dere som har barn i barnehagen

[AnonymBruker]

Hva har egentlig egen smerte med omsorg for barn å gjøre? Dette er i tillegg bare noen timer i løpet av dagen, med andre mennesker i nærheten. At man sliter selv trenger ikke å bety at man ikke er skikket til å ta vare på barn. Håper virkelig ikke TS møter på en slik som deg.

Personen er i sterk ubalanse og for barna er ikke dette bra.

Anonymous poster hash: c62f3...4b1

[AnonymBruker]

Personen er i sterk ubalanse og for barna er ikke dette bra.

Anonymous poster hash: c62f3...4b1

Har vært kjære deg, har vært...

TS, gratulerer med å ha kommet deg igjennom en tøff periode i livet. Det høres kjempebra ut at du jobber i barnehage og at du er obs på ting som kan være aktuelle å ta opp i arbeidssituasjonen. Jeg ville ikke reagert negativt, men vært imponert av at et ungt menneske hadde klart å komme seg fra en fæl sykdom og tilstand, og tiloged ut i arbeidslvet.

Søk støtte hos kollegaene og vær åpne om din fortid

Anonymous poster hash: f2cde...1e8

[Gjest Vevila]

Personen er i sterk ubalanse og for barna er ikke dette bra.

Anonymous poster hash: c62f3...4b1

Hvor står det at personen er i sterk ubalanse?

[Gjest Vevila]

Er imponert over at du vet at arrene ikke skyldes uhell.

Anonymous poster hash: c62f3...4b1

Dette er da snakk om TS sine egne arr. Og veldig mange som har arr etter selvskading har veldig typiske plasseringer som man ikke får etter uhell.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke brydd meg om det var gamle arr. Det har jeg selv.

Men nye, ferske sår/arr ville jeg ikke likt. Ikke bare fordi det viser at personen sliter, men også fordi inntrykket dette gir til barna: jeg ønsker ikke at noen i barnehagen skal begynne å forklare for min sønn om å være syk i sinnet osv. Den biten vil jeg helst ta meg av selv.

Og at barna skal måtte se at en de knytter seg til gjør seg selv så vondt? Barn er ikke uoppmerksomme, de ser om det kommer nye arr. Dette er tungt for voksene pårørende å være vitne til, det er nok veldig ille for barn å oppleve.

Anonymous poster hash: 66cca...740

[AnonymBruker]

Jeg har arr, og jobber i barnehage. De første årene jeg jobbet i barnehage var arrene forholdsvis nye, dvs rundt to-tre år gamle. Da var de sterke og tydelige. Jeg fikk sjeldent kommentarer på arrene mine, men jeg svarte (til voksne) at "det er lenge siden, de er gamle" osv når de spurte. Jeg opplevde kun omsorg og at folk brydde seg om meg når de ville spørre om det. Barna spør veldig sjeldent. De aksepterer som regel at det bare er sånn, og så trenger vi ikke snakke mere om det. Dersom man blir unnvikende og prøver å skjule det, blir barna mer nysgjerrige og urolige.

Nå er det snart ti år siden jeg startet å jobbe i barnehage, og arrene mine har bleknet, og huden har jevnet seg mer ut. Nå er det ingen som sier noe om det lenger. Det hender av og til at et barn spør hva det er for noe, men jeg forteller aldri at jeg har skadet meg selv. Av og til sier jeg bare at "det er sebrastripene mine " og det blir aldri noe mer snakk om det.

"Vanlige" psykiske problemer vil ikke si at du er en dårligere omsorgsperson. Om du får alvorlige personlighetsforstyrrelser, borderline, psykoser og vrangforestillinger er det noe annet, da bør en følges opp av fagpersoner, for å være sikker på at en klarer å følge opp om barnas behov. Og du må ikke vegre deg for å benytte deg av muligheten for sykemelding, dersom du kjenner at det er nødvendig. Ingen takker deg for at du kjører deg selv på felgen.

Anonymous poster hash: 7642b...e9c

[AnonymBruker]

Er hun (du?) flink med barna hadde jeg ikke tenkt noe på det.

Eller, jeg hadde selvfølgelig tenkt at dette er en person som har hatt det vondt, men at hun har kommet seg igjennom det. Jeg velger å tro at mennesker som har slitt og kommet godt ut av det kan være veldig gode å ha i bhg. Tror de kanskje er mer forståelsesfulle for barn som er litt utenfor.

Det jeg hadde tenkt litt på var hvordan denne jenta forklarte seg for barna. De kommer garatert til å spørre, og tror ikke jeg hadde likt hvis poden hadde kommet hjem og sagt "**** kutta seg selv når hun var trist". Ikke alltid ærlighet er best.

