Far med psykopatiske tendenser

[AnonymBruker]

Psykisk vold er den verste form for vold et barn kan oppleve, dette er nå fastlåst av forskere.Grunnen? Jo barn som blir utsatt for psykisk vold tror at det er dem selv det er noe galt med og ikke den som utsetter dem for det. Ved fysisk vold vil barn ha blåmerker å vise frem, de vil vite at det er den som slår det er noe galt med, og de vil få støtte av omgivelsene. Psykisk vold derimot er veldig skjult, barnet blir forvirret, de vil utvikle ekstremt dårlig selvfølelse, og det er få eller ingen som vil oppdage volden, og dermed vil støtten fra omgivelsene utebli. Man kan overføre det til en arbeidsplass, deg og en kollega kommer i krangel, det hele ender med at hun/han gir deg en på tygga! For en oppstandelse det ville blitt, en ville fått massiv støtte fra kollegaene,han/ hun som gav deg en på tygga ville bli sett på som en total gærning som hadde null kontroll og det hele ville nok endt med at personen fikk sparken. Men så er det psykisk vold, her ville ingen vært vitne til de verbale slagene du fikk, trolig ville du fått beskjed om at " du må jo tåle såpass", og mange av dine kollegaer ville trukket seg unna deg fordi de heller ville trodd på gjerningsmannen. Av de to scenarioene, hva ville ført til størst psykisk skade hos offeret? Det sier seg jo egentlig selv. Den fysiske volden ville blitt stoppet med engang, men den psykiske volden kan foregå i år, helt til offeret er så utslitt av det hele at det må slutte i jobben før det knekker helt sammen/ har knukket sammen. All støtte til deg TS! :-) .

Anonymous poster hash: 6e714...b8e

Ja, det tok meg litt tid å forstå at det var psykisk vold, men du har helt rett. Føler ikke jeg kunne si det til noen fordi jeg hadde ingen bevis, og at ingen ville tro meg. Du har en veldig god forståelse av problemet, skulle vært flere som deg. Tusen takk for støtte

TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Takk. Ja,har slitt mye og i mange år, men uten at noen utenom familien har visst det. Jeg har alltid jobbet og studert osv, så de fleste har ikke merket annet enn at jeg tidvis oppførte meg rart. F.eks må jeg alltid ha oversikt der jeg er, enten det gjelder på bussen, kino, kafé osv.

Men det som har vært tyngst for meg, er at jeg i årevis hadde så dårlig samvittighet ovenfor min far,at jeg bare eksisterte. Jeg gikk med en overveldende følelse av at siden jeg hadde ødelagt livet hans ( kuttet kontakten), så fortjente ikke jeg et skikkelig liv heller.

Jeg har tidvis gått til psykolog, uten at jeg følte det hjalp. Det som har hjulpet meg, er en endring i tanker. Dette har vært en prosess som har tatt flere år. Nå er jeg der at om han hadde dødd i dag, så hadde det vært helt likegyldig for meg.

Husk TS, ingen har rett til å trykke deg ned- spesielt ikke foreldrene dine som egentlig skal være dine beste støttespillere. Jeg håper virkelig du finner ut av dette! Stor klem.

Anonymous poster hash: 3fd9d...163

Jeg forstår veldig godt at du tenkte slik, og at det kan være vanskelig å snu det. Men så tøff du er! Det står respekt av at du kom deg ut av den tankegangen. Jeg holder på å jobbe med det samme som du har gjort, men det er jammen ikke lett. Kommer nok til å ta lang tid for meg og, men jeg nekter å gi opp. Hadde du hjelp av psykolog, eller gjorde du det mest alene? Når følte du at det begynte å gå bedre, og hva gjorde du/tenkte du?

Føler du at du er på en god plass i livet, er du lykkelig, tross alt?

Tusen takk for gode ord, det varmer virkelig Stor klem til deg og

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Min far er en hensynsløs psykopat. Alt dere skriver i tråden stemmer. Veldig ustabil. Viste aldri hvor jeg hadde han. Han kunne be oss om å stille oss opp med hendene frem, så måtte vi stå der og pines helt til han slo eller ikke.

