Hvorfor liker ingen meg?

[AnonymBruker]

Jeg har, sikkert som de fleste andre, gode og dårlige dager. Dager hvor jeg føler meg fin, og dager hvor jeg føler meg stygg.

I det siste har jeg faktisk tenk over en ting: jeg har godtatt at jeg blir mislikt. Eller med andre ord så overrasker det meg ikke lenger, og det er nesten som at jeg forventer det.

når jeg er ute på byen er det ingen som kontakter meg, men det er alltid vennene mine som blir lagt merke til (ja, jeg har faktisk venner). Det er vennene mine som blir lagt til på facebook, mens jeg aldri får noen venneforespørsler, men heller oppdager at flere og flere har slettet meg.

Jeg har så urolig lyst til å vite hvordan andre mennesker ser på meg, men på den andre side ikke, fordi da er jeg redd jeg ikke klarer å leve med meg selv.

Jeg liker egentlig meg selv, men ut ifra hvordan reaksjoner jeg møter hver eneste dag (fra de fleste mennesker, uavhengig av hvilken arena og disse menneskene kjenner meg ikke engang, de bare unngår meg fra første sekund)så blir jeg usikker på meg selv.

Jeg kan snakke med folk en dag, og neste gang jeg møter de/går forbi så overser de meg.. Klarer ikke forstå hva jeg gjør galt:(

Anonymous poster hash: 19cca...f92

[dillyduzit]

Vet du hva? Du er ikke alene.

Kom til et punkt hvor jeg ikke lenger gir så mye av meg selv på de "dårlige dagene". Vil folk stirre, overse etc så får de bare gjøre det.

Det er så vanskelig å tro at, en dag, så gjør du som meg og gir faen, men den dagen kommer uten at du tenker over det.

Ellers kan du sende meg en pm når som helst når du føler folk overseer deg.

[Ugly truth]

Jeg har det helt likt men får ofte høre at jeg er så pen og snill av mine venner. Så derfor tær det ikke på min selvfølelse alt før mye.

Jeg har insett at mye av det negative jeg føler fra mennesker rundt meg nok grunner i at jeg veldig mange ganger er litt i min "egne verldens". Dvs jeg hilser ikke på folk fordi jeg rett og slett ikke ser dem, jeg tenker en del og får derfor ikke med meg hva folk snakker om rundt.

Dette innebærer ikke at jeg er en dårligere menneskske men bare litt mer introvert enn det jeg ønsker å tenke om meg selv.

Jeg er smart og sosial men ikke sosialt smart alle ganger.

Kanskje det er slik du har det å?

Endret 20. april 2015 av Ugly truth

[AnonymBruker]

Vet du hva? Du er ikke alene.

Kom til et punkt hvor jeg ikke lenger gir så mye av meg selv på de "dårlige dagene". Vil folk stirre, overse etc så får de bare gjøre det.

Det er så vanskelig å tro at, en dag, så gjør du som meg og gir faen, men den dagen kommer uten at du tenker over det.

Ellers kan du sende meg en pm når som helst når du føler folk overseer deg.

Hvorfor har vi det sånn da? Jeg føler meg helt vanlig utseende messig - penere enn mange, men mange er penere enn meg, jeg har et vanlig liv, vanlige tanker og meninger, mål, drømmer. Jeg skiller meg ikke ut på noen måte, så hvorfor ser alle folk at akkurat meg vil de ikke ha noe med å gjøre?

Jeg bryr meg egentlig ikke om disse menneskene, fordi de er stikk motsatt av meg - jeg møter alle mennesker med samme sinn, og så lenge de ikke gjør meg eller mine nærmeste noe vondt eller negativt, så har jeg ingen problemer med å være deres venn på Facebook eller si hei med et smil hvis jeg møter dem.,

Men usikkerheten min har også ført til at jeg unngår folk. Jeg later heller som jeg ikke ser de, enn å være uhøflig å ikke si hei. Jeg er så redd for å ikke få noe hei tilbake......

Anonymous poster hash: 19cca...f92

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt men får ofte høre at jeg er så pen og snill av mine venner. Så derfor tær det ikke på min selvfølelse alt før mye.

Jeg har insett at mye av det negative jeg føler fra mennesker rundt meg nok grunner i at jeg veldig mange ganger er litt i min "egne verldens". Dvs jeg hilser ikke på folk fordi jeg rett og slett ikke ser dem, jeg tenker en del og får derfor ikke med meg hva folk snakker om rundt.

