Jeg har plutselig blitt introvert/anti-sosial.

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som har opplevd liknende?

Jeg er en jente på 22 år. Vanligvis har jeg pleid å være litt over-sosial og veldig frempå i sosiale sammenhenger. Jeg har svært mange bekjente, og kjenner de fleste på studiet etc. Før har jeg vært opptatt av å se bra ut, og å være med på alt som skjer. Hadde samtaler med alle bekjente som jeg støtte på i løpet av en dag, og kunne sitte i timesvis og spise lunsj med venner fra studiet. Det ville vært naturlig for meg å starte en samtale med folk jeg ikke en gang kjenner! Jeg har hatt aktiviteter eller folk å møte flere ganger i uka, og var alltid med på fester eller kino/filmkveld i helgene.

Den siste måneden har jeg imidlertid forandret meg. Jeg synes ikke at andre mennesker er noe spennende lenger. Jeg synes ikke at det å se fin ut eller følge med på ting andre snakker om er så viktig. Jeg synes at de andre er kjederlige, masete og (enkelte) litt dumme. Jeg føler at alt er et spill, og at jeg begynner å bli lei. Det meste av det jeg har drevet med før, virker nå litt idiotisk og meningsløst. Vennene mine og kjæresten min har også blitt uinteressante.

Nå for tida, pleier jeg egentlig å være alene hele tiden. Jeg har sluttet å sminke meg for første gang på 5-6 år. Jeg går til universitetet, og setter meg bakerst alene i lesesalen, selv om salen er full av folk jeg kunne ha satt meg med hvis jeg gadd å starte en samtale. Jeg bare synes at det er så masete å måtte skru på smileansiktet og late som om jeg bryr meg om hva andre gjorde i helga. Jeg merker at enkelte begynner å ta dette personlig, og har sluttet å snakke med meg, men det er egentlig helt okay.

Jeg spiser lunsj i felleskantina alene, med mindre noen kommer og setter seg ned tilfeldig. Etter noen timer med lesing går jeg hjem og ser en eller annen film eller serie (noe som også egentlig er kjedelig) før jeg legger meg. Neste dag er det samme prosedyre. Også i helgene. Jeg pleier å takke nei til invitasjoner fra vennene mine og kjæresten, og de inviterer meg skjeldnere og skjeldnere. Jeg tror nok at kjæresten min kommer til å bli lei av at jeg aldri bil møte ham og dumpe meg etter hvert, men det er egentlig helt geit det også.

Jeg føler ikke nødvendigvis at denne forandringen er negativ. Nå for tiden kaster jeg ikke bort tiden på tull som festing eller kjederlige mennesker/dårlige filmer noe mer. Jeg har også begynt å innse at kjæresten min er ganske "enkel" når det kommer til interesser. Jeg føler meg på en måte sterkere fordi jeg ikke trenger andre noe mer, eller bryr meg om hva andre tenker/mener om meg, innsatsen min på studiet eller utseendet mitt.

På den andre siden føler jeg imidlertid at ting ikke er helt riktig. Jeg føler at jeg har fått autisme over natta, og at jeg nå er en særing fanget i et univers av uinteressante mennesker. Betyr dette at jeg endelig har blitt voksen? Jeg vurderer å avbryte masteren, slik at jeg kan utdanne meg til noe litt mindre sosialt og få være alene.

Setter pris på synspunkter fra folk som har opplevd liknende.

Anonymous poster hash: 97861...e05

[AnonymBruker]

Glemte å si at jeg også plutselig har fått mange stressrelaterte lidelser i samme periode, uten at jeg egentlig opplever noe stress. Gnissing av tenner om natten, nervøs biting av negler og lepper, muskelsmerter/rykninger/leamus og voldsomme, plutselige hodepiner som forsvinner like brått som de kom. Lite matlyst, absolutt null sexlyst. Kan det være relatert til anti-sosial adferd?

-TS

Anonymous poster hash: 97861...e05

[AnonymBruker]

Depresjon

Anonymous poster hash: 0de5c...867

[A.s]

Lege, kanskje psykolog?

Burde kanskje være neste steg.

Ikke fordi du ikke trives i den situasjonen, kanskje føler du at du gjør det, men hele meldingen din ga meg noen slags varselklang eller dårlige assosiasjoner, spesielt det siste du skrev om disse fysiske symptomene.

