Far med psykopatiske tendenser

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ganske sikker på at min far har psykopatiske tendenser, og jeg lurer på om noen har like erfaringer. Nå vet jeg ordet blir kastet rundt i disse tider, men jeg mener alvor. Jeg har vært i terapi der det har blitt påpekt.

Min far har vært usannsynlig stygg mot meg i oppveksten. Han har vært en tyrann. Jeg visste aldri om han var sint eller glad når jeg kom hjem fra skolen. Om han var blid, kunne det snu på et blunk. Dette var veldig utrygt og uforutsigbart. Han sa stygge ting til meg gjennom oppveksten son: "du kommer aldri til å bli noe" "du må ikke tro du er noe" " Du er en manipulerende drittunge" "Jeg kan se hvem som har stjålet is i frysen på de formene ***** begynner å få" "Jeg skal samle alle vennene dine fra skolen, så skal de få se hvordan du EGENTLIG er!" "Du er så tøff når du er med vennene dine, du tror du er noe."

Han var ofte sint og skrek, og det virket nesten som om han prøvde å finne ting å krangle om. Han nektet selvfølgelig på at han hadde sagt slike ting. Det var alle andre som var problemet, han tok ALDRI feil. Jeg fikk ikke lov til å ha følelser eller meninger, jeg skulle bare adlyde.

Hvor var mamma i alt dette, kan du spørre? Hjernevasket. Hun ble hans "løpegutt." Hun sa til meg da jeg var 14 år at pappa hadde gitt meg opp, men i dette landet hadde man ikke lov til å gi opp barn, så de kunne jo egentlig ikke det. Hun ble et mellomledd etter at pappa hadde gitt meg opp, og videreførte informasjon mellom pappa og jeg. Han snakket ikke til meg, må skjønne, han hadde jo gitt meg opp.

Og jeg? Dere tenker kanskje jeg var den jævelungen? Jeg hadde toppkarakterer, jobbet fra jeg var 14 og betalte mine egne regninger, drakk alkohol som normale tenåringer, gjorde aldri noe ordentlig dumt, tok lappen og betalte for den selv så fort jeg ble 18, var hyggelig og grei med alle, men slet og sliter fortsatt veldig med dårlig selvtillit og selvfølelse, er en people-pleaser og har slitt mye med depresjon.

Hovedproblemet var at jeg skjønte ganske tidlig at det var noe galt, men trodde i bunn og grunn det var noe galt med meg. Han slo meg aldri, han gjorde aldri noe som folk utenifra kunne se ogsp hadde han en veldig snill side som gjorde det hele veldig forvirrende. Jeg så han som to forskjellige personer da jeg var liten. Jeg trodde ingen kom til å tro på meg eller at det var et problem, for han fikk meg til å tro at jeg var problemet, så jeg søkte ikke hjelp før jeg var 20, og da hadde jeg allerede falt inn i en dyp depresjon.

Jeg føler aldri jeg har vært ordentlig trygg. Andre som har lignende opplevelser? På forhånd, tusen takk for svar. Beklager for at det ble et ganske langt innlegg.

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Jeg er datter av en mann jeg vil påstå har psykopatiske tendenser og vel så det. Utad er han en kjekk, morsom, sjarmerende og kunnskapsrik mann. Mot barna sine bedrev han seksuelle overgrep, han fikk kopiert nøkkel til leiligheten min og låste seg inn i tide og utide. Noen ganger kom han på natten kun for å gå litt omkring før han stoppet opp ved sengen min, så på meg og gikk, og andre ganger flyttet han på ting i leiligheten. Enkelte ganger rev han ned alt av bilder, møbler osv. Han overvåket oss alle sammen, ringte gjerne på kvelden for å fortelle oss hva vi hadde gjort den dagen.

Jeg kunne fortalt i det uendelige om alt han har gjort mot oss, og om den dårlige samvittigheten(!) vi hadde hvis vi ikke var sammen med han i høytider o.l. Det var alltid " stakkars pappa".

Kort fortalt er den tiden endelig over, og jeg har ikke hatt kontakt med han på 20 år. Jeg har også hemmelig tlfnr og adresse.

