Barn og ikke barn!

[Chumi]

Har tenkt vannvittig mye på dette med barn i det siste, og er jo innenfor alderen da det er naturlig å tenke på....

Dere som har barn, hvorfor fikk dere barn? Hva tenkte dere da dere bestemte det?

Hvorfor har du evt latt være å få barn?

Hvorfor er det ikke flere som ønsker å adoptere, de ønsker noen å ta vare på og det finnes masse barn som trenger den omsorgen. Hvorfor bruke livet ditt på å være et annet menneskes personlige slave. Hvorfor sette til verden nok en bortskjemt norsk unge i en overbefolket verden, når du kunne brukt den kapasiteten på så mye annet bra for deg selv og andre?

Min teori er at det finnes fryktelig lite fornuft bak, kun mennesklig innstingt... Derfor er jeg interesert i å høre hvilke tanker som slo inn hos deg da du tok valget å gjennomgå mnd med graviditet og smertefull fødsel etterfulgt av årevis med slaveri!

Vet jeg høres provoserende ut, og jeg er fullstendig åpen for at jeg til syvende og sist mest sannsynlig ender med å få barn, akkurat som alle andre.

[AnonymBruker]

Blir man ikke "slave" hvis man adopterer et barn da? Å adoptere og å få eget barn er for meg det samme.

Anonymous poster hash: 9bb6e...8d4

[attegløyma]

Adopsjonskøane er uendeleg lange, den løysinga er ikkje enkel! Eg hadde ikkje tenkt å få ungar, men det var veldig viktig for mannen, og sidan vi må bu her var det heilt ok. Eg fekk "kniven på strupen" av legen grunna celleforandringar, så vi hoppa i det. Veldig glad for det valget i dag:) føler meg ikkje så låst, men det er nok fordi vi har alle besteforeldra rundt oss, og dei er i fin form, 3 av 4 er pensjonistar, og 3 av 4 er mellom 64 og 67 år, så unge nok til å ha avkommet ei natt eller ein ettermiddag. Kunne aldri hatt ungar uten den hjelpa trur eg, då hadde eg følt meg låst. Og så har vi gard, så det er meir enn nok aktivitetar for ungane heime. Dei går på symjing ein dag i veka, men det er samstundes så lite køyring og styr. Og så er dei såpass like i alder at dei har stor glede og mykje selskap i kvarandre

Endret 7. mars 2015 av attegløyma

[AnonymBruker]

Om du har tenkt å få barn må du kanskje realitetsorientere deg rundt adopsjon, samt få bort oppfattelsen at man er slave av andre mennesker.

Anonymous poster hash: f87d3...d40

[Gjest Solstråla88]

Vi har et ønske om barn, vet ikke hvorfor men nå er jo snart første mann her. Jeg slet veldig med å bli gravid, så tanken om adopsjon har absolutt vært tilstede. Køene og reglene for å adoptere er kjempe lange, og mange får ikke engang adoptere, selv om de er godkjent som adoptivforeldre. Jeg ser heller ikke på foreldrerollen som noe slaveri, jeg gleder meg veldig fordi barn gir meg veldig mye glede i hverdagen.

[AnonymBruker]

Jeg glemte p-pilleneen dag, og ble gravid som 23 åring. 2 år etter var søsteren min gravid, og da fikk jeg lyst på søsken til min lille engel. Så vi begge fikk gutter med 2 mnd. mellomrom. Angrer ikke et sekund at jeg satte barn til verden. Barna er nå 10 og 12 år. Og vi har det veldig bra i sammen alle sammen. Barn er en berikelse.

Anonymous poster hash: c4146...ca7

[AnonymBruker]

Jeg ønsker meg egne barn, samtidig som jeg har en tanke om at det er noen der ute som trenger meg. Jeg kunne like gjerne vært adoptivmor som mor til egne barn. Likevel er det en utrolig lang prosess å adoptere, og vi har ikke økonomi til det...

Å få egne barn er "gratis", og det skal ikke mer til enn en sprekt kondom for å få det. Samtidig har man en trygghet på at barnet er ens eget og det ligger noe stort bak det. I tillegg har jeg vært kjent med at adoptivbarn drar for å finne egne foreldre, og "blir borte" om deres egne foreldre ønsker dem velkommen tilbake. Vi kan ikke styre hvorvidt de ønsker å finne sin familie, og jeg ønsker derfor å ha egne barn.

