Er så deprimert

[AnonymBruker]

Jeg føler at alle egentlig hater meg. Når noen sier noe snilt til meg, så er de falske. Falske fordi de egentlig hater meg, men fortsatt er de hyggelige. Jeg føler meg bare til bry. Om jeg er med noen venner, føler jeg meg til bry. Fordi de vil sikkert egentlig ikke være med meg. Jeg tør ikke starte en samtale med noen på facebook, selv om jeg pleide å prate med de før, fordi jeg føler meg til bry. Jeg er hos mine foreldre i ferien, og jeg føler meg til bry for at jeg er her. Akkurat nå som jeg skriver dette, føler jeg meg til bry. Og jeg skjønner det.. såklart er jeg til bry. Jeg er så mye å takle og jeg er så mye mer fucked up enn det folk tenkte i utgangspunktet. Og jeg er ufattelig lei meg for at jeg ikke engang klarer å bli bedre lenger. Jeg vet jeg burde prøve hardere, fordi det virker som at alle begynner å bli dritt lei og såret over at jeg har problemene mine.

Jeg er et vrak, et større vrak enn rommet jeg sitter i og det er faen meg bomba. Før når jeg følte det slik som nå, så hadde jeg en jeg kunne snakke med. En som jeg følte VIRKELIG forstod meg, og en som har hjulpet meg mer enn noen psykolog noen gang har. Denne personen er min beste venn, men denne personen har aldri tid til meg lenger. I motsetning til meg har denne personen klart å komme seg ut av det. Vi trodde begge ingen av oss noen gang skulle klare å bli sosiale som en normal person. Men han klarte det. Og jeg klandrer han ikke, jeg elsker han og jeg vil bare hans beste. Men likevel er det en del av meg som er egoistisk, og skulle ønske ting var som før. Da vi snakket hver dag, og hver gang jeg ringte han kom jeg ikke rett til mobilsvar. Da det ikke tok 4 timer før han svarte, og når han svarte, så svarte han gjennomtenkt.. ikke bare et ord som var raskt å skrive.

Jeg hadde det så mye bedre på grunn av hvor mye denne personen hjalp meg, men nå har jeg falt helt tilbake og har det nesten værre enn det jeg hadde før jeg ble kjent med han.

Til dere som har tenkt til å be meg søke profesjonell hjelp, så gjør jeg det. Hun er veldig flink, og jeg føler meg komfortabel med henne. Jeg går også på antidepressiv. Men hvorfor i helvete blir jeg ikke bedre? Såklart, det hjelper at noen profesjonelle tar meg seriøst og prøver å hjelpe meg, og medisinen hjelper jo, men om jeg går uten den noen dager blir livet mitt om til et personlig helvete. Én jævla dag uten og jeg merker allerede at jeg blir værre. Går jeg en uke uten, er jeg nær selvmord. Så ja, det hjelper jo, men jeg har det fortsatt jævlig.. det bare hjelper meg i å ikke ha det jævligere. Men jeg HATER at jeg er så avhengig av medisiner. Hvorfor kan jeg ikke være normal og være glad om alle andre? hvorfor kan ikke jeg også ha energi til å drive med aktiviteter, gjøre flere ting ute av huset om dagen og i det hele tatt komme meg ut av senga? Hvorfor kan ikke jeg og ha motivasjon? Hvorfor kan ikke jeg og ha det gøy og være glad uten at det er et stort svar hull inni meg som ligger der uansett hvor mye jeg ler?

Dager er ikke dager lenger. De er bare slitsomme hindringer som må bli møtt. Det er som om alt er tåkete, og selv om dagene går kjempe tregt, virker det som om tiden går altfor fort og at jeg kaster bort livet mitt for hvert sekund som går. Jeg er redd for at jeg ikke får ungdomsstiden jeg trenger og som er normalt. Jeg vil ha det gøy. Jeg vil ha minner å se tilbake på og le av. Jeg vil leve. Fordi selv om jeg puster og har et hjerte som slår, så lever jeg ikke. Det er som om jeg er en død person fanget i en levende kropp.

Selv om jeg elsker å skille meg ut, skulle jeg også ønske at jeg var mer normal, fordi da hadde jeg kanskje vært gladere. Men det som er, er at uansett hvor normal jeg hadde sett ut, så hadde jeg aldri følt meg normal. Uansett hvor normal jeg ser ut, føles det ut som at jeg er et menneske med et enhjørninghorn, hale og vinger, som spyr regnbue, når jeg er sammen med andre mennesker. Det har alltid føltes som om det er en glassvegg mellom meg og resten av verden. Og når alt kommer til alt, selv om jeg føler så mye smerte så er det som om jeg ikke føler noen ting. Som jeg er konstant nummen til følelser. Jeg klarer ikke føle noen ting. Men samtidig har jeg så vondt. Det er rart.

Anonymous poster hash: ca727...374