Å bli grovt misbrukt

[AnonymBruker]

Dette koster meg mye å skrive, det er lett å bli misforstått inne på KG, og bli dømt nedeom og hjem, bare for å skrive noe "feil".
Men - KG har mangfold, og i denne saken trenger jeg nettopp det.
Jeg hat tidligere svart i en annen tråd i barn og familie, og det fikk meg til å tenke.

Kort og godt - min egen historie gjør ingenting med meg. Kort fortalt har jeg opplevd det samme som disse barna det er snakk om, jeg har sett meg selv på tven hjemme hos pappa, hvor jeg som veldig liten og veldig stor er blitt misbrukt. Kanskje på det noen vil kalle det groveste? Jeg har blitt slått, jeg har blødd etter voldtekter, jeg har blitt bundet fast, pappa har fått penger av "vennene" sine mot at de har fått lov til å gjøre akkurat hva de vil med meg. De har byttet på i tur og orden, de har vært flere på en gang, jeg har måttet gjøre ting foran de med meg selv, følt meg ydmyket og hudløs, jeg har hatt en bestefar som har hatt meg fastbundet i flere timer mens han var ute og drev ærender og kom tilbake for å voldta meg. Han kunne finne på å si til pappa rett foran ansiktet mitt at det er viktig å slå med en gang de gjør motstand. Så det gjorde pappa. De har voldtatt meg sammen etter tur. Men bestemor har vært naborommet. Bestefaren min har hatt hendene sine overalt mens vi har sittet og vært sosiale på kveldene, han har invitert hjem andre venner(?) av seg de feriene jeg har besøkt de og jeg har måttet gjøre ting med de også. Det tidligste jeg selv husker er fra toårsalder.
Jeg har opplevd egentlig det meste tror jeg, men jeg føler, synes eller mener ikke noe om det. Ikke bitter, ikke sur, ikke lei meg. Bare likegyldig. Jeg har måttet stenge av alle følelsene fra jeg var veldig veldig liten.
Slike ting foregår rett under nesen på samfunnet, og ingen oppfattet meg som rar eller veldig annerledes da jeg var liten. Bare litt dårlig på sosialt samspill tipper jeg. Grenseløs.

Det koset meg beklagelivis ingenting å dele disse tingene, fordi jeg ikke føler noe på det. Jeg skriver for å få folk til å forstå, og ikke ta meg for et troll...

Vennene mine er lei seg og rystet over saken de leser i media, og orker ikke lese detaljene sier de. Selv sitter jeg så pal og uaffektert, og så veldig veldig lei meg, for det er så tydelig for meg at jeg har store hull, hvor jeg ikke er som andre, hvor jeg falle utenfor, og ikke tør helt å følge opp alle sosisiale arenaer hvor jeg må ta ting litt på sparket.
Jeg klarer ikke forstå om folk reagerer fordi detaljene/handlingene i seg selv er grusomme, eller om de er fordi det er små barn det er snakk om, de er hjelpesløse og overlatt til de voksne.
Terapeuten min sier at pedofile er nederst på rangstigen i fengsler, nettopp fordi tilogmed en seriemorder som ikke rører barn vet hvordan det selv er å være liten.
Min følelse av å være liten og tilstede i livet mitt, kjenne etter og leve i nået, slik barn gjør, har fra ganske tidlig av blitt undertrykket og fjernet, og jeg er derfor så ufattelig blank.

Hva er det som gjør dette så grusomt? Hva er det dere tenker og hva rører ved dere når dere leser om disse spedbarna som ruller opp i media for tiden? Hva anses som et grovt overgrep? Handler det om barnas hjelpesløshet, eller den fysiske skaden?

Jeg FÅR hjelp, og det nytter virkelig! Men jeg ønsker å vite hva andre tenker, jeg vil henge med i samfunnet jeg er jo ikke dum, jeg skjønner jo hvor landet ligger når 99.9% av befolkningen ytrer samme reaksjon!

Jeg forstår utfra tilbakemeldinger jeg får om min egen historie, og det andre skriver og mener om f.eks. denne overgrepssaken at det er grusomt, og de er lei seg på mine vegne, men jeg selv er fullstendig avflatet...likegyldig.
Jeg klarer ikke forstå hvordan de er grusomt fordi jeg selv ikke klarer å kjenne på at min egen oppvekst har vært så hjerteløs.

