Barna hans vil ikke ha ("halv")søsken

[Gjest Gjest nå]

Jeg håper ikke jeg har fremstilt barna hans i et dårlig lys. Jeg er veldig glad i dem, og jeg skjønner at dette kan være vanskelig for dem. Jeg tror også som flere har påpekt her, at dette er en helt normal reaksjon. Likevel er det en vond reaksjon for faren å takle. Jeg er sjeleglad for at han er en slik pappa som setter barna sine så høyt som han gjør. Det ville vært noe galt om han ikke tenkte på hvordan hans valg påvirker barna. Jeg skulle bare ønske at han var litt mer realistisk, og hadde litt mer evne til å tenke positivt rundt det som forhåpentligvis skal skje. Jeg tror vi er avhengig av en god porsjon ”stå på vilje” og masse optimisme om dette virkelig skal gå bra. Hvis det skal være slik at mannen min går i kjelleren hver gang barna hans sier noe som gir ham dårlig samvittighet, vil vi få det tøft. Hvordan skal for eksempel tenårene bli da? Kanskje vil det hjelpe mannen min om han innser at både hans egen og barnas reaksjon er normal. Jeg tror han føler at de går gjennom en krise som er veldig særegen og spesiell for dem akkurat nå. Slik er det jo ikke.

Jeg tror kanskje mitt største problem her, er at dette har avdekket at mannen min er mer usikker på om han selv vil ha barn, enn han tidligere har gitt uttrykk for. Jeg tror nå at han hadde tenkt å gå med på det – fordi det er viktig for meg – ikke fordi han selv drømmer om et barn med meg.. Sikkert helt normalt det også, men da blir han kanskje mer usikker når han først møter slike reaksjoner som han nå har gjort hos sine barn. Hvis han selv egentlig kunne klart seg uten, og barna hans helst vil klare seg uten, så er det liksom bare meg igjen som ønsker dette, da!? HM. Føler meg mer og mer som en inntrenger. Føler det ville vært enklere for de alle om jeg bare forsvant… Ehh… nei. Det føler jeg ikke… eller.. vet ikke helt akkurat nå. Vanligvis føler jeg at jeg har masse å bidra med, at jeg er en positiv støttespiller for både far og barn, og at vi sammen kan skape en lykkeligere familie enn de kan alene. Jeg må jo tro det – for ellers ville vel dette forholdet vært helt fåfengt… men akkurat nå er jeg bare utrolig sliten, og vet ikke helt hva som er rett eller galt lenger.

Åh, jeg skulle ønske han hadde de samme drømmene om dette som jeg har.. og at barna hans daglig ba på sine knær om å få søsken… sukk.. ;-) Jeg vet jo at han garantert blir glad i barnet etter at det er født. Jeg tror også at barna hans vil bli det… Så da skal jeg vel ikke legge så stor vekt på alt kaoset vi har nå.

Jeg syns det er godt å høre at du mener det er for tidlig å begynne å tenke på å gå, Sissan. Jeg tror vi kommer styrket ut av dette alle sammen, men jeg trenger å tro at det får en ende. Det må være en positiv utgang på dette for at jeg skal orke å kjempe… men akkurat det kan jo ingen garantere meg…

Takk igjen for mange gode råd, tips og støtte.. :dagensrose:

[:-) anna]

Det dere bør gjøre er jo å ta en alvorlig prat med barna om dette. Si at dere gjerne vil ha en liten baby, men at dere vil at de skal vite at de ikke blir noe mindre viktige av den grunn.

Spørre hva som kan gjøres for at de skal trives med å få et lite småsøsken. (Sikkert lurt om de får en egen "stor" aktivitet som bare de kan gjøre sammen med pappan sin. Kino for eksempel...)

Altså vise at avgjørelsen er opp til dere, men at dere vil at de skal ha det bra, og at de er viktige.

[Gjest Anonymous]

Det kan være utrykk fra barna pga redsel for å "miste" far i forhold til et nytt barn.

Snakk grundig med barna om dette. Slik at de ikke bare får beskjed om at nå er det gjort liksom...

barn har så mange rare tanker oppi slike nye forhold.

[Gjest baby-E]

Etter mamma og pappa hadde skilt seg, og pappa hadde giftet seg på nytt, ville jeg heller absolutt IKKE ha noen søsken. Men nå har det kommet to halvsøsken, som jeg har blitt utrolig glad i. Tenk om pappa og de hadde hørt på meg da?

Det er greit å høre litt med barna hve de syns, men til slutt så er det du og mannen din som avgjør om dere vil ha barn eller ikke.

[ellapille]

Det må være dere som foreldre som bestemmer om dere vil ha barn eller ei.

Søsknene vil forgude den lille når den kommer.

Bare vent å se.

[Gjest Turi]

Du har ikke fremstilt barna dårlig i det hele tatt, men noen over her nevnte noe om hvordan de så for seg barna, og jeg ville bare bemerke (som mange andre) at de sikkert er helt vanlige unger. :-)

Jeg tror du har rett i at ditt største problem nå er at du lurer på om mannen din egentlig vil ha barn med deg. Han har jo allerede barn - ikke sant? Dermed har han kanskje dekket det behovet... Tenker du. Og så er det en tanke som jeg tror mange som deg (og meg) som får barn med menn som allerede er fedre får når man nærmer seg punktet der forsøkene skal begynne.

Jeg syns du skal snakke med ham om det aller først jeg. Fortell ham at du blir usikker på hans ønsker og at du føler at du presser ham om han ikke kan forsikre deg om at dere er sammen om ønsket om felles barn.

For er dere sammen om ønsket, klarer dere å løse dette i forhold til de andre ungene.