Anonymous poster hash: 085ca...453

[hopeful]

ser det er mange forskjellige svar her. noen mer dømmende enn andre. noen med avsky, og omtrent ser på selvskadere som psykopater som ikke finnes omsorg i.dette er da ikke tilfelle. jeg har fått beskjed om at jeg er flink med barn og veldig omsorgsfull fra jeg var svært ung. da min lillebror kom til når jeg var 8, mente mormor jeg kom til å bli *******yngste mor. fordi jeg strålte rundt barn. har jobbet innenfor omsorgsyrke sammenheng med sommerjobb, og til og med en fast jobb innenfor helsesektoren. så til deg som mener at jeg burde vært innsperret enten i fengsel, eller på psyk. det er jo litt teit da. alle psyke er jo ikke en fare for andre mennesker. noen er det, men svært få.

ang hva jeg ville sagt til barn, ville vært svært lite. ville aldri fortalt at jeg skadet meg når jeg var lei meg eller noe slik, jeg tenker å ta en prat med sjefen min før jeg tar noen avgjørelse for hva jeg vil gjøre, jeg synes bare det var litt spennende å høre hva dere foreldre mente om dette, så jeg får en liten pekepinn. men må egentlig innrømme at jeg ble veldig usikker, og kanskje heller mot å la være å vise armene mine.

så også en person som likke sjønte hvordan det var så åpenlyst at det var selvskading, å ikke uheldig skade. dette fordi det er kun arr fra håndleddet og opp til albuen på begge hendene, knat nok synlig hud igjen. Derfor det. Men jeg har fått spørsmål om det er brannskader jeg har, så det kan jo være noen som tenker det.

[Lillemini]

Så lenge hun har arr og ikke store åpne sår må man vel regne med at dette er en vond periode i hennes liv som er over. Veldig trist at noen har det så vondt at de tyr til selvskading, men flott om hun har kommet seg videre. Så lenge hun er en flink omsorgsperson og en god ansatt i barnehagen har det jo ingenting å si for barna og foreldrene. Hun har jo da også vært en SELVskader, ikke en barneskader.

[MissPierce]

Jeg ville ikke ha tenkt noe over det så lenge det er gamle arr, men barna vil garantert spørre om det.

Har selv ett stort arr på låret etter ett fall, og ungene spurte og gravde om igjen og om igjen etter hva det var som hadde hent osv.

Ei venninne av meg drev med selvskading for mange år siden, og hun orker ikke at noen andre enn de nærmeste skal vite om det. Så hun bruker vannfast kropps sminke på sine. Hun har gjort det i 5år nå, og ingen som har oppdaget noe enda.

Så det er ett tips vist du ikke vil vise de...

Masse lykke til TS

[AnonymBruker]

Hadde selvfølgelig ikke reagert!

Anonymous poster hash: a438b...a77

[Betasuppe]

Hadde tenkt at det var et tilbakelagt kapittel i livet hennes hvis arrene ser litt gamle ut. Altså fullstendig grodd.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke reagert.

Jeg hadde sett de, og visst hva det var. Jeg hadde reagert på ferske arr på en slik måte at jeg håpte hun gikk i samtaler med psykolog, men hadde heller ikke tenkt at dette var et problem ifht omsorg for mitt barn.

Om noe hadde denne personen hatt noen erfaringer om å skjule følelser som kan være fint for barn å ta med seg- kanskje hun var flink til å lære barna gode måter å kommunisere på/uttrykke seg?

Det hele kommer an på om hun har oppsøkt hjelp og gått i terapi for det. Jeg hadde ikke ansett henne som ustabil.

Anonymous poster hash: 9326b...941

[AnonymBruker]

Vil legge til at en ærlig forklaring på arrene ovenfor barna hadde vært fullstendig uakseptabelt for meg, på en slik måte at jeg hadde krevd fullt oppvaskmøte og bytting av ansatt.

Men det regner jeg med enhver oppegående person selv hadde skjønt Det handler om sosiale antenner og ikke selvskading.

Anonymous poster hash: 9326b...941

[AnonymBruker]

Jeg har et inntrykk av at mange selvskadere er veldig hyggelige, omsorgsfulle og ydmyke utad.

. Hvorfor skal en dømme en person utifra noen arr? Jeg har selv arr på kroppen min, men de definerer ikke hvordan jeg er som person.

Anonymous poster hash: 86d86...f2c

[AnonymBruker]

Det finnes også mennesker som har opplevd traumer og slitt psykisk uten synlige merker på kroppen. Man må ikke dømme og tro ting så fort. Disse har nok hatt det like vondt, kanskje verre enn de som bærer med seg merker. Hvem vet hvilke barnehages ansatte dette gjelder? De bærer kanskje med seg nyttig livserfaring, og har evne til innlevelse i andre nettopp pga sine erfaringer ?

Anonymous poster hash: 60c61...7f7