Anonymous poster hash: a1e07...c65

[Gjest Hummels]

Jeg synes det er vondt å lese om barn som opplever vold og voldtekter. De klarer ikke forsvare seg, det som er det verste og gjør det så tungt. Men ikke alle voksne klarer å forsvare seg heller. Synes det er grusomt uansett om det er barn eller voksne som opplever noe sånt.

Vondt å lese det du har opplevd, og håper det går bedre med deg nå. Hvordan noen mennesker kan bli så grusomme kommer jeg aldri til å skjønne.

Selv har jeg opplevd en voldelig far, som jeg var redd. Måtte bare gjøre som han sa. Han døde, for han drakk seg i hjel. Det var vondt å miste han selv om han var jævlig mot meg og søskene mine. Jeg hatet han og når jeg mistet han så angret jeg for at jeg hatet han. Følte skyld. Sent i tenåra opplevde jeg voldtekt, av en fremmed mann.

Etter alt grusomheter så har jeg sett på verden som kald, med alt for mange kalde og grusomme mennesker i.

Endret 6. mars 2015 av Hummels

[AnonymBruker]

Først av alt: Stor klem til deg, leit å lese om alt du har opplevd.

For å svare på spørsmålet ditt, så vil jeg tro at din reaksjon, eller mangel på sådan, handler om personlige (intim)grenser. Mine grenser er viktig for meg og min selvfølelse og oppfatning av "jeg-et" og min identitet. Jeg kan ikke komme på noe som er mer grenseoverskridende og dermed selvutslettende, enn nettopp overgrep. Det er altså et angrep på person, ikke fysisk, men psykisk. Jeg antar du aldri har dannet deg en oppfatning om dine personlige grenser og at det er derfor du er der du er i dag. Kan det stemme?

Når det gjelder barn, så er det i tillegg aspektet med at barn er prisgitt voksne og den tilliten blir misbrukt. Vi mennesker har også et naturlig instinkt for å beskytte barn og å misbruke de blir således noe "umenneskelig". Dessuten er barn svært påvirkelige og et overgrep kan gjøre uopprettelig skade. Misforstå meg rett, det kan det hos voksne også, men personligheten er mye mer satt.

Anonymous poster hash: 51687...6e3

[Hu i Svingen]

Du svarer egentlig på ditt eget spørsmål tror jeg.

Det er så grusomt fordi:

* De som utsettes for dette (deg selv) mister sitt selv, sin selvfølelse, sine grenser. Og når dette blir borte ser man (du) ikke hvorfor det er grusomt. Det i sin tur åpner for liknende atferd (ikke rettet spesifikt mot deg), dette er en kjent syklus.

* Man holder et lite spedbarn/ barn/ litt større barn i armene og føler at de trenger omsorg. Barn utsondrer omsorgsbehov. Man føler for/ trenger å/ MÅ gi dem det. Å forestille seg at noen skal (greie å) utsette barn for slike krenkende handlinger er nesten umulig.

Jeg forstår at du nå er voksen, men jeg føler veldig sterkt for å løfte deg opp i fanget mitt og beskytte deg mot alt vondt.

Når jeg har lest om denne saken i media føler jeg sterkt at jeg er i stand til å drepe. Uretten er så enorm, skaden er så stor.

[Guy Fawkes]

Jeg er i det store og hele kritisk til historier jeg leser her inne og ved flere anledninger gitt utrykk for at historien virker grunn og oppdiktet. Din historie er det motsatte og jeg er ikke i tvil om at din historie er reell.

Ingen skal oppleve det du har gjort, men dessverre så skjer det allikevel og det vil og skje i fremtiden. Jeg skjønner og at for hver sak som kommer på ny får du en form for reprise. Ikke noe jeg kan skrive her, vil fjerne eller rette opp uretten mot deg. Jeg kan kun gi deg medfølelse og forståelse.

Det jeg synes er synd og tankeløst er offentliggjøring av de tiltaltes navn slik det er gjort i den siste saken. Slik jeg ser det blir det et nytt overgrep mot barna. Det som blir skrevet på nettet, blir aldri foreldet og det vil gjøre det vanskeligere for barna i fremtiden frykter jeg.

