamy]

Dere må avgjøre dette selv og ikke la barna bestemme . Kanskje du kan snakke litt med dem.. De er kanskje redd for å miste oppmerksomheten deres..

[Gjest Tex]

Dette er en avgjørelse som skal tas av voksne, og ikke av barn. Klart de er usikre på en ny situasjon, men jeg hadde ikke "giddet" å ta hensyn til det, ønsket vi oss barn skulle vi hatt barn. Ferdig med det.

[Gjest Turi]

Skjønner at dette er en fryktelig vanskelig situasjon for både deg og mannen din.

Min første tanke er: Hvorfor spurte de barna? Vet jo ikke om dere har gjort det eller ikke, men jeg mener som mange andre at dette er et voksen-spørsmål som barna ikke har reell medbestemmelsesrett i. Derfor skal man ikke spørre barna, og derigjennom gi inntrykk av at de kan bestemme. Men det er jo ikke sikkert, kanskje har de kommet på tanken selv?

Mannen din er redd for at et nytt barn skal ødelegge forholdet han har til sine barn skriver du. Vel - det er jo viktig at mannen din, og barna hans, skjønner at et nytt barn vil forandre hele familiestrukturen.

Men ødelegge?

Kjenner en mann som fikk barn med ny frue, der forholdet til hans første sønn ble delvis ødelagt. Dette fordi de ikke involverte sønnen i det nye barnet - det ble "dere" og "oss", og han følte seg tilsidesatt.

Selv har jeg fått barn med en mann som har en sønn fra før, der det nye barnet har styrket hele familiestrukturen. Vi involverte sønnen fra dag 1 - med bleieskift, "du må passe på" etc., samt sterk involvering under svangerskapet. I tillegg tok mannen min seg ekstra mye av ham i starten av barseltiden. Sønnen hans (8 år) ville ikke gå ut og leke med venner i starten - han skulle "passe på". Og selv nå etter mange måneder er han her mye oftere enn tidligere, selv om han ikke er i en alder der babyer egentlig er det mest spennende i verden.

Selvsagt skal man lytte til barna, i stor grad, mener jeg. Men her dreier det seg om å kartlegge hvorfor de ikke vil. Hva er de redde for? Hvilke erfaringer/opplevelser har de som gjør dem negative? Vet de hva en baby egentlig er?

Barn har en annen virkelighetsoppfatning enn voksne, og jeg tror de har fått noen bilder i hodet som kan være helt feil. Kanskje er det så enkelt som at de er redde for å miste rommene sine hos dere, eller at det skal bli dårlig plass i bilen. Kanskje har de hørt at venner med babyer alltid må være stille eller de har fått mareritthistorier om bæsjebleier og barnegråt.

Og så bør dere involvere moren deres når svangerskapet er "offentlig", slik at hun vet hva som foregår, og slik at dere kan samarbeide om å holde samværet som det er. Og involvere barna fra dag 1. For eksempel er de selvsagt de første som får vite det når du er gravid (la dem fortelle det til besteforeldrene sine), de er de første som får kjenne sparkene i magen, og de får være med og kjøpe inn ting til babyen. Det går sikkert bra

[Polly Ester]

Men nå ønsket hun vel også svar til hvordan hun skal snakke med far slik at far ikke lot barna gå foran henne i dette spørsmålet også...

Jeg har ingen råd her, jeg... Det virker som han forstår at barn er viktig for trådstarter, så han vet vel at han må velge.

Jeg tror han bare sier til barna sine at de voksne bestemmer og at de fortsatt er glad i barna, og at det ikke vil forandre seg. Og innimellom så føles det faktisk urettferdig å være barn.

[Gjest Turi]

Men nå ønsket hun vel også svar til hvordan hun skal snakke med far slik at far ikke lot barna gå foran henne i dette spørsmålet også...

Syns jeg svarte på det jeg. Det første de må finne ut (hans jobb egentlig) er HVORFOR barna er mot.

Deretter må de jobbe med å endre vrangforestillinger hos barna om hvor fælt det vil bli.

Selvsagt skal han ta hensyn til barna han har, men å ta hensyn er ikke å ukritisk gjøre som de sier, det vet han som pappa sikkert mye om.

[alisia4]

Til deg som startet denne tråden:

Syntes absolutt ikke barna skal få bestemme. De har ingenting de skulle ha sagt i et slikt tilfelle etter min mening. Ungene er tydeligvis redd for ikke få nok oppmerksomhet fra faren vist det blir en unge til.