Anonymous poster hash: 3fd9d...163

[AnonymBruker]

Jeg har samme opplevelser som deg. Jeg har også gått i terapi hvor jeg ble fortalt at han mest sannsynlig var psykopat (ja, jeg vet at det ikke er den egentlige betegnelsen). Min far var i tillegg alkoholiker. Jeg ble også fortalt de samme tingene som deg, "du hører hjemme på sykehus", "du kommer aldri til å få deg jobb" osv. Jeg har også slitt mye med depresjon og dårlig selvfølelse og har alltid jobbet hardt for å please folk rundt meg. Slik er det fremdeles. Utad var han en sjarmerende person og fikk lett nye venner.

Anonymous poster hash: a7678...abc

[AnonymBruker]

Min far har også psykopatiske tendenser. Mot meg har han alltid vært grei nok, men ikke mot mamma. Hun gikk fra han når jeg var liten, og han har i ettertid brukt all energi på å ødelegge for hun. Han har også brukt meg som en brikke i et slags spill for å rive henne ned. Utad er han supersjarmerende, alle liker han og han er veldig opptatt av fasaden. Han er en lystløgner og bak låste dører er han temprenentsfull og uberegnelig.

Det er først nå når jeg er voksen jeg har klart å gjennomskue han. Etter at jeg fikk barn selv har jeg tatt litt mer avstand. Vil ikke at barna mine skal bli en del av "spillet" hans.

Anonymous poster hash: 1d5d4...a31

[gule_fugl]

Det er som å lese om meg selv, TS! Skremmende likt. Har du fortsatt kontakt med han?

[AnonymBruker]

Jeg er datter av en mann jeg vil påstå har psykopatiske tendenser og vel så det. Utad er han en kjekk, morsom, sjarmerende og kunnskapsrik mann. Mot barna sine bedrev han seksuelle overgrep, han fikk kopiert nøkkel til leiligheten min og låste seg inn i tide og utide. Noen ganger kom han på natten kun for å gå litt omkring før han stoppet opp ved sengen min, så på meg og gikk, og andre ganger flyttet han på ting i leiligheten. Enkelte ganger rev han ned alt av bilder, møbler osv. Han overvåket oss alle sammen, ringte gjerne på kvelden for å fortelle oss hva vi hadde gjort den dagen.

Jeg kunne fortalt i det uendelige om alt han har gjort mot oss, og om den dårlige samvittigheten(!) vi hadde hvis vi ikke var sammen med han i høytider o.l. Det var alltid " stakkars pappa".

Kort fortalt er den tiden endelig over, og jeg har ikke hatt kontakt med han på 20 år. Jeg har også hemmelig tlfnr og adresse.

Anonymous poster hash: 3fd9d...163

Huff, det var veldig trist å høre. Har du slitt mye i ettertid?

TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Min far har også psykopatiske tendenser. Mot meg har han alltid vært grei nok, men ikke mot mamma. Hun gikk fra han når jeg var liten, og han har i ettertid brukt all energi på å ødelegge for hun. Han har også brukt meg som en brikke i et slags spill for å rive henne ned. Utad er han supersjarmerende, alle liker han og han er veldig opptatt av fasaden. Han er en lystløgner og bak låste dører er han temprenentsfull og uberegnelig.

Det er først nå når jeg er voksen jeg har klart å gjennomskue han. Etter at jeg fikk barn selv har jeg tatt litt mer avstand. Vil ikke at barna mine skal bli en del av "spillet" hans.

Anonymous poster hash: 1d5d4...a31

Ja, okei. Så han var ikke særlig slem mot deg? Det er likevel vondt å se på at han er slem mot moren din. Var det slik at du ikke helt forsto hva som foregikk da du var barn/ungdom eller så du ikke så mye til det, at det var det som var grunnen til at du ikke gjennomskuet han før du ble voksen? Har du slitt mye i ettertid?

TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Det er som å lese om meg selv, TS! Skremmende likt. Har du fortsatt kontakt med han?

