Kronisk syk - få barn?

[AnonymBruker]

Er det noen her som har en kronisk sykdom som har valgt å få barn? Jeg har en sykdom som gjør at jeg er veldig mye sliten, og har lite energi. Jeg er så utrolig usikker på om jeg bør få barn, fordi jeg er så redd for å ikke strekke til. Hvordan ble livet for dere etter dere fikk barn?

Anonymous poster hash: 1be99...5b1

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å svare på, fordi du vet bedre hvilke tilpasninger du kan gjøre.

Jeg har også en kronisk sykdom som gjør at jeg tidvis har lite energi og overskudd. Jeg har likevel vært i full jobb hele tiden, selv om jeg kanskje hadde hatt det bedre med en redusert stilling.

Vi har ett barn og en til på vei. Heldigvis blir jeg bedre i svangerskapet, så det går nokså greit. Men mannen og jeg er begge Inneforstått med at det blir mer jobb på ham i perioder og derfor fungerer det for oss.

Han tar mer enn sin andel av husarbeidet og er en veldig deltakende og engasjert far. Han er virkelig helt super!

Vi jobber begge med å akseptere at vi innimellom må legge lista lavere enn vi egentlig liker, men setter samtidig pris på de gode periodene.

Det skal sies at jeg med optimal medisinering kan ha det tilnærmet normalt. Det som utgår hos oss i perioder er sosialt samvær, husarbeid og trening.

Anonymous poster hash: c2141...7ee

[AnonymBruker]

Når det er sagt, så føler jeg ofte på den dårlige samvittigheten for å ikke strekke til. Både ovenfor ungen, men også mannen.

Det er vanskelig å akseptere at jeg ikke klarer å holde det nivået jeg syns jeg burde, men det er vel velkjent for de fleste med en kronisk sykdom.

Jeg må også i større grad bare bite tenna sammen, nettopp fordi ungen krever (og fortjener) det.

Anonymous poster hash: c2141...7ee

[Jens]

Det syns jeg faktisk er veldig egoistisk. Jeg er frisk og rask med to barn, og syns det går i ett fra etter skolen med aktiviteter, lekser, middag, kjøring og henting.

Jobber du?

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor mye far kan ta? Og har dere familie i nærheten som kan hjelpe?

Jeg fikk selv ett barn når jeg var syk. Og vi hadde ett barn fra før jeg ble syk. Her hadde far kontorjobb med flexitid, aldri overtid. Og vi hadde en god del familie i nærheten som sa de ville hjelpe oss.

Jeg var midlertidig ufør da. Så jeg lå jo rett ut da barnet var i barnehage og skole, så jeg hadde energi til de da de kom hjem. Far fikk hele permisjonen med minste barnet, da jeg var ekstra syk det første året etter fødselen. Svangerskapet ble mye tøffere for meg, enn hva legene trodde. Her går jo alt veldig bra.

Men så endrer livet seg. Jeg og barnefar går fra hverandre, jeg får barna fulltid, far vil bare ha de annenhver langhelg. Så nekter familien og hjelpe, for det var hans familie. Så flytter far langt unna da han får seg dame. Og dette er den mannen, aldri noen trodde ville svikte sine barn. Og vi var jo sammen i 10 år, og hadde vært sammen i 7 år, da vi bestemte oss for å prøve å få barn nr. 2. Så man bør og tenke på alt som kan skje, selv om man virkelig ikke tror det kommer til å skje.

Anonymous poster hash: 02084...bc5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ei som har to barn, og har en kronisk sykdom. Hun strekker ikke til, og barna fikk etterhvert avlastningshjem. Om du er kronisk syk og ikke vil klare alt som omhandler barnet, ville jeg virkelig revurdert det. Det er min mening.

Anonymous poster hash: 6eab7...7bd

[AnonymBruker]

Jeg har alvorlig psykisk lidelse, og selv om jeg er gift med en frisk mann, har jeg funnet ut at jeg ikke tør å få barn. Det ville være for risikabelt og egoistisk. Men jeg lever fint uten barn uansett, jeg har aldri drømt spesielt mye om å få barn.