Jeg håper du klarer å legge det bak deg og klare å skru på følelser igjen. Jeg skjønner at du har skrudd dem av for å beskytte deg selv. Men det gir deg ikke et fullgodt liv. Jeg kan kun ønske deg lykke til videre, men saken din griper meg.

klem

[Gjest Gemini7]

Dette koster meg mye å skrive, det er lett å bli misforstått inne på KG, og bli dømt nedeom og hjem, bare for å skrive noe "feil".

Men - KG har mangfold, og i denne saken trenger jeg nettopp det.

Jeg hat tidligere svart i en annen tråd i barn og familie, og det fikk meg til å tenke.

Kort og godt - min egen historie gjør ingenting med meg. Kort fortalt har jeg opplevd det samme som disse barna det er snakk om, jeg har sett meg selv på tven hjemme hos pappa, hvor jeg som veldig liten og veldig stor er blitt misbrukt. Kanskje på det noen vil kalle det groveste? Jeg har blitt slått, jeg har blødd etter voldtekter, jeg har blitt bundet fast, pappa har fått penger av "vennene" sine mot at de har fått lov til å gjøre akkurat hva de vil med meg. De har byttet på i tur og orden, de har vært flere på en gang, jeg har måttet gjøre ting foran de med meg selv, følt meg ydmyket og hudløs, jeg har hatt en bestefar som har hatt meg fastbundet i flere timer mens han var ute og drev ærender og kom tilbake for å voldta meg. Han kunne finne på å si til pappa rett foran ansiktet mitt at det er viktig å slå med en gang de gjør motstand. Så det gjorde pappa. De har voldtatt meg sammen etter tur. Men bestemor har vært naborommet. Bestefaren min har hatt hendene sine overalt mens vi har sittet og vært sosiale på kveldene, han har invitert hjem andre venner(?) av seg de feriene jeg har besøkt de og jeg har måttet gjøre ting med de også. Det tidligste jeg selv husker er fra toårsalder.

Jeg har opplevd egentlig det meste tror jeg, men jeg føler, synes eller mener ikke noe om det. Ikke bitter, ikke sur, ikke lei meg. Bare likegyldig. Jeg har måttet stenge av alle følelsene fra jeg var veldig veldig liten.

Slike ting foregår rett under nesen på samfunnet, og ingen oppfattet meg som rar eller veldig annerledes da jeg var liten. Bare litt dårlig på sosialt samspill tipper jeg. Grenseløs.

Det koset meg beklagelivis ingenting å dele disse tingene, fordi jeg ikke føler noe på det. Jeg skriver for å få folk til å forstå, og ikke ta meg for et troll...

Vennene mine er lei seg og rystet over saken de leser i media, og orker ikke lese detaljene sier de. Selv sitter jeg så pal og uaffektert, og så veldig veldig lei meg, for det er så tydelig for meg at jeg har store hull, hvor jeg ikke er som andre, hvor jeg falle utenfor, og ikke tør helt å følge opp alle sosisiale arenaer hvor jeg må ta ting litt på sparket.

Jeg klarer ikke forstå om folk reagerer fordi detaljene/handlingene i seg selv er grusomme, eller om de er fordi det er små barn det er snakk om, de er hjelpesløse og overlatt til de voksne.

Terapeuten min sier at pedofile er nederst på rangstigen i fengsler, nettopp fordi tilogmed en seriemorder som ikke rører barn vet hvordan det selv er å være liten.

Min følelse av å være liten og tilstede i livet mitt, kjenne etter og leve i nået, slik barn gjør, har fra ganske tidlig av blitt undertrykket og fjernet, og jeg er derfor så ufattelig blank.

Hva er det som gjør dette så grusomt? Hva er det dere tenker og hva rører ved dere når dere leser om disse spedbarna som ruller opp i media for tiden? Hva anses som et grovt overgrep? Handler det om barnas hjelpesløshet, eller den fysiske skaden?

Jeg FÅR hjelp, og det nytter virkelig! Men jeg ønsker å vite hva andre tenker, jeg vil henge med i samfunnet jeg er jo ikke dum, jeg skjønner jo hvor landet ligger når 99.9% av befolkningen ytrer samme reaksjon!

