Blir trigget av positive tilbakemeldinger

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg skriver dette fordi jeg trenger hjelp og lurer på om andre sliter med det samme. Det er fryktelig plagsomt, og jeg VIL bli bedre.

Jeg har slitt med depresjon og angst i over ti år nå. Det var først i fjor at jeg søkte hjelp for dette. Hver gang psykologen sier det går fint, at jeg er frisk, at jeg ikke har behov for behandling over lengre perioder, blir tankemønsteret mitt svart. Det går faen ikke bra, da er det det samme hva som skjer med meg, da har hn gitt meg opp og da kan jeg også det.

Logisk sett vet jeg jo at det går fremover med meg. Jeg vet at det er bedre nå, og de mørke periodene kommer ikke like ofte som før. Men jeg klarer ikke å skjønne det, og jeg klarer ikke å si i fra.

Anonymous poster hash: e1254...030

[mandel92]

Jeg har det likt. Jeg er rett og slett litt "redd" for å ha det bra. Det skremmer meg fryktelig at jeg en dag ikke skal gå i behandling lenger, og om behandleren skulle finne på å ta det opp kan jeg nesten garantere at ting vil gå litt i svart for meg.

[pantora]

Veldig gjenkjennelig, og veldig vanlig det der, tror jeg. Redsel for å bli så "frisk" at man ikke skal få den hjelpen man behøver.Og det er jo dessverre slik at mange ikke får mer hjelp når de blir så-og-så frisk eller etter så-og-så lang tid, ikke fordi de ikke fortsatt trenger det men fordi helsevesenet ikke har kapasitet. Det er viktig å være så åpen man kan med behandler, og bruke den tiden man får så godt som mulig. Mange blir "avhengig" av systemet og tror ikke de klarer seg alene, selv om det egentlig gjør det, men det er ikke slik i alle tilfeller.

[AnonymBruker]

Tusen takk, det er så godt å vite at jeg ikke er alene om dette (men samtidig ikke). Jeg har ikke tenkt på at det bare er jeg som er redd for å måtte klare meg på egen hånd, men jeg er kanskje det. Jeg klarer aldri å si i fra om at det ikke går så bra som det ser ut som.

Anonymous poster hash: e1254...030

[Duckie]

Jeg var mye mer plaget av dette før, da jeg som deg ikke turte å si fra at det ikke går så bra som det kanskje ser ut til. Jeg har levd med en maske hele livet, og den er utrolig vanskelig å ta av! Så jeg har hatt perioder der jeg har sagt til psykologen at joda, alt går så mye bedre, selv om det ikke gjør det. Da får jeg skryt, psykologen føler ikke at hun har gjort en dårlig jobb med meg (jeg er jo et håpløst tilfelle stakkars), og jeg føler meg "flink". Selv om jeg på innsiden kjenner desperasjonen bre seg, og ender opp med tidenes angstanfall i etterkant. Kommer inn som et nervevrak på neste time, til stakkars psykologen som ikke skjønner noen ting, for alt gikk jo så bra.

Nå har jeg endelig kommet dit at jeg har en psykolog jeg kan stole skikkelig på, og jeg er der at jeg forteller ting slik de er, uten å pynte på. Jeg fikk helt panikk da den nåværende psykologen sa vi skulle kutte ned på timene, men når jeg fikk forklart at det ikke var mulig, fortalte han hvorfor vi skulle gjøre det, og vi la en plan for tiltak om det ikke skulle funke, og vi tok det som et prøveprosjekt. Med en god dialog har det gått overraskende bra! Men følelsen av å skulle klare seg helt på egenhånd er vanvittig skummel, og jeg gruer meg til den dagen. Heldigvis har jeg behandlere nå som ikke gir slipp på meg før hverken de eller jeg føler at det er riktig.

[AnonymBruker]

Jeg var mye mer plaget av dette før, da jeg som deg ikke turte å si fra at det ikke går så bra som det kanskje ser ut til. Jeg har levd med en maske hele livet, og den er utrolig vanskelig å ta av! Så jeg har hatt perioder der jeg har sagt til psykologen at joda, alt går så mye bedre, selv om det ikke gjør det. Da får jeg skryt, psykologen føler ikke at hun har gjort en dårlig jobb med meg (jeg er jo et håpløst tilfelle stakkars), og jeg føler meg "flink". Selv om jeg på innsiden kjenner desperasjonen bre seg, og ender opp med tidenes angstanfall i etterkant. Kommer inn som et nervevrak på neste time, til stakkars psykologen som ikke skjønner noen ting, for alt gikk jo så bra.

