Til dere som kom dere unna spiseforstyrrelsen

[AnonymBruker]

Long story short - jeg slet med bulimi, sluttet å kaste opp og utviklet anoreksi. Jeg ble alvorlig undervektig og går nå til psykologi å snakker og veier med 1-2 ganger i uken. Jeg føler ikke at dette hjelper - hva måtte til for at du ble frisk? Frustrert 20 åring som savner å leve som en vanlig ungdom

Anonymous poster hash: 19767...c9c

[AnonymBruker]

Deler av innlegget fjernet pga for spesifikke detaljer om kalorier og lignende. Daenerys, mod.

Måten jeg kom meg ut av det på var at jeg på en eller annen måte fant en "kampgnist" inni meg.. Jeg begynte å trene endel og merket hvordan kroppn min presterte best på trening med "nok" mat:) I tillegg ble jeg sammen med en herlig fyr som hjalp meg med å forstå at jeg hadde en helt syk tankegang og som oppmuntret meg til å bli bedre. Første steget var å legge inn 1 ekstra måltid daglig slik at jeg var oppe i minimum (antall kalorier fjernet) kcal. Da dette begynte å føles "ok" så økte jeg enda litt til, også enda litt til.

Det har vært mye opp og ned, og jeg har hatt noen tilbakefall, men alt i alt føler jeg meg forholdsvis frisk idag - 5 år etter jeg ble syk:)

Lykke til videre TS. Du kommer til å klare å vinne over denne fæle sykdommen <3

Anonymous poster hash: fdd24...d4b

Endret 3. mars 2015 av Daenerys

[AnonymBruker]

Deler av innlegget fjernet pga for spesifikke detaljer om kalorier og lignende. Daenerys, mod.

Måten jeg kom meg ut av det på var at jeg på en eller annen måte fant en "kampgnist" inni meg.. Jeg begynte å trene endel og merket hvordan kroppn min presterte best på trening med "nok" mat:) I tillegg ble jeg sammen med en herlig fyr som hjalp meg med å forstå at jeg hadde en helt syk tankegang og som oppmuntret meg til å bli bedre. Første steget var å legge inn 1 ekstra måltid daglig slik at jeg var oppe i minimum (antall kalorier fjernet) kcal. Da dette begynte å føles "ok" så økte jeg enda litt til, også enda litt til.

Det har vært mye opp og ned, og jeg har hatt noen tilbakefall, men alt i alt føler jeg meg forholdsvis frisk idag - 5 år etter jeg ble syk:)

Lykke til videre TS. Du kommer til å klare å vinne over denne fæle sykdommen <3

Anonymous poster hash: fdd24...d4b

Tusen takk for svar og gratulerer!! Jeg vet hvor vanskelig det er.. Masse lykke til videre

TS.

Anonymous poster hash: 19767...c9c

Endret 3. mars 2015 av Daenerys

[AnonymBruker]

Jeg hadde anoreksi som utviklet seg til bulimi. Jeg ble frisk ved hjelp av leger, sykepleiere. Brukte aldri psykolog. Da jeg bestemte meg for å bli vegetarianer, klarte jeg å vinne over spiseforstyrrelsen sammen med en ernæringsfysiolog.

Anonymous poster hash: 87547...a74

[pantora]

Jeg er riktignok ikke frisk, har enda mange forstyrrede tanker når det gjelder mat og spising, men jeg har lagt den restrektive delen av spiseforstyrrelsen bak meg. Nå spiser jeg godt, og er normalvektig. Jeg tenker at punkt nummer en er innstillingen din, du må ønske å bli frisk og du må gi alt for å klare det. Det er selvsagt mer som skal til enn rett innstilling, men uten det kommer du garantert ingen vei. Selv hadde jeg tett oppfølging fra lege, og jeg lagde en plan for hvordan jeg skulle trappe opp matinntaket. Og jo bedre ernært kroppen og hodet er, jo bedre er man i stand til å takle utfordringene som kommer underveis. Og noen av problemene man har er en direkte årsak av at man er underernært og/eller undervektig, så det løser seg selv. Det er ikke lett men jo lengre jeg kom i prosessen, jo sikrere ble jeg på at dette var det rette og at jeg aldri skulle tilbake.