Synes absolutt du skal ta kontakt med noen snarest mulig, bare for å ha fortalt det til en person som har mer erfaring, og kan føle deg trygg.

Endret 6. mars 2015 av A.s

[Chunky Monkey]

Du har blitt reservert og avflatet basert på det du skriver. Jeg mener du bør oppsøke lege og fortelle hvordan du har det. Søk hjelp.

[AnonymBruker]

Håper ikke folk tror introvert og antisosial er det samme!! Tvert imot kan antisosiale være veldig ekstroverte...antisosial = psykopat/sosiopat.

Anonymous poster hash: ff722...206

[skreppamedleppa]

Håper ikke folk tror introvert og antisosial er det samme!! Tvert imot kan antisosiale være veldig ekstroverte...antisosial = psykopat/sosiopat.

Anonymous poster hash: ff722...206

Det var dette jeg også tenkte mest på etter hvert som jeg leste hi.

Hvor i himmelens navn er det folk får det fra at introvert= å ha det slik som i hi?

For all del, det fines sikkert noen introverte som har antisosial holdninger og deprimerte, på samme måte som det helt sikkert finnes noen ekstroverte som er psykopater med sosiopatiene trekk men det er vel få som sidestiller disse. Introvert og ekstrovert er jo ikke diagnoser og bør aldri sykeliggjøres

At bildet av de introverte har blitt så ettertrykkelig knyttet til negative verdier og egenskaper at en skråstiller det med å ikke bry seg, antisosiale holdninger og autisme synes jeg ikke er noe annet enn tragisk.

Ts, jeg vil i likhet med A.s råde deg til å oppsøke lege eller psykolog.

[AnonymBruker]

Men kan legen egentlig gjøre noe? Jeg har ikke så lyst til å oppsøke noen med mindre jeg absolutt må, og jeg kommer jo ikke akkurat til å dø av dette. Tvert i mot har jeg aldri drukket mindre alkohol eller spist mindre (usunnheter). Det er også svært befriende å gi blaffen i alle andre. Jeg stresser ikke lenger over uviktige ting. Jeg er dessuten redd for å kaste bort min egen og legens tid.

-TS

Anonymous poster hash: 97861...e05

[Chunky Monkey]

Men kan legen egentlig gjøre noe? Jeg har ikke så lyst til å oppsøke noen med mindre jeg absolutt må, og jeg kommer jo ikke akkurat til å dø av dette. Tvert i mot har jeg aldri drukket mindre alkohol eller spist mindre (usunnheter). Det er også svært befriende å gi blaffen i alle andre. Jeg stresser ikke lenger over uviktige ting. Jeg er dessuten redd for å kaste bort min egen og legens tid. -TS Anonymous poster hash: 97861...e05

Legen kan henvise deg videre. Du kaster ikke bort legens tid, de er der kun for å hjelpe folk. Ring til legen i morgen!

[AnonymBruker]

Jeg er introvert, det er ikke noe man plutselig blir over natta. Siden du beskriver at du tidligere likte å være sosial osv, så synes jeg du bør ta en tur til legen.

Å finne seg selv, skal ikke innebære at man begynner å bli likegyldig til alt og alle. En lege kan hjelpe deg med dette, og du kaster ikke bort tiden til legen.

Anonymous poster hash: 5e647...d9f

[AnonymBruker]

Glemte å si at jeg også plutselig har fått mange stressrelaterte lidelser i samme periode, uten at jeg egentlig opplever noe stress. Gnissing av tenner om natten, nervøs biting av negler og lepper, muskelsmerter/rykninger/leamus og voldsomme, plutselige hodepiner som forsvinner like brått som de kom. Lite matlyst, absolutt null sexlyst. Kan det være relatert til anti-sosial adferd?

-TS

Anonymous poster hash: 97861...e05

Du høres stresset og sliten ut.

Ta en tur til legen for å sjekke stoffskiftet ditt.

Det kan gi både de fysiske og psykiske symptomene du opplever nå.

Anonymous poster hash: 0d0d3...122

[AnonymBruker]

Det er altså ingen på KG som føler det på samme måte... At folk er kjederlige, og at det er best å være helt alene :/ lurer på om dette er vanlig eller om det er rart.