Nå har jeg endelig kommet dit at jeg har en psykolog jeg kan stole skikkelig på, og jeg er der at jeg forteller ting slik de er, uten å pynte på. Jeg fikk helt panikk da den nåværende psykologen sa vi skulle kutte ned på timene, men når jeg fikk forklart at det ikke var mulig, fortalte han hvorfor vi skulle gjøre det, og vi la en plan for tiltak om det ikke skulle funke, og vi tok det som et prøveprosjekt. Med en god dialog har det gått overraskende bra! Men følelsen av å skulle klare seg helt på egenhånd er vanvittig skummel, og jeg gruer meg til den dagen. Heldigvis har jeg behandlere nå som ikke gir slipp på meg før hverken de eller jeg føler at det er riktig.

Det høres ut som at du har vært heldig med behandleren din, og at du er kjempeflink som tør å si i fra. Det gjør ikke jeg, jeg bare smiler og nikker og går med på det hn foreslår. Jeg er så rar, for jeg vil ikke skuffe hn eller få hn til å tro at hn gjør en dårlig jobb. Jeg har bedt om ny henvisning en gang tidligere, men det fikk jeg ikke, for alt gikk jo så bra. Jeg klarer ikke å stole på folk, men det er jo bare min egen feil.

Anonymous poster hash: e1254...030

[Duckie]

Det høres ut som at du har vært heldig med behandleren din, og at du er kjempeflink som tør å si i fra. Det gjør ikke jeg, jeg bare smiler og nikker og går med på det hn foreslår. Jeg er så rar, for jeg vil ikke skuffe hn eller få hn til å tro at hn gjør en dårlig jobb. Jeg har bedt om ny henvisning en gang tidligere, men det fikk jeg ikke, for alt gikk jo så bra. Jeg klarer ikke å stole på folk, men det er jo bare min egen feil.

Anonymous poster hash: e1254...030

Nåværende behandler er jeg vanvittig heldig med ja! Som sagt har ejg brukt timene hos psykolog tidligere på å "please" psykologen, man kommer ikke særlig langt med det nei

En annen ting jeg har god erfaring med, er å skrive ned problemene, og levere til behandlere. Jeg blir alltid sånn at når jeg sitter hos behandler, så er alt sååå bra, ikke noe galt her nei, og så tenker jeg at problemene mine er jo egentlig bare tull, det er ikke noe vits i å ta de opp. Aner ikke hvorfor jeg gjør dette, har gjort det SÅ mange ganger!! Men hvis man skriver ned ting i dårlige stunder, og bestemmer seg fast for å levere til behandler, vil de få et mye bedre innblikk i hvordan ting faktisk står til, som vi ikke klarer å formidle muntlig på en time.

[AnonymBruker]

Nåværende behandler er jeg vanvittig heldig med ja! Som sagt har ejg brukt timene hos psykolog tidligere på å "please" psykologen, man kommer ikke særlig langt med det nei

En annen ting jeg har god erfaring med, er å skrive ned problemene, og levere til behandlere. Jeg blir alltid sånn at når jeg sitter hos behandler, så er alt sååå bra, ikke noe galt her nei, og så tenker jeg at problemene mine er jo egentlig bare tull, det er ikke noe vits i å ta de opp. Aner ikke hvorfor jeg gjør dette, har gjort det SÅ mange ganger!! Men hvis man skriver ned ting i dårlige stunder, og bestemmer seg fast for å levere til behandler, vil de få et mye bedre innblikk i hvordan ting faktisk står til, som vi ikke klarer å formidle muntlig på en time.

Jeg,er helt lik deg! Rart åssen det der fungerer, jævla hjerne. Jeg har prøvd å skrive ned flere ganger, men det eneste jeg får er "Så flink du er til å skrive!" også fortsetter vi bare med det samme gamle. Så jeg er stuck og har gitt opp...

Anonymous poster hash: e1254...030

[Duckie]

Jeg,er helt lik deg! Rart åssen det der fungerer, jævla hjerne. Jeg har prøvd å skrive ned flere ganger, men det eneste jeg får er "Så flink du er til å skrive!" også fortsetter vi bare med det samme gamle. Så jeg er stuck og har gitt opp...

Anonymous poster hash: e1254...030

Så dårlig! Da synes jeg faktisk du skal bytte psykolog, den psykologen du har nå tar deg tydeligvis ikke på alvor!

[AnonymBruker]

Så dårlig! Da synes jeg faktisk du skal bytte psykolog, den psykologen du har nå tar deg tydeligvis ikke på alvor!

Helt enig, men jeg har jo prøvd og det er visst ikke noe poeng siden det "går så bra", ifølge fastlegen også...

Anonymous poster hash: e1254...030