Jeg fikk alltid vite at jeg var udugelig og kom til å ende opp som vaskekjærring. Ambisjonene mine ble ledd av. Vi var stygg, feit osv. Han ødela alle kjæresteforholdene mine helt fram til jeg kutta han ut av livet.

Han slo, utøvde psykisk terror og voldtok mamma flere ganger.

Dette var aldri noe vi snakket om hjemme. Vi bare listet oss stille rundt, prøvde å blidgjøre han og å ikke bli lagt merke til. Når jeg og mamma først begynte å snakke om det så var det som om demninga sprakk. Vi kunne ikke lengre holde stilt eller leve i det. Hun reddet oss alle ut og vi anmeldte.

Jeg føler at jeg har fått en avslutning fordi vi ble trodd og han ble dømt. (Retten konkluderte også med at han hadde psykopatiske trekk) i ettertid bygde jeg opp motet mitt og konfronterte han med alt. Han nektet såklart og "skjønte ikke bæret av hva jeg snakket om". Jeg hadde jo hatt en flott oppvekst. I ettertid fikk jeg også vite at han ble banket og seksuelt misbrukt av sin egen far. Så det er jo en slags forklaring på hvorfor han er slik. Jeg har innsett at han aldri kommer til å innrømme noe. Så jeg har slått meg til ro med at jeg får kalle en spade en spade. Har så og si ingen kontakt med han, fordi han er ikke istand til å forandre seg.

Jeg gikk til psykolog i 1 år. Og nå tar jeg av og til en tur innom om jeg har det kjipt. Klarer meg bra. Går på et tøft studie og har livet mitt på stell. Selvom jeg egentlig skulle vært foruten så har denne oppveksten gjort meg sterk og reflektert.

Anonymous poster hash: ca7b0...5c7

[AnonymBruker]

Jeg forstår veldig godt at du tenkte slik, og at det kan være vanskelig å snu det. Men så tøff du er! Det står respekt av at du kom deg ut av den tankegangen. Jeg holder på å jobbe med det samme som du har gjort, men det er jammen ikke lett. Kommer nok til å ta lang tid for meg og, men jeg nekter å gi opp. Hadde du hjelp av psykolog, eller gjorde du det mest alene? Når følte du at det begynte å gå bedre, og hva gjorde du/tenkte du?Føler du at du er på en god plass i livet, er du lykkelig, tross alt? Tusen takk for gode ord, det varmer virkelig Stor klem til deg og Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

Hehe....føler meg ikke så tøff akkurat, men tusen takk.

Jeg mener jo at jeg har gjort " jobben" selv, og mener at det er noe alle må gjøre, uansett utfordring. En psykolog og lignende kan gi deg redskaper, men jobben er det du som må gjøre.

Jeg kuttet kontakten med min far i tidlig tyveår, og nå er jeg 40 (!). Kan med hånden på hjertet si at jeg er bunnløst lykkelig og har vært det siden 2010. Da falt de siste brikkene i livet mitt på plass, og jeg er der jeg aldri trodde jeg skulle være. Og det som er "bra" med det som jeg har opplevd, er at jeg faktisk nyter hver hverdag, og at jeg ikke lar " tulleproblemer" ødelegge en ellers fin dag.

Men som sagt, det har tatt tid for meg. Men det har sikkert tatt ekstra lang tid for meg fordi det tok lang tid å komme ut av velkjente mønstre. F.eks har jeg to svært destruktive forhold bak meg der mennene var veldig lik min far.

MEN, det jeg tilslutt gjorde, var kort fortalt at jeg plasserte skylden der den hører hjemme. Det er ikke jeg som har gjort noe galt, det er min far.

Jeg fortjener like mye som alle andre å ha det bra.

Jeg har kun denne ene sjansen, så jeg må leve livet mitt best mulig NÅ.