Dette innebærer ikke at jeg er en dårligere menneskske men bare litt mer introvert enn det jeg ønsker å tenke om meg selv.

Jeg er smart og sosial men ikke sosialt smart alle ganger.

Kanskje det er slik du har det å?

Jeg får høre at jeg er pen, men klarer ikke å tro på det.. Og hvem er det som ikke får høre at de er pene i 2015?

Jeg vet at jeg er snill, men blir ofte misforstått, og får sjelden høre det fra andre. Men jeg vet det, fordi jeg ønsker ingen andre noe vondt, bare akkurat hva jeg selv hadde ønsket er slik jeg oppfører meg mot andre.

For meg tror jeg det har blitt en slags ond sirkel. Jeg har mange mål og tanker om hvordan jeg ønsker å bli (tynnere, flinkere på skole osv), og sier derfor ofte nei til å finne på noe med venner - setter livet på vent.. Kan ikke bli med på ditt utvidar fordi jeg ikke kan spise usunt, fordi jeg må trene eller lese pensum.

Ofte når jeg er med venner, så føles det litt bortkastet.. Har noen venninner som alltid rakker ned på meg og mitt liv. Og som jeg nevnte i sta overser jeg folk med vilje, for å slippe å si hei uten å få svar tilbake. For noen kan det virke som jeg er overlegen - og det er det flere som har sagt. De tror jeg føler meg bedre enn andre, men sannheten er at jeg ikke føler meg bra nok.

Det kan nok hende vi har det på samme måte, jeg liker godt å være for meg selv og trenger ikke si noe hvis jeg ikke har noe spesielt å si..

Anonymous poster hash: 19cca...f92

[dillyduzit]

Hvorfor har vi det sånn da? Jeg føler meg helt vanlig utseende messig - penere enn mange, men mange er penere enn meg, jeg har et vanlig liv, vanlige tanker og meninger, mål, drømmer. Jeg skiller meg ikke ut på noen måte, så hvorfor ser alle folk at akkurat meg vil de ikke ha noe med å gjøre?

Jeg bryr meg egentlig ikke om disse menneskene, fordi de er stikk motsatt av meg - jeg møter alle mennesker med samme sinn, og så lenge de ikke gjør meg eller mine nærmeste noe vondt eller negativt, så har jeg ingen problemer med å være deres venn på Facebook eller si hei med et smil hvis jeg møter dem.,

Men usikkerheten min har også ført til at jeg unngår folk. Jeg later heller som jeg ikke ser de, enn å være uhøflig å ikke si hei. Jeg er så redd for å ikke få noe hei tilbake......

Anonymous poster hash: 19cca...f92

Nå vet jeg ikke med deg dessverre, men etter utallige år hvor jeg håpet at jeg også kanskje skulle bli invitert til en bursdag, at noen kanskje en dag ville spørre meg om jeg ville bli med ut etc, så tror jeg at det hvertfall hos meg, kom til et punkt at nå eller aldri.

Jeg tror nok du er penere enn det du tror (jeg sier ikke dette gjelder i mitt tilfelle) og folk blir redde for å bli målt opp til deg? At du faktisk har realistiske drømmer som du kan oppnå, et utseende folk streber etter eller noe annet ved deg som gjør at folk ikke vil ha kontakt med deg?

Helt ærlig tror jeg dog mye sitter i hodet. Jeg er den type som tenker at alle er hyggelige og imøtekommende til det motsatte er bevist. Det jeg ikke ville ha gjort, er å gjøre som meg å ignorere dem. Da er det stor sjanse for at du ender opp slik som meg: å miste empati. Merker jeg den minste forandring, hvor jeg føler meg oversett, eller ignorert, tenker jeg bare: "Neivel, da skal ikke disse få noe av min oppmerksomhet heller, synd om de kommer senere og trenger noe fra meg"

Jeg er dessverre blitt en kald person, men igjen, det er den eneste måten jeg har lært å håndtere en slik situasjon på.

Uff, det er egentlig så vanskelig å svare. Håper at du ble noe klokere.

[AnonymBruker]

Huff TS, jeg kjenner meg så igjen i deg! Og det tærer virkelig på, hva er galt med meg, lixom?
Samtidig er jeg blitt såpass gammel at jeg begynner å tenke som dillyduzit, men jeg klarer det ikke helt allikevel. Enkelt å tenke det når jeg ikke hører noe fra de, men så fort de tar kontakt igjen, går jeg i den samme gamle fella og later som alt er greit...

Anonymous poster hash: 98a36...a66