Redd for alt, hvordan bli mer "tøff"?

[AnonymBruker]

Jeg er redd. Vet ikke hva som utløser det, vet ikke hvordan det ble slik heller.

Når jeg er alene hjemme er jeg redd noen kommer for å skade meg, når jeg er ute og reiser er jeg redd det skjer en ulykke eller at noen vil være stygg med meg eller de jeg reiser med.

Når jeg er blant mennesker svir det på øynene og jeg blir fort sliten. Vil bare vekk liksom. Hvis jeg planlegger noe "stort" eller "viktig" som for eksempel meg og samboeren min planlegger barn så blir jeg redd. Redd for at noe skjer, ulykke, sykdom, eller at vi blir utsatt for vold.

Hva skjer?

Hvorfor?

Hvordan skal jeg forholde meg til det?

Hvordan bli kvitt det?

Er jeg unormal?

Av og til tenker jeg sånn: Den kjolen såg fin ut, kan ikke kjøpe den og se fin ut, for det kan jo skje meg noe og da er det ikke vits i å være fin...

.... ):

Anonymous poster hash: cc284...36c

[AnonymBruker]

Jeg er veldig negativ av meg. Pessimist nr 1.

Hvis noe skjer, tenker jeg det værste. Hvis jeg er syk, tenker jeg det værste osv. Jeg syter og klager hele tiden for det er alltid noe.

Familien min er oppgitt av dette. Jeg er slitsom, sier min mor. Vel, jeg forstår dette. Men hva skal jeg gjøre? Kan jeg få trøstende ord? Som kan hjelpe meg å jobbe med meg selv?

Anonymous poster hash: 60b20...a60

[AnonymBruker]

TS, jeg er som deg og min diagnose er generalisert angst. Trodde jeg var en paranoid galning men nøye utredning viste at det "bare" er angsten jeg sliter med. Ingenting hjelper meg desverre så har ingen andre råd enn å forsøke å trosse redslene og leve med det så godt du kan.

Anonymous poster hash: eb151...c7b

[AnonymBruker]

Hadde vært kjekt å fått noe diagnose egentlig. For jeg føler meg egentlig gal. At jeg er unormal og helt total idiot. Jeg har også et annet problem som jeg opprettet flere tråder om. Jeg er redd eksen min. Han har brukt vold mot meg i ett år før jeg klarte å gå. Og nå 3 år etter er jeg fremdeles redd for at han kommer og utsetter meg for vold enda en gang. Har ikke blitt truet eller noe, ønsket meg lykke til og vennlig tone. Men likevel er jeg redd! Og det er veldig slitsomt, både for meg og de rundt meg. Noe eller noen må ha ødelgat meg fullstendig siden jeg er koko i hodet nå. Det må ha godt galt et eller annet plass for jeg var ikke sånn for 5-6 år siden...

Anonymous poster hash: 60b20...a60

[AnonymBruker]

Det høres ut som tvangstanker....?

Anonymous poster hash: a844f...a1d

[AnonymBruker]

Hvorfor høres det ut som tvangstanker?

Anonymous poster hash: 60b20...a60

[AnonymBruker]

Hvorfor høres det ut som tvangstanker?

Anonymous poster hash: 60b20...a60

Katastrofetanker og tanker om hvilke (irrasjonelle, gjerne forferdelige) konsekvenser dine handlinger vil få. For meg er det helt tydelig tvangstanker. Det kan behandles hos psykolog, både med samtaler, eksponering og medisinering av pykiater.

Anbefaler forøvrig boka "OCD for dummies".

Anonymous poster hash: a844f...a1d

[AnonymBruker]

Tenk om jeg tenker rasjonelt ang eks mannen min? Jeg er redd han skal komme og selv om det har gått 3 år siden så føler jeg at faren ikke er over. det KAN være rasjonell angst.

Anonymous poster hash: 60b20...a60

[Tibbie]

Av og til tenker jeg sånn: Den kjolen såg fin ut, kan ikke kjøpe den og se fin ut, for det kan jo skje meg noe og da er det ikke vits i å være fin...

.... ):

Anonymous poster hash: cc284...36c

Jeg tenker, hvert år, at det er ikke vits i å kjøpe julegver tidlig. Hva om jeg dør før jul? Da er det jo bare bortkastede penger Venter heller derfor til uka før med å fullføre.

