Folk som prater - konstant

[AnonymBruker]

Min søster prater hele tiden. Dvs. det går i ett sett, med få pauser. Hun kan prate om alt eller ingenting, noen ganger er det personlige problemer hun dveler ved som kommer opp med jevne mellomrom, ellers er det dagligdagse ting som skjer på jobb, blogger hun leser, en nyhetsartikkel, vondt i ankelen osv. Altså alt mulig.

Jeg har bodd hos henne en periode nå - både fordi jeg venter på å overta egen leilighet, men også fordi samboeren hennes er bortreist og hun liker å ha litt selskap. Jeg har nå opplevd mer intenst hvor mye hun faktisk skravler. Hun kan holde en monolog mens vi går til eller fra butikken. Hun har alltid pratet mye men det ser ut som det er blitt mer. Nå virker det som om hun ikke kan ha en tanke uten at hun også sier den. Hun kan ikke bare se på en venns oppdatering på facebook og tenke noe ang. den - hun må dele det. Som de fleste selvsagt vet - når noen prater såpass mye, er 90% av det bare babbel. Ingen har så mye interessant å si, hele tiden.

Som mange søsken er vi her forskjellige, og jeg er en introvert. Jeg har en jobb som krever at jeg har kontakt med mange mennesker - ikke en jobb jeg vil ha evig, men en jeg er takknemlig for å ha nå. Jeg anstrenger meg ofte for å pushe mine grenser og tåle litt mere sosialt enn jeg er komfortabel med, fordi jeg opplever at det trengs ift. jobb og skole. Men jeg vet at jeg trenger å lade batteriene iblant og jeg trives best når jeg kan skrive og lese på egen hånd. Jeg opplever at de som er innadvendte gjerne blir tvunget (ofte profesjonelt) til å pushe seg utenfor sin komfort, men det virker som om de utadvendte sjelden tenker det? Det virker ikke som om hun tar seg i at hun skravler for mye og tenker seg om to ganger, selv om hun ellers er selvbevisst.

Søsteren min virker som hun egentlig er klar over det. Hun vet hun prater mye og et par ganger har hun kommet med fleipete kommentarer som (om en venninne) "hun er veldig grei å bo med og hun oppfatter andres signaler veldig bra - som om man vil ha privatliv eller hun skravler for mye - ulikt meg, hahaha".

Men det endrer ingenting. Jeg har nevnt det for henne tidligere, da vi var yngre. Ikke at hun generelt prater for mye, men at det gjorde ting litt vanskelig sosialt. F.eks. dersom vi var ute til middag eller drinker med et par andre, ville hun dominere samtalen totalt. Jeg var heldig om jeg fikk sagt et ord, og måtte evt. hoppe inn på hennes innpust. Da dette kom opp forstod hun, og det bedret seg noe. Men når det kun er oss to skravler hun like intenst, og hun ser ikke ut til å endre det. Jeg er også redd for å spesifikt bemerke det da hun er en sensitiv person som overtenker mye og det å si indirekte at "det er for mye av deg" er noe jeg vet hun vil ta personlig. Jeg tenker det bare er enklere å ha mindre kontakt, men vi har det jo hyggelig sammen. Jeg vil jo se henne, jeg skulle bare onske at vi kunne tilbringe tid sammen uten at det betod helt intens skravling - og lytting fra min side.

Lurer på om noen har liknende erfaringer. Eller kanskje noen som prater så vanvittig mye selv kan forklare litt hva som ligger bak - om det er et behov for oppmerksomhet, usikkerhet el.l. Kanskje det er noe jeg kan hjelpe til med.

Anonymous poster hash: 84f6c...908

[Gjest Mythic]

Snakk med henne, og gjør en avtale om at du får lov å si hysj og legge fingeren for munnen din når du synes hun skravler for mye. Det gjør venninna mi og jeg hvis en av oss skravler for mye. Det gjøres med glimt i øyet, og begge kan le av det og si beklager

[Chifru]

Oi, dette hørtes slitsomt ut synes jeg..

Har desverre ingen gode råd, men det må vel være mulig å si i fra til henne på en pen og ordentlig måte..?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er sånn som søstera di, skravler i vei og forteller masse rart. Jeg er veldig klar over det. Jeg er klar over at det er "mye av meg" og at det kan bli slitsomt for andre. Jeg prøver ofte å ta meg sammen. Jeg snakker definitivt mer når jeg føler meg usikker og stressa. Den perioden av livet mitt jeg snakket minst var en periode da jeg følte meg veldig selvsikker og ga litt f.

Jeg mener aldri noe vondt med det, jeg bare liker å gi av meg selv og deler gjerne gode historier med de rundt meg.