Min far fikk utallige sjanser og brukte de for alt de var verd. Men greit, da vet jeg at han ikke fortjener eller kan få flere sjanser.

Jeg er ikke villig til å la min far ødelegge for meg selv etter at jeg kuttet kontakten. JEG skal vinne dette, ikke han.

Fikk hemmelig tlfnr/adresse, fordi da slipper jeg luskingen i hagen, julekort i postkassen, bursdagskort osv.

Sist, men kanskje viktigst: jeg fikk barn, og kan ikke FORSTÅ hvordan det går an å behandle sine egne barn så fælt som min far har gjort, og ikke minst, jeg må beskytte barnet mitt mot bestefaren.

Forøvrig er det som sagt en prosess som tar tid. Jeg tok utdanning selv om jeg ikke "fortjente" det, og snakket mye med mor og søsken. Nå skal det sies at jeg valgte et yrke som er veldig knyttet opp mot min bakgrunn, og det har vært særdeles krevende psykisk, men veldig lærerikt. Jeg har lært mest om meg selv gjennom jobben, faktisk. Helt sikkert ikke korrekt, men det får så være.

Og så tror jeg veldig på dette med å gi slipp på fortiden. Ikke alltid grave og grave, men heller jobbe for at dette har skjedd, men nå legger jeg det til side og ser heller fremover. Ikke dynke seg i fortidens grums og dritt, for du fortjener så uendelig mye mer enn det!

Anonymous poster hash: 3fd9d...163

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som er ganske så streng og til tider svært kontrollerende. Jeg var det hun kaller et englebarn, men min lillesøster derimot kaller hun djevelen.. Hun er sjefen i hjemmet og skal ha det siste ordet. Jeg var et barn som valgte heller å høre på enn å skape konflikter. Vi har noen del år forskjell, jeg og min lillesøster. Jeg kan se hvorfor min mor er så mye strengere og kontrollerende med henne. Min søster er en svært vanskelig tenåring som driter i alt og alle, utenom hennes venner. Hun har blitt skjemt bort i mange år og kanskje en av grunnene til hvorfor hun tar penger for gitt. Men skolen bryr hun seg lite om, bare dårlige karakterer, og hele verden hennes handler om å få oppmerksomhet fra gutter.. Så ikke helt som du var TS

Hun har også fått høre mye negativt gjennom sin barndom "du er dum" "du er udugelig" "du oppfører deg som en hore" "du kler deg som en hore" "du mangler empati" osv, mye av det du sier også.. At hun mangler empati er helt korrekt. Men jeg tror nok at min mors oppdragelse med meg ikke fungerer på min søster, og at det må andre tiltak til.. Men mamma har alltid hatt og vist empati... meg har hun ALLTID støttet mens min søster derimot klarer hun ikke å støtte pga hvordan min søster oppfører seg..

Jeg kan nesten se min søster skrive det du skriver i fremtiden (utenom det at du gjør det bra på skolen og jobber osv). Jeg har ikke så mange gode råd å gi annet enn at du er din egen person og du vet hvordan du er, og at du ikke må la fortiden ødelegge den du er i dag. Ta vare på dine verdier og aldri la din far knuse deg! Jeg vet at det er tøft..... det er svært tøft for meg å se hvordan moren min snakker til søsteren min og jeg har gjentatte ganger sagt til moren min at slikt skal hun ikke si.. Da blir moren min sint på meg også, fordi jeg stikker nesa i hennes oppdragelse.. men det er min søster, og jeg har et mors instinkt og instinkt generelt med å prøve å stoppe dette.. Derfor har jeg som mor, og person, opp gjennom livet, lært av alle feilene til moren min.. jeg vil absolutt ikke bli som henne..

Og du er ikke som faren din, eller moren din - du er DEG. Aksepter at du har en vanskelig fortid, fortsett å gå til psykolog, men ikke la fortiden ødelegge fremtiden din..... Faren din er glad i deg selv om han ikke uttrykker det eller vet hvordan han skal vise det..... Noen mennesker eier ikke den egenskapen dessverre...