Du er nok mer ekstrem enn meg, men du er ikke den eneste her som har sånne dumme tanker

[AnonymBruker]

Tenk om jeg tenker rasjonelt ang eks mannen min? Jeg er redd han skal komme og selv om det har gått 3 år siden så føler jeg at faren ikke er over. det KAN være rasjonell angst. Anonymous poster hash: 60b20...a60

Ikke det andre du nevner. Det er ingen skam å ha OCD, når du innrømmer det vil alt bli mye lettere for deg

Anonymous poster hash: a844f...a1d

[AnonymBruker]

Hehe bortkastede penger? Dør du så har ikke du bruk for de pengene likevel

Anonymous poster hash: 60b20...a60

[AnonymBruker]

Så hva mener du jeg skal gjøre med den angsten jeg har for eks mannen? Bør jeg være redd han 3 år etter? Uten at han har oppsøkt meg eller truet meg?

Anonymous poster hash: 60b20...a60

[Ok2k]

Høres ut som tvangstanker ja.

[AnonymBruker]

Du har vært utsatt for vold og frykt i en nær relasjon over lengre tid. Om du ikke hadde reaksjoner på det, ville det vært rart. Synes du burde lese litt om post traumatisk stress reaksjon, PTSD.

Når man lever i en slik relasjon, og har gjort det selv..så får man noen ganger generell angst, og prosjekterer frykten over på alt mulig annet, der man ikke føler man har kontroll, får katastrofe-tanker, og blir generelt jumpy av høye lyder og tåler dårlig ekstra stress.

Sansene er satt i alarm-beredskap hele tiden, og reagerer på minnene og assosiasjoner..

For meg var det en lang prosess å jobbe meg gjennom dette..Jeg måtte knytte alle disse tingene jeg prosjekterte redselen over på, mot andre minner med de samme følelsene, som jeg unngikk..på samme vis som jeg unngikk de når jeg var i opplevelsen. Samt mye mestring, steg for steg på så mange områder.

Men mest av alt, lovde jeg meg selv at jeg skulle aldri igjen havne i en slik situasjon..og det var sterke følelser når jeg gikk inn i den hjelpeløsheten, sorgen og frykten igjen, og jeg lovde meg selv det..Først da fikk jeg en ny ro, når jeg tok kontrollen tilbake.

Anonymous poster hash: 3f918...43a

[AnonymBruker]

Ts her.

Ja, det må være PTSD.

Da jeg var 14 år holdt jeg på å bli voldtatt av en gamling som holdt meg inne i leiligheten sin mot min vilje. Hadde det ikke vært for flaks egentlig så vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det gikk egentlig ikke så veldig innpå meg akkurat der og da, jeg tror jeg var for ung til forstå. Men da jeg to år senere traff en mann som var litt dominerende og "småhissig", skvatt jeg fort av han. Jeg var håpøst forelsket i han, men han var "streng" på en måte. Når vi kranglet var han aldri fysisk mot meg, men mot andre ting, når han drakk kunne han finne på å kjøre ut med bilen eller bare pisse utenfor vinduet bare på faen liksom. Han slet med alkohol. Og når han fikk for mye kunne han bli helt idiot. Jeg følte også at han hadde unormalt sexlyst og 100vis av pornobilder innpå pcen sin.

Han var ofte innom sexchat og har en profil på nakenprat osv. Det irriterte meg, jeg likte det ikke, men hver gang jeg prøvde å si noe, smelte han igjen pcen eller knuste en kopp eller to.

Vi var sammen i 6 år. Hadde faktisk noen bra perioder også, men det er ikke akkurat de man husker best i en slik situasjon. Siste dråpen var i 2012, da han for sjette gang drakk seg full og ville ha sex. Nektet jeg, truet han med å slå meg. Han dro meg etter håret fra stuen til soverommet og jeg fikk ikke lov å gå noe sted. Jeg var "fanget" av min egen kjæreste. Til slutt rømte jeg inn på badet, tok på meg noen skitne klær og løp ut kl 6 om morgenen på en søndag. Det var slutten på vårt samliv. Jeg var fri. Men husker alt som om det var i går. Det nærmer seg 3 år siden alt dette, men jeg klarer ikke glemme og gå videre. Ikke vet jeg om han kan komme og gjøre det igjen en dag heller. Jeg stoler liksom ikke på folk lenger, jeg er redd alle menn og synes de er ekle. Bortsett fra de jeg omgås med og de jeg jobber med. Hver gang jeg leser i avisen om vold mot kvinner eller drap så blir jeg så sint. Jeg føler meg truffet. Jeg lurer veldig på hva som hadde skjedd om jeg ikke gikk ifra han.

Anonymous poster hash: 60b20...a60

[AnonymBruker]

Utfordre deg selv. gjør noe ekstremt skummelt, da vil detdu før syntes var skummelt fremstå lett.

Anonymous poster hash: 75def...c6d