Jeg forstår utfra tilbakemeldinger jeg får om min egen historie, og det andre skriver og mener om f.eks. denne overgrepssaken at det er grusomt, og de er lei seg på mine vegne, men jeg selv er fullstendig avflatet...likegyldig.

Jeg klarer ikke forstå hvordan de er grusomt fordi jeg selv ikke klarer å kjenne på at min egen oppvekst har vært så hjerteløs.

Anonymous poster hash: a1e07...c65

Kjære deg... Av og til dukker det opp historier her inne som er så grusomme at de går rett i hjertet på en, som gjør så vondt å lese at de plager deg lenge, lenge etter at du har logget av. Din historie er slik. Jeg må være ærlig å si at det er noe av det jeg har lest på kg som har vært mest smertefullt og har plaget meg aller mest etter jeg leste det (så dine kommentarer i en annen tråd).

Med tanke på brutaliteten i historien din, smerten og fortvilelsen du må ha følt, ydmykelsen, grovheten- så synes jeg det er veldig forståelig at du for lengst har koblet ut følelseslivet ditt. Distansering og dissosiering er en normal reaksjon på traumer og personlige katastrofer. For det er jo det du har gjennomlevd fra du var et bitte lite uskyldig barn.

Du spør hva som gjør historier som din så grusomme.. hvorfor folk reagerer så sterkt. Vel, for meg er det flere ting. Det aller første er at overgrep og vold mot barn er det aller, aller verste jeg kan lese og høre om- ingenting gjør meg mer opprørt, generelt- pga den store uretten. Hovedårsaken er den blodige urettferdigheten i at et lite, uskyldig barn som er helt prisgitt andres omsorg og godhet blir utnyttet av voksnes ondskapsfulle, egoistiske og avskyelige behov. Barn er så inderlig naive, så lojale og tillitsfulle, så veldig rørende uskyldige- og å bruke et barn på den måten, særlig mtp seksuelt misbruk- er bare så hinsides vondt for meg, og for de fleste, da det er grusomt galt og urettferdig. Mangelen på varme, empati, omsorg og kjærlighet som barn som deg opplever skjærer meg dypt i hjertet og er bare forferdelig smertefull å ta inn over seg. De forstår ikke det seksuelle heller, det må være ekstra skremmende og fryktelig på den måten.. og det er bare så trist, trist.

Dette skader et barn for livet, former den voksne personen en skal bli på helt feil vis. Og det gjør meg bare så maktesløs. Føler bare en enorm trang til å redde barn i din situasjon, beskytte dem, trøste og prøve å gjøre ting bedre..

Det andre som opprører meg og gjør meg vondt mht slike saker er den fysiske skaden, som du nevner. Når man leser "grovt overgrep" så tenker man gjerne noe som gjør fysisk skade. Det som opprører folk spesielt med denne saken i media nå er alderen på barna- de er bare babyer! Og det andre at man ha lest "voldtekt". Det er diskutert i mange tråder at dette kan bety voldtekt med mindre objekter for å se for seg voldtekt av en voksen person på en baby er mer enn man kan ta inn over seg.. Man tenker da grove fysiske skader, blod, store smerter osv - og det gjør selvsagt alt mye verre. Overgrep er ille nok i seg selv men når det er voldelige overgrep med stor fysisk smerte i tillegg er det selvsagt enda verre.

For meg - som er vokst opp med gode mennesker, snille foreldre, omsorg og kjærlighet- så blir dette så fryktelig fjernt. Mannspersonene i min familie har vært trygge, snille, gode. Menn med mye følelser, som trøster og oppmuntrer og bare ville meg godt. Å se at en far og bestefar kan handle som dine er meg bare ubegripelig.... rett og slett, dette er en del av menneskeheten jeg ikke kan forstå. Og like opprørt blir jeg av unnfallenheten til kvinnene du hadde rundt deg. Din egen mor og bestemor. De Må ha visst? Om de bare hadde handlet..

Ønsker deg bare av hele mitt hjerte alt godt, at ting vil bli bedre for deg, at du kan komme i kontakt med ditt "lille deg", få hjelp- og at du vil finne ro.

Endret 6. mars 2015 av Gemini7