Har du (hatt) smerter i lang tid? Les her!

[AnonymBruker]

I nesten ett år fremover, må jeg oppleve smerter hver dag. Hvor sterke smertene er vil variere, noen dager vil være uutholdelige, andre dager vil være greie. Det vil ikke vare hele dagen, men smertene kommer av medisiner jeg må ta.

Jeg merker at psyken er på vei ned i kjelleren, men det går mye opp og ned. I går kveld var jeg nesten suicidal pga angst for smertene, men tidligere på dagen var jeg ved godt mot.

Hva er dine tips for å takle smerte? En slags meditasjon som hjalp/hjelper for deg? Jeg har lagt til meg en uvane, å lukke øynene og gjøre grimase før smertene, fordi jeg forventer smerte og er redd, men det det resulterer i er at jeg før neste smerte er enda reddere. Angsten tar overhånd.

Hvordan kan jeg snu smerte til å bli noe annet, hvordan kan jeg bli kvitt angsten? Trenger sårt hjelp!! Er desperat.

Anonymous poster hash: db7bc...2b7

[AnonymBruker]

For meg ble det viktig å ikke kjempe mot smerten, fordi det tok så veldig mange krefter fra meg.

Det høres merkelig ut, men når en smertebyge kom fortsatte jeg med det jeg gjorde, fokuserte på å slappe av, puste dypt og konsentrert, tok en pause fra det jeg gjorde når smerten var på toppen, og fortsatte som vanlig etterpå.

Jeg følte jeg ble mindre sliten når jeg aksepterte smerten, slappet av og pustet meg igjennom den, og det gjorde den lettere å takle.

Anonymous poster hash: 95090...75c

[AnonymBruker]

For meg ble det viktig å ikke kjempe mot smerten, fordi det tok så veldig mange krefter fra meg. Det høres merkelig ut, men når en smertebyge kom fortsatte jeg med det jeg gjorde, fokuserte på å slappe av, puste dypt og konsentrert, tok en pause fra det jeg gjorde når smerten var på toppen, og fortsatte som vanlig etterpå. Jeg følte jeg ble mindre sliten når jeg aksepterte smerten, slappet av og pustet meg igjennom den, og det gjorde den lettere å takle. Anonymous poster hash: 95090...75c

Takk for tipset. Jeg forsøker å akseptere smerten, men noen ganger er den så overveldende at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Merker at jeg har en følelse av å ville rømme fra hjemmet, jeg takler det ikke. Forbinder hjemmet med smerte. Ja, det tar krefter, jeg er utslitt og da kommer angsten og tårene lettere også. Jeg forsøker å undertrykke angsten i løpet av dagen, men den ligger alltid der.

Anonymous poster hash: db7bc...2b7

[AnonymBruker]

Takk for tipset. Jeg forsøker å akseptere smerten, men noen ganger er den så overveldende at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Merker at jeg har en følelse av å ville rømme fra hjemmet, jeg takler det ikke. Forbinder hjemmet med smerte. Ja, det tar krefter, jeg er utslitt og da kommer angsten og tårene lettere også. Jeg forsøker å undertrykke angsten i løpet av dagen, men den ligger alltid der.

Anonymous poster hash: db7bc...2b7

Jeg forstår deg.

Jeg hadde et års tid så store smerter at jeg måtte krabbe baklengs ned trappen, fordi jeg ikke klarte gå vanlig.

Men likevel prøvde jeg å fokusere på å puste bort smerten, "ri på bølgen" i stedet for å kjempe i mot. Jeg ble mindre sliten på det viset.

Det er ikke enkelt, men jeg anbefaler deg å prøve.

Og det at du forbinder hjemmet ditt med smerte, det er ikke rart, det er jo der du er når du har det som verst.

Men om du flytter/drar bort, blir nissen med på lasset, da blir det bare et nytt sted du forbinder med smerten, så du må prøve å gjøre hjemmet ditt til et godt sted å være når du har vondt.

Det skal være tilfluktstedet ditt, der du ønsker å være når smertene er på sitt verste.

Anonymous poster hash: 95090...75c