Angst for å begynne i jobb igjen

[AnonymBruker]

I fjor på rundt samme tiden av året flyttet jeg hjemmefra med forloveden min og fikk meg en fast jobb 80% stilling på h&m. Jeg var super stoka på å begynne, og startet med en super innstilling.

I begynnelsen var jeg jo i opplæring ettersom jeg var ny. Har jobbet i butikk siden jeg var 15 år, var da 19, så litt kunnskap hadde jeg fra før av. Etter hvert som dagene gikk etter at jeg først hadde begynt følte jeg at de ansatte bare pushet og pushet meg down. De var ikke inkluderende, og kjeftet på meg på ting som en ikke kan forvente at en ny-ansatt skal kunne etter kun èn uke. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde motet oppe, men det ble ikke bedre. Det eneste som hjalp var å være litt tøff tilbake. Til vanlig er jeg egentlig veldig lett å overkjøre, men jeg klarte heldigvis å stå opp for meg selv til slutt. Etter rundt om to uker begynte jeg å kunne ting ganske så godt, og hadde bedre relasjon til kundene enn de aller fleste som hadde jobbet der i mange år. Vet ikke om andre har merket det, men i de h&m butikkene jeg har vært innom, så er det akkurat som om de ansatte ikke enser deg. Etter min erfaring er de ansatte kun der for å ta i mot betaling, og henge ut nye klær eller sette ut nye varer. Thats it. Husker at der hvor jeg jobbet, syns de ansatte at det bare var tiltak når kundene spurte etter hjelp..

Uansett, situasjonen ble ikke bedre, og etter hvert begynte de andre ansatte å si at jeg var sur/frekk eller ett eller annet, og jeg måtte snakke med sjefen. Fra det øyeblikket bestemte jeg meg for at jeg ikke lengre ville jobbe der, men måtte først finne meg en ny jobb slik at jeg hadde en inntekt.

Jeg begynte da å søke på ny jobb. Kom etter hvert over en som fristet kjempemasse, som jeg da til slutt også klarte å få til tross for at jeg egentlig var yngre enn det arbeidsgiverne egentlig ønsket.

Startet i jobben, dette var kun 50%. Det var en ny butikk, og sjefen de hadde ansatt gikk merkelig nok oppsigelsestiden sin som butikksjef et annet sted samtidig som den nye butikken som vi skulle jobbe på åpnet. Ettersom hun ikke kunne være der, fikk jeg plutselig alt ansvar. Jeg måtte sende senterrapport, ta varebestilling, og jobbet i tillegg 120%. Dette var ikke noe jeg hadde takket ja til, men stilte som den gode ansatte jeg føler jeg er opp for butikkens beste. De andre som arbeidet der var hele tiden syke, så jeg måtte ta dems vakter også ettersom den egentlige sjefen ikke kunne. ÅH som jeg stod på!! MEN, her kommer the twisted part....

Selv om jeg jobbet over HALVPARTEN mer enn jeg egentlig skulle, så tok sjefen seg fri i helgene, mens jeg stod over 10 timer i strekk i butikken. OG DETTE GJORDE JEG MED ET SMIL, skal jeg si dere. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt lite verdsatt til slutt.. Det gikk helt greit, til plutselig en dag, da jeg hadde satt ned foten litt til sjefen. Jeg var syk dagen etterpå ettersom at jeg sliter med depresjon og angst, og kan av og til bli veldig følsom i enkelte situasjoner, noe som jeg ble av reaksjonen hennes. Jeg følte meg absolutt ikke verdsatt av sjefen, var overarbeidet og så lei meg at jeg ikke klarte å gå på jobb dagen etterpå. Men det er ingen av hennes buisiness.

Jeg fikk sykemelding og alt var fint fra min side, trodde jeg. Men, da jeg kom tilbake etter 3 dager hjemme, var sjefen skikkelig merkelig og snakket ikke et ord med meg. Jeg spurte om det var noe galt, men neida, alt var fint. Slik som dette var det et par dager, og jeg hadde det absolutt ikke greit på jobb - hun var da ferdig i oppsigelsestiden på det andre stedet og vi jobbet da sammen. Jeg ble så nedfor av dette at jeg fikk en liten sykemelding igjen.

