Angst og depresjon, kan man "ta seg sammen"?

[AnonymBruker]

Her håper jeg at noen som selv lider av disse sykdommene kan svare.

Kan man bestemme seg for "at i dag vil jeg være positiv og glad"?

Grunnen til at jeg spør er fordi det er en kollega som lider av generell angst. Hun er alltid trist og nedfor. Jeg tror jeg har sett henne smile kanskje tre ganger på 6 år.

I begynnelsen var alle forståelsesfulle og greie, men nå kjenner jeg at mange på kontoret egentlig er drittlei.

Andre må ofte gjøre jobben fordi hun er sliten eller ikke orker. Det går ikke an å si en ting til henne uten at hun bryter ut i gråt. Hun gråter bare noen spør "er du ferdig med julegavene da?", eller "kan du bake kake til sjefens bursdag?"

Nå er hun sykemeldt men jeg lurer litt på hva vi som kolleger kan gjøre når hun kommet tilbake? Behandle henne som vi behandler hverandre? Kan hun gjøre noe? Kan hun at seg sammen om hun vil?

Anonymous poster hash: 20627...177

[AnonymBruker]

Skal ikke skjære alle over en kam, men mange kan nok ta seg sammen ja!

Anonymous poster hash: f2ec4...2a7

[AnonymBruker]

Man kan komme til et punkt hvor uansett hvor mye man prøver, så klarer man det ikke på egenhånd.

Anonymous poster hash: 76c55...d74

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor hardt man er grepet, og hvor mye man har "å ta av". Alle har et lager med styrke, hvis den styrken er brukt opp, tåler man ingenting. Er der sjæl..

Anonymous poster hash: aad5f...6aa

[absinthia]

Sjeldent man kan ta seg sammen sånn helt uten videre. Ofte er slikt et resultat av at man har " tatt seg sammen" alt for lenge.

Man kan imidlertid ta seg sammen og søke hjelp, eller å ta seg sammen for å tvinge seg til å gjøre en og annen ting en vet en føler seg bedre av. En av metodene er å " ta seg sammen" og komme seg til legen, noe som kan være kjempevanskelig når en har det slik.

Et av sykdomstegnene er jo at man ikke klarer å ta seg sammen sånn helt uten videre.

[AnonymBruker]

Det varierer fra dag til dag, og fra person til person. De dagene jeg kjenner angstfølelsen skikkelig godt i brystet, har jeg stort sett alltid en trang til å gråte. Jeg kan tenke at jeg bare må ta meg sammen, bite tenna sammen og smile, men da kan det også gå begge veier, avhengig av dagsform. Jeg kan altså bli mye verre om jeg tenker at jeg må ta meg sammen.

Smil og vær hyggelig, tilby hjelp, inviter hun ut på en kaffe etter jobb. Det er ikke alltid det er så mye som skal til. Men nå vet ikke jeg hva slags angst hun har, eller hvorfor hun har den.

Desverre er angst og depresjon som en ond sirkel, som man sjelden klarer å komme seg ut av helt på egenhånd. Det er gjerne lite som skal til for å trigge dette, og hodet fylles av negative tanker som "jeg duger ikke til noen ting", "jeg er ikke bra nok", "tenk om det skjer", "nå går alt til helvete", "jeg kommer til å dø iløpet av dagen". Hvilke negative tanker som dukker opp er forskjellig utifra hvilken type angst man har. Det er ikke lett for en person som ikke har opplevd dette selv å skulle sette seg inn i det, og derfor kan det være greit å lese litt på sider som psykiskhelse.no eller sidetmedord.no for å få et lite innblikk i hva det innebærer. Sidetmedord.no har et eget forum hvor folk som sliter psykisk kan skrive om hvordan de har det.

Håper kollegaen din har det bedre når hun kommer tilbake, og at hun får den hjelpen hun trenger. Ingen burde stå i det alene..

Anonymous poster hash: 1469c...b59

[AnonymBruker]

Jeg klarer fint å ta meg sammen i arbeidssammenheng iallefall. Jeg er ikke den mest sosiale og det er sjeldent jeg tar med meg kaffen på kontoret til folk for å skravle, men jeg gjør jobben min + litt til. Tviler på at de på jobb skjønner at jeg har angst, mest sannsynlig synes de bare at jeg er sær.