Du sier du lurer på om du skal si noe til henne. Isåfall bør du ta det på tomannshånd og gjøre det veldig klart at det ikke er kritikk, men at du synes hun kan prate litt vel mye til tider. Ikke noe direkte kritikk at hun er slitsom, skavlete eller andre negative/anklagende ord. Jeg har fått den slengt i trynet et par ganger at "holder du aldri kjeft?" Eller "faen som du skravler". Dette er jo ikke hyggelig å høre, og det går jo ennå mer innpå meg når jeg er klar over det selv.

Hvis ikke må du godta at hun er som hun er og heller ta deg små pauser når du trenger det.

Anonymous poster hash: 54cae...49c

[AnonymBruker]

Når sønnen min får munndiaree og jeg blir sliten, sier jeg bare at "nå trenger jeg en pause". Det skjønner han og glemmer alt hva han skulle si.

Jeg kan fint få munndiaree også, og noen ganger sier jeg ifra at jeg bare må få ut litt av alt jeg har i hue, og når trykket har lettet må jeg ta en pause fra meg selv så jeg får roet meg ned.

Her snakker vi ADHD da, men uansett blir det det samme. Jeg snakker mest når jeg er trygg. Andre ganger når jeg bare er selskappsyk og noen ganger er jeg bare skravlete om absolutt ingenting. For ikke å slite ut folk holder jeg meg mye for meg selv.

Si det pent til henne. Si du er sliten og ikke orker å høre på. Det går sikkert helt fint så lenge du sier det på en pen måte.

Anonymous poster hash: 34e3c...1ac

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er sånn som søstera di, skravler i vei og forteller masse rart. Jeg er veldig klar over det. Jeg er klar over at det er "mye av meg" og at det kan bli slitsomt for andre. Jeg prøver ofte å ta meg sammen. Jeg snakker definitivt mer når jeg føler meg usikker og stressa. Den perioden av livet mitt jeg snakket minst var en periode da jeg følte meg veldig selvsikker og ga litt f.

Jeg mener aldri noe vondt med det, jeg bare liker å gi av meg selv og deler gjerne gode historier med de rundt meg.

Anonymous poster hash: 54cae...49c

Jeg vet selvsagt at ingen mener noe vondt med det - men for å si det rett ut synes jeg jo ikke det har så mye å si heller. Jeg tenker sjelden vondt om folk generelt - på det verste er folk flest egoistiske eller lite reflekterte, ikke slemme. Jeg ville aldri tenkt at noen som babler i vei genuint ville irritere andre. Jeg tenker bare at de har veldig lite selvinnsikt og anser det som omhandler dem viktigere enn det andre opplever. Og kanskje er litt under snittet flinke til å se seg selv utenfra.

Det du nevner til slutt er litt av grunnen til at jeg synes dette er vanskelig å påpeke. De som snakker mye "byr jo bare på seg selv" og "deler gode historier". Det er alltid vridd til noe positivt, og sier man noe på det er det sårende fordi det blir vinklet til at man bare vil slippe andre i sitt liv. Da synes jeg heller man skulle tenke litt over saken og heller se på om man faktisk har et ekstremt oppmerksomhetsbehov.

Og veldig mange er, som deg, klar over det selv. Da er man jo like langt dersom vedkommende har fått flere tilbakemeldinger men likevel ikke klarer å holde kjeft (for å si det brutalt).

Anonymous poster hash: 84f6c...908

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn kollega, og det er utrolig slitsomt. Vi sitter i åpent landskap, og jeg setter meg bevisst et stykke unna henne om det er mulig.

Det virker nesten som hun mangler en eller annen "lukkemuskel" mellom hjernen og munnen slik at alt hun tenker bare renner ut.

Hadde jeg bodd sammen med noen som er sånn tror jeg at det hadde klikket for meg til slutt, selv om jeg er en ekstrovert type av natur.

Har ingen råd, men sender over litt medfølelse

Anonymous poster hash: 3b50e...891

[AnonymBruker]

Folk som prater kondtant=damer!

Anonymous poster hash: b5fcc...1e4

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn kollega, og det er utrolig slitsomt. Vi sitter i åpent landskap, og jeg setter meg bevisst et stykke unna henne om det er mulig.

Det virker nesten som hun mangler en eller annen "lukkemuskel" mellom hjernen og munnen slik at alt hun tenker bare renner ut.

Hadde jeg bodd sammen med noen som er sånn tror jeg at det hadde klikket for meg til slutt, selv om jeg er en ekstrovert type av natur.

Har ingen råd, men sender over litt medfølelse

Anonymous poster hash: 3b50e...891

Jeg har lurt litt på om dette har sammenheng med en generell holdning i samfunnet om at utadvendt = bra og innadvendt = må skjerpe seg og åpne seg mer.