Plutselig en dag midt i sykemeldingen ringte sjefen meg og skjelte meg ut. Hun kalte meg "jævla lat", fordi at jeg ikke kom meg på jobb, og sa masse andre fæle ord. Jeg prøvde å spør om vi kunne ordne dette, men hun la bare på. Jeg stod midt i butikken mens jeg fikk denne samtalen og måtte løpe ut etter at hun hadde lagt på ettersom at tårene presset på. Nå var jeg livredd for å gå tilbake til jobb. Fikk utsett sykemeldingen en halv uke til, og måtte da slutt tilbake. Sjefen sendte til slutt melding og sa at vi måtte ta en prat før jeg kom på jobb, og det gjorde vi. Vi satt og skrek til hverandre, og jeg hylgråt. Til slutt sa jeg at jeg slet med depresjon, og hun sluttet endelig. Jeg fikk gå hjem, ettersom jeg absolutt ikke var i stand til å gå på jobb den dagen.

Etter det sykemeldte jeg meg gjennom oppsigelsestiden slik at jeg ikke trengte å se noen av dem igjen. Så utrolig dritt at jeg gjorde SÅÅ mye for den butikken, og sitter ikke igjen med en eneste dritt. Nå sliter jeg til og med med å gå forbi den butikken, og om jeg må gjøre det, ser jeg alltid andre veien. Jeg ble sykemeldt i 3 mnd, før jeg så begynte på frisørskole som jeg går på nå. Nå er jeg snart ferdig, og må begynne å se etter læreplass. Men jeg er så HIMLA REDD. Jeg har ikke lyst en gang å gå i lære, har ikke lyst til å jobbe noen sted, for jeg har så angst for at det skal skje noe dritt igjen....

Begynner sånn serriøst å gråte bare jeg snakker om å finne læreplass. Sånn psykisk så har jeg det bedre nå. Jeg har begynt å slutte på antidepressiva, og har det ganske fint, men er syyyykt redd for å begynne i jobb.

Vet egentlig ikke hva jeg ville med denne tråden, men om noen har noen lignende erfaringer, så fyr løs. Tror nok at jeg kan finne litt trøst eller hjelp i det meste. Kan være at teksten er ganske rotete, men skrev den som dere ser halv to på natten, mens jeg var halvvåken og i en stresset tilstand.. haha

Anonymous poster hash: 2c683...cbe

[AnonymBruker]

Virker som om du har hatt veldig uflaks men nå er det ny jobb, nytt sted og blanke ark. Prøv å hold frykten i sjakk, og press deg til ny jobb. Sannsynligvis får du en positiv opplevelse

Anonymous poster hash: 7d292...285

[AnonymBruker]

Du burde manne deg litt opp. Som den andre sier her.. du må presse deg litt. Positiv opplevelse vil du garantert få.

Anonymous poster hash: 4399f...777

[AnonymBruker]

I fjor på rundt samme tiden av året flyttet jeg hjemmefra med forloveden min og fikk meg en fast jobb 80% stilling på h&m. Jeg var super stoka på å begynne, og startet med en super innstilling.

I begynnelsen var jeg jo i opplæring ettersom jeg var ny. Har jobbet i butikk siden jeg var 15 år, var da 19, så litt kunnskap hadde jeg fra før av. Etter hvert som dagene gikk etter at jeg først hadde begynt følte jeg at de ansatte bare pushet og pushet meg down. De var ikke inkluderende, og kjeftet på meg på ting som en ikke kan forvente at en ny-ansatt skal kunne etter kun èn uke. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde motet oppe, men det ble ikke bedre. Det eneste som hjalp var å være litt tøff tilbake. Til vanlig er jeg egentlig veldig lett å overkjøre, men jeg klarte heldigvis å stå opp for meg selv til slutt. Etter rundt om to uker begynte jeg å kunne ting ganske så godt, og hadde bedre relasjon til kundene enn de aller fleste som hadde jobbet der i mange år. Vet ikke om andre har merket det, men i de h&m butikkene jeg har vært innom, så er det akkurat som om de ansatte ikke enser deg. Etter min erfaring er de ansatte kun der for å ta i mot betaling, og henge ut nye klær eller sette ut nye varer. Thats it. Husker at der hvor jeg jobbet, syns de ansatte at det bare var tiltak når kundene spurte etter hjelp..

Uansett, situasjonen ble ikke bedre, og etter hvert begynte de andre ansatte å si at jeg var sur/frekk eller ett eller annet, og jeg måtte snakke med sjefen. Fra det øyeblikket bestemte jeg meg for at jeg ikke lengre ville jobbe der, men måtte først finne meg en ny jobb slik at jeg hadde en inntekt.