Anonymous poster hash: 49a98...3ec

[AnonymBruker]

Behandle henne som alle andre når hun kommer tilbake! Jeg har hatt fødselsdepresjon (en kraftig en), og var litt "uforsiktig" som sa det til en god bekjent av meg som er lege. Det har ført til at hun hele tiden spør om det ikke er noe hun kan gjøre for meg for å gjøre dagen litt lettere (hun spør på en annen måte, men det er betydningen av det hun sier). Jeg føler at jeg var dum som sa det til henne da hun behandler meg litt annerledes enn hun ellers ville gjort føler jeg.

Poenget mitt er at du skal behandle henne vanlig, men vær forsiktig med å skjelle henne ut dersom det skulle oppstå en misforståelse. Sier ikke at du er en kjeftesmelle, ikke misforstå, men ta det litt rolig med henne likevel.

Tviler sterkt på at det er lett for henne å ta seg sammen dersom hun har fått diagnotisert angst og dersom den er såpass generell.

Anonymous poster hash: 9798f...914

[NumberSix]

Det er ikke så lett å bare "ta seg sammen" når man sliter med sånt, men in the end så er det det man er nødt til å gjøre. Det kommer til et punkt hvor man bare må innse at ting aldri blir bedre om man fortsetter i den onde sirkelen, og at man er en byrde for menneskene rundt seg. Da er første steg å oppsøke hjelp, og gradvis jobbe seg ut av sykdommen ved å utfordre seg selv og ta tak i det som er vanskelig.

Jeg vet at mange reagerer sterkt på uttrykket "det er bare å ta seg sammen", men det er jo faktisk det eneste som vil hjelpe.

[NumberSix]

Forøvrig, behandle henne på samme måte som dere behandler resten av folkene på jobb. Dere skal jo ikke behøve å trippe rundt på tå fordi hun har angst, og kanskje hun innser at hun må begynne å jobbe seg ut av det da, når hun ikke "slipper unna" ved å bruke angst som unnskyldning lenger.

[Sylvari]

.

Endret 23. august 2017 av Sylvari

[Kittykat]

Jeg har slitt med depresjoner og angst i mange år og det er ikke så enkelt som å bare ta seg sammen. Jeg kan forstå at folk rundt de som sliter med dette blir lei etter en stund, men samtidig så må de forstå at dette er ikke noe som kan kontrolleres.

Et eller annet sted underveis så blir det for mye å takle for den som sliter. Alt virker deprimerende og svart, uansett hva det er. Men jeg personlig synes ikke at dere skal behandle henne annerledes. Jeg forventer ikke at folk skal behandle meg annerledes bare fordi jeg sliter med depresjon og angst. Jeg skal ikke dulles med, for før eller siden så må vi også tilbake til hverdagen og jo fortere, jo bedre. Det er noe jeg har erfart selv.

Jeg håper at kollegaen din får den hjelpen hun trenger mens hun er sykemeldt. Men det er vanskelig å innrømme at man ikke klarer dette alene og trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Sånne mennesker feiler ingenting bortsett fra at de lever og ånder for å være et offer!

Hun er en belastning på arbeidsplassen og Bør derfor få beskjed om: skjer deg eller få fyken.

Hun er kun ei egoistisk sippe som helst ikke vil noe annet en å bli dull med. Dere må slutte å gjøre oppgavene hennes, så får daglig leder se at dette menneske kun opptar plass I lokale. Hun mottar penger for ingenting.

Hun løper bare selvsagt til legen å sykemelder seg etter en prat med sjefen.

Når hun kommer tilbake er det bare å sørge for at hennes stilling er det ikke brukt for mer.