Ja, litt :/ men er nok mest på grunn av at han og mamma er fortsatt gift, forstå det den som kan. Han var veldig opptatt av fasaden. Alt skulle virke greit utad, så ingen andre har egentlig sett de sidene hans. Han fortalte meg at ingen ville tro på meg hvis jeg sa det til noen, noe jeg fikk prentet inn, så derfor vet veldig få om dette. Jeg ser for meg at han mest sannsynlig vil fortelle folk at jeg lyver og svartmale meg, og jeg ser for meg at jeg vil bli utstøtt av familien (onkler, tanter osv) fordi ingen vil tro meg. Mamma er jo enig med han om hva som har skjedd og ikke skjedd. Hvordan var din far? Har du kontakt med han enda? Sender deg en klem TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[gule_fugl]

Ja, litt :/ men er nok mest på grunn av at han og mamma er fortsatt gift, forstå det den som kan. Han var veldig opptatt av fasaden. Alt skulle virke greit utad, så ingen andre har egentlig sett de sidene hans. Han fortalte meg at ingen ville tro på meg hvis jeg sa det til noen, noe jeg fikk prentet inn, så derfor vet veldig få om dette. Jeg ser for meg at han mest sannsynlig vil fortelle folk at jeg lyver og svartmale meg, og jeg ser for meg at jeg vil bli utstøtt av familien (onkler, tanter osv) fordi ingen vil tro meg. Mamma er jo enig med han om hva som har skjedd og ikke skjedd. Hvordan var din far? Har du kontakt med han enda? Sender deg en klem TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

Klem tilbake!

Jeg står ved et lite veiskille egentlig.. psykologen min (som sier at han har "psykopatiske" trekk) skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt har kontakt med han.. hvorfor jeg bruker energi og tid på å grue meg i dagesvis før jeg skal treffe han og sånn. Foreldrene mine skilte seg etter jeg flyttet hjemmefra, og begge har giftet seg på nytt.

Pappa var som du selv beskrev om din far, veldig ustabil i stemningsleiet sitt. Jeg visste aldri hvilket humør han var i da han kom hjem fra jobb, men jeg skjønte det på måten han åpnet døra på. Han var som din far, tosidig. Jeg har mange gode minner med pappa..men de gode stundene kunne bli ødelagt med en gang jeg eller mamma sa noe "feil" og han klikket, og hele dagen ble ødelagt med dårlig stemning. Gjennomsyrende stemning. Og han kunne si så mye stygt! Dette resulterte i at jeg ble en veldig innesluttet og stille jente..som holdt meg mye for meg selv for å bevare husfreden. Jeg fikk ikke være et barn, på en måte. Måtte legge bånd på meg selv i redsel for å trigge pappa.

Men han benekter alt! Hvis jeg konfronterer han med ting så sier han at det har han aldri sagt osv.. utrolig slitsomt å forholde seg til. Han har også i senere tid skjelt meg ut i offentlighet, og nedverdiget meg.. dette har han benektet i etterkant.

[gule_fugl]

Og da jeg hadde besøk av venner osv. var han ALDRI sånn. Vennene mine sa ofte at jeg hadde en såå kul og morsom pappa. De skulle bare visst hvor lite kult det egentlig var...

[gule_fugl]

Så jeg har på en måte gitt opp. Jeg kan ikke endre pappa, for han ser det ikke selv. Det er alltid alle andre som er problemet.. han eier ikke evnen til å se noen andres syn på ting. Han har aldri bedt meg om unnskyldning for noe... hvis jeg har begynt å gråte over noe han har sagt, beklager han ikke handlingen sin, men han beklager kun det faktum at jeg reagerer som jeg gjør, og legger på en måte skylden over på meg. Jeg sliter skikkelig med valget mitt..skal jeg fortsette å bruke tid på han? Jeg har kun kontakt med han for hans skyld.. Det er jo veldig drastisk å kutte noen ut fra livet sitt også. Hjelp! Hehe..

[AnonymBruker]

Ja, okei. Så han var ikke særlig slem mot deg? Det er likevel vondt å se på at han er slem mot moren din. Var det slik at du ikke helt forsto hva som foregikk da du var barn/ungdom eller så du ikke så mye til det, at det var det som var grunnen til at du ikke gjennomskuet han før du ble voksen? Har du slitt mye i ettertid?

TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

Ikke direkte slem mot meg nei. Men han sa ting om mamma og hennes familie, satte meg opp mot henne og prøvde og ødelegge. Han stakk også av med meg, holdt meg skult for henne når jeg egentlig skulle vært der osv.

