60 seconds to mars

[Minted]

Jeg hater å skrive, derfor tenkte jeg å starte en dagbok bare for å plage meg selv. Som regel trenger man jo akkurat de tingene man prøver å unngå.

Og fordi jeg hadde tenkt å skrive et innlegg, men klarte ikke å definere hva det handlet om, annet enn at jeg er sint. Er så ufattelig ufattelig sint, at jeg holder på å revne. Og skuffet og lei meg, redd og fortvilet, skamfull, men først og fremst sint.

Pga filleting. Pga alle som har sviktet. Pga at jeg sitter dønn f*tte fast, mens alle andre tilsynelatende tar alt på strak arm. Jeg føler meg glemt, forbigått, og ubrukelig. Uelskbar og uverdig til å puste samme luft som alle andre, samidig som det ukontrollerbare sinnet krever at jeg har samme rett til å puste. Men det er så uendelig vanskelig og sårt, for jeg får jo ikke til like mye. jeg kan ikke like mye. Jeg har ikke lært like mye, jeg sitter med helt andre erfaringer, jeg finner ingen felles referanserammer med noen noe sted.

Jeg er avskåret. Alene. Et utenomjordisk misfoster som har kjempet for å bli godtatt, men det holdt ikke. Ikke enda, vil det noen gang bli bedre? Hvor er flokken min, finnes den i det hele tatt? Hvor er dere, det er nå når jeg er svak og ubrukelig, patetisk og ynkelig at jeg trenger dere, men det er nettopp disse tingene som ikke er lov å si. Skammen og de sosiale tabuene gjør det håpløst å være ærlig.

Min største drøm er å bli godtatt og respektert, men jeg har aldri lært hvordan jeg oppnår dette.

[Minted]

Skammen er ekstremt dominerende. Er det noen måte å dempe eller beskytte seg mot skam på? En ting er skammen fra barndom, den kan jeg leve med fordi de fleste vil forstå at den ble påført utenfra. Værre er det med den skammen som oppstår i nyere tid og nåtid som følge av skadene jeg har fra oppvekst. For denne skammen skapes jo av meg selv (selv om det indirekte stammer fra de unormale forholdene jeg har levd under), og jeg oppdager ikke feilene mine før det er for sent, selv om jeg prøver å alltid være på vakt. Skammen virker uunngåelig, og jeg har ingen motgift. Det oppleves selvfortærende.

Det eneste jeg har å trøste meg med er en dagdrøm hvor jeg forsvinner fra jordens overflate, alle spor slettes og ingen kan se meg. Jeg er inne i en rund betongbunkers uten dører, uten vinduer, ikke en gang en eneste sprekk. Ingen kan nå meg, jeg er trygg og usynlig. Dette er min ultimate nedroings-dagdrøm.

[Gjest Anastasia]

Det er veldig leit å høre at du ikke har det så bra. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Men du vet, lettere å gi råd til andre enn å følge de selv

Har du venner eller noen å snakke med?

Klem til deg

[Minted]

Det er veldig leit å høre at du ikke har det så bra. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver her. Men du vet, lettere å gi råd til andre enn å følge de selv

Har du venner eller noen å snakke med?

Klem til deg

Takk for klem, sender en tilbake

Har ikke så mange venner, og de nærmeste bor i andre deler av landet. Jeg har såvidt begynt i en type samtalebehandling, og vil få brev sannsynligvis i denne uken om jeg blir "godtatt" inn til en annen behandling på et DPS-senter, håper på at det ordner seg også.

Både leit og fint å høre at du kjenner det igjen i det jeg skriver, leit fordi jeg vet at disse tankene og følelsene er tunge å oppleve, men fint på den måten at man aldri er alene.

[Minted]

I dag har vært en bedre dag. Jeg har begynt å gjøre mer yoga, og det gjør virkelig godt. Takk gud for yoga, og takk gud for at vi har gratis bibliotek med tilgang til inspirasjon og kunnskap med mer.

Venter fremdeles på svar fra DPS, ingenting i dag heller.

[Minted]

Ble "godtatt" for DPS-behandling. En gang mellom nå og juli... Krysser fingrene for ikke altfor lang ventetid. Trening er hva som får meg gjennom dagene. Det er hardt nå i påsken. Har ubetalte regninger som venter. Har ikke råd til busskort. Har ikke råd til mat. Har ikke råd til å skifte lyspæren som har gått. Har ikke råd å reise hjem i påsken.

Stod og hørte litt på en av disse Røde Kors-ververne i går. Har støttet de før og skulle gjerne gjort det igjen. Sa også det, at om min situasjon hadde vært annerledes hadde jeg selvfølgelig forpliktet meg, og at jeg tenker å gjøre det i fremtiden. Da spør han om jeg ikke kan signere for minstebeløpet 150 kr, hvor jeg så gjør mitt beste for å se ham i øynene mens jeg svarer vennlig og bestemt "ikke kjangs sånn som min livssituasjon er i øyeblikket". Jeg ser på ham at han i beste fall ikke forstår, i verste fall tror han vel jeg ikke bryr meg.

Det kan være utfordrende å beholde verdigheten, og det kan være utfordrende når man ikke blir forstått. Jeg er likevel fornøyd med at jeg stod på mitt.

[Minted]

Er ensom akkurat nå. Kunne i teorien ha ringt noen, men jeg vil ikke plage de jeg kjenner med sutring og problemer. Og neste behandlingstime er ikke før etter påske. Og den type nærvær jeg aller helst vil ha, ligger et sted mellom behandler og venne-rollen. Trenger ekte omsorg, uten å få dårlig samvittighet over å være svak og ta plass.

[Minted]

Er godt i gang med å trene, men foreløpig rikker vekten seg ikke. Tror det har mye med dårlig søvn å gjøre, så det er fremdeles en stor utfordring å knekke koden for hvordan jeg skal klare lære å sove igjen.

Ellers har jeg den siste tiden prøvd å oppspore diverse gamle journaler og papirer på meg fra ulike deler av helsevesenet, men det viser seg at det enten er slettet eller aldri eksisterte i utgangspunktet, noe som egentlig sjokkerte meg litt. Trodde det meste som skjedde i offentlig helsevesenet ble dokumentert, tok tydeligvis feil.