Anger ang bhg start

[AnonymBruker]

Jeg sitter og kjenner på dårlig samvittighet. Sønnen min er nå 3 år, og har gått i bhg siden han var 15 mnd. Jeg jobber 80%, så han har aldri mer enn 7 timers dager. Gjerne kortere. Det som gnager litt, er at jeg ofte tenker tilbake til at vi kunne gjort andre prioriteringer slik at han slapp og begynne før han var minst 2 år. Tilvenningstiden var tøff. Det tok minst 5-6 uker før det var greit for han at vi gikk. Barnehageansatte har alltid sagt at dette er vanlig, men jeg husker tilbake på tiden som veldig vond. Jeg var så usikker på alt. Det var aldri tvil om at de var gode og snille med barna, ellers hadde vi såklart aldri levert han.

Vi flyttet i høst, og han begynte i ny bhg. Tilvenningen gikk bedre, men tok noen uker før han virket 100% trygg. Vi skal ikke flytte noe mer, så dette er siste bhg han kommer til å gå i.

Der jeg vil fram til er at jeg ofte kjenner en dårlig samvittighet over at vi valgte å gjøre som det "forventes". Er så redd for at han hadde hatt det bedre hjemme ett ekstra år. Føler at det er så mye fokus på dette om dagen, og at det gjerne vinkles i den negative retningen. Jeg vet jo at gjort er gjort. Men er det flere som kjenner de angrer på visse avgjørelser? Gutten min virker trygg og fornøyd. Språket er supert, og det sosiale på plass. Allikevel kjenner jeg at jeg er lei meg for å ha gått glipp av ekstra tid sammen med han når han muligens trengte det som mest.

Anonymous poster hash: c0722...63b

[AnonymBruker]

Hvis gutten din har det bra, er trygg og fornøyd, så synes jeg du skulle legge fra deg tankene om at du burde gjort ting annerledes. Det hjelper ikke på noe som helst, du kan ikke få gjort noe med det, og helt ærlig virker det jo som du har slitt mer enn gutten har.

Skjønner det kan være sårt, altså, men jeg ser ikke hvilken hensikt det skulle ha å angre. Ikke vet du at det hadde blitt så mye mer fantastisk heller. Og så lenge gutten din er veltilpasset og trygg forstår jeg ikke helt problemstillingene.

Du har 15 viktige år som mamma foran deg, fokuser heller på dem og på alt som kommer!

Anonymous poster hash: 449d7...a04

[AnonymBruker]

Takk for svar, og gode råd. Du har nok rett i at det muligens har vært tøffere for meg enn han. Iallefall på en annen måte. Jeg vet at det ikke gagner noen å angre. Men følelsene er der allikevel. Han har en periode nå som han sier at han ikke vil i barnehagen. Jeg spør hvorfor, da sier han bare at han vil være hjemme. Men levering går alltid bra. Vet ikke om det kan være alderen, og at han muligens tester ut om han kan få viljen sin. Jeg er nok veldig sår når det kommer til han.

Skal virkelig prøve å ta til meg rådet om å se framover, og fokusere på nåtiden.

Anonymous poster hash: c0722...63b

[AnonymBruker]

Tror ikke det er uvanlig å føle sånn som du gjør. Har flere venner som føler det samme. Lite man for gjort med det. Og gutten din kommer nok til å klare seg bra. Og det kan gå begge veier. Jeg hadde det motsatt med datteren min som ikke begynte i bhg. et halvt år før skolestart. Vi hadde det supert sammen, og gikk i åpen bhg. og park. Men merket at hun hadde gått glipp av noe. Nå er hun 12 år og er både skoleflink og klarer seg bra sosialt.

Anonymous poster hash: 4986c...8a7

[AnonymBruker]

Så dumt at du sitter med de tankene, det er ikke noe godt å gå sånn og gruble

Det kan jo være at der ville vært enda vanskeligere å sende han i barnehagen hvis han hadde vært hjemme med mamma helt til han var to... Jeg har hørt noen si at det er lettest med tilvenning i ettårsalder, fordi de da er lettere å avlede og har lettere for å tilpasse seg nye ting. Så kanskje du var lur som hadde oppstarten så tidlig som du gjorde og at det ville vært vanskeligere for han om han hadde startet senere

Anonymous poster hash: 5b21b...67f