Sliter med selvbildet mitt til de grader...

[AnonymBruker]

Som alle andre har jeg alltid hatt noe komplekser for utseendet mitt, helt fra da jeg var liten. Som 12-åring fikk jeg høre,kommentarer om nesen min, fra voksne og fra noen jevnaldrende. Flesteparten jeg kjente kommenterte den ikke,så etterhvert så aksepterte jeg nesen min stort sett,men hadde fortsatt litt komplekser i noen situasjoner - men dette var ingenting utenom normalen.

På ungdomsskolen og VGS "blomstret" jeg som man kan si, jeg hadde god selvtillit og likte å se det jeg så i speilet. Hadde ren hud, slank og fit kropp og var generelt fornøyd med meg selv. En fantastisk følelse! Jeg kunne få hvilke som helst kommentarer,men det hadde bare prellet rett av. Jeg var ganske pen, uten at jeg høres helt "innbilsk" ut.

Etter VGS kom kvisene. Aldri hatt de store, ekle kvisene, men hadde mange småkviser. Utallige kvisekremer og uttørkende produkter har etterlatt huden min ru og ujevn. Jeg går på behandling nå og etter sommeren begynner jeg på Accutane som forhåpentligvis setter stopper for kvisene once and for all. Så med andre ord - jeg er ikke ute etter anbefalinger og tips for produkter og behandliger, det har jeg full oversikt over. Så vennligst ikke kom med anbefalinger på produkter og behandlinger for det er ikke dette tråden egentlig handler om.

Poenget her er at jeg føler meg annerledes enn før. Før kunne jeg gå ute med hevet hode, de siste 15 årene føler jeg heller for å gjemme meg. Alle kompleksene jeg hadde før som barn har dukket opp og nye komplekser har oppstått.

Jeg ønsker å operere nesen, sprøyte inn Botox og fillere der hvor det er antydning til fine linjer og jeg betaler masse penger på behandlinger for å holde huden i sjakk. En ting er kanskje huden og de behandlignene, men det er så mye annet ved utseendet mitt nå som plager meg.

Nylig overhørte jeg en kommentar som var om nesa mi. Vedkommende vet ikke at jeg hørte det. Nå, hadde dette vært noe jeg hadde hørt som 15-åring så hadde jeg først blitt litt lei meg, men så hadde jeg tenkt at nesen min egentlig ikke er så ille og jeg hadde bare skjøvet vekk alle de negative tankene og tenkt at "han/hun burde heller se på SIN nese" eller noe i den duren. Jeg hadde hevet meg over den kommentaren med andre ord.

Men mtp at selvtilliten min har vært på bunn nå så skal det utrolig lite til før negative blikk eller kommentarer sitter godt og lenge etterpå og bare fucker med hodet mitt.

Samtidig som selvtilliten har droppet helt til bunn,så har jeg også hatt en tendens til å sammenligne meg selv med andre jenter. Hvis jeg ser en utrolig pen jente så blir jeg helt opphengt i utseendet hennes og tenker hvor godt det må være for henne å være fornøyd med seg selv. Akkurat nå er jeg opphengt i en jente som jeg snakket med i et par dager pga noe skolegreier for kanskje 5 år siden, og siden vi ikke er rukket å blitt venner enda så jeg er innom Facebook siden hennes hver eneste dag (hun har åpen profil) og følger med på modellbilder og andre bilder hun legger ut - og hver gang så føler jeg meg bare skikkelig dritt for jeg føler at det er slik en BURDE sett ut, ikke sånn rar som jeg ser ut. De gangene jeg har datet og daten ikke har vist interesse så har det tært på selvbildet enda mer, da tenker jeg det er pga jeg ikke er pen og at hvis jeg så ut som en av de kjempepene jentene jeg vet om/kjenner,så hadde jeg fått hvem jeg ville, anytime.

Ellers i livet mitt så har det lave selvbildet mitt ført til at jeg har vært i forhold med egentlig veldig lite kjekke menn, jeg har virkelig lagt listen lavt. Det var ikke noe veldig gærnt med de, men noen av de var ganske merkelige i oppførsel.

Jeg har nå en ganske kjekk samboer og jeg aner ikke hva han ser i meg.

Når vi er ute blant venner og kompisene hans tar med seg damene sine så tenker jeg at typen min er "han med den stygge dama".

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget men føler jeg bare måtte få det frem på papir. Jeg har vurdert å kanskje snakke med en psykolog men det er så vanskelig fordi det å være stygg er ikke akkurat så mye å gjøre med egentlig- så hva skal psykologen egentlig si eller gjøre for å hjelpe? Jeg kommer ikke noensinne akseptere at jeg er rett og slett mindre pen eller småstygg.

Jeg har selvfølgelig andre kvaliteter og jeg vet at jeg er flink på en del områder,og har en bra personlighet - det telles jo enda mer! Men den følelsen å se seg selv i speilet og smile og bare akseptere den personen man ser...det er helt fjernt for meg lenger, for jeg ser ikke den personen jeg alltid har vært vant med å se.

Noen her som har noen tanker rundt dette?

Beklager for lengden på dette...

Anonymous poster hash: 1f805...39c

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte.. Fikk ofte kommertarer når det gjaldt utseende på ungdomsskolen, men som deg så blomstret jeg til på VGS og jeg ble faktisk lagt merke til. Jeg var fornøyd med mitt eget utseende og kropp, og hadde mye positiv energi.

Kvisene mine kom for ca 6 mnd siden, og jeg ser helt grusom ut! Klarer ikke se meg selv i speilet uten å bli helt på gråten, og jeg skjemmes virkelig av mitt eget utseende. I det siste har jeg også blitt veldig usikker på min egen kropp, selv om den stort sett er uforandret siden VGS/Uni. Jeg føler også skam over å bli sett sammen med kjæresten min, og er redd for at folk skal tenke at "han kunne fått seg noe bedre". Dette går jo også utover forholdet vårt, da jeg tolker hver minste ting han sier som noe negativt rettet mot mitt utseende, noe som får selvbilde til å synke enda mer. Jeg skjønner heller ikke hva han ser i meg, da jeg anser han som mye bedre enn meg selv.

Jeg har alltid vært ganske selvsikker, men nå føles det som om alt har rast sammen, og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Anonymous poster hash: 6c3cd...842