Jeg føler jo veldig på dette som introvert at det er fokus på at man skal delta i samtale og "by på seg selv". Dette er noe jeg er bevisst på i jobbsammenheng, at jeg skal delta på x og y og konversere med ulike ansatte for å ta del i miljøet. Og det er ikke noe jeg motsetter meg eller er vanskelig på, men like fullt noe som jeg må anstrenge meg litt for og som ikke alltid kommer naturlig. Det virker ikke som om det er noe tilsvarende for de veldig utadvendte - jeg har aldri hørt dette nevnt en eneste gang i jobbsammenheng, at de som skravler for mye skal beherske seg, selv om de iblant kan forstyrre andre i sitt arbeid.

Jeg har erfart at søsteren min liker å portrettere det som om jeg er anormalen her. En gang kategoriserte hun meg t.o.m. som en "ensom ulv" (!). Hun er ikke mer sosialt aktiv enn meg og hun er også ganske kresen på sosialt samvær og synes det er ork å dra ut til tider, men hun prater som en foss når hun er rundt noen. Det virker litt som om dette er hemmeligheten til å oppfattes som "sosial", som også er det aller viktigste.

Anonymous poster hash: 84f6c...908

[Gjest The damned]

Slikt kan være like slitsomt, som når man er med en person som ikke sier noe omtrent, men de som skravler i ett sett blir sjeldent kritisert for det.

Men sannheten er jo at slike ofte dominerer samtaler, avbryter andre og kan virke overkjørende på andre. Noe jeg ikke ser på som positivt, men andre ser ikke ut til å bry seg.

Jeg har fått pepper for å reagere på slike folk, bare fordi jeg synes det er slitsomt at folk ikke kan ta litt hensyn.

Føler litt at det ikke er lov til å si noe for de er jo så hyggelige. Har en onkel som er slik. Han skravler og skal fortelle historier i et sett, og ja det er hyggelig. Men er helt utslitt etterpå

Men jeg ville snakket med henne. Når dere er så ulike, og bor sammen må det jo ga an å ta litt hensyn.

Man må ikke si alt man tenker på.

[AnonymBruker]

Jeg har noen slike i min omgangskrets, og det er definitivt ikke noe positivt personlighetstrekk i mine øyne.

For det første kan det være dørgende kjedelig. Det skal noe til å ha så mye interessant å si. Jeg har en venninne som kan finne på å bable timesvis i strekk om ting som skjer på jobben. Ettersom hun jobber i kassen på rimi er det grenser for hvor gøy det er. Som når hun holdt en halvtimes monolog om de nye boksene de hadde smågodt i. Hvor store de var i forhold til de gamle, hvordan det var å rengjøre dem, hvor lang tid hun brukte på å fylle dem, hvordan de var plassert i forhold til de gamle, hvilken farge de var, osv osv osv. Guuuuuud som jeg kjeder meg av og til..

For det andre er det fryktelig egoistisk å ikke la andre komme til. Det virker heller ikke som om de er intereressert i den de prater med når de aldri stopper opp for å høre hva andre har å si.

Jeg har opplevd å ha fått ny jobb, for deretter å ha tilbragt fem timer med venninnen min uten å ha fått sagt det for hun skravler så jævlig at jeg kommer ikke til... Ikke gøy.

Anonymous poster hash: 559dd...bcd

[Gjest Jean Valjean]

Jeg finner det ganske irriterende med folk som prater konstant.

Men jeg er en som så og si aldri prater. Og det er nok også irriterende for noen.

[Gjest]

Folk som prater kondtant=damer!Anonymous poster hash: b5fcc...1e4

Det er jeg uenig i!

Her i huset er jeg forholdsvis rolig, men samboeren min (mann) har kronisk munndiaré.

Det går i ett hvert våkne sekund og tar nesten knekken på meg .

[AnonymBruker]

Folk som prater kondtant=damer!

Anonymous poster hash: b5fcc...1e4

Faktisk ikke: http://forskning.no/sprak-seksualitet/2008/02/menn-skravler-mer-enn-kvinner

Anonymous poster hash: 559dd...bcd

[AnonymBruker]

Jeg har forøvrig en tante som flere i slekten lar være å invitere fordi hun skravler så mye og så høyt at de andre gjestene ikke får pratet med hverandre... Min søster kunne egentlig tenkt seg å invitere grandtanter og grandonkler i bursdagen til sønnen sin, siden vi er så liten familie, men lar være fordi hun da måttet invitere denne tanten, og hun ville tatt fokus helt bort fra bursdagsbarnet og gjort slik at vi andre ikke fikk snakket sammen når vi for en gangs skyld er samlet alle sammen.

Anonymous poster hash: 559dd...bcd

[AnonymBruker]

Det høres utrolig slitsomt ut. Er introvert selv, men foretrekker heller en god samtale med en annen introvert, der man kommer inn på kjernen av ting, enn overfladisk pjatt om alt og ingenting. Noen mennesker mangler substans, på en måte.