Anonymous poster hash: 97861...e05

[AnonymBruker]

Det er altså ingen på KG som føler det på samme måte... At folk er kjederlige, og at det er best å være helt alene :/ lurer på om dette er vanlig eller om det er rart.

Anonymous poster hash: 97861...e05

Men du har jo fått mange svar... det unormale her er jo at ting har endret seg.

Og hovedproblemet ligger i dine plager, som null sexlyst eller matlyst. Det er urelatert til introversjon. Du har et annet problem.

Anonymous poster hash: 50a95...6cc

[Gjest Vevila]

Depresjon/angst av noe slag. Kjenner meg utrolig godt igjen i historien din TS, men har desverre ikke noen gode tips annet enn å ta kontakt med lege. Heldigvis har det nå ikke vart så lenge hos deg så det kan være det er lett å nøste opp i.

[AnonymBruker]

Det er altså ingen på KG som føler det på samme måte... At folk er kjederlige, og at det er best å være helt alene :/ lurer på om dette er vanlig eller om det er rart.

Anonymous poster hash: 97861...e05

Jo, jeg har det på samme måte. Jeg er en sann introvert og lever fint med det. Som deg, syns også jeg at det er befriende å slippe alt maset fra uinteressante mennesker. Dessuten er det godt av selvfølelsen og selvtilliten min ikke avhenger av andre enn meg selv, det er tegn på styrke syns jeg.

Det som er litt kjipt er jo at andre, særlig hypersosiale mennesker, forventer at jeg skal være som dem og at de tar dt personlig om jeg sier nei til sosiale happenings med de. Og da forventer de at jeg skal forklare meg selv (som om de gjør meg en tjeneste av å "stjele" av min tid). Det er særdeles slitsomt i jobbsammenheng, og slike finnes dessverre overalt.

Jeg syns ikke du virker deprimert, tvert om jeg tror at såkalte "ekstroverte" kan oppfatte deg slik. Så lenge du er tilfreds med sitausjonen selv er det ingenting galt med deg.

Anonymous poster hash: c3692...163

[AnonymBruker]

Jo, jeg har det på samme måte. Jeg er en sann introvert og lever fint med det. Som deg, syns også jeg at det er befriende å slippe alt maset fra uinteressante mennesker. Dessuten er det godt av selvfølelsen og selvtilliten min ikke avhenger av andre enn meg selv, det er tegn på styrke syns jeg.

Det som er litt kjipt er jo at andre, særlig hypersosiale mennesker, forventer at jeg skal være som dem og at de tar dt personlig om jeg sier nei til sosiale happenings med de. Og da forventer de at jeg skal forklare meg selv (som om de gjør meg en tjeneste av å "stjele" av min tid). Det er særdeles slitsomt i jobbsammenheng, og slike finnes dessverre overalt.

Jeg syns ikke du virker deprimert, tvert om jeg tror at såkalte "ekstroverte" kan oppfatte deg slik. Så lenge du er tilfreds med sitausjonen selv er det ingenting galt med deg.

Anonymous poster hash: c3692...163

Det er jo den brå endringen som er ganske suspekt i TS sitt tilfelle da.

Anonymous poster hash: 326fb...798

[AnonymBruker]

Jo, jeg har det på samme måte. Jeg er en sann introvert og lever fint med det. Som deg, syns også jeg at det er befriende å slippe alt maset fra uinteressante mennesker. Dessuten er det godt av selvfølelsen og selvtilliten min ikke avhenger av andre enn meg selv, det er tegn på styrke syns jeg.

Det som er litt kjipt er jo at andre, særlig hypersosiale mennesker, forventer at jeg skal være som dem og at de tar dt personlig om jeg sier nei til sosiale happenings med de. Og da forventer de at jeg skal forklare meg selv (som om de gjør meg en tjeneste av å "stjele" av min tid). Det er særdeles slitsomt i jobbsammenheng, og slike finnes dessverre overalt.

Jeg syns ikke du virker deprimert, tvert om jeg tror at såkalte "ekstroverte" kan oppfatte deg slik. Så lenge du er tilfreds med sitausjonen selv er det ingenting galt med deg.