Jeg ville mest bare dele min erfaring med deg.. du er ikke alene, slik som flere her har vist... Du trenger ikke aksept fra han.. bare fra deg selv og den du elsker (om du har noen i livet ditt).. Ikke gå inn i forhold med en tanke som "alle menn er slik".. nå vet ikke jeg om du gjør det, men vit at alle er forskjellige og individuelle mennesker...

Og en ting til som jeg tror du kan finne svært vanskelig og befriende samtidig.... TILGI han (selv om han ikke fortjener det eller du ønsker det, og selv om han ikke krever det) og deg selv...... Tilgivelse er en ting som kan redde mange hjerter.. ikke minst deg selv.....

Anonymous poster hash: 5099a...6da

[gule_fugl]

Tusen takk for gode ord, blir helt rørt!

Du har helt rett i det du skriver, han har manipulert meg hele livet til å føle at det er min feil. Han er veldig flink til å "sette folk på plass," altså brøle, håne og trykke deg ned til du ikke vet hvem du er lenger eller hva du står for. Han sa jeg løy, og om jeg nekter sa ha meget bestemt og brølende: "det gjør du!" også kom det ett eller annet nedlatende som "du tror du er noe, du er manipulerende...osv" Jo mer jeg kjempet i mot, jo mer trykket han meg ned, og jeg tror han nøt det. Det virket som han prøvde å finne ting å "ta meg" for, så det er en umulig oppgave.

Jeg tror du har helt rett, har tenkt på det til nå i alle fall at det ikke er verdt det, og at jeg ikke er sterk nok til det enda. Kanskje en dag.

Kan jeg spør deg om hvor gammel du er, og om du føler at dette har påvirket andre ting i livet ditt? Som f.eks. valg av partner, venner? Vanskeligheter for å stole på folk osv.?

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare meg

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

Jeg er 25 år gammel

I forhold til relasjoner med andre har det nok påvirket meg i den grad at jeg må "se an" folk, og jeg slipper sjelden mennesker helt innpå meg. Reservert er vel ordet Jeg er veldig var på stemninger, andre menneskers stemningsleie og jeg må på en måte vite hvor jeg har folk - forutsigbarhet. Det har blitt en styrke, men samtidig en svakhet, da jeg tidligere ofte tenkte (ubevisst) at det var min feil eller mitt ansvar å "fikse". Har også slitt med angst og depresjon, men det har blitt mye bedre etter at jeg begynte med kognitiv terapi

Tidligere hadde jeg store problemer med å uttrykke følelser..jeg hadde jo aldri fått lov til å være sint eller lei meg, så hvordan i alle dager skulle jeg vite Men med god hjelp fra samboeren min og utallige timer med samtaler så har det også blitt bedre.

Hva med deg selv? Hvor gammel er du, og føler du det har påvirket deg i møte med andre mennesker?

Beklager litt kronglete svar og dårlig formulering. Litt døgnvill og surrete etter nattevaktsjobbing

[AnonymBruker]

Min far er en hensynsløs psykopat. Alt dere skriver i tråden stemmer. Veldig ustabil. Viste aldri hvor jeg hadde han. Han kunne be oss om å stille oss opp med hendene frem, så måtte vi stå der og pines helt til han slo eller ikke.

Jeg fikk alltid vite at jeg var udugelig og kom til å ende opp som vaskekjærring. Ambisjonene mine ble ledd av. Vi var stygg, feit osv. Han ødela alle kjæresteforholdene mine helt fram til jeg kutta han ut av livet.

Han slo, utøvde psykisk terror og voldtok mamma flere ganger.

Dette var aldri noe vi snakket om hjemme. Vi bare listet oss stille rundt, prøvde å blidgjøre han og å ikke bli lagt merke til. Når jeg og mamma først begynte å snakke om det så var det som om demninga sprakk. Vi kunne ikke lengre holde stilt eller leve i det. Hun reddet oss alle ut og vi anmeldte.