[vogue90]

For min del begynte det da foreldrene mine, som lenge hadde kontrollert maten min for at jeg skulle få i meg "nok" (nok til ikke å gå ytterligere ned i vekt, ikke nok til å bli frisk) slapp taket og jeg stod på egne ben. Det gikk ikke så bra, og selv om jeg ville klare det selv, fortsatte jeg å gå ned i vekt. Det var slitsomt å gå rundt med angst etter hvert måltid og lure på om jeg hadde lagt på meg (krise) eller gått ned i vekt (krise- blir innlagt), og jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp. Jeg hadde egentlig gitt opp tanken på å bli frisk, men orket ikke fortsette i samme spor lenger. For meg var det viktig å tenke "friskere," ikke "frisk" i første omgang og ta et steg av gangen. Jeg var først litt innlagt, men var mest på dagenhet hvor vi spiste nesten alle måltidene 5 dager i uken og hadde tett oppfølging. Det fungerte bra med tett oppfølging og litt ansvar selv. Fikk også tett oppfølging i flere år etter jeg sluttet på dagenheten, og er veldig takknemlig for det:)

Hjalp meg også å lage noen mål, og prøve å se for meg en hverdag som frisk, og du skriver jo at du vil leve som vanlig ungdom: bruk det.

[Gjest Chloe87]

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men etter fire år med slit spurte jeg meg selv om hva søren jeg drev med og om det var verdt det. Sluttet å veie meg på en lang stund og opparbeidet meg en sunn vekt og vanlig kosthold. Unngikk programmer som Topmodel som pesten og sluttet helt med pro ana sider. Lærte meg også å kun ta et lite blikk på kroppen i speilet kun en dag i uken og ikke stå og studere meg selv for å finne "feil".

[Gjest Daenerys]

Spesifikke detaljer rundt antall kalorier og lignende er fjernet.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Flere :D

Anonymous poster hash: 3da95...1aa

[AnonymBruker]

Jeg har ennå ikke funnet kuren.. Men så har jeg hverken anoreksia eller bulimi.

Min spiseforstyrrelse er mer tvangsregulert. ( ikke fått diagnose enda da psykologen er mer opptatt av å grave seg helt til bunn før hun setter en diagnose:) )

Jeg skal nå i gang med behandling med ocd teamet i kommunen og en del av behandlingen er måltider.

Grugleder meg. Vet at dette med maten hemmer min normale funksjon i hverdagen.

Anonymous poster hash: 858ae...cda

[AnonymBruker]

Det er erfaren psykolog kan hjelpe deg med, er å endre tankemønsteret ditt litt. Du kan f.eks starte med kort tids kognitiv terapi, kanskje så lite kan setter i gang prosesser som hjelper godt.

Det handler om å skjønne at det ikke er farlig å ikke ha kontroll på alt ting. At en liten vektøkning ikke forårsaker krise, men tvert i mot gir deg mer styrke og gjør deg litt mindre sårbar fordi du har overvunnet en frykt.

Husk også at vekten fordeles på hele kroppen, muskler, ja - til og med indre organer. Det du går opp i vekt legger seg ikke på ett sted, selv om du føler det eller er redd for det. Og en oppblåst mage er luft, ikke fett. Fett i maten er ikke skummelt, du må ha det for at forbrenningen din skal fungere. Du vil se at mer mat øker forbrenningen din, forbrenning er energi, du får mer energi, hjernen din får mer næring og tenker riktigere. En underernært hjerne tenker ikke som en frisk hjerne. Anorektikere tenker litt feil. Det skal du endre nå.