Jeg skjønte nok at noe skjedde, men han er utrolig flink til å snakke for seg, så jeg satt alltid igjen og følte at jeg var dum som hadde mistanker om forskjellig. Når jeg ble større (tenåring) og tok litt mer avstand fikk jeg trusselmeldinger og telefoner hvor han skrek at han ikke ville ha noe med meg å gjøre osv.

Nå i senere tid har jeg snakket ut med mamma, sett igjennom diverse papirer (barnevern, rettsak osv) og snakket med en familieterapaut for å sortere litt.. Så jeg har i grunne kommet sterkt ut av det, og vært litt føre-var med å sortere tanker og følelser.

Håper det ordner seg for deg ❤️

Anonymous poster hash: 1d5d4...a31

[AnonymBruker]

å

Klem tilbake!

Jeg står ved et lite veiskille egentlig.. psykologen min (som sier at han har "psykopatiske" trekk) skjønner ikke hvorfor jeg fortsatt har kontakt med han.. hvorfor jeg bruker energi og tid på å grue meg i dagesvis før jeg skal treffe han og sånn. Foreldrene mine skilte seg etter jeg flyttet hjemmefra, og begge har giftet seg på nytt.

Pappa var som du selv beskrev om din far, veldig ustabil i stemningsleiet sitt. Jeg visste aldri hvilket humør han var i da han kom hjem fra jobb, men jeg skjønte det på måten han åpnet døra på. Han var som din far, tosidig. Jeg har mange gode minner med pappa..men de gode stundene kunne bli ødelagt med en gang jeg eller mamma sa noe "feil" og han klikket, og hele dagen ble ødelagt med dårlig stemning. Gjennomsyrende stemning. Og han kunne si så mye stygt! Dette resulterte i at jeg ble en veldig innesluttet og stille jente..som holdt meg mye for meg selv for å bevare husfreden. Jeg fikk ikke være et barn, på en måte. Måtte legge bånd på meg selv i redsel for å trigge pappa.

Men han benekter alt! Hvis jeg konfronterer han med ting så sier han at det har han aldri sagt osv.. utrolig slitsomt å forholde seg til. Han har også i senere tid skjelt meg ut i offentlighet, og nedverdiget meg.. dette har han benektet i etterkant.

Det er helt vanvittig likt bortsett fra at mamma og pappa fortsatt er gift Han har dessverre klart å hjernevaske både min mor og min søster. I min familie ble det alle mot meg, og de mente også at jeg var problemet. "Du er kanskje bare litt følsom, du" fikk jeg høre av min mor støtt og stadig. Det er mye derfor jeg føler at jeg står alene i dette, for de to andre "vitnene" er ikke enige i hva jeg sier, og da føler jeg at jeg har et tynt grunnlag.

Akkurat det har min psykolog også sagt. At han har psykopatiske tendenser, og at jeg ikke burde tenke at ingen vil tro meg. Du gruer deg til å se han, ja? Huff. Nå treffer jeg han heldigvis ikke så ofte, men jeg liker ikke å være sammen med han. Det er bare den gode sida jeg ser når jeg er der nå, etter at jeg har flyttet ut, men jeg merker at jeg føler meg ukomfortabel rundt han. Jeg føler at jeg ikke kan være meg selv. Også blir jeg irritert fordi han skal komme unna med det, at han har oppført seg som en tyrann hele oppveksten min også skal ingen si noe som helst.

Det du sier å slutten og! Spot on! Sånn hadde jeg det og. Jeg følte jeg tråkket på eggeskall hjemme, og jeg fikk egentlig aldri slappet ordentlig av. Jeg ble og veldig innesluttet og sjenert, og tenkte at ingen ville like meg. Spesielt ikke foreldrene til venninnene mine. Ikke så mange av venninnene mine så det da jeg bodde hjemme, men jeg har fortalt dem det i ettertid, og da husker noen av dem ting de har sett eller hørt.

Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre. Jeg hadde et sammenbrudd for 3 år sida på grunn av dette, og jeg føler meg ikke helt sterk nok enda til å ta den kampen. Jeg føler at det er ikke helt verdt det, for han og de kommer aldri til å forstå, hvis du skjønner? TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Ikke direkte slem mot meg nei. Men han sa ting om mamma og hennes familie, satte meg opp mot henne og prøvde og ødelegge. Han stakk også av med meg, holdt meg skult for henne når jeg egentlig skulle vært der osv.

Jeg skjønte nok at noe skjedde, men han er utrolig flink til å snakke for seg, så jeg satt alltid igjen og følte at jeg var dum som hadde mistanker om forskjellig. Når jeg ble større (tenåring) og tok litt mer avstand fikk jeg trusselmeldinger og telefoner hvor han skrek at han ikke ville ha noe med meg å gjøre osv.

Nå i senere tid har jeg snakket ut med mamma, sett igjennom diverse papirer (barnevern, rettsak osv) og snakket med en familieterapaut for å sortere litt.. Så jeg har i grunne kommet sterkt ut av det, og vært litt føre-var med å sortere tanker og følelser.

Håper det ordner seg for deg ❤️

Anonymous poster hash: 1d5d4...a31

Jeg skjønner. Så godt at det har ordnet seg greit for deg, og at du har en støttene mor. Kjempe godt å høre

Tusen takk, det håper jeg og

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Jeg har samme opplevelser som deg. Jeg har også gått i terapi hvor jeg ble fortalt at han mest sannsynlig var psykopat (ja, jeg vet at det ikke er den egentlige betegnelsen). Min far var i tillegg alkoholiker. Jeg ble også fortalt de samme tingene som deg, "du hører hjemme på sykehus", "du kommer aldri til å få deg jobb" osv. Jeg har også slitt mye med depresjon og dårlig selvfølelse og har alltid jobbet hardt for å please folk rundt meg. Slik er det fremdeles. Utad var han en sjarmerende person og fikk lett nye venner.

Anonymous poster hash: a7678...abc

Det var trist å høre! Det er vanvittig ødeleggende for selvtilliten .Har du jobbet noe med det hos psykolog? Har det blitt bedre, eller påvirker det livet ditt i en stor grad? Ser du for deg at du kan komme ut av det/lette litt på det? Har du kontakt med ham enda? TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[AnonymBruker]

Så jeg har på en måte gitt opp. Jeg kan ikke endre pappa, for han ser det ikke selv. Det er alltid alle andre som er problemet.. han eier ikke evnen til å se noen andres syn på ting. Han har aldri bedt meg om unnskyldning for noe... hvis jeg har begynt å gråte over noe han har sagt, beklager han ikke handlingen sin, men han beklager kun det faktum at jeg reagerer som jeg gjør, og legger på en måte skylden over på meg. Jeg sliter skikkelig med valget mitt..skal jeg fortsette å bruke tid på han? Jeg har kun kontakt med han for hans skyld.. Det er jo veldig drastisk å kutte noen ut fra livet sitt også. Hjelp! Hehe..

Ja, det forstår jeg godt. Pappa er også helt lik. Jeg hadde nok ikke hatt kontakt med han om mamma og pappa hadde vært skilt. Jeg føler jeg MÅ, hvis du skjønner? At jeg MÅ være med på å holde fasaden hans oppe, om han i det hele tatt skjønner at det er det han har holdt på med. Det er så vanskelig når jeg er den eneste som ser det, at ikke jeg har en annen person fra familien som er enige. Det er lett for meg å si at du bør kutte kontakten, men jeg vet jo det ikke er så lett når man står oppi det selv. Jeg håpe at du finner et svar på spørsmålet ditt snart TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

[gule_fugl]

å

Det er helt vanvittig likt bortsett fra at mamma og pappa fortsatt er gift Han har dessverre klart å hjernevaske både min mor og min søster. I min familie ble det alle mot meg, og de mente også at jeg var problemet. "Du er kanskje bare litt følsom, du" fikk jeg høre av min mor støtt og stadig. Det er mye derfor jeg føler at jeg står alene i dette, for de to andre "vitnene" er ikke enige i hva jeg sier, og da føler jeg at jeg har et tynt grunnlag.