Jeg føler at jeg har fått en avslutning fordi vi ble trodd og han ble dømt. (Retten konkluderte også med at han hadde psykopatiske trekk) i ettertid bygde jeg opp motet mitt og konfronterte han med alt. Han nektet såklart og "skjønte ikke bæret av hva jeg snakket om". Jeg hadde jo hatt en flott oppvekst. I ettertid fikk jeg også vite at han ble banket og seksuelt misbrukt av sin egen far. Så det er jo en slags forklaring på hvorfor han er slik. Jeg har innsett at han aldri kommer til å innrømme noe. Så jeg har slått meg til ro med at jeg får kalle en spade en spade. Har så og si ingen kontakt med han, fordi han er ikke istand til å forandre seg.

Jeg gikk til psykolog i 1 år. Og nå tar jeg av og til en tur innom om jeg har det kjipt. Klarer meg bra. Går på et tøft studie og har livet mitt på stell. Selvom jeg egentlig skulle vært foruten så har denne oppveksten gjort meg sterk og reflektert.

Anonymous poster hash: ca7b0...5c7

Det var en sterk historie, du er vanvittig sterk

Mange likhetstrekk, minus den fysiske volden. Det er utrollig godt gjort av din mor å snakke om det, og komme seg ut av det. Og ikke minst at han ble dømt i retten. Jeg forstår godt at det gir deg en form for ro, vil jeg tro.

Har du opplevd at dette har påvirket livet ditt i ettertid, f.eks. med selvtillit og selvfølelse, valg av partner osv? Eller føler du at du har kommet deg godt ut av det, tross alt? Jeg opplevde at min far sa at han ville sende meg på barnehjem da jeg var liten. Han sa det så mange ganger at jeg trodde ham, og noen ganger kunne jeg nesten ønske at han gjorde det. Han sa også at han aldri trodde han ville få en datter som meg, på en negativ måte. Det har fått meg til å føle meg utrygg i denne verden, jeg var overbevist om at foreldrene mine ville forlate meg da jeg var liten og jeg føler emg ikke god nok. Jeg lurer på om du har opplevd å kjenne på slike ting, eller om du har klart å røske ut det han sa til deg?

TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som er ganske så streng og til tider svært kontrollerende. Jeg var det hun kaller et englebarn, men min lillesøster derimot kaller hun djevelen.. Hun er sjefen i hjemmet og skal ha det siste ordet. Jeg var et barn som valgte heller å høre på enn å skape konflikter. Vi har noen del år forskjell, jeg og min lillesøster. Jeg kan se hvorfor min mor er så mye strengere og kontrollerende med henne. Min søster er en svært vanskelig tenåring som driter i alt og alle, utenom hennes venner. Hun har blitt skjemt bort i mange år og kanskje en av grunnene til hvorfor hun tar penger for gitt. Men skolen bryr hun seg lite om, bare dårlige karakterer, og hele verden hennes handler om å få oppmerksomhet fra gutter.. Så ikke helt som du var TS

Hun har også fått høre mye negativt gjennom sin barndom "du er dum" "du er udugelig" "du oppfører deg som en hore" "du kler deg som en hore" "du mangler empati" osv, mye av det du sier også.. At hun mangler empati er helt korrekt. Men jeg tror nok at min mors oppdragelse med meg ikke fungerer på min søster, og at det må andre tiltak til.. Men mamma har alltid hatt og vist empati... meg har hun ALLTID støttet mens min søster derimot klarer hun ikke å støtte pga hvordan min søster oppfører seg..