Bryt mønstre som er en del av forstyrrelsen, f.eks veiing, måling, mye trening etc. Du må øve på å ikke overdrive ting. Du må se litt på hele bildet, er det andre ting du gjør som er med i mønsteret? Bryt opp litt og litt, dette kan ta tid. Tenk hele tiden på hva som er det verste som kan skje om du gjør ting på en annen måte enn før. Det verste som kan skje er kanskje hverken sannsynlig eller veldig ille? Det vil du erfare litt og litt, du må ikke være så streng med deg selv. Det er du som er din verste kritiker, veldig verste.

Veien blir til mens du går. Normalvekt er ikke det samme som frisk. Du må tenke annerledes om deg selv, gi deg selv muligheten til å erfare at ting ikke er så farlig. Du er ikke feil fordi om du er deg og ikke en helt annen. Og ikke sammenlign deg med folk som tilsynelatende aldri har hatt problemer med noe, du har vært uheldig, de har vært heldige. Du må leve etter dine forutsetninger, så får andre finne ut av sine. De kan møte store problemer og motstand senere i livet, mens du kan få et godt liv. Lykke til!

Anonymous poster hash: 30074...da7

[AnonymBruker]

Jeg var i utgangspunktet ikke "klar" for å gi slipp på spiseforstyrrelsen, siden det var min (falske, vel og merke) trygghet. Jeg hadde vært alvorlig syk og undervektig i 6 år.

Jeg var hos en healer pga. andre årsaker, men nevnte spiseforstyrrelsen i en bi-setning. Etter denne dagen har jeg spist normalt (dvs. rundt 2000 kcal. per dag) og la på meg 15 kg. på noen måneder. Uten anstrengelser. Uten psykolog. Uten innsats. Jeg bare begynte å spise.

Anonymous poster hash: 9a408...1b0

[minister-mio]

Jeg tror det hjelper veldig bare å innrømme for seg selv at det er et problem

[AnonymBruker]

Jeg tror det hjelper veldig bare å innrømme for seg selv at det er et problem

Jeg står midt i spiseforstyrrelsen min. Når du er hjemme kveld etter kveld, helg etter helg, og det eneste du gjør om dagene er det lille av skole du klarer, mens resten av tiden går til å planlegge mat, tenke på hvordan du skal klare å unngå neste matsituasjon og hvordan du skal komme deg unna neste sosiale sammenkomst der mat er involvert, da VET man at man har et problem. Jeg vet jeg har et stort probem, men problemet er så stort at uansett hvor hardt jeg innrømmer det klarer jeg ikke å bli frisk.

Hvis jeg kunne ønske meg hva som helst så hadde det vært å bli frisk. Men det klarer jeg ikke alene. Jeg kan innrømme at jeg er syk, jeg kan tenke, ønske og nesten tro at jeg er frisk.. men innterst inne vet jeg at det er feil.

Livet mitt består av å tenke på mat, vekt og det stygge antallet lege-, psykolog- osv timer jeg har hver uke. Hvordan jeg skal klare å holde vekten stabil til neste gang.. for det er faktisk ikke noe lett. I mens vennene mine starter studier, drar ut i helgene, og har cafe dates på dagtid stenger jeg meg selv utenfor dette, fordi maten er en for stor utfordring for meg.

Det er ikke dette jeg vil, men så er det jo heller ikke bare å bli frisk heller. Som regel vil man bli frisk når man er syk, men for en med en spiseforstyrrelse er det en evig krig innvendig om hva man skal gjøre. Det er som å leve med hodet halvveis over vann. Man lever ikke, man overlever. Og etter flere år med spiseforstyrrelser er man veldig klar over dette selv.