Anonymous poster hash: 4a920...da2

[AnonymBruker]

Jeg er selv kronisk syk, jobber heller ikke (eller lite). Jeg har 2 barn i skolealder. Sover/hviler når de er på skolen. Ettermiddag og kveld er det fullt kjør med lekser/middag/aktiviteter. Kan også tilføye at min yngste har en kronisk sjelden sykdom som gjør at det er litt ekstra jobb. Men nå kommer hjemmesykepleien og hjelper med daglig stell. så det går forsåvidt greit. Men må huske på at det ikke er noe garanti for å få et friskt barn. Barnas far deltar heller lite, hender at han handler mat, ellers faller resten på meg. Jeg lever og ånder for barna mine. Til tider er jeg veldig utmattet, men så har jeg en mor som hjelper en del. Jeg angrer aldri på at jeg fikk barn. For de er trygge barn som jeg gjør der beste jeg kan for. Her er det ikke så veldig ryddig, men prioriterer heller barna enn et strøkent hus. I ferier er jeg mye mer opplagt, så vi reiser en del. Føler ikke at barna går glipp av så mye selv om jeg er syk. Venner syntes at jeg prioriterer barna foran meg selv. Jeg koser meg for det meste med barna(så lenge de ikke krangler). Så da vil jeg spørre deg om du tror at du vil bruke overskuddet du har på barna, eller egenpleie? Og/eller om du har familie rundt deg som vil støtte deg? Er dette noe du virkelig ønsker, og vet at du kan tilby nok omsorg og oppfølging til barna, så kjør på.

Anonymous poster hash: d506a...ff5

[Gjest Solstråla88]

Har selv en type kronisk sykdom, men velger ikke bort barn forde. Sykdommen min kan medisineres, og når jeg får medisiner fungerer jeg som normalt. Blir veldig sliten om kveldene, men da sover jo barnet og jeg kan legge meg. Jeg jobber også fullt og har en mann som er veldig flink til å hjelpe til.

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som jeg fikk før jeg fikk en kronisk sykdom. Hun er nå 8 år, jeg jobber fullt, og det har bare vært meg og henne siden hun var ett år. Jeg er veldig glad for at jeg fikk henne da, for ellers ville jeg valgt det å få barn bort. Har bestemt meg for å ikke få flere, til tross for at jeg fungerer tilnærmet normalt med gode medisiner. Disse må jeg da slutte med om jeg blir gravid og når jeg ammer.

Det jeg også tenker på er alt det ekstra arbeidet som kan falle på barnefaren til et nytt barn hvis jeg plutselig blir dårliger, men også det at det barne jeg har fra før vil få mindre oppmerksomhet siden jeg er plaget av fatigue.

Anonymous poster hash: 22ed5...ccb

[AnonymBruker]

Er dere ikke redde for å føre sykdommen videre til barna..?

Anonymous poster hash: a82d5...9d1

[AnonymBruker]

Er dere ikke redde for å føre sykdommen videre til barna..? Anonymous poster hash: a82d5...9d1

Det er et viktig poeng.

Dersom man fungerer bra på medisiner, så er det jo greit.

Jeg synes man er sterk dersom man lar være å få barn pga egen sykdom!!!!

Men mange kvinner har jo sekkebetegnelsesykdommer og er derfor ikke reelle i sammenhengen barn/ikke barn.

Tenker på ME, fibromyalgi og slikt som ikke finnes og dermed ikke er arvelig.

Anonymous poster hash: e1b70...fbe

[AnonymBruker]

Men mange kvinner har jo sekkebetegnelsesykdommer og er derfor ikke reelle i sammenhengen barn/ikke barn.

Tenker på ME, fibromyalgi og slikt som ikke finnes og dermed ikke er arvelig.

Anonymous poster hash: e1b70...fbe

www.bt.no/nyheter/lokalt/Blomst-og-penger-til-ME-forskere-3116621.html

Anonymous poster hash: b65bb...355

[AnonymBruker]

Det er ikke lurt å bruke argumentet "jeg har en frisk samboer/mann som kan ta over". Greit i teorien, ikke så greit i praksis.

Anonymous poster hash: e5a81...84e

[Gjest Solstråla88]

Er dere ikke redde for å føre sykdommen videre til barna..?