Anonymous poster hash: c3692...163

Okay, det var godt å høre. Tidligere så har jeg trodd at introvesjon var det samme som å være sjenert, mye på grunn av at folk bruker ordet feil i dagligtalen. Nå har jeg lest litt om emnet, og lært at det å være introvert betyr at man rett og slett ikke har behov for så mye sosial interaksjon. Det er akkurat sånn jeg føler meg. Jeg er ikke sjenert, og jeg har ikke noen problemer med å snakke med andre, ta kontakt med nye mennesker eller snakke forran store grupper hvis jeg absoluttt må. I motsetning til en sjenert person, så bryr jeg meg ikke om hva andre synes, og jeg velger ensomhet fordi jeg vil - ikke fordi jeg blir holdt tilbake av usikkerhet.

Jeg har synes synd på typisk introverte før, fordi det virker som om de ikke har noen venner. Nå skjønner jeg at de ikke har de samme behovene som jeg hadde da, og at de egentlig har det helt fint så lenge de slipper mas om ting som "har du hatt en fin helg" eller "gikk det bra på eksamen". Mine tidligere forsøk på å være inkluderende har altså være mer til mas enn til hjelp for disse, og nå forstår jeg akkurat hvordan de har det, fordi jeg opplever det samme selv.

Anonymous poster hash: 97861...e05

[AnonymBruker]

Det er jo den brå endringen som er ganske suspekt i TS sitt tilfelle da.

Anonymous poster hash: 326fb...798

Joda, men det kan hende at ts har beveget seg i den retningen langsommere enn hun har oppfattet selv. Særlig hvis hun har vært opptatt med andre ting og har hatt lite tid til selvrefleksjon.

Okay, det var godt å høre. Tidligere så har jeg trodd at introvesjon var det samme som å være sjenert, mye på grunn av at folk bruker ordet feil i dagligtalen. Nå har jeg lest litt om emnet, og lært at det å være introvert betyr at man rett og slett ikke har behov for så mye sosial interaksjon. Det er akkurat sånn jeg føler meg. Jeg er ikke sjenert, og jeg har ikke noen problemer med å snakke med andre, ta kontakt med nye mennesker eller snakke forran store grupper hvis jeg absoluttt må. I motsetning til en sjenert person, så bryr jeg meg ikke om hva andre synes, og jeg velger ensomhet fordi jeg vil - ikke fordi jeg blir holdt tilbake av usikkerhet.

Jeg har synes synd på typisk introverte før, fordi det virker som om de ikke har noen venner. Nå skjønner jeg at de ikke har de samme behovene som jeg hadde da, og at de egentlig har det helt fint så lenge de slipper mas om ting som "har du hatt en fin helg" eller "gikk det bra på eksamen". Mine tidligere forsøk på å være inkluderende har altså være mer til mas enn til hjelp for disse, og nå forstår jeg akkurat hvordan de har det, fordi jeg opplever det samme selv.

Introversjon og sjenerthet er nok ikke det samme, nei. Men vi lever i en kultur som fremelsker veldig det utadvendte og ekstroverte, så det er ikke rart man ikke forstår introversjon. Jeg tilbringer selv mye tid alene etter eget valg og mange forstår ikke det. Jeg opplevde ofte, særlig da jeg var yngre, en del slengbemerkninger og mobbing fordi jeg "ikke hadde venner". Men jeg hadde altså bare mer behov for alenetid. Mange, både skoleelever,studenter og arbeidstakere har en lang veg å gå i forståelsen av ekstroversjon vs. introversjon og hvordan dette påvirker menneskelige relasjoner.

Har du lest boka "Stille i en verden som aldri slutter å snakke"? Jeg tror forfatteren heter Susan Cain. Den burde vært pensum, spør du meg.

Anonymous poster hash: c3692...163

[AnonymBruker]

Jeg ble også sånn i den alderen. Men jeg likte det, "age with grace", tenkte jeg.

Nå fester jeg aldri på samme måte som da jeg var i tenårene og er faktisk fornøyd med det. Trenger ingen legetime.

Anonymous poster hash: 97744...903

[AnonymBruker]

Det sier mye om deg at du bruker utviklingsforstyrrelser som autisme, som du helt tydelig ikke vet særlig om, som et slengord som skal beskrive atferden din. Du er sliten, kanskje litt deprimert, og det er helt normalt. Kanskje får du bittelitt mer dybde med denne lille humpen i veien.

Anonymous poster hash: 51e5b...e7e