Jeg tenker man må ta et endelig valg, og ta i mot all hjelp og støtte man kan få. For å bli frisk trenger man profesjonell hjelp, og man må gå inn 100 % for å bli frisk. Det er hardt, vanskelig og ikke noe gøy.. men det er eneste måten å bli frisk på. Du blir ikke frisk av å ha egne "sideprosjekter" ved siden av behandlingen. Du må følge kostlisten, trenings"reglene" og gjøre alt det behandlerne dine sier. Det hjelper ikke å ta snarveier, for for å bli frisk må hodet, kroppen og hele deg være med på veien. Lykke til TS, dette skal du klare!! Akkurat som meg. Å ha en spiseforstyrrelse er å overleve. Å bli frisk er å velge å leve

Anonymous poster hash: a6daa...4cc

[minister-mio]

Jeg står midt i spiseforstyrrelsen min. Når du er hjemme kveld etter kveld, helg etter helg, og det eneste du gjør om dagene er det lille av skole du klarer, mens resten av tiden går til å planlegge mat, tenke på hvordan du skal klare å unngå neste matsituasjon og hvordan du skal komme deg unna neste sosiale sammenkomst der mat er involvert, da VET man at man har et problem. Jeg vet jeg har et stort probem, men problemet er så stort at uansett hvor hardt jeg innrømmer det klarer jeg ikke å bli frisk. Hvis jeg kunne ønske meg hva som helst så hadde det vært å bli frisk. Men det klarer jeg ikke alene. Jeg kan innrømme at jeg er syk, jeg kan tenke, ønske og nesten tro at jeg er frisk.. men innterst inne vet jeg at det er feil. Livet mitt består av å tenke på mat, vekt og det stygge antallet lege-, psykolog- osv timer jeg har hver uke. Hvordan jeg skal klare å holde vekten stabil til neste gang.. for det er faktisk ikke noe lett. I mens vennene mine starter studier, drar ut i helgene, og har cafe dates på dagtid stenger jeg meg selv utenfor dette, fordi maten er en for stor utfordring for meg. Det er ikke dette jeg vil, men så er det jo heller ikke bare å bli frisk heller. Som regel vil man bli frisk når man er syk, men for en med en spiseforstyrrelse er det en evig krig innvendig om hva man skal gjøre. Det er som å leve med hodet halvveis over vann. Man lever ikke, man overlever. Og etter flere år med spiseforstyrrelser er man veldig klar over dette selv.Jeg tenker man må ta et endelig valg, og ta i mot all hjelp og støtte man kan få. For å bli frisk trenger man profesjonell hjelp, og man må gå inn 100 % for å bli frisk. Det er hardt, vanskelig og ikke noe gøy.. men det er eneste måten å bli frisk på. Du blir ikke frisk av å ha egne "sideprosjekter" ved siden av behandlingen. Du må følge kostlisten, trenings"reglene" og gjøre alt det behandlerne dine sier. Det hjelper ikke å ta snarveier, for for å bli frisk må hodet, kroppen og hele deg være med på veien. Lykke til TS, dette skal du klare!! Akkurat som meg. Å ha en spiseforstyrrelse er å overleve. Å bli frisk er å velge å leve Anonymous poster hash: a6daa...4cc

det er individuelt vil jeg tro. Jeg vet ikke hvorfor du siterer mitt innlegg men ts spør hva som skulle til for å komme ut av det, for meg kan jo årevis med behandling ha virket bortkastet før jeg innså at jeg hadde et problem, mens for deg var det annerledes. Og alt er like riktig. Endret 6. mars 2015 av mini-mio

[AnonymBruker]

Jeg hadde anoreksi som utviklet seg til anoreksi og bulimi. Jeg trente også i flere timer daglig.

Husker ikke helt faktisk, hvordan jeg kom ut av det. Men var lei av at folk påpekte at jeg hadde et problem, mamma ville ta jevnlige blodprøver etc av meg. Hadde tidligere forsøkt psykolog for depresjon, noe som ikke hjalp men gjorde det verre. Så ville ikke at det skulle skje igjen. Så bare bestemte meg... Egentlig. Sakte men sikkert så spiste jeg normalt igjen

Anonymous poster hash: cf576...9a0