Akkurat det har min psykolog også sagt. At han har psykopatiske tendenser, og at jeg ikke burde tenke at ingen vil tro meg. Du gruer deg til å se han, ja? Huff. Nå treffer jeg han heldigvis ikke så ofte, men jeg liker ikke å være sammen med han. Det er bare den gode sida jeg ser når jeg er der nå, etter at jeg har flyttet ut, men jeg merker at jeg føler meg ukomfortabel rundt han. Jeg føler at jeg ikke kan være meg selv. Også blir jeg irritert fordi han skal komme unna med det, at han har oppført seg som en tyrann hele oppveksten min også skal ingen si noe som helst.

Det du sier å slutten og! Spot on! Sånn hadde jeg det og. Jeg følte jeg tråkket på eggeskall hjemme, og jeg fikk egentlig aldri slappet ordentlig av. Jeg ble og veldig innesluttet og sjenert, og tenkte at ingen ville like meg. Spesielt ikke foreldrene til venninnene mine. Ikke så mange av venninnene mine så det da jeg bodde hjemme, men jeg har fortalt dem det i ettertid, og da husker noen av dem ting de har sett eller hørt.

Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre. Jeg hadde et sammenbrudd for 3 år sida på grunn av dette, og jeg føler meg ikke helt sterk nok enda til å ta den kampen. Jeg føler at det er ikke helt verdt det, for han og de kommer aldri til å forstå, hvis du skjønner? TS

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

Jeg forstår deg så inderlig godt, TS! Jeg er enebarn, så står veldig alene i det selv, hvis det er noen trøst.. men mamma støtter meg, heldigvis.. Hun tok motet til seg og forlot han, da han ble mye verre etter at jeg flyttet hjemmefra.

Pappa viser kun sin gode side hvis det er andre til stede..som sin nye kone, hvis jeg har med samboeren min etc.. Men likevel gnager det på meg! Jeg vet det kun er en fasade og alt blir bare falskt i mine øyne, og jeg takler ikke å ikke vite hvor jeg har folk (sikkert et resultat av en tyranniserende far)..

Jeg har tenkt som så.. at å "ta kampen" er lite hensiktsmessig når motparten ikke har innsikt til å se eller forstå det man tenker og føler, og leser jeg mellom linjene her - så vil faren din manipulere deg og få deg til å tro at det er din feil, som han har gjort så mange ganger tidligere. Han er kanskje veldig flink til å snakke for seg som min far er?

Og hvis du er i en litt sårbar periode, ikke utsett deg selv for det! <3 Tenk på DEG og DIN helse.. <3 Men du har jo moren og søsteren din som er på "hans side".. det dilemmaet slipper jeg, og jeg skjønner det blir ekstra vanskelig for deg. :/

Husk at du er en unik og flott person, uansett hva faren din måtte si eller har sagt. Det er IKKE din feil..du har bare blitt en symptombærer av en syk far. <3

[AnonymBruker]

Psykisk vold er den verste form for vold et barn kan oppleve, dette er nå fastlåst av forskere.Grunnen? Jo barn som blir utsatt for psykisk vold tror at det er dem selv det er noe galt med og ikke den som utsetter dem for det. Ved fysisk vold vil barn ha blåmerker å vise frem, de vil vite at det er den som slår det er noe galt med, og de vil få støtte av omgivelsene. Psykisk vold derimot er veldig skjult, barnet blir forvirret, de vil utvikle ekstremt dårlig selvfølelse, og det er få eller ingen som vil oppdage volden, og dermed vil støtten fra omgivelsene utebli. Man kan overføre det til en arbeidsplass, deg og en kollega kommer i krangel, det hele ender med at hun/han gir deg en på tygga! For en oppstandelse det ville blitt, en ville fått massiv støtte fra kollegaene,han/ hun som gav deg en på tygga ville bli sett på som en total gærning som hadde null kontroll og det hele ville nok endt med at personen fikk sparken. Men så er det psykisk vold, her ville ingen vært vitne til de verbale slagene du fikk, trolig ville du fått beskjed om at " du må jo tåle såpass", og mange av dine kollegaer ville trukket seg unna deg fordi de heller ville trodd på gjerningsmannen. Av de to scenarioene, hva ville ført til størst psykisk skade hos offeret? Det sier seg jo egentlig selv. Den fysiske volden ville blitt stoppet med engang, men den psykiske volden kan foregå i år, helt til offeret er så utslitt av det hele at det må slutte i jobben før det knekker helt sammen/ har knukket sammen. All støtte til deg TS! :-) .

