Sørger over ekskjæresten

[AnonymBruker]

For 2 år siden omkom min ekskjæreste som jeg var veldig glad i, i en drukningsulykke. Det var imidlertid uvisst om han tok sitt eget liv eller fallt uti vannet. Han kunne ikke svømme, var på fisketur. Men hadde samtidig drukket, uvisst hvor mye. tideligere gitt utrykk for til fler at han hadde mørke tanker. Fordi han hadde mistet jobben, og fordi jeg hadde gjort det slutt. Flere av hans venner, inkludert meg, reiste opp til han ved anledninger da han truet med å ta sitt liv. ringte en gang ambulanse. Men han nektet å bli med den. Han hadde et alkoholproblem og det var derfor jeg gjorde det slutt.Foreslo at han skulle søke hjelp for disse problemene, noe han avslo.jeg har en sønn fra et tideligere ekteskap å følte dette forholdet ikke var noe for meg. Min familie, inkludert far til min sønn, var heller ikke overbegeistret over at jeg var sammen med en som drakk en del. Like før ulykken, var vi uvenner fordi han ringte dag og natt i beruset tilstand å ville ha meg tilbake. Noe jeg avslo. Jeg var også svært sliten av det hele, å følte han nå burde gå videre siden det hadde gått ett år etter bruddet. Han var også irritert/såret fordi jeg etterhvert etter bruddet fikk kontakt med en annen mann fra bygden. Da jeg fikk nyheten om at han hadde druknet, ble jeg innlagt på psykiatrisk i sjokk. Fikk ikke i meg mat eller drikke, bare gråt i ukesvis og fortvilelsen var ubeskrivelig. Månedene etter er tåkete, men kom meg til slutt på beina etter hjelp fra familien og samtaler med psykolog. Min ekskjærestes familie fikk selvfølgelig sjokk, og en enorm sorg de også. Jeg oppfattet enkelte av de som litt spesielle da han og jeg var sammen. Det som var svært vondt og sårt var at flere av dem mente det var min feil at han muligens hadde tatt livet sitt, å ville ikke ha noe med meg eller min sønn å gjøre. Jeg fikk streng beskjed om å holde meg langt unna begravelsen og fikk stygge tekstmeldinger. Ble kaldt for stygge navn osv. Dette var ubeskrivelig vanskelig. Jeg taklet det hele svært dårlig og ettersom trakasseringen fortsatte, både før og etter begravelsen måtte jeg få meg hemmelig nummer. Jeg ba på mine knær om tilgivelse for at jeg hadde gjort det slutt med ham, sendte den største bukett med blomster det var og oppdrive til begravelsen, tryglet og ba fordi jeg slet selv med skyldfølelse. Men de prater fortsatt stygt om meg på bygden. Ikke bare om meg, men om sjefen hans som hadde gitt ham sparken, og fler andre han hadde konflikter med de mener kan for dette tragiske som hendte. Likevel har det kommet fram senere at det mest sannsynlig var en ulykke, og ikke et selvmord. Sorgen er her fortsatt, å jeg har fått rytmeforstyrrelser på hjertet og er dypt deprimert. Det er vel dumt å spørre om noen har opplevd lignende, da jeg føler dette må være en svært spesiell situasjon å havne i... Hilsen bunnløs sørger.

Anonymous poster hash: 3729d...e99

[AnonymBruker]

STOR klem til deg. Det var ikke din feil!

Anonymous poster hash: 7817f...4f8