Men jeg forstod det slik at dere var blitt enige om å få felles barn? Dette kommer til å ødlegge forholdet med tiden vist dere ikke blir enige, eller vist ungene får bestemme. Hadde det vært meg, hadde jeg ikke spurt engang. Ungene får pent nok innrette seg. Alvorlig talt. :evil:

Får være måte på hvor mye hensyn man skal ta til barna. Og forresten hvor gammel er barna?

På en annen side så er det lurt å forberede barna på hva det vil innebære å få flere søsken. Fortell dem at faren deres alltid vil være like glad i dem selv om de får en til.

Håper dere finner ut av det. lykke til.

[Polly Ester]

Syns jeg svarte på det jeg. Det første de må finne ut (hans jobb egentlig) er HVORFOR barna er mot.

Deretter må de jobbe med å endre vrangforestillinger hos barna om hvor fælt det vil bli.

Selvsagt skal han ta hensyn til barna han har, men å ta hensyn er ikke å ukritisk gjøre som de sier, det vet han som pappa sikkert mye om.

:-) Når jeg skrev svaret mitt hadde jeg ikke lest svaret ditt enda - de må jo ha krysset hverandre...

[Gjest Gjest nå]

Takk for støtten, alle sammen!

Syns oppriktig synd på deg, men må si du tar dette eksemplarisk. Dersom mannen min i det hele tatt hadde vurdert å la sin datters (hypotetiske) ønsker avgjøre min og vår fremtid i forhold til felles barn hadde jeg flydd i taket!

La Flaca, jeg føler egentlig ikke at jeg har så mye valg her... Det øyeblikket jeg setter hardt mot hardt, er jeg redd jeg taper. Jeg vet at dette skyldes hans frykt, og da hjelper det ikke om jeg blir sint.... (selv om jeg har skreket og hylt litt også, ja.. ).

Det går seg til. Og jeg tror mannen din også skjønner det. Etterhvert. Og jeg tror ungene til mannen din kommer til å skjønne det.  

Ja, jeg håper inderlig det, og jeg håper han tør å ta sjansen. Jeg syns egentlig dette bør være en langt lettere avgjørelse enn det var å skilles. Det er klart det vil skape forandringer, og det er klart vi kan få innkjøringsproblemer, men det finnes da verre ting her i livet enn å få søsken? Jeg vet at jeg vil fortsette å være en god stemor for dem etter at jeg har fått egne barn, og jeg vet at vi skal klare å formidle at pappa er akkurat like glad i dem som før. Og hva er egentlig alternativet? Det kan da ikke være noe gøy å ha en pappa som sitter alene annenhver uke og er kjempeensom?

Kanskje du kan snakke litt med dem.

Ja, jeg kjenner på meg at jeg har lyst til å prate med barna om dette, men jeg vet ikke helt om jeg får lov. Mannen min vil helst ta slike samtaler alene.

Min første tanke er: Hvorfor spurte de barna?

(... )

masse gode råd  :-)  

(....)

Det første de må finne ut (hans jobb egentlig) er HVORFOR barna er mot.

Det er som du selv antydet, Sissan. Vi spurte dem ikke, men de har selv fortalt at det er slik de føler det. Han har forsøkt å kartlegge litt av årsakene til at de føler det slik, og den viktigste grunnen er at det blir urettferdig at barnet får være hos pappaen deres hele tiden, når ikke de er det (les: de føler babyen er viktigere enn dem..). Jeg tror at dette er en frykt vi kan klare å få bukt med ved å involvere dem slik du foreslår, Sissan! Jeg føler i det hele tatt at dette skal gå veldig greit... Men han er så redd, så redd, og spørsmålet blir da om han tør å gå inn i dette - eller om han nå velger å skyve meg bort.

Nei uff, dette er ikke så enkelt. Kanskje burde jeg vist ham tråden, med alle de gode rådene vi her kan følge for å få dette til å gå greit, men jeg vet at han kun ville ha hengt seg opp i ett innlegg:

Jeg kjenner flere som har valgt å flytte til "samværsforelderen" eller begrenset sitt besøk hos samme - når de ble gamle nok til å velge. (Kan ikke si sikkert at dette kun var på grunn av nye halvsøsken ... men det er bl.a. noe av grunnen de selv gir)

[Gjest Gjest nå]

Syntes absolutt ikke barna skal få bestemme. De har ingenting de skulle ha sagt i et slikt tilfelle etter min mening. Ungene er tydeligvis redd for ikke få nok oppmerksomhet fra faren vist det blir en unge til.