Det kan være en egoistisk tankegang, men jeg har ikke hjerte til å miste "mitt eget barn" fordi det ikke biologisk er mitt. Sliter allerede nok med stedatters mor, som hater meg fordi jeg er en god stemor. Baret blir manipulert og det har tatt tre år før barnet har fått et normalt forhold til meg uten ødeleggelse fra den andre siden. Barnehagen har endelig fanget opp at mor baksnakker og skremmer barnet med hvor fæl jeg og far er... Vi er livredde for å miste henne, og hun har jeg kun kjent i tre år. Hva skjer med adoptivbarn som plutselig forsvinner etter 18?

Anonymous poster hash: 3cf30...1ed

[Chumi]

Tusen takk for de svarene som er saklige!

Dere fikk barn fordi dere anser det som en berikelse i hverdagen?

Til info, jeg jobber med barn og har to stebarn, så det er ikke at jeg ikke liker barn... jeg er bare innteresert i hva som faktisk slår inn når man begynner å få det ønsket.

Er klar over adopsjonskøer, det var litt raskt skrevet og er en diskusjon i seg selv. Poenget var egentlig, er det noen forskjell rent følelsesmessig å ta vare på andres barn kontra å få egne barn?

[missLynch]

Man blir ikke slave når man får barn.

Man blir frigjort fra sitt eget ego, og man slipper å fundere over uviktige, trivielle "problemer" fordi du har noe som er viktigere å bruke tiden på.

Det er mitt syn på saken.

[Solsikke84]

Jeg og min mann er begge fra større familier. Vi ønsker å bli en stor kjernefamilie selv. Adopsjon er ikke utelukket for oss, men det er kostbart, ventetiden er lang, og det krever i mange tilfeller at adopsjonsforeldre bor k x antall uker i landet man adopterer fra. Noe som kan være vanskelig å koordinere med to jobber og barn fra før. Så jeg vet ikke. I tillegg føler jeg mer enn noensinne at de første månedene er viktige, nå som keg har baby selv.

En ting vi har tenkt å gjøre noen år i fremtiden er å bli fosterforeldre, samt melde oss som enten beredskapshjem eller avlastingshjem.

Grunnen til at vi vil ha barn er vel grunnleggende egoistisk. Vi trives med barn rundt oss. Vi vil skape oss en familie og se individene i den utvikle seg, se familien vokse og utvikle seg. Vi føler vi har store ressurser av kjærlighet, kunnskap og tålmodighet å by på, og en vilje og driv til å lære bort, dele erfaringer og hjelpe et lite menneske eller fem frem i verden.

Men, jeg respekterer de som velger å bli barnløse, jeg føler med de ufrivillig barnløse og jeg respekterer de som velger å få kun ett barn og er ikke blant de som maser om at barn er meningen med livet.

[geene]

Har tenkt vannvittig mye på dette med barn i det siste, og er jo innenfor alderen da det er naturlig å tenke på....

Dere som har barn, hvorfor fikk dere barn? Hva tenkte dere da dere bestemte det?

Hvorfor har du evt latt være å få barn?

Hvorfor er det ikke flere som ønsker å adoptere, de ønsker noen å ta vare på og det finnes masse barn som trenger den omsorgen. Hvorfor bruke livet ditt på å være et annet menneskes personlige slave. Hvorfor sette til verden nok en bortskjemt norsk unge i en overbefolket verden, når du kunne brukt den kapasiteten på så mye annet bra for deg selv og andre?

Min teori er at det finnes fryktelig lite fornuft bak, kun mennesklig innstingt... Derfor er jeg interesert i å høre hvilke tanker som slo inn hos deg da du tok valget å gjennomgå mnd med graviditet og smertefull fødsel etterfulgt av årevis med slaveri!

Vet jeg høres provoserende ut, og jeg er fullstendig åpen for at jeg til syvende og sist mest sannsynlig ender med å få barn, akkurat som alle andre.

Jeg har alltid tenkt de samme tankene som deg. Vanskelig å forstå hvordan noen som ikke har barn får lyst på en baby, de fleste svarer at de på første barnet ikke vet hvorfor de ville ha en baby, de ville bare ha.

Jeg glemte prevansjonen og nå er vi gravide, så nå er planen å bli en god familie for den lille. Så tok jo et valg ved å ha sex, men intensjonen var ikke å bli gravid.