Anonymous poster hash: a82d5...9d1

Stoffskifte sykdom er noe alle kan få og er ikke arvelig betinget, så nei. Det er jeg ikke redd for

[Gjest Solstråla88]

Det er et viktig poeng.

Dersom man fungerer bra på medisiner, så er det jo greit.

Jeg synes man er sterk dersom man lar være å få barn pga egen sykdom!!!!

Men mange kvinner har jo sekkebetegnelsesykdommer og er derfor ikke reelle i sammenhengen barn/ikke barn.

Tenker på ME, fibromyalgi og slikt som ikke finnes og dermed ikke er arvelig.

Anonymous poster hash: e1b70...fbe

Fibromyalgi finnes, ellers hadde ikke legene gitt pasientene denne diagnosen.

[AnonymBruker]

Når det er sagt, så føler jeg ofte på den dårlige samvittigheten for å ikke strekke til. Både ovenfor ungen, men også mannen.

Det er vanskelig å akseptere at jeg ikke klarer å holde det nivået jeg syns jeg burde, men det er vel velkjent for de fleste med en kronisk sykdom.

Jeg må også i større grad bare bite tenna sammen, nettopp fordi ungen krever (og fortjener) det.

Anonymous poster hash: c2141...7ee

Den dårlige samvittigheten tror jeg enhver mor kjenner på (mener ikke at du ikke har det vanskelig pga din sykdom), men at det kan være mange grunner til at man i større eller mindre grad føler man ikke strekker til, det kan være pga fysisk eller prykisk helse, jobb/karriere, samlivsbrudd osv.

Jeg har en mor som har slitt med nerver hele sitt voksne liv. Og har spurt meg nå som jeg er voksen om jeg merket mye til det som barn, for hun følte og var redd for ar hun ikke strakk til. Og jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har følt at jeg har manglet noe på grunn av hennes problemer.

Jeg har venninner som har mødre som var karrierebevisste og nesten alltid var på jobb, og de har fortalt meg at de følte at moren alltid hadde dårlig tid feks.

Anonymous poster hash: 4440f...3bb

[AnonymBruker]

Er dere ikke redde for å føre sykdommen videre til barna..?

Anonymous poster hash: a82d5...9d1

"Dere"?

Du regner altså alle type problemer og lidelser for å være det samme? Det er ikke alt som er arvelig nei..

Anonymous poster hash: 4440f...3bb

[AnonymBruker]

Det syns jeg faktisk er veldig egoistisk. Jeg er frisk og rask med to barn, og syns det går i ett fra etter skolen med aktiviteter, lekser, middag, kjøring og henting.

Jobber du?

Fordi om du synes det betyr det ikke at det er slik for alle andre. Jobber du fullt? Er det derfor du er så sliten?

Det er da like egoistisk å måtte være så økonomisk avhengig av å jobbe fullt at du blir utslitt av å ta deg av barna dine!

-altså jeg VET at dette er å sette det på spissen. Men det er for å understreke et poeng. De som selv vet om og ekjenner at de er syke har i stor grad mulighet til å ta et valg om å få barn eller ikke basert på hva de klarer. Men det finnes da nok av andre livssituasjoner som heller ikke er ideelle for å sette barn til verden.

Anonymous poster hash: 4440f...3bb

[AnonymBruker]

Det er et viktig poeng.

Dersom man fungerer bra på medisiner, så er det jo greit.

Jeg synes man er sterk dersom man lar være å få barn pga egen sykdom!!!!

Men mange kvinner har jo sekkebetegnelsesykdommer og er derfor ikke reelle i sammenhengen barn/ikke barn.

Tenker på ME, fibromyalgi og slikt som ikke finnes og dermed ikke er arvelig.

Anonymous poster hash: e1b70...fbe

Oj oj oj, som vi skal provosere

Har ME og kommer ikke til å få barn før jeg evt. blir frisk.( Har alltid ønsket barn). Tror du kommer til å angre på det i perioder. Å ha barn er krevende for selv friske, så dette tror jeg du burde tenke nøye over.

Anonymous poster hash: c0fc2...1eb