Er livet sånn?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er ute etter råd eller erfaringer - har noen kommet seg ut av dette?

Jeg har før fått diagnosen moderat depresjon, og nå senere har jeg fått diagnosen emosjonelt ustabil.pers. forstyrrelse. Dette er ikke en tråd om emo.ustabilitet, men om depresjon.

Jeg føler meg utslitt - jeg er fulltidsstudent, men føler ikke at jeg mestrer studiene. Jeg består, men så vidt. Jeg er ikke motivert. Jeg kjeder meg ikke, men jeg er ikke sulten på livet lenger. Jeg har vært student før, jeg har hatt jobber, og jeg har bodd flere steder. Jeg er ikke lenger noe glad. Jeg blir trist fordi jeg forstår at ikke absolutt alt skal føles meningsløst, men det gjør jo det. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kommer meg opp om morgenen. Orker ikke å snakke med folk lenger (selv om jeg gjør det). Det er vanskelig å få med meg hva folk sier, jeg er så sliten av å være til stede når jeg prater med folk. Jeg vil bare gå hjem og legge meg. Ingenting er hyggelig lenger.

Jeg har vurdert om det er noe annet jeg kan studere, men ingenting frister. Jeg ser meg ikke selv i en jobb. Jeg er redd - jeg vil ikke bli en som må være navklient.

Dette er ikke en selvmordstråd som trenger å bli stengt, men hva gjør jeg nå? Livet burde vel ikke være ensomhet og tristhet - hele tiden? Jeg vil ikke dø, men det er frustrerende å se på livet fra sidelinjen. Jeg går til behandling for personlighetsforstyrrelsen, men det er vanskelig å motivere meg for å jobbe med den, når jeg er deprimert. Jeg gråter hver dag. Blir det bedre?

Anonymous poster hash: e32b6...65d

[AnonymBruker]

Ja, det kan jeg love deg. Det blir bedre

Anonymous poster hash: 65a4d...d1e

[Hirondelle]

Det blir bedre.

Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen.

Men en dag blir det bedre. Jeg lover.

[AnonymBruker]

For noen er nok livet sånn. Jeg har det akkurat likt, og har ikke noe videre håp om å bli bedre. Håper det blir bedre for deg.

Anonymous poster hash: 727cf...2c2

[Gjest FuturePrimitive]

Livet er det det er, det blir ikke bedre eller dårligere. Du må bare lære deg at livet ikke er så hellig som vi blir opplært til å tro. La frykten slippe og ikke vær så opptatt av hvem du ønsker å være. Du er ingen, men samtidig alt. Slapp av. Det ordner seg