Er dette normalt ved depresjon?

[AnonymBruker]

Håper noen kan ta seg tiden til å lese dette.

Jeg er deprimert, og har ganske mye angst. Jeg har akkurat begynt hos psykolog, og jeg har også veldig mye motivasjon til å få orden på livet mitt osv, men jeg føler at det ikke er mulig.

Jeg er VELDIG missfornøyd med meg selv utseendemessig og kroppsmessig, og jeg har generelt hatt en veldig tøff oppvekst med mye motgang, så det ligger ganske mye bak problemene mine.

Men en ting jeg har merket etter jeg sakte men sikkert ble deprimert, var at tankegangen min har jo endret seg helt. Jeg vet at det ikke er logisk og tenke det jeg tenker, men samtidig sårer jeg meg selv med di tankene, og tror på det. Jeg føler at det ikke er håp for framtiden min.

Altså, jeg ser en framtid. Jeg ser for meg at jeg kan jobbe med problemene mine, og få det bedre med meg selv på alle måter, men jeg føler ikke at jeg blir å komme meg dit, av en eller annen grunn. Alt ser så håpløst ut, og jeg føler at det kansje kan bli bra, men det vil aldri bli bra nokk. Det er da noe som sliter på motivasjonen min til å bli bedre, at jeg føler det aldri kommer til å bli bra nokk. Er det normalt å tenke slik? Jeg tenker jo at de med depresjon tenker slik, men jeg er jo overbevist at mine problemer aldri vil forsvinne. Helt overbevist. Men jeg har jo fortsatt motivasjon??

Er dette normalt ved depresjon? Du mister helt troen på at det blir bra? Jeg har jo gode grunner til at det ikke blir bra (Det er kansje normalt også??, at man inbiller seg med argumenter til hvorfor det ikke blir bra, og tror på det??)

Anonymous poster hash: 8eab3...80f

[AnonymBruker]

Ja.

Anonymous poster hash: 39012...ab2

[AnonymBruker]

Å miste alt fremtidshåp og motivasjon er vanlige symptomer på depresjon. Det blir bedre når du kommer deg opp av depresjonsgjørma og endelig ser sola igjen.

Anonymous poster hash: 0f563...8f5

[Duckie]

Ja, helt normalt. Og argumentene er ofte tullete for andre, snakker av erfaring. Jeg kunne ikke skjønne at ikke alle andre så hvor håpløs jeg var!

[Trygve81]

Det du beskriver er et av hovedtrekkene ved depresjon. Du bryter deg selv ned ved at du fortsetter å tenke og forsterke negative tanker om deg selv, din situasjon, dine evner og/ eller fremtidsutsikter. Og de erfaringene du gjør deg mens du er deprimert eller i ferd med å bli det, vil ofte være med til å forsterke dine opplevelser, særlig dersom du allerede sliter med angst.

Jeg kom ut av min depresjon ved hjelp av medisiner og samtaleterapi. Bortsett fra at jeg i dag er frisk, er jeg usikker på om behandlingen jeg fikk var noe særlig vellykket og om jeg bare ble frisk av meg selv. Medisinene hjalp i den første perioden, ved at de fjernet alle følelsene mine, både gode og dårlige, og var den vektstangen jeg behøvde for å komme meg opp av det hullet jeg hadde gravd meg ned i.

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen, nå føler jeg meg faktisk litt bedre Trengte å høre at det er normalt så gir det meg litt mere håp at jeg faktisk kan bli glad og frisk igjen!

Anonymous poster hash: 8eab3...80f

[AnonymBruker]

TS over her btw.

Anonymous poster hash: 8eab3...80f

[pantora]

Det er normalt å føle veldig på håpløshet... Depresjon fyller hodet med tanker som ikke har rot i virkeligheten. Det er ikke for ingenting at depresjon kalles "a lying bitch".

[AnonymBruker]

Jeg følte det sånn i nesten et år. Jeg kom aldri til å gjøre det bra på skolen, kjæresten kom til å dumpe meg om jeg ikke tok meg sammen snart og jeg kom til å miste alle vennene mine. Nesten umiddelbart etter at jeg ble bedre skjønte jeg ikke i det hele tatt at jeg kunne ha tenkt sånn og det siste årets slit virket helt fjernt.

Nå har jeg B i snitt, er samboer med kjæresten og har flere venner Så du må aldri gi opp! Det er hormoner og kjemi i hjernen din som snakker nedsettende, men det de sier er ikke riktig! Fortsett med behandlig og du vil se at det blir bedre sakte men sikkert

Lykke til!

Anonymous poster hash: 19cea...ba6