Kronisk syk - få barn?

[AnonymBruker]

Jeg har fire kroniske sykdommer, og er alene med barn, samtidig som at jeg studerer og pendler. Det går, det og. Men slitsomt? Ekstremt! Noen dager må jeg bare bli hjemme og sove ut mens barnet er i barnehagen, istedenfor å gå på forelesninger.

Anonymous poster hash: f71aa...e2d

[Gjest Raggy]

For min del har det medført en god del dårlig samvittighet og sorg. Jeg gir barna alt jeg kan men vet jo at jeg kunne/burde gjort så mye mer, men min helsetilstand stopper meg. Barna har det fint de, det er ikke det, men de skal jo følges opp, motiveres og oppmuntres til å delta på ting som skjer og en bør være aktiv sammen med de til en viss grad noe som blir vanskelig for meg.

[AnonymBruker]

Det er et viktig poeng.

Dersom man fungerer bra på medisiner, så er det jo greit.

Jeg synes man er sterk dersom man lar være å få barn pga egen sykdom!!!!

Men mange kvinner har jo sekkebetegnelsesykdommer og er derfor ikke reelle i sammenhengen barn/ikke barn.

Tenker på ME, fibromyalgi og slikt som ikke finnes og dermed ikke er arvelig.Anonymous poster hash: e1b70...fbe

Dust

Anonymous poster hash: 68fd0...12b

[AnonymBruker]

Jeg kan jo fortelle litt hvordan det er å være barnet som har en kronisk syk mamma!

Først og fremst så må jeg si at jeg har en helt fantastisk mor som alltid har gjort sitt beste og alltid vært der for meg Jeg vil påstå at jeg hadde en veldig flott barndom, spesielt fordi mamma hadde allverdens tid og kjærlighet til meg!

Men på den andre siden så er det noen ting som ikke alltid var så lett... Det var ikke alltid jeg forsto at mammas sykdom ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg følte ofte at det var min feil, og at det var jeg som gjorde henne sliten. Og det gav meg mye dårlig samvittighet.

Når mamma hadde sine dårligste perioder, ble hun fort sur og det ble mye krangling. Ikke bare med meg, men også med ektemannen.

Det var også ofte mamma måtte si "nei" til meg når jeg spurte om vi kunne gjøre noe morsomt sammen, noe som gjorde at jeg ofte satt igjen med følelsen av at hun ikke likte meg. (Noe som absolutt ikke var sant, såklart. Og hun var alltid så mye sammen med meg som hun overhode klarte)

Og sist men ikke mist, så arvet jeg sykdommen hennes...

Jeg sier ikke at det er umulig å være mor som kronisk syk, men det er mye som er viktig å tenke gjennom. Selv om jeg hadde en flott barndom så kommer jeg ikke til å få barn selv, før blir frisk... Og da blir det å adoptere, for jeg vil ikke risikere at mitt barn skal arve min sykdom.

Anonymous poster hash: f90de...d21

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor mye far kan ta? Og har dere familie i nærheten som kan hjelpe?

Jeg fikk selv ett barn når jeg var syk. Og vi hadde ett barn fra før jeg ble syk. Her hadde far kontorjobb med flexitid, aldri overtid. Og vi hadde en god del familie i nærheten som sa de ville hjelpe oss.

Jeg var midlertidig ufør da. Så jeg lå jo rett ut da barnet var i barnehage og skole, så jeg hadde energi til de da de kom hjem. Far fikk hele permisjonen med minste barnet, da jeg var ekstra syk det første året etter fødselen. Svangerskapet ble mye tøffere for meg, enn hva legene trodde. Her går jo alt veldig bra.

Men så endrer livet seg. Jeg og barnefar går fra hverandre, jeg får barna fulltid, far vil bare ha de annenhver langhelg. Så nekter familien og hjelpe, for det var hans familie. Så flytter far langt unna da han får seg dame. Og dette er den mannen, aldri noen trodde ville svikte sine barn. Og vi var jo sammen i 10 år, og hadde vært sammen i 7 år, da vi bestemte oss for å prøve å få barn nr. 2. Så man bør og tenke på alt som kan skje, selv om man virkelig ikke tror det kommer til å skje.

Anonymous poster hash: 02084...bc5

Jeg syns det er rimelig egoistisk men også ekstremt urealistisk å få barn og forvente at besteforeldre skal måtte nærmest oppdra sine egne barnebarn. Det er ikke øvrige familie som velger å få barn, det er TS og mannen.

Anonymous poster hash: eddc3...36e

[AnonymBruker]

Jeg har fire kroniske sykdommer, og er alene med barn, samtidig som at jeg studerer og pendler. Det går, det og. Men slitsomt? Ekstremt! Noen dager må jeg bare bli hjemme og sove ut mens barnet er i barnehagen, istedenfor å gå på forelesninger. Anonymous poster hash: f71aa...e2d

Å slenge ut "fire kroniske sykdommer" , barn og studier er nettopp sånt som gjør at det er lite troverdige kvinnesykfommer det gjelder....

Kronisk sykdom kan også være diabetes, pyrrhea, håravfall og psoriasiss uten at de affiserer evnen til å forsørge seg selv eller andre.

Eller tenkte du at folk ville si at du er fantastisk?

Anonymous poster hash: e1b70...fbe

[AnonymBruker]

Viktig å tenke nøye gjennom hva man har å gi til eventuelle barn som kronisk syk, ja.

For min del kan det være at jeg må "nøye meg" med ett barn i stedet for de tre jeg alltid har ønsket meg. Å ikke få barn i det hele tatt er ikke aktuelt, tror det ville ha ført til et tomrom som aldri kunne fylles. Dessuten har mannen min alltid ønsket det sterkt, og sannsynligvis ville jeg ha mistet ham om jeg sa at jeg ikke ville ha barn allikevel.

Anonymous poster hash: 9e8af...77b

[Pipzky]

Jeg vil si det spørs på hvaslags kronisk sykdom man har, hvor sterk psyke man har osv. Jeg fikk barn med kronisk sykdom, men den var i sjakk og veldig levbar. Nå er jeg syk igjen, en annen type sykdom og vi venter med neste barn for å finne ut hva dette er slik at vi vet hva fremtiden vil bringe. Sønnen vår er 3, vi har ingen familie i nærheten så det er tungt enkelte dager, men for hans del biter jeg tenna sammen og lar ham få all energi og smil jeg klarer å presse fram. Så ligger jeg heller som et slakt når han sover.