Barna hans vil ikke ha ("halv")søsken

[Gjest Gjest nå]

Vi hadde kommet oss gjennom de første kaosårene med prøving og feiling, og var enige om å satse på hverandre. Vi hadde sett mange av utfordringene det skaper å komme inn som ”stemor”, men hadde hele tiden taklet tilværelsen forholdsvis bra. Vi var på mange måter heldige, siden vi slapp unna de verste gnisningene – både fra ekskone og barn. Vi var klar over at vi hadde valgt en litt komplisert familiestruktur, men var lykkelige – og mente at vi med denne lykken ville kunne klare oss bra. Vi var enige om at vi skulle ha felles barn.

Nå har plutselig barna hans gitt sterkt uttrykk for at de ikke vil ha søsken. Hva gjør vi da? Mannen min blir redd for at et nytt barn skal ødelegge det gode forholdet han har til de andre barna i dag. Jeg blir redd for at mannen min skal lytte til sine barn. Noen som har erfaringer med dette? Hva gjør vi? I hvor stor grad skal man lytte til barna? Er det virkelig en fare for at de skal skyve faren sin bort om vi likevel velger å få barn? De er begge i barneskole-alder.

Takknemlig for svar.

[Gjest Poirot]

Dette bestemmer dere, ikke barna.

[Thea]

Akkurat det hadde jeg ikke tatt hensyn til.Sånn som Poirot sier, dette er deres valg og ikke barnas.Det bør mannen din skjønne også....

[Gjest gjest1]

Nå er det jo ikke opp til barna å bestemme om dere skal få barn sammen eller ikke.

På den annen side så er flere barn noe som angår hele familien.

Jeg ville snakket med barna, og forberedt dem på at dere som par er glade i hverandre og onsker felles barn. Det betyr jo ikke at dere setter de gamle barna på porten av den grunn.

Det er sikkert bare et utslag av sjalusi. De er jo vant til å få hele oppmerksomheten.

[Gjest Gjest nå]

Ja, det tenkte jeg og, men har dere barn selv? Mannen min mener at jeg, som ikke har barn, ser for enkelt på dette og ikke kan forstå hvor vanskelig det er for ham å gå i mot det barna hans ønsker.

Mannen min er selvsagt livredd for at barna hans skal få det "vondt og vanskelig". Det verste som kan skje ham, er at barna vil ønske å være mindre hos oss enn i dag. Selv om det er hans valg å få flere barn eller ei, vil jo barnas holdning til dette spille inn.

[Gjest Gjest nå]

Jeg tror du har rett, Pulverheksa, og synes mannen min (og barna hans) krisemaksimerer... Men jeg skjønner at han er redd, og nå føler jeg meg nesten som en som ødelegger familien hans.

Forholdet til barna er bra, og de ønsker å ha meg der, så sjalusien er heldigvis kun rettet mot et evt nytt søsken, og ikke mot meg.

[Catia]

Vi hadde kommet oss gjennom de første kaosårene med prøving og feiling, og var enige om å satse på hverandre. Vi hadde sett mange av utfordringene det skaper å komme inn som ”stemor”, men hadde hele tiden taklet tilværelsen forholdsvis bra. Vi var på mange måter heldige, siden vi slapp unna de verste gnisningene – både fra ekskone og barn. Vi var klar over at vi hadde valgt en litt komplisert familiestruktur, men var lykkelige – og mente at vi med denne lykken ville kunne klare oss bra. Vi var enige om at vi skulle ha felles barn.

Nå har plutselig barna hans gitt sterkt uttrykk for at de ikke vil ha søsken. Hva gjør vi da? Mannen min blir redd for at et nytt barn skal ødelegge det gode forholdet han har til de andre barna i dag. Jeg blir redd for at mannen min skal lytte til sine barn. Noen som har erfaringer med dette? Hva gjør vi? I hvor stor grad skal man lytte til barna? Er det virkelig en fare for at de skal skyve faren sin bort om vi likevel velger å få barn? De er begge i barneskole-alder.

Takknemlig for svar.

Dere må tenke på dere selv. Hvis dere vil ha barn, få barn! Barna hans venner seg nok til det og blir glad i deres felles barn

[LilleBille]

Det er klart det er deres valg.

Men dette påvirker jo selvfølgelig barna - og dere må faktisk ta med i betraktningen at det vil kunne påvirke forholdet mellom far og barn (og stemor og barn) .. sånn er det bare.

Barna må bare godta de valgene de voksne rundt dem tar - enten de liker dem eller ikke. Nå mener jeg ikke at barna skal få bestemme - langt der i fra, men dere må også akseptere at de ikke nødvendigvis synes det er så veldig stas med nye søsken .. og ta den utfordringen det er å prøve å lagen en "hel" familie ut av det.

[Gjest Poirot]

Sann synligheten for at barna blir glad i sitt nye søsken er nok gansek stor.

Hadde jeg i dag fått vite at min far og stemor ikke fikk barn pga min oppførsel når jeg var liten og umoden ville jeg nok blitt svært lei meg.

[bølla]

Tror at det og føle sjalusi (som det mest sannsynelug er) er helt normalt enten det blir halve eller hele søsken. Så sett dere ned og prat med de, mange må bare høre det at det nye barnet ikke vil bety mye mere enn de. Lykke til!