Anonymous poster hash: 6e714...b8e

[AnonymBruker]

Huff, det var veldig trist å høre. Har du slitt mye i ettertid?TS Anonymous poster hash: 4a57a...5e5

Takk. Ja,har slitt mye og i mange år, men uten at noen utenom familien har visst det. Jeg har alltid jobbet og studert osv, så de fleste har ikke merket annet enn at jeg tidvis oppførte meg rart. F.eks må jeg alltid ha oversikt der jeg er, enten det gjelder på bussen, kino, kafé osv.

Men det som har vært tyngst for meg, er at jeg i årevis hadde så dårlig samvittighet ovenfor min far,at jeg bare eksisterte. Jeg gikk med en overveldende følelse av at siden jeg hadde ødelagt livet hans ( kuttet kontakten), så fortjente ikke jeg et skikkelig liv heller.

Jeg har tidvis gått til psykolog, uten at jeg følte det hjalp. Det som har hjulpet meg, er en endring i tanker. Dette har vært en prosess som har tatt flere år. Nå er jeg der at om han hadde dødd i dag, så hadde det vært helt likegyldig for meg.

Husk TS, ingen har rett til å trykke deg ned- spesielt ikke foreldrene dine som egentlig skal være dine beste støttespillere. Jeg håper virkelig du finner ut av dette! Stor klem.

Anonymous poster hash: 3fd9d...163

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så inderlig godt, TS! Jeg er enebarn, så står veldig alene i det selv, hvis det er noen trøst.. men mamma støtter meg, heldigvis.. Hun tok motet til seg og forlot han, da han ble mye verre etter at jeg flyttet hjemmefra.

Pappa viser kun sin gode side hvis det er andre til stede..som sin nye kone, hvis jeg har med samboeren min etc.. Men likevel gnager det på meg! Jeg vet det kun er en fasade og alt blir bare falskt i mine øyne, og jeg takler ikke å ikke vite hvor jeg har folk (sikkert et resultat av en tyranniserende far)..

Jeg har tenkt som så.. at å "ta kampen" er lite hensiktsmessig når motparten ikke har innsikt til å se eller forstå det man tenker og føler, og leser jeg mellom linjene her - så vil faren din manipulere deg og få deg til å tro at det er din feil, som han har gjort så mange ganger tidligere. Han er kanskje veldig flink til å snakke for seg som min far er?

Og hvis du er i en litt sårbar periode, ikke utsett deg selv for det! <3 Tenk på DEG og DIN helse.. <3 Men du har jo moren og søsteren din som er på "hans side".. det dilemmaet slipper jeg, og jeg skjønner det blir ekstra vanskelig for deg. :/

Husk at du er en unik og flott person, uansett hva faren din måtte si eller har sagt. Det er IKKE din feil..du har bare blitt en symptombærer av en syk far. <3

Tusen takk for gode ord, blir helt rørt!

Du har helt rett i det du skriver, han har manipulert meg hele livet til å føle at det er min feil. Han er veldig flink til å "sette folk på plass," altså brøle, håne og trykke deg ned til du ikke vet hvem du er lenger eller hva du står for. Han sa jeg løy, og om jeg nekter sa ha meget bestemt og brølende: "det gjør du!" også kom det ett eller annet nedlatende som "du tror du er noe, du er manipulerende...osv" Jo mer jeg kjempet i mot, jo mer trykket han meg ned, og jeg tror han nøt det. Det virket som han prøvde å finne ting å "ta meg" for, så det er en umulig oppgave.

Jeg tror du har helt rett, har tenkt på det til nå i alle fall at det ikke er verdt det, og at jeg ikke er sterk nok til det enda. Kanskje en dag.

Kan jeg spør deg om hvor gammel du er, og om du føler at dette har påvirket andre ting i livet ditt? Som f.eks. valg av partner, venner? Vanskeligheter for å stole på folk osv.?

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare meg

Anonymous poster hash: 4a57a...5e5