Nå gleder jeg meg, og er veldig spendt, men har dager jeg tenker "hva har jeg gjort?!".

Lykke til med tankene og bestemmelser

[LindaM]

Har alltid ønsket meg barn. Kan ikke svare på nøyaktig hvorfor. Har bare alltid vært meningen med livet for min del. Nå har jeg vært småbarnsmor i 3 år, og venter andre barn om få mnd.

Man får kontakt med et helt unikt følelsesspekter den dagen man blir mor. Jeg tror absolutt man kan leve et godt liv uten barn, men man får ikke kontakt med den helt spesielle siden av seg selv. Jeg har aldri følt meg så sterk og så svak på samme tid! Ting jeg trodde var viktig går over til å bli ubetydelige, mens fordommer går over til forståelse og medfølelse.

Jeg har ikke fått barn kun fordi jeg har lyst, men jeg tror virkelig at barna mine kan utgjøre en forskjell for noen en gang i framtiden. Om det er 1 person, eller et helt folkeslag er ikke så viktig. Jeg føler allikevel sterkt for at alle har et form for "kall". Jeg tror alle voksne husker en spesiell person som har sagt/gjort noe som har satt sine positive spor i livet dems.

Hverdagen med små er slitsom til tider, men det å få barn er så mye mer enn småbarnsfasen. De få årene er bare en bitteliten del av helheten tenker jeg.

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn fordi da jeg ble gravid var det ingen legitim grunn for å ta abort igjen. Tok abort da jeg var 16 år, angrer ikke på det.

Graviditeten var ikke planlagt. Med fast jobb, god utdannelse og kjæreste, samt meg som nærmet meg 30 fant jeg ingen gode grunner til å ta abort.

Fikk barnet, ble slutt mellom barnefaren og meg. Et helvete mellom bf og meg. Flere rettssaker, barnefar som kommer og går som han ønsker. Jeg er selv økonomisk på barfot nå, samt jeg er blitt syk med kroniske smerter.

Dersom jeg hadde visst det skulle bli ett helvete som det er nå, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort dersom jeg fikk ta valget på nytt.

Jeg elsker barnet mitt! Det er et helt annet liv jeg har nå enn for 6-7 år siden. Jeg ser livet fra en helt annen vinkel. Barnets entusiasme over livet, over de små tingene i hverdagen. Barn er en berikelse, på godt og vondt

Anonymous poster hash: 3ee6a...554

[Mafalda]

Hvorfor er det ikke flere som ønsker å adoptere, de ønsker noen å ta vare på og det finnes masse barn som trenger den omsorgen. Hvorfor bruke livet ditt på å være et annet menneskes personlige slave. Hvorfor sette til verden nok en bortskjemt norsk unge i en overbefolket verden, når du kunne brukt den kapasiteten på så mye annet bra for deg selv og andre?

Vi ønsket mer enn noe annet å adoptere, og da gjerne et barn med spesielle behov. Fordi vi mener vi kunne vært gode foreldre for et litt over snittet krevende barn. VI har også jobbet frivillig på barnehjem i utlandet og vet hvor mange som trenger foreldre, og hvor viktig det er for hvert enkelt barn.

Men, vi hadde fire barn fra før og prosessen er mildt sagt kronglete her i Norge.

Jeg føler selv ikke at vi bidrar til å oppfostre bortskjemte krapyler. Tvert imot, jeg tenker- kanskje naivt nok- at vi overfører verdier om nestekjærlighet og ansvar som er viktige i samfunnet. Vi er ganske strenge med ungene våre, og det ser ut som de vokser opp til å bli flotte mennesker- slike som verden trenger flere av.

Slave? Slave av hva?

Vi har veldig lite avlastning, men å være til stede for barna koster meg ikke en tøddel. Å røske hodet opp av sin egen navle og sette noen andre foran en selv var en veldig forfriskende opplevelse for min del.

[skreppamedleppa]

Har tenkt vannvittig mye på dette med barn i det siste, og er jo innenfor alderen da det er naturlig å tenke på....

Hvorfor har du evt latt være å få barn?

Hvorfor er det ikke flere som ønsker å adoptere, de ønsker noen å ta vare på og det finnes masse barn som trenger den omsorgen. Hvorfor bruke livet ditt på å være et annet menneskes personlige slave. Hvorfor sette til verden nok en bortskjemt norsk unge i en overbefolket verden, når du kunne brukt den kapasiteten på så mye annet bra for deg selv og andre?