[LilleBille]

Sann synligheten for at barna blir glad i sitt nye søsken er nok gansek stor.

Det er jeg helt enig i ..

Men det er alltid en omveltning for barn å få søsken .. og mange barn blir veldig sjalu - og utfutfordringen for foreldrene blir ofte større når det er snakk om dine og våre barn.

[Gjest Anonymous]

Vel...det argumentet kan vel gå begge veier...

Kanskje ikke han skjønner hvor viktig det er for deg å få barn, han som har barn fra før??

Tror det ligger mye sjalusi her, og at det kan løse seg ved å snakke med barna hans.

Jeg har ikke barn og kan ikke svare på hans argumenter, men må at det virker som han tar sorgene på forskudd...det kan jo faktisk hende at barna kommer MER til dere nettop for å være mer sammen med den lille også!

[Gjest Anonymous]

Ja, det tenkte jeg og, men har dere barn selv? Mannen min mener at jeg, som ikke har barn, ser for enkelt på dette og ikke kan forstå hvor vanskelig det er for ham å gå i mot det barna hans ønsker.

Jeg synes du skal ta utgangspunkt i dette at du ikke har egne barn når du snakker med dine stebarn om hvordan hverdagen skal bli fremover. Si at du vil ha egne barn og dersom de ikke vil ha søsken, så får du finne en annen mann enn deres far å få barn med. Det her ble veldig brutalt skrevet, så det kan ikke fremlegges slik for barneskolebarn, men jeg håper du forstår hva jeg mener. Kanskje gi dem litt dårlig samvittighet for at de ikke vil at du skal være lykkelig.

Men som flere her sier vil jeg tro at det mest er sjalusi som ligger bak - at de skal få mindre oppmerksomhet. Min bror hadde vært enebarn i 6 år da jeg ble født, og han reagerte med magevondt hver dag klokka fem inntil pappa forklarte at de var like glad i ham selv om jeg hadde blitt født. Da forsvant magevondten.

Lykke til!

Hilsen Lille meg

[Bridget Jones]

Dette er jo noe dere må avgjøre og ikke barna

[Gjest Gjest nå]

Ja, jeg tror barna vender seg til det. Jeg tror også at vi vil kunne få de til å forstå, og at vår oppgave oppi dette er å overbevise dem om at de er minst like viktige som før.

Men når mannen min ikke er like overbevist om at dette vil ordne seg på sikt, og nærmest blir handlingslammet av sin egen frykt for å skade dem, blir dette vanskelig.

Han vet at jeg kommer til å gå fra dem om jeg ikke får prøve å bli mor selv, og han skjønner at dette er viktig for meg. Men det er også tilsynelatende viktig for barna hans å ikke få søsken. Så hvem lytter han på? Meg eller dem? (Jeg må akseptere at barna hans er viktigere for ham enn meg. Det syns jeg er en selvfølge. ). Men vi kan jo få dem til å skifte mening...

Noen som har lyktes med dette?

[Gjest Anonymous]

Som hjemme hos alle oss som er sammen med barnets far også: Flere barn avgjør de voksne, ikke barna.

Det har ikke noe å si om barna er særkulls eller felles - sånne avgjørelser tas ikke av barna.

[Gjest Gjest nå]

Det er ikke barna hans som skal bestemme. Men holdningen til barna hans påvirker jo ham i det valget han tar, og når de er negative, blir han redd for å ta valg som går sterkt i mot det de ønsker. Det kan ikke sammenlignes helt med en tradisjonell familie, for der har ikke barna muligheten til å flytte bort om de ikke liker småbarn. Mannen min sine barn kan etter hvert velge å være mer hos sin mor, og mindre hos oss.

[Gjest Anonymous]

Enig i at dette er noe du og din mann må avgjøre. Dette er deres valg. Men dere må også innse at konsekvensen kan bli at barna velger å være mindre hos dere. Hvis barna velger det, synes jeg også at dere skal respektere barna for det valget de tar. Barna har jo sagt klart ifra at de ikke ønsker søsken. Mulig dette forandrer seg når barnet er født. Det er det ingen som vet nå.

[LilleBille]

Enig i at dette er noe du og din mann må avgjøre. Dette er deres valg. Men dere må også innse at konsekvensen kan bli at barna velger å være mindre hos dere. Hvis barna velger det' date=' synes jeg også at dere skal respektere barna for det valget de tar. Barna har jo sagt klart ifra at de ikke ønsker søsken. Mulig dette forandrer seg når barnet er født. Det er det ingen som vet nå.[/quote']

Dette er faktisk ikke helt uvanlig. Jeg kjenner flere som har valgt å flytte til "samværsforelderen" eller begrenset sitt besøk hos samme - når de ble gamle nok til å velge. (Kan ikke si sikkert at dette kun var på grunn av nye halvsøsken ... men det er bl.a. noe av grunnen de selv gir)

[Gjest Eir]

Jeg er enig med de andre her, dette bestemmer dere, ikke barna. Jeg hadde heller ikke lyst på noen søsken da lillebroren min ble født, og vi var helsøsken. Men jeg skjønte jo fort at det var noe jeg pent måtte tilpasse meg. (Jeg var 7 år eldre enn han.)