Jeg kan nesten se min søster skrive det du skriver i fremtiden (utenom det at du gjør det bra på skolen og jobber osv). Jeg har ikke så mange gode råd å gi annet enn at du er din egen person og du vet hvordan du er, og at du ikke må la fortiden ødelegge den du er i dag. Ta vare på dine verdier og aldri la din far knuse deg! Jeg vet at det er tøft..... det er svært tøft for meg å se hvordan moren min snakker til søsteren min og jeg har gjentatte ganger sagt til moren min at slikt skal hun ikke si.. Da blir moren min sint på meg også, fordi jeg stikker nesa i hennes oppdragelse.. men det er min søster, og jeg har et mors instinkt og instinkt generelt med å prøve å stoppe dette.. Derfor har jeg som mor, og person, opp gjennom livet, lært av alle feilene til moren min.. jeg vil absolutt ikke bli som henne..

Og du er ikke som faren din, eller moren din - du er DEG. Aksepter at du har en vanskelig fortid, fortsett å gå til psykolog, men ikke la fortiden ødelegge fremtiden din..... Faren din er glad i deg selv om han ikke uttrykker det eller vet hvordan han skal vise det..... Noen mennesker eier ikke den egenskapen dessverre...

Jeg ville mest bare dele min erfaring med deg.. du er ikke alene, slik som flere her har vist... Du trenger ikke aksept fra han.. bare fra deg selv og den du elsker (om du har noen i livet ditt).. Ikke gå inn i forhold med en tanke som "alle menn er slik".. nå vet ikke jeg om du gjør det, men vit at alle er forskjellige og individuelle mennesker...

Og en ting til som jeg tror du kan finne svært vanskelig og befriende samtidig.... TILGI han (selv om han ikke fortjener det eller du ønsker det, og selv om han ikke krever det) og deg selv...... Tilgivelse er en ting som kan redde mange hjerter.. ikke minst deg selv.....

Anonymous poster hash: 5099a...6da

Tusen takk for at du deler din erfaring med meg, det sette jeg veldig pris på

Nå vet jeg ikke alt om deg, din søster og din mor, men jeg vil gjerne peke ut noe om jeg får lov. Nå har du sikkert tenkt i samme baner selv, men vil bare fortelle fra min synsvinkel. Du sier din søster er "en vanskelig tenåring." Nå vil vel kanskje de aller fleste være enige om at alle tenåring kan være vanskelige, men du legger ekstra press på dette. Kan det kanskje være en grunn til at hun er ekstra vanskelig? Det er litt som å lese om meg selv, skjønner du. Om du hadde spurt foreldrene mine hadde de fortalt deg at jeg var en vanskelig tenåring. Det som egentlig skjedde var at jeg var lei. Jeg hadde kjempet i mot min far i mange år, prøvd å fortelle mamma om hvordan jeg hadde det og at det såret meg uten noe hell. Jeg hadde blitt trøkket ned i årevis, jeg så mamma bli hjernevasket, jeg trodde ingen ville tro meg og ingen sa noe. Min strategi ble til slutt å overse mine foreldre, totalt. Jeg gikk heller ut med venner enn å være hjemme, rett og slett for å rømme. De mente jeg var overlegen, trodde jeg bodde på hotel og at jeg ikke brydde meg om familien. Jeg ville bare unngå å høre enda mer om hvor ubrukelig jeg var.

Kanskje oppmerksomheten fra guttene er den oppmerksomheten og bekreftelsen hun trenger som hun ikke får hjemmefra? Å vite at hun er god nok, smart, morsom og verdt noens tid. Nå vet jeg ikke om du har hørt slike ting i din oppvekst, men det er forferdelig ødeleggende for selvtilliten og selvbildet. Og det som kan virke som hun mangel på empati, er kanskje bare en såret sjel som har gitt opp? Skole og jobb, samme. Kanskje hun har mistet all selvtilliten sin og virkelig tror hun er dum og udugelig? Nå vet jeg ikke om du mener din mor har psykopatiske trekk, men ville søkt litt på "the golden child and the scapgoat." Dette fenomenet går desverre igjen i familier med slike foreldre. Det er godt at du prøver å støtte din søster, og si ifra til din mor. Og tross alt så er det godt at det kommer noe godt ut av dette, at du har lært hvordan du ikke skal være som forelder.