Antakeligvis er det et personlighetstrekk ved henne, og selv om hun er klar over problemet (for det er det når det er så ekstremt) selv, men ikke gjør en dritt for å endre det - ja da hadde jeg trukket meg tilbake og ikke hatt så mye kontakt. Du kan jo prøve å ta en alvorsprat med henne, men spørs hvor mye hun er i stand til å endre, om hun ikke skjønner at det kan resultere i at folk tar avstand.

Man kan velge sine venner, men ikke sin familie. Likevel kan man velge å ha minimalt med kontakt, om den andre ikke er i stand til å bidra til en god relasjon.

Anonymous poster hash: 8604c...57a

[Gjest imperio]

*Rekker opp hånden*.. jeg babler mye.
Hos meg så er vell sosial angst den største grunnen, og arv. Arvet det av pappa, bedre det enn barten eller månen, men alkevill, ikke noe jeg vil ha ihvertfall

Før gikk kjeften i ett sett, fordi jeg var usikker. Stillhet føltes kleint og ubehagelig, og tankene jeg hadde i hodet presset på. "hvorfor er hun så stille? liker hun meg ikke? hun hater meg, jeg vet det! Er det hull i buksen som jeg ikke vet om? Hvorfor ser hun på meg?! Har jeg noe i ansiktet? hun vil ikke snakke med meg, hun hater meg" og slik fortsatte det helt til jeg fikk full panikk. Se for deg at du leser den "setningen" ganske fort, slik gikk det i hodet mitt. Og det å skjule det med meningsløs babel funket, det holdt "stemmen" i hodet borte.

Stillhet gjør meg fortsatt usikker, men nå så har jeg ikke noe å si lengre. Jeg har en blogg hvor all meningsløs babel blir satt ut i det fri, uten å plage de rundt meg. - dette er da arv-babel og ikke angst-babel.
Bloggen er låst med passord som kun jeg har btw, så mer som en dagbok som kun er for meg selv.

Jeg kaller det for munndiaré (arv-babel), delikat I know, men du har null kontroll. Det tok noen år før jeg klarte å styre meg. Men det å skrive det ned og "få det ut" hjelper veldig mye.

Hennes babel kan være av ensomhet, det at hun ikke liker stillhet, eller at hun bare har for mye å si, og ingen å si det til. Så når hun møter deg så renner det bare over.

[Gjest rådyr]

Folk som prater kondtant=damer!

Anonymous poster hash: b5fcc...1e4

Da finnes det damer av alle kjønn, og jeg er i så fall mann.

[AnonymBruker]

Jeg tviler på at prating er for å få oppmerksomhet, snarere opplever jeg det helt motsatt. At de som har angst, sosial angst eller andre personlige problemer har lett for å prate i vei om alt mulig, for å unngå å få spørsmål om seg selv, og for å unngå en stillhet som de syntes er veldig mye mer pinlig enn den andre i rommet og føle skyldfølelse for det.

Det bør være helt greit å si fra til venner når man trenger fred. For eksempel bare si rett ut at du ikke liker å prate mens dere spiser eller ikke får med deg det på tv om hun skal prate så mye.

Anonymous poster hash: 77de4...908

[AnonymBruker]

Jeg har en kamerat og ei venninne som er akkurat som søstra di på å prate. De enser ikke om folk virker interessert eller ikke når de snakker. De bare prater i vei. Om bestemor, hus og heim, jobb og annet som blir veldig masete å høre på I lengden. I lengden har jeg faktisk opplevd å miste respekten for dem, eller hva jeg skal si. Jeg tror som deg, at de ikke mener vondt med det. Likevel er de så uoppmerksomme at jeg må si jeg noen ganger har tatt det personlig. Det har faktisk endt med at jeg ikke er sammen med de noe mer. De ødela hele dynamikken I gjengen når vi var flere samlet. Det ble rett og slett kjedelig å Være sammen.

Skal jeg gå psykologisk til verks tror jeg at slik du beskriver søsteren din kan det virke som om hun på et dypt plan ikke føler at hun eksisterer dersom hun ikke får oppmerksomhet og tar plass. At det er slik hun føler hun får puste. Du sier hun ser det selv, men at hun ler litt av det etterpå. Jeg tror da at hun ikke tar inn over seg hvilke alvorlige sosiale konsekvenser det kan få for henne dersom hun ikke endrer atferd. Hun kan komme til å miste venner og hun kan få det vanskelig med å få jobb også.

Du virker som en oppegående dame på måten du skriver på. Jeg tror du kan klare å si dette til henne på en måte som hjelper henne å innse alvoret,men som ikke skrur på forsvarsmekanismene hennes. Du er ikke forpliktet til å si I fra. Du må si fra for din egen del og la det være opp til henne å endre seg selv.

Anonymous poster hash: 2ef30...3ff