Min teori er at det finnes fryktelig lite fornuft bak, kun mennesklig innstingt... Derfor er jeg interesert i å høre hvilke tanker som slo inn hos deg da du tok valget å gjennomgå mnd med graviditet og smertefull fødsel etterfulgt av årevis med slaveri!

Vet jeg høres provoserende ut, og jeg er fullstendig åpen for at jeg til syvende og sist mest sannsynlig ender med å få barn, akkurat som alle andre.

Jeg har valgt å være barnfri fordi jeg ikke vil ha barn.

Har aldri hatt lyst på unger, på samme måte som jeg aldri har hatt lyst på traktor. Tanken på barn har vært like fjern som å skaffe meg 30 melkekyr og bli gårdsfrue. For noen er det helt sikkert en stor drøm og de mener helt sikkert at de som ikke ønsker det samme som de i livet går glipp av livets mirakel osv osv, men likevel ønsker jeg meg verken melkekyr, gård eller barn.

Det er det det hele bunner ned i for min del, ønske og lysten til barn. Tanken på barn er så fremmed og så underlig at det at noen i det hele tatt kan si til meg nå i en alder av 30 at "du kommer til å få lyst på barn" er uber komisk. Jeg tar meg ikke så nær av det, blir ikke provosert, det er bare ytterst komisk.. De kunne like godt si at jeg kom til å få lyst til å bli kloakk tømmer og at jeg kom til å angre viss jeg ikke ble det. Nei jeg sammenligner ikke barn og kloakk tømmer, jeg sammenligner hvor absurd det er å få høre hvor mye en ønsker seg noe en ikke vil ha i livet.

"Jeg tror en kan ha et fint liv uten å være kloakk arbeider, men en får en helt egen unik kontakt med sitt følelse register den dagen en blir kloakk tømmer, fordommene bare peller av deg og det er livets mirakel som bare kloakk arbeiderene får oppleve her i livet og det er heeeeeelt fantastisk"..

En skjønner fort konteksten hvor komisk det høres ut, selv om jeg har aldri så stor respekt for både mødre og denne yrkes gruppen.

Livet mitt er bedre på denne siden av gjerdet, livet som jeg lever hvor jeg kan bruke energi og omsorg på mennesker som allerede er født inn i denne verden.

Jeg har full respekt for de som ønsker å bli foreldre, har også full respekt og empati for hvor vanskelig det må være å være ufrivillig barnløs og jeg føler virkelig med de. Men vi har bare forskjellige ønsker og tanker ved livene våre, noen ønsker seg så inderlig det jeg virkelig ikke vil ha ut av mitt liv, jeg klarer ikke å forstå det men det gjør ikke så mye, det handler mest om respekt for at vi ikke sitter på fasiten til andres liv, kun vårt eget.

Endret 7. mars 2015 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

Jeg tror mange kunne ønske seg å adoptere, men lar være fordi det er veldig tidkrevende, dyrt og for mange oppleves prosessen som en invasjon på privatlivet (selv om det nødvendigvis må være sånn). Dessuten så blir nok barn som adopteres like mye et "bortskjemt krapyl" som barn som er født i Norge blir, tror ikke det er noen forskjell der.

Anonymous poster hash: 7b947...913

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri ønsket meg barn. Hadde et rikt liv med familie, venner, samboer, jobbm interesser og reiser. Det var slik jeg ønsket å leve livet mitt og hadde aldri sett for meg noe annet.

Så ble jeg gravid. Auda, tenkte jeg. Gikk mange runder. Sambort gikk mange runder. Vi bestemte oss for å beholde barnet. Det var utrolig merkelig følelse. Livet man hadde og fremtiden man hadde sett for seg tok en brå sving. Jeg var redd, nervøs, spent og alle følelsene på en gang.

Da jeg var gravid i 7mnd. dro samboer. Han ønsket ikke barnet likevel. For meg var det for sent å angreog jeg hadde begynt å glede meg. Nok en gang tok livet en brå sving og jeg måtte i tillegg forberede meg på å bli alenemor.