Jeg syns det høres ut som om du er en berikelse for den lille familien jeg - og som om du har et godt forhold til barna. :-) Ikke la dette få deg til å tvile på din verdi i deres verden, det ville garantert vært grusomt for dem alle om du ble borte. Men SNAKK med mannen din. NÅ.

Så vil jeg bare si at det er en del utfordringer i å få barn med menn som alt er fedre. Den du møter nå er den første:

- Ønsker han det like mye som meg? Han har jo alt barn.

Så kommer neste:

- Vil han være like opptatt av det nye barnet som meg?

- Vil han la seg forundre like mye som meg?

- VIl han ha alle svarene der jeg bare har spørsmål?

osv.

Svarene er ulike fra person til person, og veien blir til mens man går. Men mange har gått veien før dere, og mange har syntes det har vært en flott vei, selv om den har noen humper.

Lykke til!! Fortell oss hvordan det går når du har snakket med ham da!! Og gjør det fort!

[@lfa]

Søskensjalusi kan forekomme uansett om det er snakk om familier med særkullsbarn eller familier med kun felles barn.

Uansett synes jeg ikke det er riktig at barna bestemmer. Dette er en voksen avgjørelse og jeg skjønner ikke hvorfor barna skal tas med i diskusjonen i det hele tatt.

I ditt tilfelle, hva hvis mor til barna en dag får flere barn? Kommer de ikke til å være like skeptiske til det også?

Jeg synes som de andre at du absolutt bør ta en prat med mannen din. Jeg hadde ikke orket å leve med en som kun diltet etter ungenes ønsker. Greit nok at man skal inkludere de, men å la de kjøre hele løpet?

Og da snakker jeg om unger generelt, ikke bare stebarn.

[Gjest Anonymous]

Er jo også mulig at din mann faktisk føler at han har nok med de barna dere har. Barn er et stort ansvar. Han vil jo få mindre tid og dårligere økonomi til å ivareta de barna dere allerede har.

Hvis han hadde et stort ønske om et barn til og mente at det var det rette, tror jeg ikke han ville vært så usikker. Mulig han er redd for å miste deg eller såre deg. At han gjør det for din skyld. Det er ikke et godt utgangspunkt.

Synes dere skal prate ærlig sammen. Finn ut hvor han står. Om det bare er barna som gjør han usikker eller om det også er hans egne følelser.

Det avhenger kanskje også av alder og overskudd. Et lite barn er krevende og en utfordring for forholdet til både deg og de andre barna.

Jeg er selv i den situasjonen at jeg har barn fra et tidligere forhold og er nå i et forhold med en som ikke har biologiske barn. Jeg har hele tiden vært klar på at jeg ikke ønsker flere barn. Jeg ønsker å prioritere de barna vi allerede har. Hadde heller ikke hatt overskudd til en ny småbarnsperiode. Nå vil jeg nyte livet med min kjære og barna, som alle er i skolealder. Forsøker heller å la min nye partner få en aktiv rolle i forhold til barna. De har det kjempefint sammen. Sønnen min sa en dag at han var mer glad i *** enn i meg. Det gjorde meg faktisk veldig glad.

Finn ut hva som er best for dere som familie. Tenk langsiktig. Lykke til med deres valg.

[Gjest Oppdatering]

Noen ville vite hvordan det gikk.

Vel, det gikk ikke.

Jeg vet ikke om det var hans usikkerhet på om han orket en ny småbarnsperiode, barnas motstand mot å få søsken, eller en kombinasjon av begge deler, som gjorde utslaget. Sannsynligvis det siste. Det er, som mange var inne på her tidligere, en masse ekstra utfordringer med å få barn med en ny kvinne når man allerede har noen fra før. Han turde ikke. Mente det ville bli for tøft. Trodde vi ville møte så mange problemer, at det uansett ville skjært seg.

Selv om jeg er overbevist om at han tar feil, valgte jeg å akseptere valget hans. Det er vondt, trist og meningsløst å snu ryggen til en mann og en familie som jeg trodde skulle være min for alltid. Men det ville vært enda vondere å akseptere å ikke få egne barn. Enkelte ting er viktigere for meg enn andre, og dette med barn er bare noe jeg ikke kan kompromisse på.

Takk for mange gode innspill. Dessverre ble det ingen happy ending på denne "stemorshistorien".

[Twigi]

Du har tatt en tøff beslutning. Jeg unner deg å finne en mann som ønsker seg mest av alt å få barn med akkurat deg :klem2:

og når du blir i tvil....jeg har inntrykk av at nesten alle innleggene nå for tiden handler om stemorproblematikk, du får trøste deg med den lesningen.....

Lykke til!

[Letti]

:trøste: :trøste: :trøste:

Dette var trist...

Jeg leste bare kjapt igjennom innleggene og jeg tror at selvom dette er tøfft for deg idag, så tror jeg at du skal snu litt på situasjonen og tenke deg selv om 15 20 år:

Du valgte og bli, valgte og ikke få barn siden han og hans barn var negative. og etter femten tyve år, så ble det slutt alikevel.

Det ville nok vært tøffere for deg og takle. Jeg er veldig sikker på at du har gjort et klokt valg og jeg håper du nå finner en mann med eller uten barn, som er villig til og gi deg de barna du ønsker deg.

Konflikter hører med i et forhold. Det er det man blir sterk av og det er av sine feil man lærer.

Selv er jeg stemor til en fantastisk gutt på atten år og i tillegg har vi fåt tre flotte gutter sammen.

Hans mor har også fått en gutt i sitt nye forhold og min stesønn har aldri blitt spurt om ønske om flere søsken.

Her har de kommet som perler på en snor og han har bare måttet akseptere det.

Ønsker deg all lykke til videre i livet.