Jeg begynte da å søke på ny jobb. Kom etter hvert over en som fristet kjempemasse, som jeg da til slutt også klarte å få til tross for at jeg egentlig var yngre enn det arbeidsgiverne egentlig ønsket.

Startet i jobben, dette var kun 50%. Det var en ny butikk, og sjefen de hadde ansatt gikk merkelig nok oppsigelsestiden sin som butikksjef et annet sted samtidig som den nye butikken som vi skulle jobbe på åpnet. Ettersom hun ikke kunne være der, fikk jeg plutselig alt ansvar. Jeg måtte sende senterrapport, ta varebestilling, og jobbet i tillegg 120%. Dette var ikke noe jeg hadde takket ja til, men stilte som den gode ansatte jeg føler jeg er opp for butikkens beste. De andre som arbeidet der var hele tiden syke, så jeg måtte ta dems vakter også ettersom den egentlige sjefen ikke kunne. ÅH som jeg stod på!! MEN, her kommer the twisted part....

Selv om jeg jobbet over HALVPARTEN mer enn jeg egentlig skulle, så tok sjefen seg fri i helgene, mens jeg stod over 10 timer i strekk i butikken. OG DETTE GJORDE JEG MED ET SMIL, skal jeg si dere. Jeg må innrømme at jeg følte meg litt lite verdsatt til slutt.. Det gikk helt greit, til plutselig en dag, da jeg hadde satt ned foten litt til sjefen. Jeg var syk dagen etterpå ettersom at jeg sliter med depresjon og angst, og kan av og til bli veldig følsom i enkelte situasjoner, noe som jeg ble av reaksjonen hennes. Jeg følte meg absolutt ikke verdsatt av sjefen, var overarbeidet og så lei meg at jeg ikke klarte å gå på jobb dagen etterpå. Men det er ingen av hennes buisiness.

Jeg fikk sykemelding og alt var fint fra min side, trodde jeg. Men, da jeg kom tilbake etter 3 dager hjemme, var sjefen skikkelig merkelig og snakket ikke et ord med meg. Jeg spurte om det var noe galt, men neida, alt var fint. Slik som dette var det et par dager, og jeg hadde det absolutt ikke greit på jobb - hun var da ferdig i oppsigelsestiden på det andre stedet og vi jobbet da sammen. Jeg ble så nedfor av dette at jeg fikk en liten sykemelding igjen.

Plutselig en dag midt i sykemeldingen ringte sjefen meg og skjelte meg ut. Hun kalte meg "jævla lat", fordi at jeg ikke kom meg på jobb, og sa masse andre fæle ord. Jeg prøvde å spør om vi kunne ordne dette, men hun la bare på. Jeg stod midt i butikken mens jeg fikk denne samtalen og måtte løpe ut etter at hun hadde lagt på ettersom at tårene presset på. Nå var jeg livredd for å gå tilbake til jobb. Fikk utsett sykemeldingen en halv uke til, og måtte da slutt tilbake. Sjefen sendte til slutt melding og sa at vi måtte ta en prat før jeg kom på jobb, og det gjorde vi. Vi satt og skrek til hverandre, og jeg hylgråt. Til slutt sa jeg at jeg slet med depresjon, og hun sluttet endelig. Jeg fikk gå hjem, ettersom jeg absolutt ikke var i stand til å gå på jobb den dagen.

Etter det sykemeldte jeg meg gjennom oppsigelsestiden slik at jeg ikke trengte å se noen av dem igjen. Så utrolig dritt at jeg gjorde SÅÅ mye for den butikken, og sitter ikke igjen med en eneste dritt. Nå sliter jeg til og med med å gå forbi den butikken, og om jeg må gjøre det, ser jeg alltid andre veien. Jeg ble sykemeldt i 3 mnd, før jeg så begynte på frisørskole som jeg går på nå. Nå er jeg snart ferdig, og må begynne å se etter læreplass. Men jeg er så HIMLA REDD. Jeg har ikke lyst en gang å gå i lære, har ikke lyst til å jobbe noen sted, for jeg har så angst for at det skal skje noe dritt igjen....

Begynner sånn serriøst å gråte bare jeg snakker om å finne læreplass. Sånn psykisk så har jeg det bedre nå. Jeg har begynt å slutte på antidepressiva, og har det ganske fint, men er syyyykt redd for å begynne i jobb.