(...)

Men jeg forstod det slik at dere var blitt enige om å få felles barn?

Ja, det var vi. Men det var før barna ba ham om å la være. Barna hans er det absolutt viktigste i hans liv. Det er frustrerende for meg enkelte ganger, men er likevel slik det må være. Derfor blir det også automatisk slik at deres mening påvirker ham, og også betyr mer for ham enn min.

Ja, du har nok rett i at de er redde for å miste farens oppmerksomhet, og den frykten skal vi ta på alvor.

Jeg mener vi skal ta frykten på alvor ved å snakke med dem, overbevise dem om at vi er glad i dem, involvere dem i graviditet og baby, alliere oss med barnas mor og sørge for at de fortsatt får oppleve stunder der de har pappaen sin for seg selv. Han lurer nå på om han skal ta frykten på alvor ved å ikke få barn.

Tid.. kanskje løser tid dette... men da kommer jo neste spørsmål.. hvor lenge skal man vente? tikktakktikktakk... :o

[Polly Ester]

Ja, du har nok rett i at de er redde for å miste farens oppmerksomhet, og den frykten skal vi ta på alvor.

Jeg mener vi skal ta frykten på alvor ved å snakke med dem, overbevise dem om at vi er glad i dem, involvere dem i graviditet og baby, alliere oss med barnas mor og sørge for at de fortsatt får oppleve stunder der de har pappaen sin for seg selv.

Tid.. kanskje løser tid dette... men da kommer jo neste spørsmål.. hvor lenge skal man vente? tikktakktikktakk... :o

Jeg vil si det sånn at selvfølgelig er det redde for å bli tilsidesatt. Men, hvis dere ønsker dere barn, så må dere gå for det og så snakke med barna og involvere dem som du også skriver selv.

Barn som bor fast hos den som skal ha barn er jo redd for å bli tilsidesatt. Tror det er ganske normalt og vanlig, ja...

Men, man kan ikke la barn styre livet sitt uansett. Og som du også sier, klokka tikker. Hvis du vil bli mor så må du velge det - og hvis den potensielle faren ikke vil, så må du også finne ut hva som er viktigst for deg også; barn eller kjærligheten til denne mannen du har nå? Og det samme må denne mannen din finne ut; om kjærligheten for deg er såpass sterk at han tør å "trosse" ungene sine?

Lykke til

Ps. ikke det du spurte om, men... jeg hadde valgt å gå for jeg ville ikke levd livet uten barn (hvis jeg måtte ha valgt...)

[Polly Ester]

...og jeg hadde allikevel ikke vært sikker på å få barn noengang, men da hadde jeg visst at jeg hadde gjort det jeg kunne for å prøve å få barn ihvertfall...

[Catia]

Tenk om DE ikke skulle får lov til å få unger når DE ble eldre... så idiotisk.

Jeg hadde gått fra typen min om stesønn skulle fått lov til å bestemme det!! Fullstendig idiotisk!!

[la Flaca]

Ja, det var vi. Men det var før barna ba ham om å la være. Barna hans er det absolutt viktigste i hans liv. Det er frustrerende for meg enkelte ganger, men er likevel slik det må være. Derfor blir det også automatisk slik at deres mening påvirker ham, og også betyr mer for ham enn min.

Du er usedvanlig lojal mot mannen din. Men én ting er det å godta at barna hans er det viktigste for han. Noe helt annet er det å tillate han å la BARNA spille førstefiolin i avgjørelser som har så alvorlige følger i deres, de voksnes liv. Jeg syns faktisk ikke du gjør rett i å godta det. Hvor skal grensen gå? Skal barna diktere hvordan faren skal leve livet sitt, fordi de selv ble frarøvet et liv sammen med han på heltid? De forstår ikke omfanget av meningsytringene sine. Jeg tror faktisk heller ikke de venter å bli hørt, og dersom de gjør det er det noe alvorlig galt. De er bare barn. Hadde de vært eldre ville de ønsket at faren ble lykkelig sammen med en kvinne som var glad i han. Men når de når den modenheten er det for sent, og du er borte...

Jeg skjønner at problemet her er faren, og ikke barna føler. De oppfører seg helt naturlig, for veldig få ønsker seg virkelig halvsøsken i en slik situasjon. (stedatteren ble veeeldig lang i maska da vi fortalte at hun skulle få et søsken, selv om hun visste vi ønsket oss barn og vi snakket mye om det med henne.) Jeg kan ikke forstå annet enn at du får prøve å bearbeide faren. Og du; dersom han er villig til å gi slipp på deg for å innfri sine barns ønsker - etter attpåtil å ha forespeilet deg noe helt annet, er han en du faktisk ønsker å få barn med?