Når det er sagt, tusen takk for støtte og gode ord. Det betyr mye for meg at du tok deg tid til å skrive mange gode råd som jeg skal prøve å ta ordentlig til meg

TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år gammel

I forhold til relasjoner med andre har det nok påvirket meg i den grad at jeg må "se an" folk, og jeg slipper sjelden mennesker helt innpå meg. Reservert er vel ordet Jeg er veldig var på stemninger, andre menneskers stemningsleie og jeg må på en måte vite hvor jeg har folk - forutsigbarhet. Det har blitt en styrke, men samtidig en svakhet, da jeg tidligere ofte tenkte (ubevisst) at det var min feil eller mitt ansvar å "fikse". Har også slitt med angst og depresjon, men det har blitt mye bedre etter at jeg begynte med kognitiv terapi

Tidligere hadde jeg store problemer med å uttrykke følelser..jeg hadde jo aldri fått lov til å være sint eller lei meg, så hvordan i alle dager skulle jeg vite Men med god hjelp fra samboeren min og utallige timer med samtaler så har det også blitt bedre.

Hva med deg selv? Hvor gammel er du, og føler du det har påvirket deg i møte med andre mennesker?

Beklager litt kronglete svar og dårlig formulering. Litt døgnvill og surrete etter nattevaktsjobbing

Det høres veldig ut som meg selv!

Jeg er 23 år. Jeg har også blitt god på å "lese folk," føler jeg. Det var jo noe jeg måtte gjøre daglig. Jeg var tidligere veldig sjenert og innesluttet, men det gikk heldigvis litt over ettersom jeg ble eldre. Har heldigvis hatt gode venner hele veien, spesielt nå i voksen alder, det har hjulpet meg mye. Jeg har hatt en tendens til å tro at folk ikke liker meg når de treffer meg, for så å bli kjempe overrasket når de sier de synes jeg er hyggelig og vil treffe meg igjen

Jeg var også en "people pleaser" men det har blitt litt bedre med tiden. Jeg fikk jo sjelden lov til å si nei og ha mine egne meninger. Jeg trodde jeg måtte finne meg i alt, og selv om jeg kunne si ifra noen ganger, ble jeg fort satt på plass uten å kjempe i mot.

Det med følelser, jeg trodde ikke jeg hadde lov til å være sint eller lei meg, helt sant! Jeg trodde ikke jeg hadde lov til å si og mene at "sånn vil jeg ha det" eller "sånn vil jeg ikke ha det" i et forhold f.eks Det lærte jeg for et par år sida.. Jeg trodde ikke jeg kunne sette krav til andre mennesker, og sette grenser. Det hadde jeg aldri lært hjemme, og er noe jeg sliter med den dag i dag. Jeg har skjønt i ettertid at mine grenser ble tråkket over daglig uten at jeg kunne forsvare meg. Noe jeg også har slitt litt med er å akseptere at det er greit at jeg føler det sånn som jeg gjør. Jeg har også slitt med depresjon og angst, men den lille stemmen forteller meg at jeg bør skjerpe meg og at jeg ikke har noen rett til å føle det sånn. Jeg klarer ikke å få inn at det ikke er rart at jeg har det sånn som jeg har det nå.

Jeg har valg litt feil menn, kan man si ja. Har hatt en tendens til å tiltrekke meg drittsekkene, og de tvilsomme typene. De det ikke har blitt langvarige forhold med, heldigvis. Misery loves company, eller hva de sier. Hehe. Nå har jeg en snill samboer da, og det lover godt så langt

Jeg har også vært i kognetiv terapi, og hos psykolog, men har ikke vært så heldig med behandlere, så føler meg ikke ferdig med dette enda. Merker at jeg fort faller tilbake i gamle spor uten behandling.