Anonymous poster hash: 5aa8b...b91

[AnonymBruker]

Det er mulig å ta seg sammen og bekjempe depresjonen og angsten, men det må en vilje og en innsats til, samt hjelp fra andre. Jeg brukte lang tid på å bli kvitt angsten, depresjonene kommer av og til. Tok meg 3 år med konstant jobbing med å presse meg selv til å komme meg igjennom ubehaget. Men så må det sies at jeg har klart mye som mine behandlere ikke skjønner åssen jeg kna ha klart. For i deres øyne skulle jeg vært kronisk syk. Så ja, det går an å ta seg sammen, men tror ikke alle klarer det.

Anonymous poster hash: e6ae5...891

[Gjest]

Her håper jeg at noen som selv lider av disse sykdommene kan svare.

Kan man bestemme seg for "at i dag vil jeg være positiv og glad"?

Anonymous poster hash: 20627...177

Nei.

[pipegakk]

Sånne mennesker feiler ingenting bortsett fra at de lever og ånder for å være et offer!

Hun er en belastning på arbeidsplassen og Bør derfor få beskjed om: skjer deg eller få fyken.

Hun er kun ei egoistisk sippe som helst ikke vil noe annet en å bli dull med. Dere må slutte å gjøre oppgavene hennes, så får daglig leder se at dette menneske kun opptar plass I lokale. Hun mottar penger for ingenting.

Hun løper bare selvsagt til legen å sykemelder seg etter en prat med sjefen.

Når hun kommer tilbake er det bare å sørge for at hennes stilling er det ikke brukt for mer.

Anonymous poster hash: 5aa8b...b91

Jeg blir flau.

[AnonymBruker]

Når man har gått til behandling og fått en del verktøy å bruke for å forebygge og håndtere sykdommen, så vil jeg definitivt mene at man kan skjerpe seg i den forstand at man kan bruke verktøyene aktivt og bevisst. Jeg var selv deprimert for noen år siden og kjenner nå faresignalene for at jeg står i fare for å falle ned igjen såpass godt at jeg kan unngå at det blir for ille. Hvis kollegaen til ts har gått så lenge uten behandling er det klart at hun ikke har styrke og verktøy til å hjelpe seg selv, så jeg håper hun får behandling og ikke "bare" er sykemeldt.

Anonymous poster hash: b0a23...6cb

[Tabris]

Man kan ikke "ta seg sammen" og plutselig bli glad og frisk. Men jeg mener at man kan selv bestemme seg for om man ønsker å starte den lange og tøffe prosessen med å jobbe med lidelsen. Nei, det betyr ikke at jeg mener det er "enkelt", men at selv om man ikke kan bare velge å ikke være deprimert lenger, så kan man velge å forsøke å gjøre noe med det. Langsiktig sett.

[Hirondelle]

Her håper jeg at noen som selv lider av disse sykdommene kan svare.

Kan man bestemme seg for "at i dag vil jeg være positiv og glad"?

Anonymous poster hash: 20627...177

Nei.

Jeg er uenig. Jeg kan fint bestemme meg "i dag vil jeg være positiv og glad". Men jeg KLARER det ikke! Jeg vil og vil og vil, men får det rett og slett ikke til.

Jeg bestemmer meg for å være glad - det er bare det at det ikke går.

[Gjest The damned]

Jeg har sosial angst og depresjon, og jeg forventer ikke spesialbehandling på jobb.

Faktisk hater jeg det, så jeg har aldri fortalt om mine problemer.

Eneste kolleger har merket er at jeg er veldig stille, men ellers gjør jeg det jeg skal. Så jeg mener at man ikke kan forvente spesialbehandling, men jeg mener at man kan forvente å bli behandlet med respekt.

Siste jobb jeg hadde ble for mye for meg. Det var ganske sosialt, og mye stress. Følte aldri at jeg hadde tid nok og taklet ikke det sosiale, men jeg gikk på jobb hver dag. Til slutt så sluttet jeg, for var helt utslitt og det ble for mye.

Men forhåpentligvis så går denne kollegaen til psykolog og får behandling. Høres ikke ut som hun klarer å gjøre en god nok jobb når hun tar med seg problemene inn i jobben. Det er jo ikke enkelt for dere andre heller, så forhåpentligvis har hun funnet noen verktøy som gjør det enklere å takle.