Du fortjener å få respekt, og dine meninger krever større respekt enn de barneskolebarn måtte komme med. Du skal ikke stille i andre rekke i spørsmål som KUN gjelder deg og mannen din! Ønsker deg virkelig lykke til. Stor klem fra meg. :klem2:

[Polly Ester]

Når jeg tenker på barna til mannen din så får jeg bilder i hodet... det er ofte jeg kan tenke på et uttrykk og så ser jeg det for meg. (ikke gråte over spilt melk, eller gå over lik, feks...)

Sånn som disse ungene har blitt fremstilt her (og som jeg er helt sikker på ikke er et riktig bilde) så ser jeg for meg en jente og en gutt som står bak et hushjørne for å se om pappa gjør som de har sagt: Gå til stemor og si at vi ikke vil ha søsken... Gå til mamma og si at hun skal kjøpe ny sykkel til oss... gjør det... ellers vil vi ikke komme til deg noe mer - for da er du ikke glad i oss... det spilller ingen rolle hva du sier, du skal bare være glad i oss... osv...

Det kan nesten virke som det er slik mannen din har det... Men, barn er tilpasningsdyktige.

Og jeg har veldig tro på at ungene hans har det bra hos dere, selv om jeg ikke kjenner dere i det hele tatt så føler jeg at dere gir ungene et bra liv. De kommer ikke til å kaste det på båten fordi det kommer en liten baby.

Barn generelt syns små babyer er kjempesøte. De kommer til å smelte. Og de kommer ikke til å klare å støte faren ut i kulden. Det er jeg nesten sikker på - de er bare redde, tror jeg.

Igjen, lykke til.

[Gjest Turi]

1. Det er ALTFOR tidlig å vurdere å gå fra mannen din fordi han ikke vil ha barn med deg. La ham fordøye innspillene barna er kommet med før du begynner å tenke slike tanker - de kan i seg selv være ødeleggende for et forhold.

2. Om han setter barna foran deg, må jo det i seg selv nesten gjøre ham til et velegnet pappaemne for deg, da VET du jo at han vil prioritere deres felles barn veldig høyt :-)

3. Bruk tiden til å prate - du med ham og dere med barna. Om det er som du sier at de ikke liker at det nye barnet skal være der hele tiden, og at det er problemet, må dere ta tak i det. Fortelle hva de får igjen som det nye barnet ikke får (et annet hjem med voksne som elsker dem over alt), og få det til å jevne seg ut. Forklar dem at de skal få beholde rommene sine, få være med på morsomme ting, og at de må hjelpe til å passe på babyen etc. At babyen kommer til å ville herme etter dem, og at de må være flinke forbilder.

4. Trusselen om at barna ikke vil komme virker litt bakvendt her siden de er bekymret for at babyen er der mer enn dem. Men det er kanskje noe alle samværsforeldre er redde for. Dette er noe dere skal snakke med mammaen om. Dersom dere voksne er enige i hvordan dette skal være og kan samarbeide skikkelig, vil heller ikke dette bli et problem. Men her er det om å gjøre å være føre var, slik at ikke mammaen får masse røverhistorier e.l. fra barna som vil ha viljen sin.

5. Jeg ser ikke for meg slike barn som beskrevet over - bare helt vanlige barn som er bekymret for å miste kontakt med pappaen sin, og kanskje en del goder. Helt naturlig.

[Polly Ester]

Kjempebra innlegg Sissan... herlig og flott sagt.. kunne ikke vært mer enig

:-)

[:-) anna]

Det er ikke barna som gjør noe feil her. Barn er barn. De ha reelle følelser som man naturligvis skal lytte til og ta hensyn til... men ikke ved å overlate avgjørelsene til barna. Å ta avgjørelser som dette er en voksenjobb.

Om mannen din velger å ikke få et barn til fordi barna hans ikke ønsker det... så er det rett og slett dårlig gjort overfor barna hans. Fordi det kan bli vanskelig for både dem og deg å leve med senere.

Hvem ønsker å ha "ansvaret" for at pappa og stemor ikke fikk det livet de ønsket seg. At stemor ikke fikk prøve det å være mor... Hvordan vil det føles senere i livet om man vet at det var de ordene man lot falle som tiåring som fikk disse konsekvensene.

Jeg håper mannen din er voksen nok til å se hvem som må ta en avgjørelse her.