Det er jo kjempe godt at du har en så støttende samboer! Heldige du! Og det er godt å se at det går an å komme seg videre fra noe slikt, gir meg tro på at jeg også skal klare det

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

"Har du opplevd at dette har påvirket livet ditt i ettertid, f.eks. med selvtillit og selvfølelse, valg av partner osv? Eller føler du at du har kommet deg godt ut av det, tross alt? "

Det har gjort noe med selvtilliten ja, men har klart å bygd opp denne etterhvert og føler meg bra med meg selv. Det eneste er at jeg føler meg ikke like bra som alle andre. At de er verdt mere enn meg og at jeg ikke kan klare å få en ordentlig jobb osv. Har ikke så mye troa på med selv, men jobber med det steg for steg. Slike ting tar tid.

Jeg var lenge sammen med en mann som var slem. Han slo ikke men han var direkte psykisk ustabil og farlig. Etter jeg kom meg ut av det har jeg alltid valgt menn med omhu. Og jeg snur med en gang varsellampa lyser. Det er ikke verdt det.

Føler at jeg har kommet godt ut av det. Det som gjenstår nå er å få siste bit av livet mitt på stell. Jeg vil ha en ordentlig jobb og utdannelse. Føler fortsatt på en måte at jeg ikke fortjener det etter å ha hørt at jeg ikke er verdt en dritt og ikke kommer til å få noe til.

"Jeg opplevde at min far sa at han ville sende meg på barnehjem da jeg var liten. Han sa det så mange ganger at jeg trodde ham, og noen ganger kunne jeg nesten ønske at han gjorde det. Han sa også at han aldri trodde han ville få en datter som meg, på en negativ måte. Det har fått meg til å føle meg utrygg i denne verden, jeg var overbevist om at foreldrene mine ville forlate meg da jeg var liten og jeg føler emg ikke god nok. Jeg lurer på om du har opplevd å kjenne på slike ting, eller om du har klart å røske ut det han sa til deg?"

pappa sa ofte at han skulle fortelle folk hvordan vi egentlig var. "Avsløre oss". Og at han skulle kaste meg ut av huset naken og låse døra. Da ville alle forstå at jeg var en ufordragelig liten dritt. Eller at han skulle barbere av oss alt håret(jeg og søster fikk mange kompliment for håret), slik at vi måtte forklare alt det gale vi hadde gjort ovenfor andre. Jeg skjønner jo nå hvorfor han ikke gjorde noe ut av disse truslene. Skulle nesten ønske at han gjorde det, da ville folk ha skjønt at noe var alvorlig galt hjemme.

Følte aldri at han kom til å forlate meg. Heller det at vi var "fanget" på en måte. De største konsekvensene jeg sliter med på hverdagsbasis er at jeg ikke tåler rolig og kjefting. Eller generell støy slik som en barnehage, blir urolig av det. Trenger fred og ro i livet. Ellers er det den følelsen av at jeg er verdt mindre enn andre, og at jeg ikke har noe å komme med. Selvom jeg vet at jeg egentlig har det.

Slet lenge med en følelse av at det ikke var noen framtid for meg og at det hele tiden føltes ut som at innen to år kom jeg til å være ufrivillig død. Jeg ville ikke dø, men jeg klarte ikke å se en framtid og jeg skjønte aldri hvorfor. Har i ettertid funnet ut at dette er noe som mange folk som har hatt en jævlig barndom føler. Snakket med en som sa "men det har ikke noe å si, fordi jeg lever ikke da" ang fremtiden. Når jeg fant ut av dette ble det lettere å akseptere pga det var ikke min feil at jeg følte det sånn. Var pga barndommen. Jeg prøver å ha et positivt syn på ting. Og tenke at jeg kan klare det.

Anonymous poster hash: ca7b0...5c7

[AnonymBruker]

Det gikk litt fort i svingene i forrige innlegg. Og siden jeg skriver på tlf blir det litt knotete.

Ville bare legge til at han også brukte mye tid på å si til oss at barnevernet var en instans som tok bort slemme barn fra foreldrene sine. Han gjorde masse for å holde oss redd slik at vi ikke kunne si ofra om noe til noen. I en periode trodde jeg nesten at han kunne lese tankene mine.

Anonymous poster hash: ca7b0...5c7