I dag er jeg mamma til en 4åring og det føles bra. Jeg har gitt opp deler av mitt gamle liv og ersattet det med nye erfaringer, nye opplevelser, nye følelser og nye bekymringer. Det er verken er bedre liv eller er verre liv. Det er annerledes og på plussiden har jeg kommet på at det er faktisk morsomt å ake på rumpeakebrett, fingermale på store ark og blåse såpebobler i dusjen.

Jeg vil aldri angre

Anonymous poster hash: 05706...06e

[AnonymBruker]

Min tanke er at om man ikke er 100% sikker på at man absolutt vil ha og ønsker seg barn så bør man ikke få barn. Er man usikker eller stiller seg selv de spørmålene du gjør, er man ikke klar for å få barn.

Jeg var selv et av de barna hvor foreldrene mine ikke var 100% sikker på om de ville ha. Jeg var ikke planlagt og de fikk meg fordi de følte "forpliktelsen" siden de ikke hadde noen materalistiske grunner til ikke å få meg. De hadde huset, pengene og forholdet. Hele oppveksten har jeg kjent at jeg egentlig ikke har vært ønsket. De har selvfølgelig stillt opp, støttet meg og gitt meg kjærlighet, men det har likevel vært noe som har manglet. gnisten i øynene og det som har fått meg til å føle meg virkelig ønsket i familien. Det har alltid vært den lille avstanden mellom oss.

Jeg har bevisst valgt å ikke få barn fordi jeg vet at jeg ikke ville blitt en god mor. Barn interesserer meg ikke over hodet. Jeg blir fysisk uvel bare ved tanken på graviditet, spedbarn og alt som følger med det.

Det har aldri vært den minste tvil i meg om jeg ønsker meg barn eller ikke eller om det bare er fase jeg går gjennom. Jeg har heller aldri trengt å lete i meg selv etter dette ønsket og 'meningen med livet'-følelsen så mange sier de har rundt det å få barn. Jeg er 100% sikker og komfortabel med at jeg ikke skal ha barn.

Det blir som skreppamedleppa sier. Jeg har full forståelse for at andre har andre velger og ønsker andre ting, men for meg er det å få barn en helt absurd og ubegripelig ide. Tanken på det når aldri å synke inn engang fordi det er så ufattelig at jeg rett og slett ikke klarer å ta det inn. Det blir bare komisk og helt utenkelig.

Anonymous poster hash: 3e9a7...4cd

[absinthia]

Min opprinnelige plan var å vente til jeg var 30 og adoptere, men så ble jeg uventet gravid i slutten av tenårene og da barnet kom viste det seg at det var uventet, interessant og givende å være mor, så vi satset på en til ganske kjapt.

Endret 8. mars 2015 av absinthia

[Chumi]

Hei!

Tusen takk for overaskende mange gode og interesante svar! Ser at det i hovedsak er følelsesmessige grunner folk har og ikke har barn, og at det også er mange som har gode fornuftige grunner! Det samme for de som lar være!

For min del føles det foreløpig ganske fjernt. På en side ønsker jeg alle følelsene ved å gå gravid, føde og ha et lite barn, jeg vil også slippe å bli ensom som gammel.

På en annen side er det så mye annet jeg kan bruke kapasiteten min på. Hadde det ikke vært så jævlig håpløst å adoptere hadde jeg lett gjort det. og jeg har også sett på muligheten for å bli fosterforeldre. Av prinsipp synes jeg det er fært å sette nye barn til verden, når det finnes så mange mennesker på jorda som trenger hjelp allerede.

Det som taler aller mest imot for meg, er at jeg er grunnleggende uenig i det presset på å underholde, fotfølge og passe på barna sine 24 timer i døgnet som samfunnet krever idag. Jeg synes barn idag, uanset hvordan man er som foreldre, blir selvopptatte, klagete og egoistiske, med foreldre som springer etter for å gjøre dem glade. Og gjør du ikke det, da er du en dårlig mor... Det var igrunn det jeg siktet til da jeg snakket om "slave". Dessuten ser jeg mange foreldre bli blinde for omverdenen etter å ha fått barn, og går i en boble av stolthet og selvopptatthet!

Ser svarene til mange og tenker at dere har heldige barn, får se hva det blir til etterhvert. Hart som tidligere nevnt to stebarn, men sliter med at jeg ikke føler noen følelsesmessig tilknytning til dem, mer som en relativt artig jobb, og det synes jeg selv er ganske synd..

Endret 8. mars 2015 av Chumi