Vet egentlig ikke hva jeg ville med denne tråden, men om noen har noen lignende erfaringer, så fyr løs. Tror nok at jeg kan finne litt trøst eller hjelp i det meste. Kan være at teksten er ganske rotete, men skrev den som dere ser halv to på natten, mens jeg var halvvåken og i en stresset tilstand.. haha

Anonymous poster hash: 2c683...cbe

Huff. Dette var trist å lese, men det minner om meg, bare at jeg har mye høyere utdanning, men har hatt to elendige arbeidsforhold etter hverandre. Jeg har ikke slitt med angst/depresjon før dette, men nå er jeg redd for at all jobb = så fælt at det gir sykdom. Redd for at alle sjefer behandler ansatte umenneskelig.

Det er forjævlig å oppleve å bli utnyttet og ikke bli verdsatt.

Men når jeg tenker meg godt og grundig om, så har jeg hatt gode eller i det minste ok sjefer i alle jobber fra 1996 til 2011. Så det er jo ikke sant at "alle" er fæle, det er bare en følelse. Og det er naturlig at brente barn er redd for å leke ved bålet, for å bruke et litt hjemmesnekret bilde... God klem fra meg

Anonymous poster hash: 8febe...451

[AnonymBruker]

Hel ærlig så syns jeg du virker fryktelig nærtakende som ikke tåler at andre ikke liker deg, roser deg og støtter deg fra dag en. Sånn er ikke arbeidslivet. Ta deg sammen og lær å stå opp for deg selv, og ikke minst husk på at jobb ikke er om å ha det gøy sosialt, men gjøre det man er der for. Du kan ikke forvente å gå overens med alle, elske sjefen, få masse skryt når du gjør noe ekstra e.l., ta det som en bonus om det skjer. Og ikke bruk depresjon som unnskyldning, det skader bare deg selv.

Anonymous poster hash: a94d5...174

[Gjest Coolaid]

Hel ærlig så syns jeg du virker fryktelig nærtakende som ikke tåler at andre ikke liker deg, roser deg og støtter deg fra dag en. Sånn er ikke arbeidslivet. Ta deg sammen og lær å stå opp for deg selv, og ikke minst husk på at jobb ikke er om å ha det gøy sosialt, men gjøre det man er der for. Du kan ikke forvente å gå overens med alle, elske sjefen, få masse skryt når du gjør noe ekstra e.l., ta det som en bonus om det skjer. Og ikke bruk depresjon som unnskyldning, det skader bare deg selv.

Anonymous poster hash: a94d5...174

Helt ærlig så har du mangel på empati for andre mennesker. Tror de fleste andre leser ts sitt innlegg og forstår det på en helt annen måte enn det du gjør. Skikkelige arbeidsforhold er en selvfølge og et minstekrav for alle ansatte - det ts har opplevd er det motsatte.

[Gjest Coolaid]

Hei ts

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og tror mange i dag gjør det. Mitt beste råd til deg er å ta lærdom av det som har skjedd og gå videre.

Vi mennesker har en tendens for å la fortiden prege nåtiden og fremtiden - det trenger du ikke. Du kan velge i stor grad hvordan dagen i dag skal være, ikke la dagen i går eller tidligere arbeidsforhold dikterer det.

Jeg forstår frykten din, har selv slitt med dårlig selvtillit, angst og depresjon. Jeg vet utfordringene og redselen for å komme tilbake i full jobb. Det har jeg klart og det går veldig bra - bedre enn forventet. Jeg tror også at du kan helt fint få dette til, bare ta hensyn til deg selv og lærdom av det du har opplevd - men husk å ikke la det fortelle deg hvordan neste arbeidsforhold skal bli.

Stor klem til deg, du er superflink !

[Ninetales]

Tusentakk for de støttende og positive kommentarene. Er liksom på en måte godt å se at jeg ikke er den eneste som har opplevd slike situasjoner..

Jeg vet jo at jeg selvfølgelig må ut i jobb igjen, det er ikke et spørsmål en gang. Jeg er bare sinnsykt redd for det. Syns det er utrolig kjedelig å bare sitte hjemme, og det vil jeg ikke. Går jo på skole nå, og det går overraskende bra til tross for at jeg aldri trodde jeg kom til å klare å gå tilbake til skolebenken igjen pga mobbing da jeg var yngre.. Så jeg får krysse fingrene for at jeg ikke brenner meg igjen på jobbfronten..